Gå til innhold

Hvordan akseptere livet / unngå bitterhet, når livet ikke tok de retningene du ville??


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde jeg vært deg hadde jeg lagt fra meg drømmen om å studere i utlandet eller i Oslo, og heller fokusert på å nyte det livet du har, med barn, mann, hus og en grei inntekt. Flytter du vil du ikke ha daglig omsorg for dine barn, er det det du vil? Du valgte jo bort studier langt borte da du var ung. Det var vel en grunn til det og den grunnen har vel ikke endret seg? (Mann, barn...) Dersom barna trives der dere bor nå er det vel heller ikke optimalt å ta de vekk fra oppvekstmiljøet sitt fordi mor angrer på et valg hun tok da hun var ung. 

Nei, jeg hadde heller sørget for å spare masse slik at du kan reise til spennende reisemål og oppleve verden med familien din. Tenker da ikke på en døll strand på Kanariøyene, men steder som virkelig er verdt å se. 

Det med at folk har mye mer å velge mellom i Oslo når det gjelder hobbyen din; Ta deg en langhelg dit. Gjør det du har lyst til innenfor rammene av det livet du alt har. Det er absolutt mulig! 

Anonymkode: 95e11...86f

Tusen takk for svar. Du har selvsagt helt rett, jeg må prøve å få mest mulig ut av livet slik det er. Langhelg i Oslo var lurt, det skal jeg få til.

Ellers - Takk til alle som har kommet med innspill til hjertesukkene mine. Noen ganger er det godt å få luftet de vonde tankene sine litt!

Anonymkode: 57cee...c08

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg tenker ofte at man har bare ett liv og man må gjøre det som gjør en lykkelig. Har du fortalt mannen din om dette? Hva sier han? Er det umulig å ta med seg barna og flytte for å studere? 

Anonymkode: 17b0c...fe7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det du EGENTLIG ønsker? Er det å oppfylle andres visjoner for deg eller er det den store drømmen? Hvis det er førstnevnte må du bare legge det fra deg, det vil ikke gjøre deg lykkelig. Er det sistnevnte må du bestemme deg om du faktisk kan klare å skifte fokus og finne glede i det du har og kan oppnå med de mulighetene som er tilgjengelige. MÅ du til Oslo eller utlandet for å oppnå drømmen om å bli psykolog? (selvfølgelig ikke, det finnes mange andre muligheter..)

Egentlig får jeg inntrykk av at dette ikke handler om drømmestudiet, drømmejobben og flytting, men at du er opphengt i det som ikke ble av og bruker mer tid på det enn å være tilstede i ditt eget liv. Jeg vet av erfaring at det er vanskelig å skifte fokus, jeg er selv slett ikke der i livet som jeg så for meg selv som ung.. Det ER veldig vanskelig å akseptere, men jeg vet også at hadde jeg kunne gått tilbake i tid hadde det neppe blitt slik jeg forestiller meg det likevel. ;)  Nå føler jeg meg i limbo, der gamle drømmer ikke lengre er realistiske og jeg ikke helt vet hva annet jeg kan drømme om.  

Noen ganger må vi bare finne nye drømmer!

Anonymkode: daee3...3c0

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi bor i Nordland, så pendling vil isåfall bli dyrt. Mannen min har en utdannelse som det ikke er så lett å få jobb innenfor i Oslo. Han trives her, og er ikke noe storbymenneske. 

Jeg har vekslet mellom å søke både medisin og psykologi profesjon, men det er sistnevnte jeg har søkt på de siste årene, og som jeg i såfall ønsker å studere. Med den utdannelsen jeg har nå kan jeg lett få jobb hvor som helst, også i redusert stilling, så jeg kunne nok ha jobbet ved siden av studiene.

Jeg driver og sparer litt for meg selv på en egen konto, i tilfelle jeg skulle ta steget, så vi får se. Samtidig virker det jo ikke helt klokt å begynne på et 6-årig studium når en er 35-40 år.

