Hvordan akseptere livet / unngå bitterhet, når livet ikke tok de retningene du ville??

[AnonymBruker]

Hei! Jeg lurer på om noen her inne har lyktes med å akseptere de veiene livet har ført dem, selv om det ikke var en del av planen? Hvordan klarte du det? Selv føler jeg på savn/bitterhet/sorg jevnlig, og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne sirkelen, og heller glede meg over livet mitt.

Lang historie kort:

Skoleflink elev fra bygda, alle mente jeg ville bli noe "stort". Gledet meg veldig til å opp og ut i verden, følte veldig på utbrytertrang og reiselyst. Fant imidlertid kjærligheten tidlig, og hans vanskelige livssituasjon gjorde at jeg ble værende med han, framfor å reise rundt og etterhvert studere i en storby. Mista litt kontakt med vennene mine, studerte noe uinspirerende på måfå på hjemplassen min, ble gravid, giftet meg, slo meg til ro på hjemplassen min.

Har i dag, som 30-åring, en mellomlang høyere utdannelse, fast jobb som jeg i hovedsak trives i, et godt ekteskap, grei bolig, to barn. Hjemplassen min er helt ok.

Savnet etter noe mer, noe større, noe helt annet, henger imidlertid stadig ved meg. Nesten hvert år søker jeg på spennende studier i Oslo som jeg vet at jeg kommer inn på (har veldig høyt snitt), for så å takke nei. Jeg får en tung klump i magen når folk jeg kjenner flytter til Oslo eller utlandet og gjør spennende ting med livene sine.

Jeg vet at det jeg ønsker er umulig: Jeg vil være 19 år og studere i utlandet. Det toget har gått, jeg må legge vekk de umulige drømmene mine og forsøke å leve i nuet og glede meg over livet mitt, men jeg klarer det ikke.

Er det noen her inne som sliter med liknende tankegang som meg, eller som har tips å komme med?

Anonymkode: 57cee...c08

[AnonymBruker]

Sliter med noe av det samme selv. Samboer som ikke jobber, vi har fått barn, hus, bil osv. Jeg har studert noe jeg i utg.pkt. ikke syns er så veldig kjekt, fått meg en middels bra jobb og jobber rævva av meg for å forsørge oss tre. Jeg har dessverre ingen gode råd, annet enn å bare akseptere situasjonen og gjøre det beste ut av den. Kanskje kan dere reise på noen spennende ferier o.l.?

Anonymkode: b247c...b93

[AnonymBruker]

Akseptere situasjon og finne andre håp og gleder. Det fins andre ting du kan gjøre som vil være like spennende som å studere i utlandet, man må bare finne dem. Kanskje du finner det i noe du aldri trodde du ville like.

Å akseptere noe kan være tøft, man kan bli skikkelig deppa og nedbrutt. Men man må holde fast med å ta til seg at det er faktum. Etterhvert vil man komme over det, og man kan begynne å se til andre ting man kan gjøre. Trikset er å faktisk akseptere det, ikke bli sittende fast i "jeg vil ikke det skal være slik". De som setter seg fast i der er de som blir langvarig deprimerte. De som klarer å akseptere at det er ok at livet er sånn, de blir sterke på en ny måte og vil bli bedre rustet til å takle nye utfordringer.

Jeg hadde også store håp om fremtiden, men alt ble forandret da jeg ble kronisk syk. Nå kan jeg ikke tjene penger på en vanlig drittjobb en gang, jeg er låst til sofaen mye. Men etter at jeg aksepterte at dette var min nye hverdag, begynte jeg å lete etter andre småting jeg kunne drive med. Jeg tenker å prøve å dyrke noen planter i hagen, får se om jeg har nok energi til å ta meg av dem. Men det føles bra å planlegge en liten hobby der jeg kan være ute i vær og vind og drive med noe. Selv om jeg aldri har vært interessert i planter før. Er noen andre småting jeg tenker å prøve. For meg har det hjulpet veldig å finne roen på landet. Føle stillheten og tankene, slappe av. Å bo i byen var ikke bra for meg. Fysisk er jeg syk men psykisk har jeg på en måte det bedre enn noen gang. Det var mye stress og bekymringer før, nå har alt roet seg på et vis.

Anonymkode: 3f7c2...c48

[AnonymBruker]

Hvorfor takker du nei? Hopp i det, takk ja neste gang. Høres jo ut som du egentlig vil, men at du kanskje egentlig vil være yngre. So what om du ble litt eldre. Kjør på.

Anonymkode: 90ddf...87c

[AnonymBruker]

Du har hvertfall mann og barn. Det kommer aldri jeg til å få. 

