Tror ikke han skjønner omfanget

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren vil ha barn innen ikke så altfor lang tid.

Men vi flyttet nylig til et nytt sted pga. jobb. Her blir vi i et par år, før vi flytter tilbake dit vi kom fra. Han flyttet til "min by" pga jobb for 5 år siden. Jeg kom tilbake til byen for 3 år siden etter studier osv i annen by. Han synes det har vært vanskelig å bli kjent med folk, han reiste mye i jobben før vi møttes, så det er naturlig. Han har noen kompiser via jobben.

Jeg har veldig lite nettverk der vi nylig flyttet fra, de jeg gikk på skole med bor i andre byer nå. Det har kommet mange innflyttere siden jeg vokste opp her. Mine foreldre og besteforeldre er døde. Har en tante, to onkler og et par kusiner i nærheten. Samt et par venninner. Hans besteforeldre og moren er døde. Faren er alkoholiker, bor langt borte og de har ikke så mye kontakt. Han har fire søsken, men bare kontakt med to. Den ene bor i utlandet, den andre nært faren.

Det blir fortsatt endel reising i jobben hans. Jeg er litt bekymra for å være mye alene med et eventuelt barn der vi bor nå. Blir jo sikkert kjent med folk etterhvert, men.. det er jo mest naturlig at familie er de som stiller opp for å hjelpe med barn. Samboeren min mener at det vil gå helt fint: Mora hans oppdro jo fem barn "nesten alene" sier han. Men de bodde flere familier veldig nært hverandre, damene hjalp nok hverandre med det meste mens mannen jobbet borte eller drev med andre ting.

Hun virka jo som den supermammaen. Veldig energisk, full fyk døgnet rundt nærmest, det luktet alltid nybakt og hun styret, stellet og dullet. Jeg er ikke samme type.

Vil ikke vente med å få barn til vi kommer "hjem" igjen heller. Kan dere som har lite nettverk skrive om hvordan ting fungerer for dere? Har man i det minste moren sin i nærheten, så har man mye tenker jeg. Enda bedre med tanter, kusiner og flere venninner. Men mange må klare seg helt alene, og det går jo fint for mange det.. Erfaringer?

Anonymkode: daf1d...7df

[Biloba]

Vi er i praksis alene, dvs jeg er, siden mannens liv ikke har forandret seg vesentlig etter at babyen kom for et halvt år siden;-) Han har litt nettverk med kompiser her fra tidligere, og han har litt familie som bor 1 time unna. Det er svigers som ikke kan passe barn (pga helse) og svoger og svigerinne som har sitt liv og som har en hjemmeboende attpåklatt som de selv har hatt mye barnevakt for. 

For meg går det helt fint, men vi har vært veldig heldige med en baby som aldri har hatt kolikk, søvnproblemer om nettene eller andre utfordringer. Jeg er også introvert og tåler godt at jeg ikke har mulighet til masse sosiale aktiviteter og planer på kvelder og i helger. Min familie bor langt unna, men jeg ville fått hjelp i et knipetak.

[AnonymBruker]

Har ikke noe kjempenettverk, og det er helt greit, selv med baby. Vi har mye ro og koser oss sammen alene! Har en OK barselgruppe som møtes innimellom, nå flytter vi snart til nytt sted hvor jeg har null nettverk faktisk, men der vet jeg de har åpen barnehage, så det skal vi benytte oss av. 

Men, får du kolikkbarn feks, eller en som er mye syk osv, så er det klart fordel med avlastning!! Men da kan ikke pappan være mye borte feks, da trengs han på hjemmebane!

Anonymkode: 3ac57...363

[atropos]

Vi hadde lite nettverk rundt oss frem til barnet var tre år.Det gikk jo greit, men man må være litt obs på å gi hverandre tid utenfor hjemmet. Siden vi ikke hadde så mange vi kunne hendvendt oss til, ble det skjelden vi gjorde ting sammen, men var nøye med at vi skulle få et sosialt liv allikevel. Noen få ganger fikk vi venner til å sitte barnevakt, men det ble ikke ofte.

