Til dere med ett barn og som er fornøyde med "kun ett" :)

[Maleficenta]

1 minutt siden, Fireproof skrev:

Nei, seriøst??😵😵 

Sjølvsagt veit eg det, men dei aller fleste liker faktisk å ha ein familie òg, og når foreldra til dinna ungen daua så er den ungen den einaste igjen i den familien. Men det er no berre flott, for kva skal ein med familie? Berre bortkasta😄

Er litt tåpelig å trekke inn døsfall. Hva om hele familien din dør utenom deg ? Det kan skje det og selv i en stor familie

[Gjest Belle âme]

1 time siden, Maleficenta skrev:

Er litt tåpelig å trekke inn døsfall. Hva om hele familien din dør utenom deg ? Det kan skje det og selv i en stor familie

Du skjønner vel at det er liiiiiitt mindre sannsynlighet om typ 2 foreldre, 5 søsken, 15 onkler/tanter og 30-40 søskenbarn skulle daue samtidig enn berre to foreldre?

[AnonymBruker]

Den Wednesday, July 20, 2016 at 18.13, Niennas skrev:

Er enebarn selv, og er fullstendig enig. Har aldri savnet søsken, og har vært nødt til å lære meg til å være selvstendig fra ung alder. Jeg måtte ut alene og spørre nabobarna om de ville leke. 

Selv har jeg to små barn (barnehagealder), og ser forskjell på barn som har søsken og barn som er enebarn. Barn med søsken lærer seg tidligere sosiale koder, og har enklere både med å komme midt inn i en lek, og dele på goder. Men synes enebarn som oftest er flinke til å roe ned, og ha rolig lek, støynivået og energinivået blir som oftest ikke like høyt. 

Mange voksne mennesker, som ofte har søsken selv, påstår nesten at det er barnemishandling å ikke gi et barn et søsken. Det er det ikke! Du har mulighet til å følge opp barnet ditt fullstendig  

Hvor gammel er du, og hvor gamle er foreldrene dine?

Anonymkode: 9ab16...3e4

[Maleficenta]

3 timer siden, Fireproof skrev:

Du skjønner vel at det er liiiiiitt mindre sannsynlighet om typ 2 foreldre, 5 søsken, 15 onkler/tanter og 30-40 søskenbarn skulle daue samtidig enn berre to foreldre?

Hadde krepert med så mange mennesker oppå meg

[AnonymBruker]

Den 20.7.2016 at 19.56, happiest skrev:

Jeg tror ikke hun er dømt til å bli rar sosialt sett. Det kommer jo mye an på hvordan dere som foreldre er. Det er ikke alle som gjør enebarn bortskjemt med å kjøpe alt de vil osv. Men noe av det viktigste, tror jeg, er å sørge for at barnet har gode venner. Det er alltids greit å ha noen å støtte seg på senere i livet som er som en "søster/bror". Også er det nok viktig at barnet vår oppleve og lære av det som skjer mellom søsken. F.eks dette med å dele, vise omsorg for andre osv. Men jeg tror ikke det er noe problem så lenge dere er oppegående og normal som en hvilken som helst annen familie  

Man lærer da å dele med andre alt fra barnehagen av, når det gjelder utenom-familiære situasjoner. Omsorg får man også øvd seg i der. Ungen min, som er enebarn, var ikke gamle karen før han så at en kompis i barnehagen trengte en klem når han var lei seg! Tullete argument.

Anonymkode: c4306...e29

[Vera Vinge]

Jeg syns heller ikke det å ha en lekekamerat i ferier er god nok grunn alene. Selv om jeg ser hvor fint mine barn underholder hverandre nå i ferien, kunne man jo planlagt mer ferie med søskenbarn eller venner med barn, om man kun har ett barn. Å få flere barn bør jo handle om lyst, overskudd og økonomi. Men det kommer jo an på hvor gammelt barnet man har er, lysten kan jo komme etter en stund også. Men det er jo ikke noe galt i å få enebarn, men man må nok være litt mer obs på å invitere andre barn med hjem, på tur osv. 

