Gå til innhold

Han snakker ikke til meg...


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Så skjedde det igjen..! Han blir helt stille, og bare legger på røret - jeg blir gal!!!!! 

La meg ta det fra begynnelsen... Vi er i et langdistanseforhold pga. jobben min, men blir samboere i løpet av sommeren. Vi har vært sammen i 2,5 år, og har slitt med dette problemet siden vår første krangel, som var ca. 8 mnder etter første date.

Hver gang vi diskuterer eller krangler, så ender det med at han blir helt stille, og til slutt legger han på telefonen. Da kan det være stille i opptil et døgn, og det er alltid jeg som må ta kontakt. Når jeg endelig får kontakt er han kjempelei seg, sier unnskyld, og tar det veldig tungt at han reagerer slik. Men nå begynner jeg å bli lei!!!

Vi krangler veeeeeldig sjeldent, men av og til er dette stillhetssyndromet så sterkt hos ham, at han skrur av når vi snakker om meningene våre om enkelte temaer; dvs. at jeg kan uttrykke sterkt min mening om f.eks. religion, og min sterke mening kan føre med et så sterkt ubehag hos ham, at han blir stille.

Jeg har hatt alle verdens reaksjoner til denne stillheten; sinne, bli lei meg, være trøstende, prøve å le det vekk, jeg har prøvd alle "taktikker" som fins, men det hjelper ikke! Når han endelig snakker igjen, prøver jeg at vi får inn en rutine for denne situasjonen, slik at han skal slippe å bli stille. Jeg spør om det er noe spesifikt jeg sier, noen tema vi skal unngå, etc., men eneste svaret jeg får er "vet ikke" eller mer stillhet.

Jeg syns det begynner å grense til respektløst, føles som mental terror til tider. Hva skal jeg gjøre?? Hva tror dere jeg gjør feil? Hva kan jeg si for å hjelpe ham? Jeg tar imot alle råd, for slik det er nå, så tenker jeg med skrekk og gru på hvordan dette blir når vi er i samme hus hver eneste dag, og han ikke kan rømme ved å legge på røret.

Anonymkode: 49d72...0ab

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest MadameDeRosa

Det der ER mental terror. Hersketeknikk, spør du meg. Skjønner godt at du er lei, man å kunne prate sammen, uten at han vil det, og bryter kontakten totalt, så blir det jo helt motsatt, at han jobber imot deg enn MED deg. Jeg tror jeg hadde gitt opp. Hvordan vil det bli å leve under samme tak med en som skal tie deg ihjel for bagateller? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest supernova_87

Jeg skjønner at det oppleves sårende for deg, men jeg tror det første du må akseptere eller begynne å tro på er at han gjør ikke dette mot deg. Det er noe han sliter med, og selv om det er konflikter med deg som utløser det, så er det han som sliter med et problem. Men det burde la seg løses. Spør om han ønsker å jobbe med det? Faktisk jobbe med det? For du skal ikke måtte ha det sånn for alltid i dette samlivet.
Ikke akkurat når det skjer, men når dere har det rolig og greit, men sitt ned, ta en rolig prat, og kom frem til temaet. Kanskje er problemet at konflikter gjør han engstelig, så dette vil jo også virke som en konflikt, men ta det rolig frem, og viss han blir stille, så avslutt med å si at han kan jo tenke på det, og komme tilbake til deg, når han får tenkt, og så fortsette med andre ting som vanlig.

Jeg forstår deg også veldig godt altså, at for deg føles det respektløs og krenkende, sårende, skikkelig også, for for deg er det så utenkelig at du kunne gjort noe sånt mot andre, uten at det var for å være slem. Men vi har ulik intensjon med det vi gjør, og noen ganger er det fordi man ikke klarer bedre. Du har lov til å kjenne deg såret, men ikke tro at han gjør det FOR å være slem. Kanskje det kan hjelpe hvis du vet med deg selv at dette er hans problem. Ja, det går utover deg, men ligger hos ham. Du velger å bli hos ham og støtte ham igjennom dette problemet. Hva hjelper det å bli frustrert og sint/såret? på en måte. Ikke at man nødvendigvis klarer å styre dette til en hver tid.

Hvis han vil jobbe med det, så kan dere se på unnvikende personlighetstrekk, unnvikende tilknytning, og hvordan håndtere konflikter. Kanskje begynne med at han tør å si fra om små ting som plager ham, tør han det allerede, eller er det sjelden han kommer til deg for støtte ellers?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

er det du eller dere som krangler?
ofte med ex'n min var det ho som kjefta selv om ho alltid påstod vi krangla. 
ble raskt slitsom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du må jo finne ut av hvorfor han reagerer sånn. Kanskje har han hatt en vanskelig barndom? Foreldre som krangler mye eller var for strenge mot han? Det høres jo ikke ut som om han gjør det for å være slem, når han blir så lei seg etterpå. 

