Hva synes du er det vanskeligste med å ha Asperger?

[lillesky]

Tråden er ryddet for persondebatt.
/lillesky (mod)

[Gjest Cornelia]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er nok uenig i at den ene måten ikke er bedre enn den andre. Man sier jo at om man kjenner en med asperger kjenner man én - ergo alle er ulike. Det betyr vel at de med asperger har samme problemer med samspill og forståelse overfor hverandre som overfor oss andre.

En verden bestående av overveiende folk med asperger ville jo da vært en verden av misforståelser og stress...

Anonymkode: a60b8...12c

Jeg må innrømme at jeg ikke har nok kunnskap om asperger til å gå inn i en diskusjon om hvorvidt det ene er bedre enn det andre. Jeg bare likte hvordan det hele ble snudd på hodet. Og likhetstanken er så sterk i vår kultur, at det som oppfattes som misforståelser og stress, noen ganger bare handler om at man er uenig. Eller ikke helt lik. 

Jeg leser noen av disse trådene fordi jeg opplever at mye av det jeg strever med personlig blir så godt beskrevet, selv om jeg ikke har det samme. 

Kanskje jeg var litt rask i avtrekkeren, jeg følte meg litt mindre alene et lite øyeblikk :-)

[sofie777]

Jeg kjenner meg igjen i mye av dette her og har fått diagnosen nesten-asbergers. "Nesten" fordi jeg i dette tilfellet er på feil side av streken. Kan være sosial, men den smalltalken er helt grusom. Finner jeg derimot en jeg klikker med, så kan vi snakke om et emne i timesvis. Før den tid, lar jeg gjerne den andre styre samtalen, men jeg er bevisst på (ja, må være bevisst) at jeg må stille spørsmål også. Er en svarer mer enn en spørrer.

Det verste for meg er å tolke tv-serier og filmer som jeg er veldig glad i. (Ser mye siden jeg er mye hjemme av grunner jeg ikke trenger å si noe om her). Synes folk finner ut ting og underliggende tema som jeg ikke forstår bæret av. Heldigvis finnes det YouTube-kanaler som Afterbuzz og lignende som kan fortelle meg hva jeg skal tenke. De hjelper meg til å få mer ut av hver episode. Dette har vært sånn siden diktanalysen på skolen, verste faget!

Har generelt hatt følelsen av at jeg ikke klarer å "tenke sjæl", jeg bare hiver meg på tankegangen til de som høres best ut og så holder jeg meg til det. Det finnes heldigvis unntak, men i de mindre viktige tingene i livet orker jeg rett og slett ikke å tenke noe som helst.

[AnonymBruker]

Når jeg kjenner en meltdown komme, men jeg vet ikke hvordan jeg skal hindre det, eller jeg blir redd for å skade meg selv. Å ikke klare å forklare til samboer at nå trenger jeg tid for meg selv, eller at jeg kan "fryse" når det blir endringer- og fester, særlig hvor man skal kle seg ut. Jeg blir rett og slett litt redd når jeg ikke kjenner igjen folk. Lyd fra flere steder samtidig, type hvis en radio står lavt på og jeg prøver å holde en samtale gående. Blir helt utslitt.. Og når folk svarer for meg. Jeg føler jeg aksepterer diagnosen mer enn de rundt meg gjør, og det sliter meg ut.

Anonymkode: 2b82f...c37

[AnonymBruker]

7 timer siden, wilhelm-meister skrev:

En mer spesifikk utfordring for meg: Jeg tror at det mest slitsomme for meg, er at jeg er "på" hele tiden. Jeg tar inn det meste som skjer rundt meg: Lyd, bevegelse, lukt, ting mennesker foretar seg (fysisk, sosialt osv.). Det er veldig lite som går av seg selv, veldig lite som turer og går i bakgrunnen, jeg må ta stilling til alt som skjer til enhver tid. (Dette er visstnok vanlig for personer med autismespekterforstyrrelser.) Av denne grunn er jeg konstant overveldet av sanseinntrykk og dermed svært sårbar for stress og utmattelse.