Selv ønsket jeg flere barn enn ett for både selv å ha mer familie og for eldstebarnets skyld. Jeg håper jo at de vil ha glede av hverandre som barn og at de kan støtte hverandre som voksne. Men jeg har jo samtidig erfaring med at det ikke alltid er støtte i å ha søsken heller. Jeg har et godt forhold til mitt søsken, men han har flyttet langt bort og påtar seg lite ansvar for den av våre foreldre som trenger en del hjelp. Der har jeg jo mye mer støtte og praktisk hjelp fra mannen min. Så i voksen alder kunne jeg på én måte like gjerne vært enebarn, mens vi som barn hadde mye glede av hverandre. Mens mannen min derimot, har godt fellesskap med sine søsken. Man er mao ikke garantert noe. Så jeg tenker man må gjøre som man selv har mest lyst til, siden det er så mange ulike erfaringer.

Men jeg syns det ble enda morsommere å være mor da vi fikk to, da, selv om jeg også ville vært fornøyd med bare en, tror jeg.

[AnonymBruker]

Mine søsken og min mann sine søsken er to år fra hverandre. De misliker hverandre sterkt og kommer virkelig ikke overens. Særlig søsknene til min mann. De har omtrent ikke sett hverandre etter at søstra flyttet for seg selv og møtes kun av og til i familietilstelninger. Da snakker de ikke sammen. De har i følge min mann aldri klart hverandre. 

Mine søsken tolererer hverandre... men det er det. Ja, de er jo glad i hverandre innerst inne, men det er utrolig mye krangling mellom dem. Jeg er ti år eldre enn eldste søsken, så jeg har en god relasjon til dem begge. Så skal mitt barn få søsken, så skal det være mer enn fire år mellom dem, slik at det ikke blir for tett og kranglete. 

Jobbet i barnehage, hvor jeg så flere søsken med to-tre års forskjell. For et bråk! Krangling, knuffing og skrik hele dagen. Når foreldrene kom for å hente dem var det en kamp om oppmerksomheten. Så at søsken skal være så positivt....? Ikke alltid det er slik. 

Anonymkode: 36d67...72d

[AnonymBruker]

Så mye negativt om søsken det var her da! Jeg har vokst opp med 4 søsken (vi er 5) det er 9 år mellom eldste og yngste. Ja klart vi har små krangla i oppveskten, men det er bare sundt. Barn har godt av og lære seg og hådtere konflikter og få konsekvenser. 

Nå når vi er voksne har vi veldig god kontakt, snakker og ser de fleste hver eneste uke. Ville aldri vert dem foruten! 

Min far er enebarn og nå er det bare han og hans mor igjen. Og jeg ser hvor tøft der er og håndtere en gammel og syk mor alene. Det har også vert ett savn fra hele familien og ha flere søskenbarn på den siden. Var liksom bare oss og farmor. Mens på andre siden har vi mange søskenbarn, kjempe koselig og gøy rundt høytider og sommerferier. 

Så jeg synest søsken er en berikelse! 

Anonymkode: fa3de...313

[AnonymBruker]

Vi har et barn og vi skal ikke ha flere. Av flere grunner, men også fordi vi er veldig fornøyd slik det er og ingen av oss har et brennende ønske om flere barn. 

Andre rundt oss må gjerne mene mye om dette, men jeg tror det er veldig mye annet enn søsken eller ikke som spiller inn på hvordan barnet blir sosialt sett. Vi forsøker å være bevisste på dette da, selvom barnet vårt nok garantert blir ganske så bortskjemt og jeg kan merke at h*n ikke har et annet barn å " Bryne seg på", å krangle med oss foreldre blir jo ikke det samme. 

Så langt kan vi se et sosialt barn, med evne til å omgås de fleste, og vi bor også i et svært sosialt nabolag. 

Gjør det dere ønsker, men dere må jo være enige da. Det kan bli vondt for mannen din tror jeg, om han blir oversett i sitt ønske om et barn til. 