 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jeg skjønner at det oppleves sårende for deg, men jeg tror det første du må akseptere eller begynne å tro på er at han gjør ikke dette mot deg. Det er noe han sliter med, og selv om det er konflikter med deg som utløser det, så er det han som sliter med et problem. Men det burde la seg løses. Spør om han ønsker å jobbe med det? Faktisk jobbe med det? For du skal ikke måtte ha det sånn for alltid i dette samlivet.
Ikke akkurat når det skjer, men når dere har det rolig og greit, men sitt ned, ta en rolig prat, og kom frem til temaet. Kanskje er problemet at konflikter gjør han engstelig, så dette vil jo også virke som en konflikt, men ta det rolig frem, og viss han blir stille, så avslutt med å si at han kan jo tenke på det, og komme tilbake til deg, når han får tenkt, og så fortsette med andre ting som vanlig.

Jeg forstår deg også veldig godt altså, at for deg føles det respektløs og krenkende, sårende, skikkelig også, for for deg er det så utenkelig at du kunne gjort noe sånt mot andre, uten at det var for å være slem. Men vi har ulik intensjon med det vi gjør, og noen ganger er det fordi man ikke klarer bedre. Du har lov til å kjenne deg såret, men ikke tro at han gjør det FOR å være slem. Kanskje det kan hjelpe hvis du vet med deg selv at dette er hans problem. Ja, det går utover deg, men ligger hos ham. Du velger å bli hos ham og støtte ham igjennom dette problemet. Hva hjelper det å bli frustrert og sint/såret? på en måte. Ikke at man nødvendigvis klarer å styre dette til en hver tid.

Hvis han vil jobbe med det, så kan dere se på unnvikende personlighetstrekk, unnvikende tilknytning, og hvordan håndtere konflikter. Kanskje begynne med at han tør å si fra om små ting som plager ham, tør han det allerede, eller er det sjelden han kommer til deg for støtte ellers?

Takk for veldig fint svar.

Han sier han vil jobbe med det, men hver gang vi prøver blir han bare stille. Det ligger nok noe i det du sier om å si at han skal tenke på det, da jeg er blitt ganske utålmodig når det kommer til problemstillingen. Kanskje jeg "pusher" for mye når vi endelig er i en rolig diskusjonsmodus?

Jeg vil jo ikke være sår mot ham, for jeg ser jo at han pines av å reagere på denne måten. Allikevel føles det ut som en enkel måte å kontrollere ubehagelige situasjoner på, i stedet for å bare bli ferdig med problemet! Jeg har blitt så lei av dette, at jeg har begynt å føle at han gjør det med vilje, så jeg burde nok få tilbake den tanken du nevner; han gjør det ikke mot meg! Den tanken er bare så lett å miste, når man sitter der alene og desperat prøver å kommunisere.

Han sier selv at jeg er den personen i livet hans, som han har åpnet seg mest opp til, og som han stoler mest på, men han kommer ikke til meg med alle småtingene som plager ham. Jeg sier gang på gang at det alltid er rom for hans behov, at han må fortelle meg hva jeg kan endre for ham, men han sier bare "du er perfekt". Jeg vet jo at det ikke er sant, men vet ikke hvordan jeg kan gjøre ham trygg nok til å uttrykke behovene sine...

Anonymkode: 49d72...0ab

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest supernova_87
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Takk for veldig fint svar.

Han sier han vil jobbe med det, men hver gang vi prøver blir han bare stille. Det ligger nok noe i det du sier om å si at han skal tenke på det, da jeg er blitt ganske utålmodig når det kommer til problemstillingen. Kanskje jeg "pusher" for mye når vi endelig er i en rolig diskusjonsmodus?

Jeg vil jo ikke være sår mot ham, for jeg ser jo at han pines av å reagere på denne måten. Allikevel føles det ut som en enkel måte å kontrollere ubehagelige situasjoner på, i stedet for å bare bli ferdig med problemet! Jeg har blitt så lei av dette, at jeg har begynt å føle at han gjør det med vilje, så jeg burde nok få tilbake den tanken du nevner; han gjør det ikke mot meg! Den tanken er bare så lett å miste, når man sitter der alene og desperat prøver å kommunisere.

Han sier selv at jeg er den personen i livet hans, som han har åpnet seg mest opp til, og som han stoler mest på, men han kommer ikke til meg med alle småtingene som plager ham. Jeg sier gang på gang at det alltid er rom for hans behov, at han må fortelle meg hva jeg kan endre for ham, men han sier bare "du er perfekt". Jeg vet jo at det ikke er sant, men vet ikke hvordan jeg kan gjøre ham trygg nok til å uttrykke behovene sine...

Anonymkode: 49d72...0ab

Jeg skjønner deg fullt og helt, det er SÅ forståelig at du har mistet den. Man tenker liksom "seriøst, er det mulig? IGJEN!?", men det er fullt mulig, og at det ikke er mot deg. Men klart du blir lei, og klart du blir såret. Det skal du ikke føle deg ille for, men kanskje du skal prøve å ikke la deg affisere så mye av det, for det er ikke av vond vilje (tror jeg, jeg kjenner jo ham ikke), og det hjelper ikke å kjenne på sårhet.

Jeg tenker at dere ikke må jobbe med det i en stresset situasjon, men heller når stemningen er chill. Kanskje det beste faktisk hadde vært om han fikk litt innsikt i seg selv, og jobbet med det hos en terapeut?