Å si at personer med asperger syndrom mangler empati eller ikke forstår sosialt samspill mener jeg er direkte feil. Forskjellen fra en nevrotypisk person er at jeg ikke tar disse tingene "instinktivt"/automatisk, men må gjennom en "manuell" prosess før det går opp for meg hvordan en annen person har det eller hva en person mener med en bestemt handling eller et utsagn. Noen ganger må jeg innhente mer informasjon fra personen jeg har med å gjøre eller gjøre research i bøker eller på nett for å skjønne hva som foregår. Jeg er utrolig dårlig til å lese mellom linjer, men jeg blir bedre til det etter hvert som jeg lærer mer om menneskenes atferd.

Synes det var veldig godt beskrevet det jeg har uthevet her, -kjenner meg veldig godt igjen!

Anonymkode: 2b82f...c37

[wilhelm-meister]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er nok uenig i at den ene måten ikke er bedre enn den andre. Man sier jo at om man kjenner en med asperger kjenner man én - ergo alle er ulike. Det betyr vel at de med asperger har samme problemer med samspill og forståelse overfor hverandre som overfor oss andre.

En verden bestående av overveiende folk med asperger ville jo da vært en verden av misforståelser og stress...

Anonymkode: a60b8...12c

Jeg skriver bare med utgangspunkt i meg selv. Min erfaring er at misforståelser skyldes ulik måte å kommunisere på og (igjen) dårlig håndtering av forventninger fra alle hold. Mens jeg alltid sier det jeg mener i klartekst, har flertallet en tendens til å overlate mye av sitt budskap til mottakerens fantasi. Tilsvarende: Siden jeg alltid sier nøyaktig det jeg mener, har jeg en tendens til å kun forholde meg til det den andre personen faktisk sier og ingenting (eller forsvinnende lite) av det som eventuelt måtte stå "mellom linjene". Og siden normen er å overlate en stor del av budskapet til tolkning, er det naturlig at de normale/nevrotypiske tolker alt jeg sier, altså leser mellom linjene, til tross for at det ikke står noe mellom linjene i det jeg sier.

Jeg vet ikke om alle med asperger uttrykker seg helt bokstavelig. Det er sikkert ganske stor individuell variasjon i begge grupper. Men hvis alle sa nøyaktig det de mente, og mottakeren av en kommunikasjon forholdt seg til det avsenderen sa i stedet for å tolke, så burde mye av grunnlaget for misforståelser forsvinne.

[AnonymBruker]

20 timer siden, Leomum skrev:

Jeg har et barn jeg mistenker har Asberger og kjenner igjen mye av det som står beskrevet her på han.

Men så har han samtidig motstridende symptomer som at han søker nærhet, men bare fra meg.

Jeg tror ikke dette trenger å være et motstridende symptom eller noe som nødvendigvis peker vekk fra diagnosen.

Anonymkode: 722c6...32b

[AnonymBruker]

Den 16.8.2016 at 16.50, Leomum skrev:

Jeg har et barn jeg mistenker har Asberger og kjenner igjen mye av det som står beskrevet her på han.

Men så har han samtidig motstridende symptomer som at han søker nærhet, men bare fra meg.

Et barn som trenger hjelp, må få hjelp selv om det er ting de "gjør riktig". Hvis gutten din ikke fungerer i barnehagen/skolen, så håper jeg dere har fått PPT på banen. Og evt. utredning for å finne ut mer. Har aldri hørt om at å søke nærhet hos mor er et motstridende symptom hos Aspergere. Jeg har to Asperger-gutter, og der er det ikke manko på klemmer De har uansett vansker de må få hjelp til, uavhengig av hvilket diagnosenavn som står i papirene.

Hvis barnet ditt ikke trenger hjelp, men han bare er litt "Asperger-ish", så er det ikke noe poeng å lete etter diagnoser. Men la gutten være seg selv, og husk at det ikke er feil å være annerledes. Det betyr ikke at det burde vært satt en diagnose, og det trenger heller ikke bety at problemene er autistiske. Introvert kan gjerne være noe du kunne lest om? Er mange som forveksler  det med Asperger.