Anonymkode: a15b5...4fd

[AnonymBruker]

Den 21.7.2016 at 18.46, Maleficenta skrev:

Ehh... når de ikke er kjent med noe annet så tror jeg ikke set er så galt. Er verre sjebner i livet

Man kan definitivt savne noe man ikke har kjent. Mine foreldre var enebarn og jeg har alltid savnet å ha onkler, tanter og søskenbarn. Alle andre jeg kjenner har et godt forhold til disse, de treffer dem jevnlig, feirer jul med dem, drar på feriebesøk osv. Hos oss var det bare oss fire (heldigvis fikk foreldrene mine to barn så jeg har i det minste min bror, som jeg har et nært og godt forhold til og ser ukentlig). Jeg har også på nært hold sett hvor tungt det var for foreldrene mine da de stod helt alene om alt som gjaldt mine besteforeldre. De hadde ingen søsken som kunne hjelpe og støtte. Det var og er fremdeles utrolig stusselig å være en så liten familie. 

Anonymkode: 4d8f1...0e5

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man kan definitivt savne noe man ikke har kjent. Mine foreldre var enebarn og jeg har alltid savnet å ha onkler, tanter og søskenbarn. Alle andre jeg kjenner har et godt forhold til disse, de treffer dem jevnlig, feirer jul med dem, drar på feriebesøk osv. Hos oss var det bare oss fire (heldigvis fikk foreldrene mine to barn så jeg har i det minste min bror, som jeg har et nært og godt forhold til og ser ukentlig). Jeg har også på nært hold sett hvor tungt det var for foreldrene mine da de stod helt alene om alt som gjaldt mine besteforeldre. De hadde ingen søsken som kunne hjelpe og støtte. Det var og er fremdeles utrolig stusselig å være en så liten familie. 

Anonymkode: 4d8f1...0e5

Syns ikke det stemmer helt. Jeg har savnet det å ha en søsken, og da aller helst en søster. Savnet ingenting som barn, ungdom og ung voksen. Det kom først i 30-årene. Hadde en ekstrem vanskelig periode innad i "storfamilien", og ting som jeg følte at jeg ikke kunne snakke med utenforstående om. Det var da savnet kom for første gang. Det ble sterkere da mor ble syk med kreft. 

Anonymkode: e9477...9ab

[Atea]

21 timer siden, Atea skrev:

Jeg valgte å få kun ett barn. Kunne valgt nummer to, men aldersforskjellen ville blitt stor. I stedet vokste barnet opp med sine søskenbarn, både i ferier og helger (vi byttet barn for å si det sånn). Jeg har søsken, men er ikke nært knyttet til dem, selv om vi var flink til å samarbeide rundt barna vi fikk etter hvert. Moren vår forskjellsbehandlet oss og laget intriger som satte oss opp mot hverandre, i mangel på kunnskap og lite forståelse for barnepsykologi. Det har ikke blitt bedre med årene, dessverre.

Min eks bidro til at det kom et halvsøsken inn i bildet, og det var veldig positivt det også. Men å si at enebarn blir sære og bortskjemte tror jeg ingenting på. Jeg hadde hatt rom for to, men det ville kanskje gått utover den ene jeg fikk som heldigvis var et rolig og takknemlig barn som aldri laget problemer. Og jeg mener, aldri ga meg bekymringer, på den måten at jeg aldri trengte kjefte eller irettesette. Selvfølgelig var jeg like bekymret som alle andre foreldre noen ganger, men i vårt hjem var døra også alltid åpen så vennene kunne komme innom når de ville, også når de ble tenåringer og drakk i smug. Ingen av dem har problemer  med rus den dag i dag, de er voksne nå. Jeg skal ikke ta æren for det, men hvis jeg hadde hatt flere barn ville jeg kanskje ikke hatt energi til å takle alles vennskap og kanskje vært mer streng.

Men jeg skulle ønske at jeg også hadde fått ett barn til, en datter. Det er for sent nå, jeg er i det man kaller overgangsalderen. Og vi kan ikke bestemme kjønnet. Selv om lite sex gjerne fører til at det blir døtre.

Jeg synes det er helt ok å bare ha ett barn (han er jo voksen nå men). De blir ikke sære så lenge foreldrene ikke er rigide. Har man enebarn slipper man andres barn inn i livet, på kjøkkenet, på ferier osv.