Anonymkode: a7744...3e8

[Chizue]

Hvor gammel er du egentlig? Husk om du har ett bra snitt og vet du kan velge og vrake, så gjør du det, ikke la ting rundt deg stoppe deg, for du vil jo egentlig   Det er aldri for sent å ta en utdannelse, hopp i det

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Chibi skrev:

Hvor gammel er du egentlig? Husk om du har ett bra snitt og vet du kan velge og vrake, så gjør du det, ikke la ting rundt deg stoppe deg, for du vil jo egentlig   Det er aldri for sent å ta en utdannelse, hopp i det

30 år står det i HI men hun har jo mann og to barn, da kan man ikke bare hoppe i noe..

Anonymkode: 21407...b3a

[Chizue]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

30 år står det i HI men hun har jo mann og to barn, da kan man ikke bare hoppe i noe..

Anonymkode: 21407...b3a

Men 30 er jo ikke for sent å starte på noe som helst  
Selv om hun har barn...
Tar hun studier nå, så finner hun garantert flere som har barn, de aller fleste jeg kjenner er mellom 28-35, de er i studier og vet du hva, de fleste av de er kvinner og har mann og barn, en av de er alenemor og ble nettopp ferdig med en bachelor...Så det at man har barn setter ikke en stopper  

[AnonymBruker]

Du er i alle fall ikke alene! Tror det er veldig mange som av forskjellige årsaker ikke ender opp helt der de ønsker. Jeg er en av dem, med en lærer som uttalte at jeg "minst burde bli statsminister" (og hun var ikke alene), og 20 år og en god del uflaks senere sitter jeg i en kjedelig kontorjobb

Merkelig nok har jeg stort sett akseptert at det er sånn det ble. Vet ikke helt hvordan, men som sagt tror jeg det er mange som går den samme veien. Det er ikke slik at alle får til det de vil, selv om det ligger veldig i tiden å tro det. Faktisk er det mange som har det verre, og jeg har funnet ut at livet har bydd på mange viktige og spennende ting, selv om det ikke ble så spektakulært som jeg trodde. Og så prøver jeg å se muligheter der jeg er i dag. Gjøre bra ting for andre og meg selv, selv om det er på andre områder og måter enn jeg hadde håpet som ung.

Det ble ikke som jeg hadde trodd, men det ble ikke så verst heller Håper du finner ut av det, TS!

Anonymkode: f0623...389

[AnonymBruker]

 

Jeg synes også du skal hoppe i det neste gang du klikker deg inn på en skole/utdannelse du ønsker å ta.

Jeg vet at du skriver at du har to barn og mann, og hus og jobb, og at dette kanskje binder deg litt, men det virker nesten som om du stopper deg selv litt også, og bruker dine nærmeste som en unnskyldning for å ikke ta flere skritt videre, men bare bli værende der du er, og "akseptere din skjebne". 

 

Jeg sier ikke at det blir lett for deg å forfølge drømmene dine  -  det kommer sikkert til å bli beinhardt til tider, men skal du se deg tilbake år etter år og la bitterheten styre livet ditt, eller vil du se deg tilbake om noen år fra nå av, og se at du fikk det til, tross alt? Ikke gå i den stygge fella at du bruker dine nærmeste som en unnskyldning, eller forklaring, på hvorfor du ble værende der du er. Det har de ærlig talt ikke fortjent, er du ikke enig?

Kan det være til hjelp å lese selvutviklingsbøker? Se filmer om mennesker som klarte å nå målene sine til tross for enormt press og motgang? Vil det hjelpe deg å komme inn på KG gang på gang og sutre og klage slik at litt av bitterheten slipper taket, og du får lettet på trykket? At folk her inne hjelper deg til å forstå situasjonen din før de prøver å gi deg støtte, hjelp og veiledning?

 

Har du snakket med partneren din, fortalt ham om drømmene dine, hva du ønsker deg og vil ha ut av livet ditt? Har du bedt om hans støtte? Hvis ikke, kanskje du skal begynne der? Involver barna dine også, fortell dem hva slags planer du går rundt med, og hvordan det vil påvirke hverdagen deres hvis du våger å hoppe ut i det.

Jeg håper ikke du synes at jeg kommer med lettvinte løsninger på det du går rundt og tenker på, det er altså ikke hensikten. Men jeg håper at du klarer å gripe de små mulighetene som kommer i din vei, og gjøre det beste ut av dem uansett hvor håpløs situasjonen din føles akkurat nå.