Nå bor vi nærme familie, men har ikke venner eller omgangskrets. Vet ikke hva som er verst jeg 😂

[AnonymBruker]

Vi har lite nettverk og mannen jobber borte i 14 dager og hjemme 14 dager, når han er borte har jeg ingen hjelp og det er ganske hardt (spesielt nå som barnehagen er stengt) og ha fullt ansvar for en på halvannet hele døgnet.  Det har tært mye på forholdet, og jeg blir ufattelig sliten og føler på dårlig samvittighet ovenfor barnet når jeg ser andre familier reiser med venner og storfamilien osv, mens vi bare er oss 2.. Men det går jo :-)

Anonymkode: a070f...665

[Trampe]

Vi har heller ikke stort nettverk. Mamma er en time unna, så hun har kommet og sittet barnevakt en kveld vi skulle bort på noe. Svigermor bor fem minutter unna, men hun har ikke passet babyen noe særlig enda. Et par timer på dagtid nå og da, tre-fire ganger på et år, så vi fikk vasket hus eller pakket til ferietur eller liknende. Venner og øvrige familie bor et stykke unna eller er opptatte med egne barn. Vi kunne nok hatt barnevakt oftere om vi bare hadde spurt noen, men terskelen er jo litt høyere for å spørre venner om å passe "bare fordi vi vil ha litt alenetid sammen". 

For min del går det helt fint. Jeg er sjelden ute om kveldene, og jeg og mannen klarer oss veldig fint. Vi bruker kveldene godt, og koser oss hjemme. Når lille blir eldre blir nok bestemor mer aktiv som barnevakt også. Kanskje vi kan dra vekk en helg slik vi brukte å gjøre før vi fikk barn. 

Det går jo an å bygge nettverk. Har du folk på jobb som har små barn går det an å passe hverandres barn, lage sånne playdate-grupper. Jeg vet om tre barn i samme bhg som er i en slik gruppe. En dag i uka hentes barna sammen og drar hjem til middag hos den ene familien. Så hentes de noen timer senere, og de to andre mødrene (det er alenemødre det er snakk om her) får da tatt en handletur/ sovet litt/ slappet av/ you name it. Kjempelurt, spør du meg. 

[AnonymBruker]

Takk for svar, dere!

Det er ikke barnevakt jeg først og fremst tenker på. Men at det hadde vært godt med en stødig mor, tante eller søster som er der litt med oss. Som både jeg, mannen og barnet har godt forhold til, og som har masse erfaring, varme og gode råd.. Både før jeg blir gravid, under svangerskapet og når barnet er her.

Det er mye jeg ville snakket med/spurt mamma om nå, om hun levde.

Jeg kan jo alltids ringe noen, men det blir ikke det samme.

Føler jeg vet lite om barn. Og spesielt små babyer har jeg ikke vært nær siden jeg var med mamma på besøk hos venninner da jeg var lita selv. Ble helt stiv da jeg var med en bekjent på besøk til søstera som nettopp hadde kommet hjem med nyfødt baby for et par år siden. "Holder du henne litt for meg?" sa hun og la barnet i hendene mine. Slappet av etterhvert. Men det var første gang jeg hadde holdt en et så lite barn.

Jeg er ikke vant til å skifte bleier, bade, ha på klær på en bitteliten, skjør kropp. Mye lærer man jo mens man er gravid, men allikevel må det være en veldig trygghet å ha sin mor eller andre tilgjengelig.

Anonymkode: daf1d...7df

[AnonymBruker]

Synes det er kjipt å tenke på at barnet verken vil ha besteforeldre eller oldeforeldre å bli kjent med og knytte seg til..

Anonymkode: daf1d...7df

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes det er kjipt å tenke på at barnet verken vil ha besteforeldre eller oldeforeldre å bli kjent med og knytte seg til..

Anonymkode: daf1d...7df

Jeg er ikke helt i samme situasjon som deg siden mannen har familie, men for min del er mamma død, pappa på psykiatrisk og søsken bor en flytur unna. Barnet i magen min vil jo likevel få kontakt med min manns familie. 

Jeg føler likevel på disse tankene. Jeg skulle ønske jeg kunne spørre mamma hvordan fødselen hennes var, hvordan hun følte seg etterpå, hvor store vi var da vi ble født, hvordan vi var som spedbarn, om man bruker bukser eller strømpebukser til body osv.. 

Har i stedet fått ei venninne her som har to fra før og venter en til rett før meg. Synes det hjelper veldig å spørre henne om ting. Angående nettverk håper og tror jeg at jeg vil bli kjent med flere i barselgruppa. Tror det hjelper mye, å være med andre mødre, og at man er på samme sted i livet. Også håper jeg veldig at vi ikke får et kolikkbarn.

Anonymkode: abb93...ef8