Hva synes du er det vanskeligste med å ha Asperger?

[AnonymBruker]

Og hvis du ikke har det selv, hva tror du er det vanskeligste med å leve med dette syndromet?

Anonymkode: 722c6...32b

[AnonymBruker]

Jeg tror de ofte føler seg misforstått, men jeg tror de kan misforstå andre endel også. Ikke skriftlig, men kanskje i samtaler eller ved at de ikke oppfatter visse ting. Jeg vet ikke. 

Jeg prøver å sette meg inn i emnet for tiden, jeg synes det er veldig vanskelig å forstå konseptet "autisme" faktisk da jeg personlig lener meg mye på det å lese kroppsspråk og andres følelser. Kommer til å følge denne tråden nøye og håper folk bidrar.

Anonymkode: b7723...dc9

[grinchen]

Har ikke så mye problemer lenger med diagnosen da jeg til en vis grad har lært meg å lese andres signaler selv om det ikke er automatisk. Det som er mest slitsomt er vel folkemengder vis jeg ikke har mp3 spiller med meg og kan blokke ut lyden med musikk.

[AnonymBruker]

Jeg drar opp denne.

Anonymkode: 722c6...32b

[AnonymBruker]

For min del har jeg egentlig fungert fint, også sosialt. Jobbet med mennesker og de hadde tenkt å gi meg en bedre stilling fordi jeg var så flink med dem. Fikk ikke diagnosen før jeg fikk en kronisk sykdom som gjorde at jeg ikke klarte leve et normalt liv lenger. Det var etter det at jeg ikke klarte håndtere så bra det stresset som kommer veldig lett med asperger. Jeg blir stresset sekundet jeg går ut av døren. Jeg klarer selvsagt fint normale/ enkle ting, men har ikke så mye ork til det lenger. Blir nok oppfattet som lit eksentrisk av de rundt meg, men ingen av de aner jeg har asperger.

Jeg forstår ganske godt hvordan mennesker tenker nå, men var veldig naiv som tenåring.Tror kanskje det er vanskeligere for nevrotypikere å forstå aspergere. Tror også nevrotypikere har mye større tendenser til å ha fordommer og se på aspergere som nærmest tilbakestående. Jeg har blitt behandlet som om jeg er dum hos saksbehandler og fastlege, men det er ikke noe jeg hisser meg opp over da jeg skjønner hvorfor de tenker sånn. Når man ikke forstår tankegangen til en person, så kan man lett tro at vedkommende er dum, selv om de egentlig er smartere enn deg. Folk ser som regel på hva og hvordan du sier noe, de forstår ikke hvor lite/ mye kompleks tankegang som ligger bak det du sier.

Tldr; stress

Anonymkode: f2969...6ea

[Bronaldo]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og hvis du ikke har det selv, hva tror du er det vanskeligste med å leve med dette syndromet?

Anonymkode: 722c6...32b

Jobbet med en som har aspergers. Han var til tider veldig krevende, men alltid glad og trivelig. Om flere på jobb diskuterte noe, så kunne han kommentere noe helt på tryne i forhold til det vi snakket om. Da hadde han misforstått situasjonen helt og beklaget seg, og vi lo som regel bare av det, inkludert han. Men, for å besvare spørsmålet, så tror jeg det vanskeligste er det sosiale.

Har du asperger TS? Hvis ja, føler du deg annerledes enn andre? 

[AnonymBruker]

Jeg tror det er vanskeligst for de som har aspergers. Man kan lese seg opp og forstå hva de med aspergers sliter med. Man skjønner det uansett etterhvert uten å ha spisskompetanse i det. Jeg blir aldri sint eller irritert viss en jeg kjenner som har aspergers misforstår, mens enkelte med aspergers misforstår og blir sint/fornærmet, naturligvis, om de tror noe var frekt ment. 