Anonymkode: b5d14...78d

[AnonymBruker]

Er det noen av dere som aldri egentlig har følt tilhørighet til noe? Selv om vi alle er del av noe, hva det enn er (vennegjeng, skoleklasse, arbeidsplass, familie, samfunnet osv.), så sliter jeg med å føle og kjenne det inni meg, at jeg har en plass her, eller der, på lik linje som de andre i samme gruppe. Det er ikke noe jeg tenker på daglig, eller noe som kun hører med til dårlige perioder, men av og til blir det så tydelig for meg, uten at jeg helt vet hva som er utløseren. Det er ikke nødvendigvis snakk om det å vite og kjenne at jeg er annerledes på grunn av diagnosen og det den medfører. Det er noe som bare "er." Vanskelig å forklare og vanskelig å takle når det setter inn mer enn å bare "være" der. Kjenner noen seg igjen?

Jeg kjenner ingen andre med Asperger, derfor er det både interessant og nyttig å lese det andre med diagnosen har å si, spesielt om det som er vanskelig.

Anonymkode: 722c6...32b

[Crash]

.

Endret 18. mai 2018 av Crash

[AnonymBruker]

Jeg er vel også en Nesten-Aspergers/Bipolar.. fastlegen og nevropsykologen har ikke fått fingern ut, så jeg fortsetter å leve livet. "Nesten" fordi jeg har fått høre det igjen og igjen, av lærere og arb.giver, at jeg ligner på det. Mange sier at de ikke merker noe på meg. Nevropsykologen kom kun dit at han tok en test, og ingenting tilsa at jeg hadde AS. Men broren min som er 4 år yngre, er også litt "spesiell" bare at han har ikke så behov for å være sosial som jeg. Pappa, skjønte ofte ikke folks følelser. Husker dette var forferdelig da jeg var barn, og det var pga detta mamma ikke kunne mer (i motsetning til meg kunne pappa gi folk klemmer da). 

Vel..Det vanskeligste, er først og fremst når du hører om igjen og om igjen at du ligner på aspergers, eller på noen måte får høre at du er annerledes enn de andre :/ Stefaren min en gang: "du er ikke som de andre , jeg er bare litt bekymret for hvordan du vil få det i voksenlivet" "Lærer: Har du noen gang tenkt over at du kanskje eer litt annerledes enn de andre?" Tidligere arb.giver "Men du ligner litt på sånn asperger syndrom"

For det andre, er det slitsomt og frustrenrende å ikke skjønne om personen kødder med deg eller mener alvor. Så kleint om en person virkelig blir sint, og jeg tar det som spøk. Eller jeg blir sint, men personen mente det som spøk... :/

Men jeg trøster meg bare med at jeg var så uheldig å bli født med denne hjernen, og at det er den som ikke duger til så mye. 

Anonymkode: 53634...f0f

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er vel også en Nesten-Aspergers/Bipolar.. fastlegen og nevropsykologen har ikke fått fingern ut, så jeg fortsetter å leve livet. "Nesten" fordi jeg har fått høre det igjen og igjen, av lærere og arb.giver, at jeg ligner på det. Mange sier at de ikke merker noe på meg. Nevropsykologen kom kun dit at han tok en test, og ingenting tilsa at jeg hadde AS. Men broren min som er 4 år yngre, er også litt "spesiell" bare at han har ikke så behov for å være sosial som jeg. Pappa, skjønte ofte ikke folks følelser. Husker dette var forferdelig da jeg var barn, og det var pga detta mamma ikke kunne mer (i motsetning til meg kunne pappa gi folk klemmer da). 

