Skilsmissebarn

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg skriver en artikkel om skilsmissebarn og mine egne erfaringer og tanker rundt det å vokse opp med skilte foreldre. 
Jeg lurer på om dere som selv er skilsmissebarn har lyst til å skrive noen sitater om hvordan dere har opplevd det. 

Eksempel: "Det føltes som om jeg var på en evig reise boende i en bag og aldri kom hjem." eller "Jeg har aldri hatt noen problemer med å ha skilte foreldre, og aldri følt noe på situasjonen." ....ja, dere skjønner vel tegningen! 

Fortell gjerne litt om dine erfaringer generelt. 

Kjønn og alder er fint, navn er anonymt.

På forhånd - takk! 

Anonymkode: 7ecf9...f8f

[AnonymBruker]

K 25

 

Syntes det var et slit, fikk aldri slått meg helt til ro før jeg måtte reise igjen. Derfor flytta jeg for meg selv før det egentlig var nødvendig, 17 år ca.

Anonymkode: 8a26c...095

[AnonymBruker]

K 33

For meg var det en enorm lettelse at de skilte seg da jeg var 11. De skulle aldri giftet seg i utgangspunktet!

Anonymkode: f52a2...9ce

[stan]

M 48

Jeg syntes det var berikende å vokse opp med to familier. Jeg lærte at det er forskjellige måter å leve på, med ulike fordeler og ulemper. Føler jeg har kunnet velge mitt liv ved å plukke det beste fra de to familiene. 

Det å ha fire foreldre har også vært fint, jeg har hatt et godt forhold til alle, nesten bedre til mine steforeldre enn mine egentlige. 

[AnonymBruker]

K22

Det var ensomt. Jeg ønsket jeg kunne skille meg fra foreldrene mine. Så mye ansvarsfølelse og samvittighet fra en alder av 5 år. Flyttet ut da jeg ble 16 år.

Anonymkode: 56f9d...0df

[AnonymBruker]

Kvinne 29år 

Mamma og pappa var bare sammen ''for barnas skyld'' i mange mange år før de fant det for godt å flytte fra hverandre så jeg kan vel egentlig ikke si at jeg vet hvordan det er å ha foreldre som er kjærester men tillater meg allikevel å skrive et par ord her. 

Mamma flyttet ut når jeg var 15år for å bo sammen med sin nye kjæreste. 
Da ble jeg, min lillebror (da 13år) og lillesøster (da 9år) igjen hos pappa siden det var ''vårt'' hjem og det rett og slett ikke var plass til oss hos mammas nye kjæreste. 
Mine to små søsken var på besøk hos henne noen ganger, lillesøsteren min var også der på overnattingsbesøk noen helger. 
Det var helt klart verst for henne (hun var jo fortsatt så liten at det var vanskelig å forstå) 
Ting gikk ikke som planlagt og mammas nye kjæreste viste seg å være en stor dust som bla. slo henne i mange år og etterhvert som han ble mer voldelig så vi henne sjeldnere og sjeldnere. 
Jeg føler vel egentlig at jeg ikke hadde noen mamma fra jeg var 15 til jeg ble 18 da hun endelig klarte å komme seg bort fra ham og vi sakte men sikkert tok opp igjen kontakten. 

Pappa har jeg alltid hatt et godt forhold til til tross for at han har sine problemer han også (alkoholiker). 

Føler meg egentlig ikke som et typisk skillsmissebarn da jeg heller føler at jeg aldri har hatt den typiske ''kjernefamilien'' 

Anonymkode: 92bff...553

[bekka79]

K37

Det var en lettelse og slippe og høre på den daglige kranglingen. Men jeg følte jeg mistet min far da, som valgte sin elskerinne fremfor meg. Jeg var 12 år når de skiltes.

[AnonymBruker]

K37

At de skilte seg var utelukkende bra for oss alle sammen. Begge etablerte seg på nytt og jeg har et supert forhold til mine steforeldre.

MEN jeg skulle aldri ha blitt dratt inn i voksenkonflikten på den måten de gjorde under skilsmissen. Særlig min mor var ille, hun saboterte samvær, snakket masse stygt om pappa, fortalte voksenting som barn ikke skal måtte vite. Det førte til veldig mye turbulens og drama, i flere år var det bare plass til mine foreldre, deres konflikt og deres følelser. Jeg (med mine pre-teen-problemer og usikkerhet, slik de fleste har det) måtte bare danse etter deres pipe og ta hensyn til dem, hele tiden. Nå som jeg er mor selv ser jeg at det ikke er en god måte å gjøre det på, barn skal slippe de voksnes drama.