Det er slitsomt for meg og når jeg ikke får lov å forklare og må sitte igjen som svarteper for noe helt uskyldig 

Hater når f.eks veninnen min beskylder meg for å ikke forstå når hun har glemt fullstendig relevant info om hun skal forklare noe. Så blir hun sint eller irritert og sier ''bare drit, du skjønner jo ikke''. Om hun misforstår noe og blir fornærmet og jeg prøver å forklare kan hun si ''vi gidder ikke å krangle om dette''. Slik at bare hun får sagt sin mening og side av saken. 

Så tar hun opp noe hun misforstod og hadde brygget på i 5 timer, og svarer fornærmet på en kommentar helt ut av det blå. Flere timer senere. Når vi snakker om noe helt annet slik at jeg ikke skjønner hvor det kommer fra.

Jeg biter i meg veldig mye og blir sjeldent sur og irritert, selvom det er slitsomt til tider. Så forklarer jeg alt tydelig og inn med t-skje, på en normal måte som ikke er alt for overdrevet (ikke nedlatende og frekk). Da kan hun også bli irritert om hun faktisk forstod det uten alle detaljene og si ''jada, du trenger ikke å si det så sykt detaljert, jeg er ikke dum!''. 

Jeg tror hun jeg kjenner med aspergers kommer opp i flere små konflikter fordi hun misforstår, og aller viktigst: blir fort småsur og irritert. Om begge er mer ydmyk og spør normalt og biter litt i seg så hadde det vært enklere. Føler noen er veldig deffensiv.

Anonymkode: 0bc5f...470

[Crash]

.

Endret 18. mai 2018 av Crash

[AnonymBruker]

6 timer siden, Bronaldo skrev:

Jobbet med en som har aspergers. Han var til tider veldig krevende, men alltid glad og trivelig. Om flere på jobb diskuterte noe, så kunne han kommentere noe helt på tryne i forhold til det vi snakket om. Da hadde han misforstått situasjonen helt og beklaget seg, og vi lo som regel bare av det, inkludert han. Men, for å besvare spørsmålet, så tror jeg det vanskeligste er det sosiale.

Har du asperger TS? Hvis ja, føler du deg annerledes enn andre? 

Ja, jeg har Asperger og ja, jeg føler meg annerledes enn andre. I alle fall de jeg har møtt og vært rundt i løpet av livet.

Det vanskeligste for meg er også det sosiale. I tillegg til den konkrete tankegangen som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Dette skaper litt forvirring og mye usikkerhet inni meg som jeg ikke blir kvitt.

Jeg håper flere vil svare for det er interessant å høre hva andre tenker om dette.

Anonymkode: 722c6...32b

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Crash skrev:

For å svare på overskriften: Helt klart det sosiale. Nå har jeg flere diagnoser (bl.a. sosial angst) så det er litt vanskelig å vite hva som er AS og hva som kommer av det andre. Jeg opplever stadig at folk "finner hverandre" i ulike settinger som jobb og fritidsaktiviteter, mens jeg aldri kommer innpå noen. Jeg kan fint ha det hyggelig med andre i de situasjonene når jeg blir trygg, men det blir liksom aldri til noe mer. Og jeg tror ikke det er fordi jeg er så ufyselig som person, for jeg har en fantastisk kjæreste og har til og med fått høre at jeg er temmelig ålreit

Sånn opplever jeg det også.

Anonymkode: 722c6...32b

[Bronaldo]

Da jeg var yngre hadde jeg to kompiser jeg gamet en god del med, vi skypet og de var fra Nederland så det gikk jo i Engelsk. På det tidspunktet var jeg 16, og det var ikke før etter 2-3 uker jeg først visste hvor gamle de var, 12 og 13. Aldersforskjellen var merkelig, men det føltes ut som jeg pratet med noen som var mye eldre enn meg, sett bort fra barnslig humor som kunne oppstå. Nå, 7 år senere, så er det fortsatt ingen jeg har møtt som har virket smartere enn de to. Han ene var ekspert på det meste som har med data å gjøre, og matematikk var like enkelt som å knytte skolisser. Han andre hadde klisterhjerne, men syntes skole var fryktelig kjedelig (men fortsatt så enkelt). De hadde aldri i verden kunne pratet med meg face to face, men over nettet gikk det helt fint, De åpnet seg til meg om hvordan det var å leve slik, alt fra rare vaner det kommer med en slik tilstand, hva som er positivt og vice versa, hvordan det er å føles annerledes og ikke like respektert som "oss andre".