Vel..Det vanskeligste, er først og fremst når du hører om igjen og om igjen at du ligner på aspergers, eller på noen måte får høre at du er annerledes enn de andre :/ Stefaren min en gang: "du er ikke som de andre , jeg er bare litt bekymret for hvordan du vil få det i voksenlivet" "Lærer: Har du noen gang tenkt over at du kanskje eer litt annerledes enn de andre?" Tidligere arb.giver "Men du ligner litt på sånn asperger syndrom"

For det andre, er det slitsomt og frustrenrende å ikke skjønne om personen kødder med deg eller mener alvor. Så kleint om en person virkelig blir sint, og jeg tar det som spøk. Eller jeg blir sint, men personen mente det som spøk... :/

Men jeg trøster meg bare med at jeg var så uheldig å bli født med denne hjernen, og at det er den som ikke duger til så mye. 

Anonymkode: 53634...f0f

Du trenger ikke diagnose for å ta hensyn til deg selv. Ja, når du får diagnose, så vil du få tilbud om kurs og veiledning og kanskje tilrettelegging på jobb, og noe å slå i bordet med; "Det er DERFOR jeg er slik". Allerede nå kan du ta hensyn til deg selv. Klarer du ikke å klemme andre? Det må du ikke heller. Trenger du betenkningstid, alenetid og oversikt over hverdagen? Sørg for at du får det. Krev det. "Sånn er jeg. For at jeg skal fungere optimalt, så må jeg ha det mest mulig slik". Sørg for å stress ned, og få nok søvn! Vær deg selv, slik DU ønsker å være. Ikke streb etter å være noen du ikke er!

Anonymkode: b5d14...78d

[sofie777]

Jeg klemmer sjelden på eget initiativ, men det er ok å ta imot klemmer når noen blir tilbudt. Jeg tenker på akkurat det i forhold til at jeg ikke har vært mer en 26 dager sammen med en mann. Tok jeg ikke nok initiativ til klemming osv.? (Det gikk ikke så mye lenger enn det). Vil jeg noen gang synes det er naturlig å ta på noen uten at de har tatt på meg først, uansett om det bare er på armen?

Jeg har faktisk opplyst på de jobbene jeg har hatt etter at jeg fikk nesten-diagnosen at jeg har den og da har jeg fått forståelse og det har også vært forklaring på at jeg (der det har vært mulig) har spist lunsj ved pulten i stedet for å spise i kantinene og måtte snakke med folk. Sist sted jeg jobbet, visste jeg at jeg ikke kom til å være så lenge, så da orker jeg ikke å bli kjent med folk. Men jeg begynte i kor i vår og anstrenger meg mer der fordi jeg regner med å gå i koret i mange år.

[AnonymBruker]

6 timer siden, Crash skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen. Det virker litt som om "alle" andre har en slags innebygd bruksanvisning til livet, som noen av en eller annen grunn glemte å gi til meg. 

Ja, det var en fin måte å si det på. :-)

Anonymkode: 722c6...32b

[AnonymBruker]

23 minutter siden, sofie777 skrev:

Jeg klemmer sjelden på eget initiativ, men det er ok å ta imot klemmer når noen blir tilbudt. Jeg tenker på akkurat det i forhold til at jeg ikke har vært mer en 26 dager sammen med en mann. Tok jeg ikke nok initiativ til klemming osv.? (Det gikk ikke så mye lenger enn det). Vil jeg noen gang synes det er naturlig å ta på noen uten at de har tatt på meg først, uansett om det bare er på armen?

Jeg kan ikke huske å noen gang ha tatt initiativ til en klem. Og hvis noen en sjelden gang klemmer meg, så blir jeg stiv som en stokk. Vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre og synes bare det er rart, så jeg står med armene rett ned (eller holder de i hånda, hvis det er håndhilsing involvert) og tenker på noe annet, eller bare fortsetter å snakke om det jeg holdt på å snakke om. Tror ikke jeg rekker å tenke på om det er ubehagelig, fordi jeg oppfatter det ikke ordentlig før det er over. Jeg synes det virker koselig og fint å klemme andre mennesker, så jeg skulle ønske jeg ikke var sånn på dette området. Jeg har lurt på om det er skadelig i lengden med så å si null kroppskontakt (klem f.eks.).