Jeg har tenkt på videreutdanning innenfor utdanningen jeg har, og selv om det vil innebære helt andre arbeidsoppgaver enn de jeg drømmer om å ha, vil det i det minste være noe "mer" enn det jeg gjør i dag.

Anonymkode: 57cee...c08

Du virker som du har et greit hode, synd å ikke få brukt det på det du vil. Men, hvor hardt vil du egentlig bli lege eller psykolog? Løser det noen store problemer? Jeg kan fortelle at det ikke er noen dans på roser å være lege. Det kan være mentalt beintøft til tider. Det er masse studenter som sliter psykisk, mange som tar helt nødvendige pauser, mange som stryker og må dumpe i flere runder, for noen går det tilogmed aldri - de må slutte helt etterhvert. Når man jobber er man unntatt arbeidsmiljølovens vanlige bestemmelser og må gå helt vanvittige turnuser uten fast stilling. Drømmen om 9-4 forblir en illusjon med mindre du vil klippe liktorner på 90 år gamle pasienter i et traurig legekontor i bygda. Men joda, du kan kalle deg lege og meske deg i gleden av tittelen. Folk vil beundre deg og tro du er særlig intelligent, men inni deg forblir ting mye av det samme. Det er et yrke på lik linje med mange andre ting. Hvis man tror man blir invitert på flere fester eller hytteturer av å være lege derimot. Stort sett jobber du så mye at du ikke har tid eller ork til den slags uansett. Det er en grunn til at selvmordstatistikken blant leger er abnormalt høy.

Poenget mitt er at en drøm kan se veldig fancy ut fra utsiden. Det er ikke sikkert at du ville vært så veldig mye lykkeligere som lege. Kanskje du ville båret på en stor sorg over at du ikke fikk barn og familie? Fordi det rett og slett ble for sent? 6 år minimum, kanskje du hadde tatt et forskningsår, så da 7, før du ikke fikk turnus med en gang, så da 8 år. Kanskje du ville jobbet et år før du fikk barn, så da 9. Kanskje mannen manglet, så da 15 år. Kanskje du skulle spesialisere deg litt og syns det passet dårlig med barn i dette. Plutselig er du godt over 40 og det hele ble for sent? Det er mange som bærer på bitterhet over at de valgte karriere over familie når de er gamle og grå. Ingen barnebarn, ingen som tar vare på deg. Bare deg selv. Kanskje mannen din dør tidlig, så man sitter der i ensomhet. Den andre siden av gjerdet kan ha sine sorger, selv om man er Dr. med. på papiret. So what. 

Jeg tror du skal være glad for å ha en 9-4 jobb i et arbeidsmarked som idag. At du har en fast stilling og lønn som tikker inn. Det er faktisk en enorm frihet. Tenk på at det gir! Planleggingsmulighetene alene er verdt alt det kjedelige. 

--------
Sånn, ferdig med dagens nye perspektiver. Så:


Hvem har sagt at livet er over når man gifter seg? Hvorfor kan du ikke planlegge noe nytt og spennende sammen med mannen din? Jeg kjenner et par som flyttet til andre siden av verden. De søkte jobber sammen og raker inn penger og lever i sus og dus. Et annet par flyttet for to år til et fattig land og jobbet med telekommunikasjon. Kjempegøy! Hvorfor kan ikke det være dere? Mannen din har kanskje ikke utdannelse, men han kan passe barna og lære seg et nytt språk. Barna kan gå på internasjonal skole. Du kan ta en jobb som gir deg helt unik erfaring og dytter deg opp til neste nivå. Gi det ett år. Det klarer alle. Ett bittelite år. 

Tenk litt utenfor boksen. Livet er ikke over bare fordi det ikke ble akkurat slik-og-slik.

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg lurer på om noen her inne har lyktes med å akseptere de veiene livet har ført dem, selv om det ikke var en del av planen? Hvordan klarte du det? Selv føler jeg på savn/bitterhet/sorg jevnlig, og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne sirkelen, og heller glede meg over livet mitt.