Setter utrolig pris på at jeg tilfeldigvis kom over de via gaming, hvor mye jeg har lært og forstått, men også totalt uvitende. Det fascinerer meg hvordan det er mulig å være så tilbaketrukken, men alikevel oppegående samtidig. Noen mener nok dere er "outsiders" når det kommer til samfunnet generelt, men min mening er at de jeg har vært borti er spesielt unike og utrolige på hver sin måte. Jeg er klar over forskjellen på autisme og aspergers, disse to var svært autistiske. Målet med dette svaret er vel bare for å si hvor mye jeg respekterer dere som evt føler dere er i samme situasjon, never stop being who you are =)

 

[AnonymBruker]

23 timer siden, Bronaldo skrev:

Da jeg var yngre hadde jeg to kompiser jeg gamet en god del med, vi skypet og de var fra Nederland så det gikk jo i Engelsk. På det tidspunktet var jeg 16, og det var ikke før etter 2-3 uker jeg først visste hvor gamle de var, 12 og 13. Aldersforskjellen var merkelig, men det føltes ut som jeg pratet med noen som var mye eldre enn meg, sett bort fra barnslig humor som kunne oppstå. Nå, 7 år senere, så er det fortsatt ingen jeg har møtt som har virket smartere enn de to. Han ene var ekspert på det meste som har med data å gjøre, og matematikk var like enkelt som å knytte skolisser. Han andre hadde klisterhjerne, men syntes skole var fryktelig kjedelig (men fortsatt så enkelt). De hadde aldri i verden kunne pratet med meg face to face, men over nettet gikk det helt fint, De åpnet seg til meg om hvordan det var å leve slik, alt fra rare vaner det kommer med en slik tilstand, hva som er positivt og vice versa, hvordan det er å føles annerledes og ikke like respektert som "oss andre".

Setter utrolig pris på at jeg tilfeldigvis kom over de via gaming, hvor mye jeg har lært og forstått, men også totalt uvitende. Det fascinerer meg hvordan det er mulig å være så tilbaketrukken, men alikevel oppegående samtidig. Noen mener nok dere er "outsiders" når det kommer til samfunnet generelt, men min mening er at de jeg har vært borti er spesielt unike og utrolige på hver sin måte. Jeg er klar over forskjellen på autisme og aspergers, disse to var svært autistiske. Målet med dette svaret er vel bare for å si hvor mye jeg respekterer dere som evt føler dere er i samme situasjon, never stop being who you are =)

 

Dette var et veldig fint innlegg, synes jeg. :-)

Anonymkode: 722c6...32b

[wilhelm-meister]

Det vanskeligste med å ha asperger syndrom er at flertallet av menneskene ikke har asperger syndrom.

Årsaken til at asperger syndrom er en diagnose, er at personer med asperger er i mindretall. Det er også derfor "de normale" kalles nevrotypiske. Hvis flertallet hadde asperger syndrom, ville vi ha vært nevrotypiske siden vi var i flertall. Og atferden til de vi kaller normale/nevrotypiske ville blitt beskrevet som et eller annet syndrom. I en verden der asperger-trekk var normalt, ville kanskje de folkene vi kaller normale ha trengt tilrettelegging på arbeidsplassen, de hadde kanskje falt utenfor i ulike sammenhenger osv.

For eksempel: Mine sosiale behov og min sosiale funksjon er annerledes enn mine nevrotypiske kolleger. Jeg finner småprat fullstendig uinteressant og veldig slitsomt. Hvis de nevrotypiske var i mindretall, ville sannsynligvis den store trangen slike folk har til å småprate blitt beskrevet som et symptom: "Overdreven trang til bekreftelse"eller noe sånt. Men siden de normale/nevrotypiske er i flertall, er det jeg som har et symptom ("Tendens til unnvikelse", "Vansker med å forstå normalt sosialt samspill" eller lignende).