Jeg har et forslag, men jeg har ingen profesjonell erfaring med dette, la det være sagt, men si at du ønsker at han i løpet av den neste uka skal komme til deg med en småting som han har synes var kjipt. At du hadde smuler på benken, eller at du overkjørte ham når dere skulle velge film, hva som helst sånn, noe som han har tenkt på, men stole på deg at du vil ta det i mot på en god måte. Og hvis han gjør det, for all del ikke bli sint, det er jo dette du ønsker, vis ham at du setter pris på at han deler sine behov, og at det er lov å være uenig, lov å si fra om noe som plager en, og at dette ikke nødvendigvis skaper sinne.

Du sier han ikke kommer til deg med småtingene, men kommer han til deg med store ting da? Det ble ikke helt klart for meg.
Hva har han sagt om barndommen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

16 minutter siden, herremann skrev:

er det du eller dere som krangler?
ofte med ex'n min var det ho som kjefta selv om ho alltid påstod vi krangla. 
ble raskt slitsom.

Vi krangler egentlig ikke. Vi blir irritable mot hverandre, til saken eskalerer nok til at han blir stille. Når han så blir stille, føler jeg ikke at jeg kan kjefte og smelle videre, for det føles litt urettferdig ut. Jeg gjorde det et par ganger i begynnelsen, men fikk så dårlig samvittighet, for han ble så forsvarsløs. Det føltes som å skyte noen ut våpen, fordi jeg klarer å uttrykke meg, men det gjør ikke han.  Problemet da er at ingen saker blir løst, de blir bare gjemt bort til de dukker opp igjen ved senere anledning. 

Det er også slik at vi begge kan "starte" diskusjonen som fører til stillheten, så føler ikke at vi er noe skjevfordelt der.

Jeg prøver så hardt jeg kan å ikke være noe sur megge, men har begynt å føle at han hviler litt på at stillheten hans ikke får noen konsekvenser. Det er vanskelig å alltid være forståelsesfull, når man føler seg urettferdig behandlet.

Anonymkode: 49d72...0ab

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jeg skjønner deg fullt og helt, det er SÅ forståelig at du har mistet den. Man tenker liksom "seriøst, er det mulig? IGJEN!?", men det er fullt mulig, og at det ikke er mot deg. Men klart du blir lei, og klart du blir såret. Det skal du ikke føle deg ille for, men kanskje du skal prøve å ikke la deg affisere så mye av det, for det er ikke av vond vilje (tror jeg, jeg kjenner jo ham ikke), og det hjelper ikke å kjenne på sårhet.

Jeg tenker at dere ikke må jobbe med det i en stresset situasjon, men heller når stemningen er chill. Kanskje det beste faktisk hadde vært om han fikk litt innsikt i seg selv, og jobbet med det hos en terapeut?

Jeg har et forslag, men jeg har ingen profesjonell erfaring med dette, la det være sagt, men si at du ønsker at han i løpet av den neste uka skal komme til deg med en småting som han har synes var kjipt. At du hadde smuler på benken, eller at du overkjørte ham når dere skulle velge film, hva som helst sånn, noe som han har tenkt på, men stole på deg at du vil ta det i mot på en god måte. Og hvis han gjør det, for all del ikke bli sint, det er jo dette du ønsker, vis ham at du setter pris på at han deler sine behov, og at det er lov å være uenig, lov å si fra om noe som plager en, og at dette ikke nødvendigvis skaper sinne.

Du sier han ikke kommer til deg med småtingene, men kommer han til deg med store ting da? Det ble ikke helt klart for meg.
Hva har han sagt om barndommen?

Det skal jeg prøve! Lage et helt åpent, trygt og ikke-dømmende forum, der han kan få ytre så lite som én ting han har tenkt på. Kanskje det er måten å få løst ham opp på? Ikke prøve å takle hovedproblemet, stillheten, men heller la ham få frihet til å uttrykke et behov helt uten konsekvenser. Han har store problemer med dette at man kan være uenige, uten at det skal starte borgerkrig i forholdet.

Han kommer ikke til meg med noen problemer ang. meg og min person, hverken store eller små. Han sier litt om jobbkonflikter, men ikke så mye. Han har ingen konflikter med venner, fordi han skyr alle som er konfronterende. 

Han sier selv at han hadde en fin barndom, men at ungdomsårene i hjembyen var tøffe. Følte seg mye alene. Foreldrene hans skilte seg, da han var i begynnelsen av tenårene, han flyttet hjemmefra før han var 19, og jeg føler han har vært litt på leting etter en plass han føler seg "hjemme". Har venner fra veldig mange forskjellige miljø, men føler seg ikke helt hjemme i noen av de miljøene. Faren er helt elendig på kommunikasjon, moren er veldig hyggelig, men blir fort "borte" når hun får seg nye venner eller kjærester. 

Jeg vil gjerne at han prøver å snakke med en fagperson om dette, en psykolog eller lignende. Noen forslag til hvordan man kan foreslå noe slikt? Jeg tør å si det til ham, men hadde vært fint å få noen andre sin mening om fremgangsmåte.