Lang historie kort:

Skoleflink elev fra bygda, alle mente jeg ville bli noe "stort". Gledet meg veldig til å opp og ut i verden, følte veldig på utbrytertrang og reiselyst. Fant imidlertid kjærligheten tidlig, og hans vanskelige livssituasjon gjorde at jeg ble værende med han, framfor å reise rundt og etterhvert studere i en storby. Mista litt kontakt med vennene mine, studerte noe uinspirerende på måfå på hjemplassen min, ble gravid, giftet meg, slo meg til ro på hjemplassen min.

Har i dag, som 30-åring, en mellomlang høyere utdannelse, fast jobb som jeg i hovedsak trives i, et godt ekteskap, grei bolig, to barn. Hjemplassen min er helt ok.

Savnet etter noe mer, noe større, noe helt annet, henger imidlertid stadig ved meg. Nesten hvert år søker jeg på spennende studier i Oslo som jeg vet at jeg kommer inn på (har veldig høyt snitt), for så å takke nei. Jeg får en tung klump i magen når folk jeg kjenner flytter til Oslo eller utlandet og gjør spennende ting med livene sine.

Jeg vet at det jeg ønsker er umulig: Jeg vil være 19 år og studere i utlandet. Det toget har gått, jeg må legge vekk de umulige drømmene mine og forsøke å leve i nuet og glede meg over livet mitt, men jeg klarer det ikke.

Er det noen her inne som sliter med liknende tankegang som meg, eller som har tips å komme med?

Anonymkode: 57cee...c08

Du må ta ansvar for de valgene du har tatt. Det er ingen som har tvunget deg til å ta de valgene du allerede har tatt (antar jeg). I tillegg må du vite at du er "bare" 30. Det er aldri for sent å endre livet sitt. Noe sier meg at du er litt redd for å ta de store skrittene og -faktisk- reise ut i verden. Da hadde du sannsynligvis gjort det dor lenge siden. I stedet for å være bitter bør du tenke at det kun er du selv som kan bestemme retningen for livet ditt. Om det er å gjøre noe som kan oppleves som drastisk, eller å akseptere livet ditt som det er og -velge- å være fornøyd med det, det er opp til deg. Men ikke sitt å vær bitter for noe du selv har valgt. Og kan endre!

Anonymkode: 33815...b4f

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Krigerunge

Takk for at du deler dette. Minner meg, og sannsynligvis mange andre, på at å finne kjærlighet for tidlig er lite lurt, samme gjelder å få barn og hus altfor tidlig.

Når det kommer til aksept forøvrig så må du slutte å dvele med fortiden. Du kan intet gjøre med det nå, det toget har gått for lenge siden. Det har du ikke innsett, så derfor drømmer du deg tilbake til tenårene og drømmer om livet du kunne levd. Sett heller pris på livet du har nå og gjør det beste ut av det. Om 10-20 år igjen er du nok bitter fordi du i denne tidsperioden for det meste bare deppa over "livet som gikk tapt". Du kan si du vil ditt og vil datt og du skulle ønske du gjorde det og det, men det eneste som kommer utav en slik tankegang er negative følelser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Tror det er viktig å tenke på alt som er positivt i livet ditt.  Det å begynne på en lang utdanning når du har et stort studielån, ser jeg på som ganske urealistisk. Det er også vanskelig å flytte hele familien fra Nordland til Oslo for at mor skal gå realisert seg selv. Det er dyrt å bo i Oslo, og huset dere har hjemme er sikkert en annen standard enn det dere kunne hatt råd til i Oslo.

Prøv og snu tankesettet ditt. Hva er positivt i livet ditt? Du har et godt ekteskap.  Du har to barn som har det bra. Dere har grei økonomi. Dere reiser og koser dere. Barna dine vokser fort.  Vet ikke hvor gamle de er, men om 10 år er du mer uavhengig.  Da kan du kanskje reise oftere på weekend turer til spennende steder og kanskje studere mer hvis du får betalt ned mer på studielånet ditt.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

--snip--

Egentlig får jeg inntrykk av at dette ikke handler om drømmestudiet, drømmejobben og flytting, men at du er opphengt i det som ikke ble av og bruker mer tid på det enn å være tilstede i ditt eget liv.