 

[Atea]

En venninne sa også, etter at hun ble overtalt av sin nye kjæreste, at et barn var som ingen, når hun fikk nummer to var det som en virvelvind var kommet inn i stua.

Hvis jeg skulle valgt igjen ville jeg gjorde som den gangen. Velge ett barn.

[Atea]

Hvorfor tror dere enebarn blir sære?

Da må jo det være noe galt med foreldrene. Eller?

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke enebarn blir sære og synes det er et merkelig ord å bruke. Men, det er jo et faktum at man lærer mye av å ha søsken, en lærdom man rett og slett ikke får fra venner siden man ikke har det samme båndet, ikke må dele med og ta hensyn til dem på samme vis og rett og slett ikke bor med dem hele tiden. Det første stedet man lærer sosial omgang og konflikthåndtering er nettopp hjemme med søsken og forskning viser også at enebarn har større problemer med dette (google litt, helst på engelsk, og du vil finne artikler om f.eks. at enebarn er mindre likt av klassekameratene, dårligere på å håndtere konflikter og mer aggressive). Den lærdommen går enebarn glipp av. Om det gjør dem sære? Tja, nei, men det gjør dem annerledes stilt til å håndtere verden rundt seg. 

 

Anonymkode: 4d8f1...0e5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke enebarn blir sære og synes det er et merkelig ord å bruke. Men, det er jo et faktum at man lærer mye av å ha søsken, en lærdom man rett og slett ikke får fra venner siden man ikke har det samme båndet, ikke må dele med og ta hensyn til dem på samme vis og rett og slett ikke bor med dem hele tiden. Det første stedet man lærer sosial omgang og konflikthåndtering er nettopp hjemme med søsken og forskning viser også at enebarn har større problemer med dette (google litt, helst på engelsk, og du vil finne artikler om f.eks. at enebarn er mindre likt av klassekameratene, dårligere på å håndtere konflikter og mer aggressive). Den lærdommen går enebarn glipp av. Om det gjør dem sære? Tja, nei, men det gjør dem annerledes stilt til å håndtere verden rundt seg. 

 

Anonymkode: 4d8f1...0e5

Googlet aggressive only children,og fant bare artikler som mener det motsatte

http://www.susannewmanphd.com/blog/2010/09/02/only-child-stereotypes/ http://oureverydaylife.com/being-only-child-tend-make-child-spoiled-13833.html

Fordommene man kan oppleve, det er i alle fall en ulempe med å være enebarn...

Anonymkode: 1ac88...00f

[Niennas]

Jeg kjøper absolutt argumentet med at det er tøft å være enebarn når man har to gamle foreldre som trenger hjelp. Ja, da kan jeg forstå at det hadde vært godt å dele byrden. 

Men jeg synes egentlig ikke det er noe å ta med i regnestykket når man vurderer å få fler barn eller ei. Hvis du er tilfreds med et barn, eller føler at det er nok, så synes jeg ikke det er rett å få er til, bare fordi det kan være godt for enebarnet ditt 40 år fram i tid.

[AnonymBruker]

4 timer siden, Atea skrev:

Men jeg skulle ønske at jeg også hadde fått ett barn til, en datter. Det er for sent nå, jeg er i det man kaller overgangsalderen. Og vi kan ikke bestemme kjønnet. Selv om lite sex gjerne fører til at det blir døtre.

Jeg synes det er helt ok å bare ha ett barn (han er jo voksen nå men). De blir ikke sære så lenge foreldrene ikke er rigide. Har man enebarn slipper man andres barn inn i livet, på kjøkkenet, på ferier osv.

 

DET er noe av det tåpeligste jeg har hørt!!

Anonymkode: c4306...e29

[Atea]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

DET er noe av det tåpeligste jeg har hørt!!

Anonymkode: c4306...e29

?

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn. Selv om jeg fungerer utmerket når det kommer til det sosiale har jeg alltid savnet en bror eller søster. 

Når foreldrene mine døde satt jeg også igjen helt alene. Ja det er klart at jeg har vennen som støttet meg, men jeg følte meg helt alene i verden. Den følelsen unner jeg ingen. 

Anonymkode: 76fc4...601