Anonymkode: 49d72...0ab

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest supernova_87
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det skal jeg prøve! Lage et helt åpent, trygt og ikke-dømmende forum, der han kan få ytre så lite som én ting han har tenkt på. Kanskje det er måten å få løst ham opp på? Ikke prøve å takle hovedproblemet, stillheten, men heller la ham få frihet til å uttrykke et behov helt uten konsekvenser. Han har store problemer med dette at man kan være uenige, uten at det skal starte borgerkrig i forholdet.

Han kommer ikke til meg med noen problemer ang. meg og min person, hverken store eller små. Han sier litt om jobbkonflikter, men ikke så mye. Han har ingen konflikter med venner, fordi han skyr alle som er konfronterende. 

Han sier selv at han hadde en fin barndom, men at ungdomsårene i hjembyen var tøffe. Følte seg mye alene. Foreldrene hans skilte seg, da han var i begynnelsen av tenårene, han flyttet hjemmefra før han var 19, og jeg føler han har vært litt på leting etter en plass han føler seg "hjemme". Har venner fra veldig mange forskjellige miljø, men føler seg ikke helt hjemme i noen av de miljøene. Faren er helt elendig på kommunikasjon, moren er veldig hyggelig, men blir fort "borte" når hun får seg nye venner eller kjærester. 

Jeg vil gjerne at han prøver å snakke med en fagperson om dette, en psykolog eller lignende. Noen forslag til hvordan man kan foreslå noe slikt? Jeg tør å si det til ham, men hadde vært fint å få noen andre sin mening om fremgangsmåte.

Anonymkode: 49d72...0ab

Jeg tror dessverre jeg har en lei tendens til å psykoanalysere når folk kommer med problemer som dette, noe som egentlig er litt leit å gjøre når jeg vet såpass lite som jeg gjør. Men jeg kan jo si litt, og så lover du å ta det med en klype salt? Prøver heller å si generelt, så kan du velge hvorvidt dette muligens kan passe til din situasjon. 

Mennesker med en unnvikende tilknytningsstil vil ofte si at man hadde en fin barndom, men på spørsmål om hva som var så fint vil de ha vanskeligheter med å kunne komme med så mange konkrete eksempler. Det er også sånn at foreldre kan ønske vel, men ha en væremåte som negativt påvirker barnet. Det kan påvirke barnets evner til å mentalisere, det betyr evne til å oppfatte sine egne og andres følelser og mentale tilstander. Kanskje når han sier "vet ikke" så er det rett og slett sant.

Det at han er redd for å bli forlatt passer med en "fearful avoidant attachment style". Der er man på en måte så redd for å bli forlatt at man vil unngå nære relasjoner, men samtidig lengter man etter noen å være nær. I tilknytningsteori baserer dette seg på (dataen min er ødelagt så finner ikke link til deg, husker ikke alt i hodet!) indre arbeidsmodeller. For en med fearful avoidant tilknytning vil arbeidsmodellen være at andre mennesker er vonde, og ikke til å stole på, og jeg selv er ikke noe tess.

Attachment_Theory_Four_Category_Model.pn

Jeg vil si at i forhold til hvor store problemene kunne vært, så virker det basert på det du har delt ikke som kjæresten din er SÅ sterkt påvirket av dette.

Å bli forlatt av mor, og føle at man alltid er nr.2, eller noe hun kan bry seg om når hun ikke har en partner å bry seg om, eller noen andre som er mer interessant, gjør at man blir utrygg i tilknytning til andre. "Hun kommer til å forlate meg, hvis hun finner noen bedre, det vil alltid komme noen bedre." Det er kanskje det han er vant med, og enten man vil eller ei så vil kroppen reagere sånn.

Jeg kunne skrevet mye om dette, men jeg aner ikke en gang om du får noe ut av det, så slutter av, så får du heller spørre om det er noe jeg kan prøve å hjelpe deg med.

Å si at han skal snakke med noen, vel, vinkle det at det er for hans eget beste, at du ønsker at han fullt og helt skal kunne tro på at du er glad i ham, og slippe å være så usikker og redd for at du skal forlate ham, kanskje?
Ellers så kan jeg anbefale at han leser litt om dette, det å kanskje se "oj, dette er jo mange andre som sliter med, og det er en reell greie, og jeg er jo ikke SÅ ille en gang" kan noen ganger være godt. Jeg vet med meg selv, alt jeg kjenner at jeg ikke er alene i, føles bra, selv om jeg selvsagt ikke vil andre skal ha det kjipt også. Han kan jo ta en attachment style test på nettet så får dere en liten pekepinn. Bare det å bli stilt spørsmålene kan være litt oppvekkende "det er jo akkurat sånn!" har jeg hørt noen si. Enten kan du jo lese litt om det selv, eller finne testen og ta den selv, og så spør om han vil ta den også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vært litt interessant å høre hans side av saken. Blir han f.eks. apatisk fordi du roper og smeller? Eller blir han så sint at han han holder kjeft i frykt for å si noe han kan angre på? Eller trenger han generelt litt tid for å fordøye ting og tenke seg om før han snakker?

Han sier unnskyld og er kjempelei seg når du først tar kontakt. Men hvorfor tar ikke han kontakt først? Når dette skjer flere ganger, vet han jo hvor kjipt det føles for deg. Og det virker jo ikke som at du er veldig urimelig og ufin mot han, siden han er så trist og unnskyldende når du først tar kontakt igjen.. Hva sier han selv om det?