Du er ikke 19 år lengre, men jeg synes alderen din nå er et bedre utgangspunkt for å sette i gang med ting på enn dengang du var ung og dum. Du vet jo hva slags drømmer som har verdi for deg, hva som vil være verdt å forfølge og jobbe for.

 

Hvorfor ikke ta med barna og mannen din, flytte til utlandet og studere i noen år? Barna vil få kjempefine opplevelser mens du blir lykkeligere. Menn gjør det hele tiden, ja, de som er godt etablerte også, så hvorfor kan ikke du gjøre det?

 

 

Anonymkode: eacf9...545

[AnonymBruker]

Hvor store er ungene da? Skjønner ikke helt at du bare har gitt opp  drømmene. Kan dere ikke flytte så du får studert? 30 er ikke gammelt. Kjedelig å gå og lengte etter noe annet i flere tiår til. 

Anonymkode: 6821f...66c

[Gjest ClickB4it]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

30 år står det i HI men hun har jo mann og to barn, da kan man ikke bare hoppe i noe..

Anonymkode: 21407...b3a

Hvorfor ikke? Det må selvfølgelig avklares innad, og ting må i større grad planlegges, men at to barn og mann skal være grunn nok til ikke å forfølge drømmene sine, det synes jeg høres veldig trist ut.

[liljene]

Ja, det er vanskelig når livet tar en annen vei enn du ønsket. Det må være veldig tøft og søke på studier og vite at du enda en gang ikke når målet. Det virker som du skammer deg. Hvis du deler skammen med noen som kan hjelpe deg, hva tror du de  sier?

[AnonymBruker]

Å, som denne tråden treffer meg! Jeg er 33. Var også veldig flink, men hadde over gjennomsnittet vanskelige oppvekstvilkår. Jeg begynte på flere studier, men har aldri fullført noe ettersom jeg har slitt MYE med å bearbeide fortiden og hatt en svært dårlig selvfølelse med på lasset. Og som deg fikk jeg livet tidlig satt på vent noen år på grunn av en mann. Kan vel si det sånn at jeg har holdt et par psykologer i sving gjennom årene! Nå har jeg det OK, jeg har en kjedelig jobb og holder på med et halvspennende studium med halvspennende jobbmuligheter. Jeg også føler på en god del bitterhet og at jeg kunne og burde ha vært et helt annet sted. 

Men jeg har tatt to valg nylig. Det ene er at jeg er ferdig med å la folk og hendelser fra 10-20 år tilbake definere hvem jeg er og hva jeg er god for. Det andre jeg har bestemt, er at neste år søker jeg på drømmestudiet (har som deg veldig godt snitt) og får jeg plassen, så tar jeg den! Har endelig bestemt meg for å blåse i at jeg kanskje blir eldst på kullet, at folk kanskje kommer til å himle med øynene, at jeg kommer til å være 40 når jeg er ferdig. 40 skal jeg forhåpentligvis bli uansett, så det hadde vært fint å bli det med drømmeutdannelsen i boks! Jeg synes det er direkte hjerteskjærende å lese at du som faktisk kommer inn på spennende studier, velger å takke nei. Jeg skjønner at det ikke er bare bare for deg som har mann og barn å studere i utlandet, men Oslo er innen rekkevidde for de fleste, altså! Her synes jeg faktisk at mannen din bør strekke seg et godt stykke for deg hvis det er praktisk mulig for ham. Har du snakket åpent med ham om hva du føler og hva du ønsker å få ut av livet? Hva er det konkrete som holder deg tilbake? Er det at dere ikke kan flytte på grunn av jobb, har barna spesielle behov, eller tenker du mye på hva folk kanskje vil si? Du er 30, det er ikke for sent! Jeg følte også at alt var for sent da jeg var 30, og da jeg var 25, og faktisk også 20. Vel, nå er jeg som sagt 33, og hadde jeg begynt på drømmestudiet da jeg var 25 og trodde livet var over, hadde jeg vært ferdig nå. Noe å tenke på.... 

Anonymkode: 981c1...fe1

[AnonymBruker]

Det hele står og faller jo med årsakene til at ts søker og takker nei flere år på rad.

Ta med seg mann og barn og hoppe i det... Ja, det kan være verdt å se grundig på mulighetene. Sitter det mest i ditt eget hode at alt er så vanskelig og at toget har gått? Kan dere ofre noe en periode for at du skal få mulighet til å realisere noen av drømmene dine? Ofte ser man begrensninger av gammel vane, er det sånn for deg? Man trenger ikke alltid gå for det trygge og gjøre det samme som naboen!