--snip--

Anonymkode: daee3...3c0

Ut fra hva jeg leser får jeg en fornemmelse av at ab..3c0 kanskje har naglet kjernen i sukket ditt akkurat her.

Dette kan komme til å høres hardere ut enn det er ment, men det er mye tryggere og behageligere å sitte stille og dyrke drømmen om det som kunne vært enn å ta aksjon og faktisk endre på noe. 

Og jo lenger man pusser på drømmen om det som kunne vært, men aldri ble, jo blankere og mer idèell blir den.

Bruk litt tid og forsøk å sortere ut hva som drar deg mot drømmen. Hva det er ved å være lege eller psykolog som er kjernen i drømmen din. Så ser du om de ønskene kan oppfylles uten at du må flytte og ta en ny utdannelse. 

Er det ønsket om å hjelpe andre, eller er det å vise for deg selv hva du faktisk kan oppnå?

Anonymkode: 5282a...00f

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En kommentar til det med bosted Nordland: det finnes profesjonsstudie i både Trondheim og Tromsø, avhengig av hvor langt nord eller sør du bor. Det bør være overkommelig avstand, også for mann og barn. 

En annen ting; kanskje er ikke livet som psykolog eller lege hva du tror det er. Muligens har du hengt deg opp i at dette er noe veldig, veldig fint, men det er lett å glemme baksidene ved disse yrkene. En lenger oppe i tråden har vist deg dette. 

Anonymkode: 33815...b4f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, alle yrker har ulemper, og jeg tror ikke at lege eller psykolog har færre eller flere ulemper enn andre yrker. Et yrke må man ha, så hvorfor ikke like greit velge et som man virkelig brenner for? Jeg vil tro at TS også skjønner at ingen av delene er noen dans på roser, hun er 30 år og har allerede vært i arbeidslivet en god stund. Og til deg som lurte på om hun er motivert av et ønske om å hjelpe andre eller av å bevise noe overfor seg selv, hvilken rolle spiller det for valget hun skal ta? Det er nok de aller færreste som blir lege eller psykolog (eller noe som helst) av 100 % altruistiske grunner uansett. 

Anonymkode: 981c1...fe1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke barn,så det blir litt annerledes,men jeg har studielån fra før og jeg har mann.

Jeg er nå 34 år,og skal begynne på ny utdanning. Mannen blir ikke med på grunn av jobb,og studiet mitt er langt borte. Det føles utrolig skummelt å skulle starte på et studie igjen og flytte fra mannen. Allikevel har jeg valgt å gjøre dette siden min tidligere utdanning ikke gir meg noen jobb og jeg har derfor måttet jobbe med noe jeg absolutt ikke liker. Jeg synes det er bedre å få en utdanning og et yrke som gir meg en jobb jeg kommer til å trives med selv om studielånet blir høyere.

Jeg har lenge gått og tenkt på dette og har ikke klart å slå meg til ro med det. Vil faktisk heller ofre litt tid for å oppnå dette enn å måtte gå resten av livet i en jobb jeg ikke får noe ut av og i verste fall misliker.

Bare tenker:hvorfor kan du ikke studere i Trondheim eller Tromsø? Og om det ikke blir nå,hvorfor ikke om noen år? Om dette er en drøm du ikke klarer eller vil gi slipp på,så hvorfor ikke gjøre noe med det?

Hvis du bare ser hindringer så må du jo nesten bare gi slipp på dette,og heller finne deg nye drømmer som er mer realistiske.

Anonymkode: bb347...b85

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg lurer på om noen her inne har lyktes med å akseptere de veiene livet har ført dem, selv om det ikke var en del av planen? Hvordan klarte du det? Selv føler jeg på savn/bitterhet/sorg jevnlig, og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne sirkelen, og heller glede meg over livet mitt.