Jeg kjenner meg litt igjen i det med å bli stille. Krangler sjelden på tlf. Men når det har skjedd, har jeg ikke bare lagt på røret, men sagt "Det er ikke noe vits i å fortsette å snakke om dette.." eller "Kan vi snakkes senere i stedet?" eller "Nå vil jeg legge på jeg.."

Èn gang la jeg på røret. Det var refleks nærmest, jeg var så sint. Da ringte jeg fort opp og beklaget. For jeg vet at han virkelig misliker når folk bare legger på, og han ville aldri bare lagt på selv.

Noen ganger blir jeg stille for det er som om hjernen blacker ut, jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg trenger å tenke meg litt om før jeg sier noe mer, vil roe ned litt.. Når vi er i samme rom vil jeg gjerne trekke meg tilbake fysisk også. Være alene en liten stund. Dette syntes han var helt på trynet før, og fulgte etter meg for å fortsette å krangle. Eller fulgte etter for å si unnskyld, gi en klem osv. mens jeg absolutt ikke ville være nær han da. Mens nå er jeg alene litt, og så kommer jeg tilbake, klar for å snakke på rolig måte, eller si unnskyld. Ellers kommer han dit jeg er for å se om vi kan snakke rolig..

Krangler vi på tlf en kveld, er det som regel han som kontakter meg først dagen etter. Men han tar oftere kontakt enn meg uansett.

Ang. dette med sterke meninger, som fører til sterkt ubehag.. er kanskje ikke noe å fortsette å snakke om da? Jeg og eksen min hadde ulikt syn på homofili og innvandrere. Jeg ble provosert av det jeg syntes var dårlige holdninger. Vi hadde noen diskusjoner/krangler. Men å prate om det førte ikke til noe... Vi ble ikke enige, så da var det bedre å være enige om at vi var uenige. Og det var ikke sånn at han behandlet noen dårlig pga. legning eller noe, bare teite fordommer.

Anonymkode: 3b30e...ed9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jeg tror dessverre jeg har en lei tendens til å psykoanalysere når folk kommer med problemer som dette, noe som egentlig er litt leit å gjøre når jeg vet såpass lite som jeg gjør. Men jeg kan jo si litt, og så lover du å ta det med en klype salt? Prøver heller å si generelt, så kan du velge hvorvidt dette muligens kan passe til din situasjon. 

Mennesker med en unnvikende tilknytningsstil vil ofte si at man hadde en fin barndom, men på spørsmål om hva som var så fint vil de ha vanskeligheter med å kunne komme med så mange konkrete eksempler. Det er også sånn at foreldre kan ønske vel, men ha en væremåte som negativt påvirker barnet. Det kan påvirke barnets evner til å mentalisere, det betyr evne til å oppfatte sine egne og andres følelser og mentale tilstander. Kanskje når han sier "vet ikke" så er det rett og slett sant.

Det at han er redd for å bli forlatt passer med en "fearful avoidant attachment style". Der er man på en måte så redd for å bli forlatt at man vil unngå nære relasjoner, men samtidig lengter man etter noen å være nær. I tilknytningsteori baserer dette seg på (dataen min er ødelagt så finner ikke link til deg, husker ikke alt i hodet!) indre arbeidsmodeller. For en med fearful avoidant tilknytning vil arbeidsmodellen være at andre mennesker er vonde, og ikke til å stole på, og jeg selv er ikke noe tess.

Attachment_Theory_Four_Category_Model.pn

Jeg vil si at i forhold til hvor store problemene kunne vært, så virker det basert på det du har delt ikke som kjæresten din er SÅ sterkt påvirket av dette.

Å bli forlatt av mor, og føle at man alltid er nr.2, eller noe hun kan bry seg om når hun ikke har en partner å bry seg om, eller noen andre som er mer interessant, gjør at man blir utrygg i tilknytning til andre. "Hun kommer til å forlate meg, hvis hun finner noen bedre, det vil alltid komme noen bedre." Det er kanskje det han er vant med, og enten man vil eller ei så vil kroppen reagere sånn.

Jeg kunne skrevet mye om dette, men jeg aner ikke en gang om du får noe ut av det, så slutter av, så får du heller spørre om det er noe jeg kan prøve å hjelpe deg med.

Å si at han skal snakke med noen, vel, vinkle det at det er for hans eget beste, at du ønsker at han fullt og helt skal kunne tro på at du er glad i ham, og slippe å være så usikker og redd for at du skal forlate ham, kanskje?
Ellers så kan jeg anbefale at han leser litt om dette, det å kanskje se "oj, dette er jo mange andre som sliter med, og det er en reell greie, og jeg er jo ikke SÅ ille en gang" kan noen ganger være godt. Jeg vet med meg selv, alt jeg kjenner at jeg ikke er alene i, føles bra, selv om jeg selvsagt ikke vil andre skal ha det kjipt også. Han kan jo ta en attachment style test på nettet så får dere en liten pekepinn. Bare det å bli stilt spørsmålene kan være litt oppvekkende "det er jo akkurat sånn!" har jeg hørt noen si. Enten kan du jo lese litt om det selv, eller finne testen og ta den selv, og så spør om han vil ta den også.