Men dersom studier og flytting ikke lar seg gjennomføre, eller prisen blir for høy (og sånn er det av og til! All verdens viljestyrke og stå på-mentalitet løser ikke umulige praktiske situasjoner, dessverre), så anbefaler jeg deg å legge tanken om et krevende studium utenbys på hylla. Går det ikke, så går det ikke, så hvorfor pine seg selv med å søke og takke nei år etter år? Du et 30, om ti år har du fremdeles tid til å studere og har store barn (og antagelig veldig god økonomi etter mange år i jobb), det er ikke for sent da heller. Eller finn deg et nettstudie eller lær deg noe nytt i forhold til den jobben du har... mange muligheter hvis ikke angeren får styre.

Anonymkode: f0623...389

[AnonymBruker]

Tusen takk for svarene deres - det ante meg at jeg ikke var alene om å føle dette.

Skal prøve å svare litt kort, for at det ikke skal bli så langt:

Jeg har allerede 5 studieår på baken, og dermed høyt studielån, så det vil bli vanskelig å gjennomføre et 6-årig studium (som er drømmen), pga Lånekassens begrensninger. Dette studiet heller ikke gi høyere lønn enn jeg har i dag (tjener ca 500 000 årlig), med mindre jeg spesialiserer meg videre.

Flytte til Oslo/utlandet? Tja, er det rettferdig overfor mann og barn, som trives godt her blant nær slekt og gode venner?

Jeg prøver ikke å skyve skylden over på utenforliggende forhold her nå, jeg er bare realistisk. En kan ikke være så egoistisk når en har familie.

Mannen min forstår ikke dette savnet mitt, men han aksepterer det. Han sier at jeg bare må gå og studere og oppleve det jeg vil, men at han og ungene blir igjen her. Samtidig vet jeg at han i praksis vil ha problemer med å svelge at jeg går ned drastisk i lønn for å forfølge drømmene mine/reparere livet mitt, når det egentlig ikke er noe som er ødelagt.

For å bøte på savnet prøver jeg å gjøre flere ting: Studere små-emner hvert år, for å holde hodet skjerpet. Vi reiser på spennende ferier så ofte vi kan, selv om budsjettet ikke er all verden. Jeg har skaffet meg en hobby som jeg bruker en del tid på. Ser imidlertid at mulighetene for å drive med denne hobbyen er mye større i feks Oslo, og plutselig finner jeg meg selv sittende på Instagram og misunne de som kan meske seg i utvalget som finnes der. Veldig konstruktivt, I know...

Kom gjerne med flere synspunkt, eventuelt dine lignende tanker - det var kjekt/trøstende å lese.

Anonymkode: 57cee...c08

[AnonymBruker]

Jeg ser den med at det kanskje ikke er riktig å flytte på mann og barn som trives på hjemstedet. Er mannen din totalt imot å flytte, eller er han "bare" litt motvillig? Kunne også han fått spennende muligheter i Oslo? Vet ikke hvor i landet du bor, men kunne det vært mulig å pendle på en eller annen måte? Fem års studielån er jo ganske mye, men har du muligheter for å spare mest mulig på forhånd, eventuelt også jobbe en god del ved siden av? Jeg får en følelse av at det er medisin du vil studere, kan det stemme? I så fall er det ganske lett i Oslo å få jobb som pleieassistent ved siden av studiene. Du trenger selvsagt ikke svare på alt jeg spør om hvis det blir for nærgående, men kanskje noe å tenke over for deg selv. 

Anonymkode: 981c1...fe1

[AnonymBruker]

Trodde jeg kom til å kjenne meg mer igjen i dette, men jeg står vel heller på andre siden...

Jeg dro ut som 19-åring, til et vakkert sted for å studere internasjonal økonomi. Hadde mye å rutte med pga. arv, og slo om meg med penger. Tiden der var på mange måter fantastisk, men jeg klarte ikke være produktiv. Studiet var ikke lagt opp på en måte som passet meg, jeg slet veldig med å komme inn i miljøet (det sosiale var stort sett når venner hjemmefra besøkte), jeg presterte det dårligste jeg noen gang har gjort. 

Etter to år bestemte jeg meg for at dette ikke fungerte, og ville flytte på meg igjen. Jeg ville IKKE hjem, så valgte en storby i utlandet. Et veldig lite antall av studiepoengene mine ble godkjent, og jeg måtte hoppe halvveis inn i dette studiet, og der igjen falt jeg mellom to studieforløp. Det samme skjedde - slet med å få venner. I tillegg var byen rådyr og jeg gikk i minus hver måned.