Lang historie kort:

Skoleflink elev fra bygda, alle mente jeg ville bli noe "stort". Gledet meg veldig til å opp og ut i verden, følte veldig på utbrytertrang og reiselyst. Fant imidlertid kjærligheten tidlig, og hans vanskelige livssituasjon gjorde at jeg ble værende med han, framfor å reise rundt og etterhvert studere i en storby. Mista litt kontakt med vennene mine, studerte noe uinspirerende på måfå på hjemplassen min, ble gravid, giftet meg, slo meg til ro på hjemplassen min.

Har i dag, som 30-åring, en mellomlang høyere utdannelse, fast jobb som jeg i hovedsak trives i, et godt ekteskap, grei bolig, to barn. Hjemplassen min er helt ok.

Savnet etter noe mer, noe større, noe helt annet, henger imidlertid stadig ved meg. Nesten hvert år søker jeg på spennende studier i Oslo som jeg vet at jeg kommer inn på (har veldig høyt snitt), for så å takke nei. Jeg får en tung klump i magen når folk jeg kjenner flytter til Oslo eller utlandet og gjør spennende ting med livene sine.

Jeg vet at det jeg ønsker er umulig: Jeg vil være 19 år og studere i utlandet. Det toget har gått, jeg må legge vekk de umulige drømmene mine og forsøke å leve i nuet og glede meg over livet mitt, men jeg klarer det ikke.

Er det noen her inne som sliter med liknende tankegang som meg, eller som har tips å komme med?

Anonymkode: 57cee...c08

Det TS spør om er ikke "hvordan få det livet jeg vil ha". Hun spør om hvordan hun best kan takle bitterheten. Det er en viktig forskjell, for man kan ikke få i pose og sekk, og det tror jeg TS er veldig klar over. Man kan ikke BÅDE ha mann, barn, fast trygg jobb, spennende reiser, lange drømmestudier og alt mulig annet som man ønsker seg. Hadde det vært mulig så hadde vi valgt det alle sammen!

Jeg er motsatt av deg, TS. Jeg er 34, ønsker meg kjæreste, men er evig singel. Jeg har gitt opp å jage etter den faste jobben, huskjøp og familieliv, dvs alle de tingene som du har allerede. Jeg har reist på flere lange reiser, jobbet frivillig, begynt på flere studier, jobbet i masse forskjellige drittjobber (som ikke gjorde meg mer fri og lykkelig, tvert imot:sprettoy:), bodd på 10+forskjellige steder og byer inkl Oslo og utlandet. Jeg begynte helt på nytt med studier i en alder av 31, til et yrke med mye reising og opplevelser, men der familie, dyr og A4 liv må skrinlegges for godt. Jeg får ikke studielån og lever på penger opptjent om sommeren. Jeg har ikke fast adresse og snylter til tider på venner og familie. Klart jeg kjenner et stikk av misunnelse hver gang jeg ser FB venner som kjøper leiligheter og hus (gjerne nr 2 og 3 i rekken), gifter seg, skiller seg, får mann nr 2, barn, hund, hest osv.. Men jeg er ikke bitter. Jeg vet at de ikke har det perfekt de heller. Jeg vet at de misunner meg også, og det faktum at jeg kan gjøre hva jeg vil uten å være bundet av barn og huslån.

Det er greit å være litt misunnelig iblant, så lenge det ikke blir en besettelse og man lar seg synke ned hengemyra. Det er klart man kan følge drømmene sine selv om man har rundet 30, men man må være realistisk. Det du ihvertfall kan gjøre er å begynne å spare opp penger og dra på en drømmereise om et par år. Da har du noe å se frem til :Nikke:

 

 

 

 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vel, alle yrker har ulemper, og jeg tror ikke at lege eller psykolog har færre eller flere ulemper enn andre yrker. Et yrke må man ha, så hvorfor ikke like greit velge et som man virkelig brenner for? Jeg vil tro at TS også skjønner at ingen av delene er noen dans på roser, hun er 30 år og har allerede vært i arbeidslivet en god stund. Og til deg som lurte på om hun er motivert av et ønske om å hjelpe andre eller av å bevise noe overfor seg selv, hvilken rolle spiller det for valget hun skal ta? Det er nok de aller færreste som blir lege eller psykolog (eller noe som helst) av 100 % altruistiske grunner uansett. 