Tusen takk for svaret ditt, jeg fikk mye ut av det!

Jeg er på samme måte som deg - løsningsorientert, flink til å gi råd, og har samme "leie" tendens til å analysere folks problemer. Men når det kommer til min nærmeste, mister jeg alt dette. Føler meg rådvill, fordi min egen oppfatning av saken farger problemløsningen. Jeg ser ikke løsningen like lett, når frykten for en del problemstillinger, gjør at jeg blir sårbar oppi det hele. Har også vokst opp med en mor som er psykolog, så selv on jeg har blitt matet med kommunikasjonsøvelser hele livet, så er det som min mor sier; man er ikke objektiv og nøytral i sitt eget hjem.

Men du ga meg mye mer stoff å jobbe med! Har vært så rådvill, for jeg begynte å gå tom for både ideer og velvilje, men fikk ny giv av samtalen vår. Takk!

Anonymkode: 49d72...0ab

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest supernova_87
Den 31. mai 2016 at 2.10, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svaret ditt, jeg fikk mye ut av det!

Jeg er på samme måte som deg - løsningsorientert, flink til å gi råd, og har samme "leie" tendens til å analysere folks problemer. Men når det kommer til min nærmeste, mister jeg alt dette. Føler meg rådvill, fordi min egen oppfatning av saken farger problemløsningen. Jeg ser ikke løsningen like lett, når frykten for en del problemstillinger, gjør at jeg blir sårbar oppi det hele. Har også vokst opp med en mor som er psykolog, så selv on jeg har blitt matet med kommunikasjonsøvelser hele livet, så er det som min mor sier; man er ikke objektiv og nøytral i sitt eget hjem.

Men du ga meg mye mer stoff å jobbe med! Har vært så rådvill, for jeg begynte å gå tom for både ideer og velvilje, men fikk ny giv av samtalen vår. Takk!

Anonymkode: 49d72...0ab

Så bra at du fant noe nyttig i det jeg kom med! Jeg tror det er vanlig å miste litt gangsynet noen ganger når det kommer så tett på en. Det der med at man ser ikke skogen for bare trær, dessuten er det jo forskjell på å tenke rasjonelt, og føle rasjonelt, følelsene føler det de føler og hører ikke alltid på fornuft. 

Hvordan går det med dere, og den nye given, har du blitt rådvill igjen, eller er du fremdeles ved godt mot? Håper dere har det litt bedre nå! :blomst: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Den 6. juni 2016 at 0.21, Rainstorm skrev:

Så bra at du fant noe nyttig i det jeg kom med! Jeg tror det er vanlig å miste litt gangsynet noen ganger når det kommer så tett på en. Det der med at man ser ikke skogen for bare trær, dessuten er det jo forskjell på å tenke rasjonelt, og føle rasjonelt, følelsene føler det de føler og hører ikke alltid på fornuft. 

Hvordan går det med dere, og den nye given, har du blitt rådvill igjen, eller er du fremdeles ved godt mot? Håper dere har det litt bedre nå! :blomst: 

Hei igjen...

Det har skjedd igjen. Det har skjedd så hyppig i det siste, vet ikke hva som skjer. Vi er for tiden i et langdistanseforhold pga. jobb, men han kommer hit på fredag for å hente meg hjem igjen. Vi har ikke sett hverandre på snart 1 måned, kanskje det er det som tærer på oss?

Uansett... Lørdag hadde jeg en lang dag med jobb fra kl. 16 til 1-2-tiden, der han visste at det ville bli vanskelig å få tak i meg. Vi snakket på telefonen rett før jeg skulle på jobb, og alt var fryd og gammen. Vi gjorde ingen avtale om videre kontakt den kvelden, jeg lovte hverken telefon eller sms. Jeg antok at han sendte melding, hvis han trengte kontakt, siden han visste inderlig godt at hodet mitt kom til å være fullt hele kvelden.

Vel, klokken halv 1 fikk jeg en veldig kort og kald melding som bare sa "legger meg. god natt". Disse meldingene kjenner jeg så godt, for han vet at jeg blir fryktelig lei meg av den kalde, avvisende tonen, og han bruker de hver gang han er på vei inn eller ut av en stille periode. Jeg gikk rett ut av arrangementet, og ringte til ham knappe 60 sekunder etter meldingen kom inn. Ikke svar. Prøvde igjen - ikke svar. Jeg sendte melding, heller ikke svar. Da ante jeg at nå var det noe galt, og han ignorerte meg med vilje.

Jeg prøvde å gå tilbake til arrangementet, men var urolig resten av tiden. Sendte melding på facebook i dag tidlig, han leste meldingene, men svarte ikke. Etter 40 min kom en sytete melding, som jeg trodde jeg skulle koke over av: "ble så lei meg i går når du ikke skrev noe til meg 😞". Jeg spurte "når?", og han svarte "i går kveld". Jeg kokte sånn at jeg nesten gråt. "Jeg jobber." "Du kunne sendt melding. Jeg visste ikke at det varte så lenge". 