Den ene måten å fungere på er objektivt sett ikke bedre eller verre enn den andre. Det er forekomsten av de ulike væremåtene som gjør at det ene forstås som normalt, mens det andre er sykelig eller unormalt.

Fredelig sameksistens hadde vært glimrende. Dvs. at alle "parter" dempet forventningene om at andre skal tilpasse seg det man selv mener er riktig fremgangsmåte. Man burde innføre Kardemomme-loven (etter en omskrivning... den er altfor åpen for tolkning slik den står).

[AnonymBruker]

Synes det er vanskelig å forklare andre at jeg har ulike behov enn dem, spesielt min egen aldersgruppe(starten av 20 årene). Jeg føler meg ulik på flere områder, noe omverdenen også oppfatter, og dermed opplever jeg ofte at folk uttrykker bekymring over meg. Typisk smalltalk og samtaler generelt er vanskelig å holde gående på grunn av manglende kjemi og at jeg ikke klarer å tolke mottakeren ordentlig.
For eksempel dersom noen sier at de nettopp stod opp kan jeg finne på å si "så koselig da", ender jo bare opp at folk gir meg det blikket før de fortsetter samtalen. 

Anonymkode: 4582a...3ea

[wilhelm-meister]

En mer spesifikk utfordring for meg: Jeg tror at det mest slitsomme for meg, er at jeg er "på" hele tiden. Jeg tar inn det meste som skjer rundt meg: Lyd, bevegelse, lukt, ting mennesker foretar seg (fysisk, sosialt osv.). Det er veldig lite som går av seg selv, veldig lite som turer og går i bakgrunnen, jeg må ta stilling til alt som skjer til enhver tid. (Dette er visstnok vanlig for personer med autismespekterforstyrrelser.) Av denne grunn er jeg konstant overveldet av sanseinntrykk og dermed svært sårbar for stress og utmattelse.

Å si at personer med asperger syndrom mangler empati eller ikke forstår sosialt samspill mener jeg er direkte feil. Forskjellen fra en nevrotypisk person er at jeg ikke tar disse tingene "instinktivt"/automatisk, men må gjennom en "manuell" prosess før det går opp for meg hvordan en annen person har det eller hva en person mener med en bestemt handling eller et utsagn. Noen ganger må jeg innhente mer informasjon fra personen jeg har med å gjøre eller gjøre research i bøker eller på nett for å skjønne hva som foregår. Jeg er utrolig dårlig til å lese mellom linjer, men jeg blir bedre til det etter hvert som jeg lærer mer om menneskenes atferd.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, wilhelm-meister skrev:

En mer spesifikk utfordring for meg: Jeg tror at det mest slitsomme for meg, er at jeg er "på" hele tiden. Jeg tar inn det meste som skjer rundt meg: Lyd, bevegelse, lukt, ting mennesker foretar seg (fysisk, sosialt osv.). Det er veldig lite som går av seg selv, veldig lite som turer og går i bakgrunnen, jeg må ta stilling til alt som skjer til enhver tid. (Dette er visstnok vanlig for personer med autismespekterforstyrrelser.) Av denne grunn er jeg konstant overveldet av sanseinntrykk og dermed svært sårbar for stress og utmattelse.

Å si at personer med asperger syndrom mangler empati eller ikke forstår sosialt samspill mener jeg er direkte feil. Forskjellen fra en nevrotypisk person er at jeg ikke tar disse tingene "instinktivt"/automatisk, men må gjennom en "manuell" prosess før det går opp for meg hvordan en annen person har det eller hva en person mener med en bestemt handling eller et utsagn. Noen ganger må jeg innhente mer informasjon fra personen jeg har med å gjøre eller gjøre research i bøker eller på nett for å skjønne hva som foregår. Jeg er utrolig dårlig til å lese mellom linjer, men jeg blir bedre til det etter hvert som jeg lærer mer om menneskenes atferd.