Anonymkode: 3dfb2...803

[AnonymBruker]

K39

Mine foreldre skilte lag da jeg var baby, jeg har to eldre søsken. Med tanke på min alder er det kanskje ikke overraskende at jeg var hos min far og hans nye familie annenhver helg, og ingen 50/50 deling. Det var ikke slik da. Følte meg aldri hjemme hos pappa, og fikk ikke egentlig lagt sviket jeg følte (ved å bli forlatt som baby) bak meg før ettr fylte 30. Har skæra opp med han nå, og har i dag ett godt forhold til han. Har hele tiden hatt ett godt forhold til mine nye søsken. De er belønningen for den kjipe oppveksten jeg hadde, med bitter mor (ikke uten grunn) og en far som ikke var så opptatt av meg og mitt. 

Anonymkode: 26766...d06

[AnonymBruker]

Jeg har følt at det er synd på meg fordi jeg er skilsmissebarn, det jo det alle sa. Jeg bestemte stort sett alt i livet mitt fra jeg var 12 år og flyttet ut da jeg var 16. Nå ser jeg at det kanskje ikke var så lurt.

Anonymkode: 20c4a...3dc

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har følt at det er synd på meg fordi jeg er skilsmissebarn, det jo det alle sa. Jeg bestemte stort sett alt i livet mitt fra jeg var 12 år og flyttet ut da jeg var 16. Nå ser jeg at det kanskje ikke var så lurt.

Anonymkode: 20c4a...3dc

Kvinne 30

Anonymkode: 20c4a...3dc

[AnonymBruker]

K33

Mamma og pappa skilte seg rett før jeg ble 9 år. Mine to yngre søstre var 7 og nesten 3. Jeg kan ikke huske at jeg ble dratt inn i noe som helst i skilsmisse-saken den gang, og godt var det. Jeg bodde ikke i en bag, tok aldri med meg noe fra den ene til den andre de første fire årene (les mer senere i avsnittet). Omsorgen var 60/40. Var jeg hos mamma kunne jeg lengte etter pappa, var jeg hos pappa kunne jeg lengte etter mamma. 

Samarbeidet mellom mamma og pappa fungerte godt fram til pappa fikk seg ny dame, da var jeg blitt tenåring. I mellomtiden hadde også mine søstre, jeg og mamma flytta 120 mil fra pappa, og så dermed ikke pappa så ofte som før. Vi flytta ikke for å bli kvitt pappa, men for å komme tilbake til mesteparten av slekta som bodde på en annen kant av landet. Pappa skilte seg igjen, og flytta 50 mil nærmere oss, men samarbeidet ble ikke noe bedre. Klart det blir litt "begrensninger" ved å bo i to byer som er så langt fra hverandre, men den dag i dag har jeg veldig lite kontakt med pappa og hans familie. Mesteparten av pappas familie bor også på en annen kant av landet. Mamma og pappa bestemte seg for å ta en utfordring, og flytte til en by hvor de ikke kjente noen. Det var der de skilte seg, og senere flytta fra, mamma først og pappa bortimot ti år senere. 

Anonymkode: 61bf6...7ca

[Gjest Christina146]

stress, og man får aldri følelsen av å bo et sted. Slitsomt med bag hver uke, slitsomt å planlegge hvilken bøker du måtte ta med fra/til skole osv.

vi måtte selge barndomshuset, og flytte inn i to mindre leiligheter. Det var nok ganske opprivende for hele familien, spesielt min far da huset hadde bare gått i hans familie. 

 

J21

Endret 1. juni 2016 av Christina146
Kom på mer å skrive

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode svar så langt, alle sammen Det setter jeg veldig stor pris på!! Masse god hjelp her, både for artikkelen og for meg personlig. TS

Anonymkode: 7ecf9...f8f

[AnonymBruker]

Mine foreldre lot meg og brødrene bo i det samme huset som vi alltid hadde bodd i med mamma ( siden det var hun som beholdt huset). Pappa tok ikke med seg noe og lot alt være som før. Beskjeden var ganske enkel. Dere bor her som før, og så kan dere komme og gå som dere vil hos pappa. Det endte med at eldste bodde mest hos pappa, den i midten bodde hos mamma og minste bodde helgene hos far. Gikk litt bølgedaler med alle men vi fikk styre det selv.

Alle fem har alltid feiret jul og andre ting sammen. Etter bruddet ble alt mye bedre og foreldrene våre er kjempegode venner. 