Tror du at du noen gang kommer til å synes det er naturlig å ta på noen uten at de har tatt på deg først? (Er litt usikker på om du mente generelt, eller i et forhold/på en mann, uansett om det bare er på armen.)

Hver gang jeg f.eks kommer borti noen, om det så bare er på matbutikken fordi jeg ikke ser meg for og dulter litt borti (om det så bare er så vidt) en annen kunde, så legger jeg veldig godt merke til det og føler meg liksom litt mer tilstede akkurat i det øyeblikket det skjer. Av og til tenker jeg på det lenge etterpå, selv om det er veldig sjelden dette skjer, da.

Anonymkode: 722c6...32b

[sofie777]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan ikke huske å noen gang ha tatt initiativ til en klem. Og hvis noen en sjelden gang klemmer meg, så blir jeg stiv som en stokk. Vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre og synes bare det er rart, så jeg står med armene rett ned (eller holder de i hånda, hvis det er håndhilsing involvert) og tenker på noe annet, eller bare fortsetter å snakke om det jeg holdt på å snakke om. Tror ikke jeg rekker å tenke på om det er ubehagelig, fordi jeg oppfatter det ikke ordentlig før det er over. Jeg synes det virker koselig og fint å klemme andre mennesker, så jeg skulle ønske jeg ikke var sånn på dette området. Jeg har lurt på om det er skadelig i lengden med så å si null kroppskontakt (klem f.eks.).

Tror du at du noen gang kommer til å synes det er naturlig å ta på noen uten at de har tatt på deg først? (Er litt usikker på om du mente generelt, eller i et forhold/på en mann, uansett om det bare er på armen.)

Hver gang jeg f.eks kommer borti noen, om det så bare er på matbutikken fordi jeg ikke ser meg for og dulter litt borti (om det så bare er så vidt) en annen kunde, så legger jeg veldig godt merke til det og føler meg liksom litt mer tilstede akkurat i det øyeblikket det skjer. Av og til tenker jeg på det lenge etterpå, selv om det er veldig sjelden dette skjer, da.

Anonymkode: 722c6...32b

Jeg tror det gjelder generelt. Noen er jo flink til å ta på hverandre når de ler eller sånn, men det er fremdeles rart. Det var en situasjon med en i koret som jeg ble litt kjent med da vi sto i en kiosk sammen som del av dugnad. Vi sto og tøyset litt sammen og hun slo meg på armen. Litt senere sa vi noe annet som var tilsvarende morsomt og da slo jeg henne på armen på samme måte, men da kom jeg borti brystet hennes (noe som også har skjedd en gang før jeg prøvde noe tilsvarende med en helt annen person). Vet ikke om hun oppfattet det, men sånne ting gjør jo at jeg ikke prøver igjen. Faren for at man skal komme borti kroppsdeler som man ikke skal komme borti er et stort element her på begge kjønn. Huff, kroppskontakt, hadde det ikke vært for undersøkelser som sier at man lever lenger og bedre med det, så hadde jeg flyttet langt nok på landet til at jeg slapp å se folk, men nært nok til å kunne få matvarer levert på døren.

[AnonymBruker]

6 timer siden, sofie777 skrev:

Huff, kroppskontakt, hadde det ikke vært for undersøkelser som sier at man lever lenger og bedre med det, så hadde jeg flyttet langt nok på landet til at jeg slapp å se folk, men nært nok til å kunne få matvarer levert på døren.

Du skrev i det forrige innlegget ditt at du har vært i forhold. Hva er grunnen til at du vil ha et forhold til en mann hvis du ikke ønsker kroppskontakt? Et sånt forhold er jo dømt til å mislykkes.

Anonymkode: c2740...acb

[sofie777]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du skrev i det forrige innlegget ditt at du har vært i forhold. Hva er grunnen til at du vil ha et forhold til en mann hvis du ikke ønsker kroppskontakt? Et sånt forhold er jo dømt til å mislykkes.