Da jeg ikke fikk flere sjanser og foreldrene mine ville ha meg hjem, returnerte jeg til Oslo. Fullfører NÅ en bachelor som 26-åring. Ligger bak så og si alle jeg gikk på VGS med, der jeg var blant de beste i klassen.

At studiene gikk så dårlig var årsak nok til at stefaren min totalt avskrev meg. Han skjelte meg ut pga. dårlige prestasjoner og selv i dag har vi et dårlig forhold - såpass at jeg ikke vil dra på hytta og tilbringe tid med ham og mamma, tross i at hun stadig inviterer meg. Har heller en litt passiv bysommer. Vårt forhold er aldri blitt det samme igjen, da han vektlegger akademiske prestasjoner sterkt. 

Ting har begynt å rette seg noe igjen etter en periode jeg har vært langt nede. Jeg eier egen leilighet i Oslo, som jeg nå sakte men sikkert pusser opp. Har en deltidsjobb jeg trives ganske godt med, med utsikter til fulltid. Kanskje drar jeg ut igjen for master, selv om jeg er litt nervøs for å være blant de eldre i klassen. Er singel og trives med det - noen har begynt å finne "den rette" nå og som langtidssingel kjenner jeg noe på det, men men. Normen i byen er fortsatt å være 30 eller mer, så det går.

Ville bare skrive dette for å understreke at alle har sine fortvilelser og i denne fasen av livet tror jeg mange sliter med en liten "kvartlivskrise" eller liknende der de føler at de ikke utnytter sitt potensiale, ene veien eller den andre. 

Anonymkode: 4d222...3a3

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser den med at det kanskje ikke er riktig å flytte på mann og barn som trives på hjemstedet. Er mannen din totalt imot å flytte, eller er han "bare" litt motvillig? Kunne også han fått spennende muligheter i Oslo? Vet ikke hvor i landet du bor, men kunne det vært mulig å pendle på en eller annen måte? Fem års studielån er jo ganske mye, men har du muligheter for å spare mest mulig på forhånd, eventuelt også jobbe en god del ved siden av? Jeg får en følelse av at det er medisin du vil studere, kan det stemme? I så fall er det ganske lett i Oslo å få jobb som pleieassistent ved siden av studiene. Du trenger selvsagt ikke svare på alt jeg spør om hvis det blir for nærgående, men kanskje noe å tenke over for deg selv. 

Anonymkode: 981c1...fe1

Vi bor i Nordland, så pendling vil isåfall bli dyrt. Mannen min har en utdannelse som det ikke er så lett å få jobb innenfor i Oslo. Han trives her, og er ikke noe storbymenneske. 

Jeg har vekslet mellom å søke både medisin og psykologi profesjon, men det er sistnevnte jeg har søkt på de siste årene, og som jeg i såfall ønsker å studere. Med den utdannelsen jeg har nå kan jeg lett få jobb hvor som helst, også i redusert stilling, så jeg kunne nok ha jobbet ved siden av studiene.

Jeg driver og sparer litt for meg selv på en egen konto, i tilfelle jeg skulle ta steget, så vi får se. Samtidig virker det jo ikke helt klokt å begynne på et 6-årig studium når en er 35-40 år.

Jeg har tenkt på videreutdanning innenfor utdanningen jeg har, og selv om det vil innebære helt andre arbeidsoppgaver enn de jeg drømmer om å ha, vil det i det minste være noe "mer" enn det jeg gjør i dag.

Anonymkode: 57cee...c08

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært deg hadde jeg lagt fra meg drømmen om å studere i utlandet eller i Oslo, og heller fokusert på å nyte det livet du har, med barn, mann, hus og en grei inntekt. Flytter du vil du ikke ha daglig omsorg for dine barn, er det det du vil? Du valgte jo bort studier langt borte da du var ung. Det var vel en grunn til det og den grunnen har vel ikke endret seg? (Mann, barn...) Dersom barna trives der dere bor nå er det vel heller ikke optimalt å ta de vekk fra oppvekstmiljøet sitt fordi mor angrer på et valg hun tok da hun var ung. 

Nei, jeg hadde heller sørget for å spare masse slik at du kan reise til spennende reisemål og oppleve verden med familien din. Tenker da ikke på en døll strand på Kanariøyene, men steder som virkelig er verdt å se. 

Det med at folk har mye mer å velge mellom i Oslo når det gjelder hobbyen din; Ta deg en langhelg dit. Gjør det du har lyst til innenfor rammene av det livet du alt har. Det er absolutt mulig! 

Anonymkode: 95e11...86f