Da klikket det for meg!!! Jeg hadde gått gjennom kvelden med ham flere ganger, og fortalt alt vi skulle gjøre, og nå kommer han med dette pisset?! Han hadde jo svarten meg ikke sendt EN ENESTE melding selv tidligere på kvelden! Hvis han savner å høre fra meg, er det ikke bare å sende en melding og si det?! I stedet for å sitte og sutre som et lite barn?! Så jeg skrev at dette var helt unødvendig, hvorfor lager han en sak ut av ingenting? Og sa at han hadde jo ikke instigert til kontakt selv heller! Så sa jeg at når han var ferdig med å sure seg, så ville jeg mer enn gjerne snakke med ham. 

Han sier alltid at når det blir slik, så trenger han tid. Så jeg har ikke skrevet noe som helst. Det lovte jeg sist dette skjedde, og det har jeg gjennomført i dag. Jeg har ikke skrevet eller ringt. Men her er tingen; det har ikke han heller. Så sendte jeg "God natt❤️", da jeg la meg, for jeg er opplært til å aldri legge meg sint. Har ikke fått noe svar. Så nå sitter jeg her igjen, og nå vet jeg ikke om jeg vil mer. Syns dette begynner å grense til seriøs emosjonell terror. Du har kanskje ikke noe råd å komme med, men jeg trengte bare å si det til noen...

Anonymkode: 49d72...0ab

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den 30.5.2016 at 0.23, AnonymBruker skrev:

Så skjedde det igjen..! Han blir helt stille, og bare legger på røret - jeg blir gal!!!!! 

La meg ta det fra begynnelsen... Vi er i et langdistanseforhold pga. jobben min, men blir samboere i løpet av sommeren. Vi har vært sammen i 2,5 år, og har slitt med dette problemet siden vår første krangel, som var ca. 8 mnder etter første date.

Hver gang vi diskuterer eller krangler, så ender det med at han blir helt stille, og til slutt legger han på telefonen. Da kan det være stille i opptil et døgn, og det er alltid jeg som må ta kontakt. Når jeg endelig får kontakt er han kjempelei seg, sier unnskyld, og tar det veldig tungt at han reagerer slik. Men nå begynner jeg å bli lei!!!

Vi krangler veeeeeldig sjeldent, men av og til er dette stillhetssyndromet så sterkt hos ham, at han skrur av når vi snakker om meningene våre om enkelte temaer; dvs. at jeg kan uttrykke sterkt min mening om f.eks. religion, og min sterke mening kan føre med et så sterkt ubehag hos ham, at han blir stille.

Jeg har hatt alle verdens reaksjoner til denne stillheten; sinne, bli lei meg, være trøstende, prøve å le det vekk, jeg har prøvd alle "taktikker" som fins, men det hjelper ikke! Når han endelig snakker igjen, prøver jeg at vi får inn en rutine for denne situasjonen, slik at han skal slippe å bli stille. Jeg spør om det er noe spesifikt jeg sier, noen tema vi skal unngå, etc., men eneste svaret jeg får er "vet ikke" eller mer stillhet.

Jeg syns det begynner å grense til respektløst, føles som mental terror til tider. Hva skal jeg gjøre?? Hva tror dere jeg gjør feil? Hva kan jeg si for å hjelpe ham? Jeg tar imot alle råd, for slik det er nå, så tenker jeg med skrekk og gru på hvordan dette blir når vi er i samme hus hver eneste dag, og han ikke kan rømme ved å legge på røret.

Anonymkode: 49d72...0ab

Jeg tror desverre ikke det er noe du kan gjøre med dette. Å være stille når noen ikke er enig med deg er noe de fleste voksne kjenner igjen hos barn. Det er en barnslig måte å unngå mer ubehageligheter og demonstrere sinnet og drive den andre parten til å si unnskyld. Tenker at han tydeligvis sliter med irritasjon/frustrasjon/sinne, og at det kanskje hadde vært lurt med et mestringskurs som kan lære han å reagere på en ordentlig måte.

Anonymkode: 3c354...0fe

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den 30. mai 2016 at 0.33, Rainstorm skrev:

Jeg skjønner at det oppleves sårende for deg, men jeg tror det første du må akseptere eller begynne å tro på er at han gjør ikke dette mot deg. Det er noe han sliter med, og selv om det er konflikter med deg som utløser det, så er det han som sliter med et problem. Men det burde la seg løses. Spør om han ønsker å jobbe med det? Faktisk jobbe med det? For du skal ikke måtte ha det sånn for alltid i dette samlivet.
Ikke akkurat når det skjer, men når dere har det rolig og greit, men sitt ned, ta en rolig prat, og kom frem til temaet. Kanskje er problemet at konflikter gjør han engstelig, så dette vil jo også virke som en konflikt, men ta det rolig frem, og viss han blir stille, så avslutt med å si at han kan jo tenke på det, og komme tilbake til deg, når han får tenkt, og så fortsette med andre ting som vanlig.

Jeg forstår deg også veldig godt altså, at for deg føles det respektløs og krenkende, sårende, skikkelig også, for for deg er det så utenkelig at du kunne gjort noe sånt mot andre, uten at det var for å være slem. Men vi har ulik intensjon med det vi gjør, og noen ganger er det fordi man ikke klarer bedre. Du har lov til å kjenne deg såret, men ikke tro at han gjør det FOR å være slem. Kanskje det kan hjelpe hvis du vet med deg selv at dette er hans problem. Ja, det går utover deg, men ligger hos ham. Du velger å bli hos ham og støtte ham igjennom dette problemet. Hva hjelper det å bli frustrert og sint/såret? på en måte. Ikke at man nødvendigvis klarer å styre dette til en hver tid.