Anonymkode: 981c1...fe1

Siden det tydeligvis er et behov for å forklare nærmere hva jeg mente:

Årsaken til et ønske om å ta en gitt utdannelse er viktig. For noen er grunnårsaken at de får en gitt tittel knyttet til status. For andre er et ønske om å utøve en funksjon overfor andre, for en tredje kategori er det mulighetene til videre avansement og å være i et miljø med en rivende teknologisk eller humanistisk utvikling.

Det er disse grunnårsakene jeg mener TS vil tjene på å sortere frem. Kanskje de ikke er klare? Kanskje man ladri egentlig brukte tid på å finne ut av hvorfor man brukte energi og tid på å følge en gitt vei her i livet. Det er mye kunnskap om en selv som menneske å finne ved å forsøke å sortere frem disse grunnårsakene.

- det fordi grunnårsakene er kjernen som gir det enkelte menneske opplevelsen av yrkeslykke. 

 Det er, som nevnt, lett å la seg fange i drømmen om det som kunne vært.

Anonymkode: 5282a...00f

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg lurer på om noen her inne har lyktes med å akseptere de veiene livet har ført dem, selv om det ikke var en del av planen? Hvordan klarte du det? Selv føler jeg på savn/bitterhet/sorg jevnlig, og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne sirkelen, og heller glede meg over livet mitt.

Lang historie kort:

Skoleflink elev fra bygda, alle mente jeg ville bli noe "stort". Gledet meg veldig til å opp og ut i verden, følte veldig på utbrytertrang og reiselyst. Fant imidlertid kjærligheten tidlig, og hans vanskelige livssituasjon gjorde at jeg ble værende med han, framfor å reise rundt og etterhvert studere i en storby. Mista litt kontakt med vennene mine, studerte noe uinspirerende på måfå på hjemplassen min, ble gravid, giftet meg, slo meg til ro på hjemplassen min.

Har i dag, som 30-åring, en mellomlang høyere utdannelse, fast jobb som jeg i hovedsak trives i, et godt ekteskap, grei bolig, to barn. Hjemplassen min er helt ok.

Savnet etter noe mer, noe større, noe helt annet, henger imidlertid stadig ved meg. Nesten hvert år søker jeg på spennende studier i Oslo som jeg vet at jeg kommer inn på (har veldig høyt snitt), for så å takke nei. Jeg får en tung klump i magen når folk jeg kjenner flytter til Oslo eller utlandet og gjør spennende ting med livene sine.

Jeg vet at det jeg ønsker er umulig: Jeg vil være 19 år og studere i utlandet. Det toget har gått, jeg må legge vekk de umulige drømmene mine og forsøke å leve i nuet og glede meg over livet mitt, men jeg klarer det ikke.

Er det noen her inne som sliter med liknende tankegang som meg, eller som har tips å komme med?

Anonymkode: 57cee...c08

Jeg er ca der du er bare uten barn,  og tenker at jeg bare må fokusere på det som er bra.