Dette var godt forklart, og jeg kjenner meg veldig igjen i utfordringene du skriver om her.

Anonymkode: 722c6...32b

[AnonymBruker]

Det sosiale er jo ofte vanskelig, men jeg er ikke en spesielt sosial person, og er ikke så opptatt av å bli venner med alt og alle. For meg er det største problemet i hverdagen det at jeg ofte ikke forstår beskjeder riktig. Jeg tolker liksom alt bokstavelig, og hvis jeg får beskjed om en ting, så gjør jeg det, mens det i virkeligheten lå flere implisitte ting i beskjeden. Veldig vanskelig i arbeidssammenheng, men kan også skape problemer i sosiale relasjoner. Det er også veldig vanskelig å "lese" andre, så ofte kan jeg bli litt slitsom tror jeg, ved å stadig spørre folk "er du sur på meg?", "er det noe galt?" osv. 

Anonymkode: 526be...24f

[Leomum]

Jeg har et barn jeg mistenker har Asberger og kjenner igjen mye av det som står beskrevet her på han.

Men så har han samtidig motstridende symptomer som at han søker nærhet, men bare fra meg.

[Gjest Cornelia]

2 timer siden, wilhelm-meister skrev:

Det vanskeligste med å ha asperger syndrom er at flertallet av menneskene ikke har asperger syndrom.

Årsaken til at asperger syndrom er en diagnose, er at personer med asperger er i mindretall. Det er også derfor "de normale" kalles nevrotypiske. Hvis flertallet hadde asperger syndrom, ville vi ha vært nevrotypiske siden vi var i flertall. Og atferden til de vi kaller normale/nevrotypiske ville blitt beskrevet som et eller annet syndrom. I en verden der asperger-trekk var normalt, ville kanskje de folkene vi kaller normale ha trengt tilrettelegging på arbeidsplassen, de hadde kanskje falt utenfor i ulike sammenhenger osv.

For eksempel: Mine sosiale behov og min sosiale funksjon er annerledes enn mine nevrotypiske kolleger. Jeg finner småprat fullstendig uinteressant og veldig slitsomt. Hvis de nevrotypiske var i mindretall, ville sannsynligvis den store trangen slike folk har til å småprate blitt beskrevet som et symptom: "Overdreven trang til bekreftelse"eller noe sånt. Men siden de normale/nevrotypiske er i flertall, er det jeg som har et symptom ("Tendens til unnvikelse", "Vansker med å forstå normalt sosialt samspill" eller lignende).

Den ene måten å fungere på er objektivt sett ikke bedre eller verre enn den andre. Det er forekomsten av de ulike væremåtene som gjør at det ene forstås som normalt, mens det andre er sykelig eller unormalt.

Fredelig sameksistens hadde vært glimrende. Dvs. at alle "parter" dempet forventningene om at andre skal tilpasse seg det man selv mener er riktig fremgangsmåte. Man burde innføre Kardemomme-loven (etter en omskrivning... den er altfor åpen for tolkning slik den står).

Fantastisk :-) Jeg har ikke asperger syndrom, jeg har sosial angst. Dette er noe av det beste jeg har lest på lenge.

[AnonymBruker]

1 time siden, Cornelia skrev:

Fantastisk :-) Jeg har ikke asperger syndrom, jeg har sosial angst. Dette er noe av det beste jeg har lest på lenge.

Jeg er nok uenig i at den ene måten ikke er bedre enn den andre. Man sier jo at om man kjenner en med asperger kjenner man én - ergo alle er ulike. Det betyr vel at de med asperger har samme problemer med samspill og forståelse overfor hverandre som overfor oss andre.

En verden bestående av overveiende folk med asperger ville jo da vært en verden av misforståelser og stress...

Anonymkode: a60b8...12c