Anonymkode: c2740...acb

Dette var nok litt humoristisk ment. Dessuten er det en ting å ha frivillig kroppskontakt med en mann og mer eller mindre utfrivillig kroppskontakt med mer eller mindre tilfeldige personer i et enkelte ganger overfylt samfunn 

[AnonymBruker]

For meg er det vel flere ting som kan være tidvis problematisk. Mine største problemer er vel at jeg bruker ganske lang tid til å falle på plass i de ulike miljøene som jeg har vært i spesielt i forhold til skole og andre mennesker etc.

Jeg har også hatt og har problemer spesielt med overgangene i livet, mellom klassetrinn og universitet og arbeidsliv, har god utdannelse men går på aap for eksempel.

Ellers har jeg problemer med intimitet, er litt lettere følelsesmessig (uten berøring) dersom jeg snakker mer er vanskelig å ta på andre, jeg gjør det nesten aldri selv men helst andre som tar på meg, gir meg en klem osv, noen ganger får jeg frysninger og noen ganger er det bedre. Har alltid vært singel og tror vel kanskje at jeg kommer til å leve slik i livet, men noen ganger er jeg nysgjerrig på forhold og intimitet, men det er en utfordninrg for å si det slik.

I tillegg er jeg sensitiv for eks, lys, varme og høye lyder, det med lyder er bedre dersom jeg oppsøker det selv (gjelder vel de fleste, men uønsket, plutselig høy lyd gjør meg veldig sliten.

Har også slitt med at mange ikke forstår hvor mye tid jeg trenger alene, og at jeg trenger å trekke meg tilbake for å få energi, det kan gå greit en stund dersom ikke men jeg blir veldig sliten, stresset og kanskje også litt nervøs når jeg merker det .

Såkalt "smalltalk" har jeg faktisk blitt litt bedre med på årene og det er ok for meg, kan føre samtaler og være empatisk, men som person har jeg vel også blitt oppfattet som uninterssert eller kanskje kynisk i perioder også selv om det ikke er helt bevist fra min side, men jeg er heldigvis klar over dette i større grad selv nå enn jeg kanskje var tidligere så det er bra.

Dersom jeg får hverdagen i mitt tempo så klarer jeg også å leve mer "normalt" slik som andre, men jeg har heldigvis for min del innfunnet meg med at jeg alltid vil være litt utenfor boksen på godt og vondt.

Ellers har jeg jo endel fakter som "må ut" av og til og jeg kan godt gå rundt på gulvet og diskutere med meg selv i noen timer, gå ganske rart og gjøre mange grimaser, vugge på kanten av sofaen og høre på samme 50-sekunders bit av en sang i kanskje 4-5 timer i løpet av to dager noen ganger, men folk jeg møter i dagliglivet ville aldri ha gjettet det.

I tillegg har jeg behov for å spille dataspill dersom jeg trenger det, eller det vil si jeg har funnet ut at det er noe som fungerer godt for meg når jeg er stresset eller deprimert, samme med min intersse for film og litteratur, jeg klarer ikke å slutte å kjøpe bøker.

Jeg har også hatt mine perioder med angst og depresjoner, men har klart meg godt på skole og universitet, men med avbrekk på grunn av faser hvor all energi forsvinner, da snakker man om år tilsammen og ikke dager eller uker, men jeg er heldig allikevel føler jeg på noen måter har folk rundt meg som godtar meg for den jeg er, og de fleste ser nok på meg som en koselig mann som er vel stille da,dersom de ikke får meg på tomannshånd, da kan jeg plutselig bli veldig pratsom om humøret er på plass, og da kan jeg faktisk se reaskjonene deres og overrakelsen tror jeg og det er morsomt til tider.

Dette er faktisk første post tror jeg at jeg skriver som anonym på forumet.

Anonymkode: a5637...01d

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i en del av dette, også dette med fakter som må ut og at det foregår mye som folk ikke ser. Jeg stimmer i tillegg mye og har noen tics. Det som er tydeligst skjuler jeg ute blant folk, ikke like mye fra familie, men hjemme hos meg selv kommer det ut for fullt.

Tusen takk for at du ville dele dette, AB.

Anonymkode: 722c6...32b