Hvis han vil jobbe med det, så kan dere se på unnvikende personlighetstrekk, unnvikende tilknytning, og hvordan håndtere konflikter. Kanskje begynne med at han tør å si fra om små ting som plager ham, tør han det allerede, eller er det sjelden han kommer til deg for støtte ellers?

Sorry but this is completely horseshit. Dette er klassisk hersketeknikk. 

Anonymkode: dbbac...c05

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han sier alltid at når det blir slik, så trenger han tid. Så jeg har ikke skrevet noe som helst. Det lovte jeg sist dette skjedde, og det har jeg gjennomført i dag. Jeg har ikke skrevet eller ringt. Men her er tingen; det har ikke han heller. Så sendte jeg "God natt❤️", da jeg la meg, for jeg er opplært til å aldri legge meg sint. Har ikke fått noe svar. Så nå sitter jeg her igjen, og nå vet jeg ikke om jeg vil mer. Syns dette begynner å grense til seriøs emosjonell terror. Du har kanskje ikke noe råd å komme med, men jeg trengte bare å si det til noen...

Anonymkode: 49d72...0ab

Tenkte i grunnen på det samme når jeg har lest tråden. Oppførselen virker spesiell og nesten er form for "gaslighting"

Anonymkode: 13d1a...53d

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen blir så påvirket av oppveksten at de ikke er istand til å som voksne se at mønstrene fra barndommen sitter igjen, at beskyttelsesmetodene de brukte da, ikke funker nå.

Å kalle det hersketeknikk blir da feil. Man  driver stort sett ikke med sånt for å kalkulerende såre/manipulere.

Men lurer litt etter TS siste innlegg. Er du helt sikker på at han fikk med seg at du ble fullstendig opptatt (altså ikke kunne sende en eneste liten mld engang) til utpå natta? Om det ikke er noen tvil, så går han jo veldig langt over streken.

"Legger meg. God natt" kunne jeg skrevet også, uten å være sur eller noe. Er det ikke mulig at han var kjempetrøtt, skrev det i full fart før han slo av lyden og slukna? Trenger ikke masse "kjære,:rodmer: glad i deg, sov godt,:klemmer: drøm søtt :)"spesielt om man er veldig trøtt.

Anonymkode: 3b30e...ed9

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen blir så påvirket av oppveksten at de ikke er istand til å som voksne se at mønstrene fra barndommen sitter igjen, at beskyttelsesmetodene de brukte da, ikke funker nå.

Å kalle det hersketeknikk blir da feil. Man  driver stort sett ikke med sånt for å kalkulerende såre/manipulere.

Men lurer litt etter TS siste innlegg. Er du helt sikker på at han fikk med seg at du ble fullstendig opptatt (altså ikke kunne sende en eneste liten mld engang) til utpå natta? Om det ikke er noen tvil, så går han jo veldig langt over streken.

"Legger meg. God natt" kunne jeg skrevet også, uten å være sur eller noe. Er det ikke mulig at han var kjempetrøtt, skrev det i full fart før han slo av lyden og slukna? Trenger ikke masse "kjære,:rodmer: glad i deg, sov godt,:klemmer: drøm søtt :)"spesielt om man er veldig trøtt.

Anonymkode: 3b30e...ed9

Jeg føler mesteparten av tiden at han ikke gjør det frivillig, det bare låser seg. Men han er veldig ømfintlig, og tar seg veldig nær av småting. 

Det er derfor jeg passer på at det ikke er noen misforståelser i kommunikasjonen vår, fordi alt er basert på mine evner til tydelig og direkte kommunikasjon. Derfor er jeg ganske sikker på at han visste at jeg ikke var tilgjengelig lørdag kveld. Selvfølgelig hadde jeg hatt tid til å sende en melding, men når han kun sitter hjemme og ser på EM, så hvorfor kan ikke han sende en melding til meg? Skal det alltid være jeg som tar initiativ. 

Når det kommer til god natt-meldingen, så er det ingen tvil at det var ment på en nokså passiv-aggressiv måte. Han vet veldig godt hvordan han skal konstruere en melding som setter meg ut, og så følger han opp med å ignorere telefoner og å ikke snakke. Han så jo også to facebook-meldinger, men valgte å ikke svare på hverken disse eller telefonen. Så oppførselen hans lørdag og søndag var med vilje. 

Men jeg skjønner ikke hvorfor. Er han usikker, og vil kontrollere situasjonen med å skape et problem? Ønsker han rett og slett å straffe meg fordi han ikke var førsteprioritet? Er det vanlig å leke stilleleken i over 24 timer - og hvem vet hvor lenge i morgen - fordi du var lei deg pga. en manglende sms?

Anonymkode: 49d72...0ab

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du virker slitsom, ikke prakk meningene dine så bastant på han i telefonen.. 

Anonymkode: 7d612...4e4

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...