Anonymkode: fbc73...d0a

[atropos]

K, 32

mine foreldre ble skilt før jeg kunne huske, og slik sett har jeg aldri savnet noe annet. Faren min giftet seg på nytt, og det gikk fint til nye søsken slang i fjeset mitt at "min pappa er ikke din pappa" da jeg var 9 og de var 3-4. Jeg var for liten til å forstå at de var for små til å skjønne konseptet. Det var vondt da.

Mamma ble sambo med en fyr som var psykisk voldelig. Det gjorde at jeg så på helgene hos pappa som ferie. Det var veldig deilig å ha en normal familie å være hos en gang i blant.

Jeg har aldri kjent på at jeg har savnet å ha mamma og pappa i samme hus, og jeg har en stor mulighet til å føle meg hjemme uansett hvor jeg er nå når jeg er voksen.

 

[AnonymBruker]

K44

Jeg tenkte mange ganger at jeg er glad de skilte seg og at jeg slapp å vokse opp med pappa i huset. Vi hadde ikke noe nært forhold før jeg ble voksen, og vi hadde lite samvær i oppveksten min, både fordi han bodde langt borte og fordi han ikke var særlig interessert. Jeg ble svært knyttet til min mor, som jo var den eneste omsorgspersonen jeg hadde. Som voksen har jeg tenkt at jeg mistet mye med å vokse opp uten pappa eller et annet mannlig forbilde.

Anonymkode: bf04e...563

[AnonymBruker]

K29
Foreldrene mine var bare sammen for oss barn, når skillesmissen var et faktum var det en lettelse for meg.
Jeg ble bedre kjent med pappaen min og har i dag et mye bedre forhold til han enn mamma. Mamma laget småkonflikter og da måtte utfallet bli som forventet; At jeg ikke ønsker en slik person i livet mitt og det er ikke en slik person jeg støtter meg til.

 

Spurte min datter på 10 år ang skillesmissen til jeg og pappaen hennes og hennes svar på det var at hun ikke tenker noe over det, at hun er like glad i oss begge og ikke ønsker å kun bo fast hos ene (For da vil hun jo savne den andre av oss ).

Anonymkode: 8335b...525

[AnonymBruker]

K30

Var klar over deg hele barneskolen, at de kom til å gå fra hverandre når vi barna ble større. Forstår ikke denne "holde ut for barnas del", for det var ikke til vår fordel å vokse opp i et kjølig hjem. Synes det var greit når de gikk fra hverandre.

Er desverre mer bitter nå i voksen alder, når jeg selv er etablert og ser de små grepene som skal til i hverdagen for å leve lykkelig sammen. Man forplikter seg i ekteskap og med barn, og det må man tenke på hver dag. Det hjelper ikke på at min mamma har hatt det tøft i mange år etter skilsmissen, mens pappa har alt på stell og ny familie. Hans ressurser har bidratt til å gi stebarna hans (som gikk på barneskole når han kom inn i bildet) en oppvekst vi bare kunne drømme om. Hvorfor pleier han de nye så godt, når han ga så f*** i ekteskapet med min mor? Hans familie? Hans egne barn! Nå ser det tilogmed ut som om at mine stesøsken får mesteparten av arven etter han og, egentlig tror jeg de får alt. Skulle ønske at pappa tok godt vare på mamma, slik at hun slapp alt som skilsmissen medførte i hennes liv. 

Jeg har ihvertfall lært at ekteskapet kommer først, for mitt barn skal vokse opp med lykkelige foreldre. Det finnes intet alternativ! Heldigvis har jeg en mann med like holdninger, og han kryper inntil meg hver kveld og forteller meg at han gleder seg til vi får en ny dag sammen i morgen ❤️

Anonymkode: 209a5...2f5

[gobbledigook]

Vet ikke helt om jeg passer inn i målgruppen, men skitt au.

Jente 19 år. Foreldrene mine var aldri gift, men dro fra hverandre da jeg var 2-ish år gammel. Ergo husker jeg ingenting av dem som et par. Aldri vært noe bitterhet (som jeg kan huske), og jeg er egentlig ganske glad for å ha to hjem og et sted å "flykte til" da jeg var yngre. Nå flytter jeg snart ut uansett, så akkurat nå spiller det liten rolle. 

Både mamma og pappa har hatt kjærester oppigjennom, men aldri vært noe steforeldre eller stesøsken innblandet sånn sett. 

Er også eneste barnet til pappa noe jeg er såååå glad for, herregud. Glad de ikke produserte flere unger etter meg.