Anonymkode: 2f52f...e85

Lenke til kommentar
Del på andre sider

First thing first, og beklager om det høres krasst ut, det er for så vidt ikke meningen: Men du trenger en realitetssjekk. Du skriver at du har grei utdannelse, jobb der du tjener 500K og familie? Du aner virkelig ikke hvor mange som ikke er i nærheten av å ha det du har men som har lyst på det, du har - hvis det ikke er noe annet som er vanskelig i familien din som f. eks. alvorlig sykdom - absolutt ingenting å være bitter for. Du må også innse at det kan bli vanskelig å realisere videre studier når du har små barn og familie å forholde deg til (du er ca 30, så jeg antar da at barna dine er relativt små ennå). Å flytte fra mann og barn i denne småbarnsfasen virker som en ganske dårlig ide, og selv om jeg forstår det virker fristende så er det stor sjanse for at du vil angre livet av deg for å sette deg i en situasjon der du går glipp av store deler av barnas oppvekst. Å rippe opp i familielivet og flytte dere alle til Oslo eller utlandet virker heller ikke særlig gjennomtenkt all den tid dere begge har OK, faste jobber der dere bor og barna har begynt sin oppvekst der. 

Vent heller 10-12 år til barna er større og i stor grad er selvdrevne - da har du igjen litt større mulighet til å realisere gamle drømmer, sannsynligvis er økonomien litt bedre også om du er fornuftig og begynner å spare litt - meget mulig du kan legge deg opp nok til at du ikke trenger å tenke på lånekassen i det hele tatt. 

 

Anonymkode: a6398...05e

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

 

Den utdannelsen du ønsker å ta, kan du ta den over flere år? Eller er det ikke mulig/ønskelig?

 

Kan du begynne å studere via internett først før du forfølger drømmen videre, og begynner å delta i klasseundervisning og forelesninger? At du tar det første året på 2 år istedet for ett år? 

Du skriver at det er mye som begrenser deg på nåværende tidspunkt, slik som flytting, lån i Lånekassen, og mann og barn som liker seg der de er nå. Du skriver at du har det greit egentlig, men at du vil noe mer med livet ditt. Utifra det du skriver, så virker det som om mannen din egentlig synes det er greit at du prøver å forfølge drømmen din, men at han ikke har noen ønske om å flytte til et nytt sted kun for at du skal kunne studere i Oslo. Det er derfor jeg lurer på om du kan begynne med nettstudier først, og ta det første året over 2 år slik at du i det minste får kommet i gang. Hvis du virkelig vil det selv, og er villig til å vente med å nå målet ditt på et visst antall år.

 

 

 

Anonymkode: eacf9...545

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Har du lyst har du lov! Jeg har studert jordmor. Der hadde de fleste i klassen barn, mange små barn fra 6 mnd til 2 år. Vi hadde ei i klassen på 50 år. Noen måtte pendle og bo på hybel. Men jammen meg full førte de! Det er ikke egoistisk å fullføre drømmer med en familie. Hva med å snakke med familien om hvilke muligeter du har? Er det praktisk mulig? Har dere økonomi? Hvis du fikk barn ung, så begynner de kanskje å bli ungdommer?

Anonymkode: 8541b...d26

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den 17.7.2016 at 22.58, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg lurer på om noen her inne har lyktes med å akseptere de veiene livet har ført dem, selv om det ikke var en del av planen? 

Anonymkode: 57cee...c08

Livet er summen av de valgene man gjør, ikke at livet ikke tok de retningene du ville. Du har gjort valgene.

Men må si at du har jo mye å glede deg over, godt ekteskap, trives i fast jobb, barn og bolig. Du har mye mer enn mange andre. Sett pris på det du har, eventuelt endre de endringene som er i din makt å endre. Ikke kast deg etter de endringene som er utenforbi din kontroll. 

Anonymkode: 66010...482

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den 18.7.2016 at 11.57, AnonymBruker skrev:

(...)

Og jo lenger man pusser på drømmen om det som kunne vært, men aldri ble, jo blankere og mer idèell blir den.

(...)

Anonymkode: 5282a...00f

Dette var veldig fint og riktig skrevet! 

Livet mitt ble heller ikke slik jeg trodde det skulle bli. Men jeg har flere (jevngamle) venner som faktisk har levd ut det livet jeg drømte om. Og når jeg ser hva "drømmelivet" faktisk innebærer, så er jeg faktisk ikke misunnelig i det hele tatt. Medaljen har alltid en bakside. 

Anonymkode: b067e...aa2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...