Kan du forstå at folk ender livet sitt?

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi du mener somatisk sykdom overgår psykisk sykdom? Hvorfor er det greit å ville dø av somatisk sykdom, men egoistisk og selvsentrert om man vil dø ved dårlig psykisk helse? 

Anonymkode: a4303...49f

Ja veldig. Å dø av å drukne i eget slim eller sakte kveles, eller hylende i fysisk smerte for kroppen føles ut som den brenner er rett å slett grusomt og ikke noe noen burde tvinges til å oppleve om de vil slippe. Derfor er jeg for assistert selvmord som de eks har i Belgia.

Psykisk sykdom ligger derimot kun i hodet og kan med rett behandling bedres om ikke heales helt selv om det er kjipt å ha når det holder på. Dødelige somatiske sykdommer derimot går kun en vei.

Så veldig, veldig, veldig stor forskjell. Så stor forskjell at det ikke kan sammenlignes litt engang.

Anonymkode: 3cfa1...6dc

[AnonymBruker]

TS, kanskje det er meningen med livet ditt at du skal være litt rebelsk. Ifølge Oprah kan en av meningene være å "tell the truth". 

Anonymkode: 82a38...cdf

[Gjest Coolaid]

22 timer siden, mann_86 skrev:

Hvor mye forståelse har du for at folk tar sitt eget liv?

Er du en av de som ikke skjønner hvordan man kan utføre det, når man bor i rike og fantastiske Norge? Eller ikke skjønner hvor jævlig det må være for de pårørende?

Hva skal til for at du "forstår" et selvmord? Er det fattigdom, ensomhet, fysisk sykdom? Annet?

Selv forstår jeg nesten alle grunner. Jeg er innom slike tanker hver eneste dag. Jeg har aldri planlagt noe, og jeg kommer heller aldri til å utføre det. Så ikke slett tråden, kjære mod`er.

Min situasjon; jeg er mann, 30 år, singel, nesten venneløs men har familie. Ikke kjæreste og barn, men søsken og forelder. Jeg lever vel i det man kan kalle fattigdom, omtrent.. Har under 200.000 i året, og jeg er nav-klient de siste 5 årene. Inn og ut av utplasseringer, prøver og mislykkes stadig nye steder. Jeg passer ikke inn.

Jeg har angst, og er nervøs hele tiden. Angst for å bli vurdert av andre. Jeg blir helt handlingslammet hvis noen ser på jeg skal utføre ting.. Dette fører til at nesten alle yrker er uaktuelle. Jeg har vannskrekk, tør ikke kjøre bil, ta fly, tør ikke snakke foran forsamlinger. Jeg hater min underutviklede kropp (ser ut som en tenåring), lite muskler, skjeggvekst m.m.. Jeg er innforstått med at jeg aldri vil få meg kjæreste; jeg har for mange komplekser til det.

Jeg har heller ingen "skills" jeg kan brife med. Jeg er helt hjernedød på praktiske ting, og jeg blir bare deprimert hvis jeg prøver å forstå noe. Det føles som om alle andre er bedre enn meg i alt. Eller, det føles ikke bare slik; det ER slik.. Jeg tror jeg har ganske god selvinnsikt, og ser selv hvor talentløs jeg er.

Tilværelsen føles igrunn altfor ofte som total meningsløs; jeg bare venter på å dø på en måte. Slik føles det. Jeg har ingen livsgnist eller livslyst. Jeg bare er her.

Jeg ser ikke poenget med karriere, utdanning, sosialisering eller noe som helst. For noen er det kanskje en motivasjonsfaktor at livet er kort og ganske snart over, så man må leve det til det fulle. For meg er det motsatt; det ligger ingen motivasjon i et kort liv.. Hvorfor opparbeide noe som man snart mister, tenker jeg.

Jeg har prøvd å tenke at jeg er heldig som bor i Norge, og har vunnet i jordklodens lotto. Men det funker ikke slik, det er bare desto deprimerende å tenke at andre har det verre enn meg. 

Jeg har ting som gjør meg glad; god mat, god drikke, fotball og tv-spill. Det er liksom livet mitt. Og det er jo veldig stusselig.

Ofte vurderer jeg å slette meg fra sosiale medier, og ta et slags "sosialt" selvmord. Rett og slett bare backe ut av samfunnet.. Det hadde vært så deilig, og jeg liker tanken på å være litt opprørsk og provosere litt.

Samtidig er det litt vondt å føle at man er den eneste som har disse tankene.. Alle andre er lykkelige, og lever på en rosa sky.

Jeg tar denne under eget nick. 

Håper igjen at mod`ene ikke sletter tråden. Jeg bare lufter tanker..

 

Ja jeg kan forstå at mennesker velger å ende livet sitt. Det betyr ikke at det er den beste løsningen, men har god forståelse for at mange velger å gjøre det. 

Når man opplever en indre smerte over lang tid, utmattende psykisk smerte som gir utsalg i fysiske kroppslige smerter.

Tanken om å få slippe et enormt stress, slippe smerte som kjennes ut som om noen stikke kniver i magen, søvnløse netter som man svetter og vrir seg gjennom og meningsløshet. Hvor lenge man holder ut, om man overlever, kommer an på hva man klarer å mobiliserer av styrke over lang tid - hvilke hjelp man får - om man får hjelp.

Angst og depresjon kan føles som det mest ensomme i hele verden, selv om man har mennesker man er glad i rundt seg. Ensomhet er verdens største fellesskap. 

Tenker man i disse baner bør man også tenke på de som kommer til å bli etterlatte. Man slipper smerte selv - men påfører andre. Det er en del av regnestykket. 

Tanken om å få slappe helt av, få slippe alt vondt - kan godt forstå det. 

[Gjest Balian de Ibelin]

Ja om de syke og lever i store smerter og det er ingen håp for bedring så kan jeg forstå det.

[Gjest Aye]

Ja jeg forstår det godt. Livet er bare for hardt for noen. Hvorfor lide gjennom hele livet?

Endret 31. mai 2016 av Aye

[Gjest Coolaid]

1 minutt siden, Balian de Ibelin skrev:

Ja om de syke og lever i store smerter og det er ingen håp for bedring så kan jeg forstå det.

Mener du fysisk eller psykiske smerter? Eller er det ingen forskjell mener du? Vil det ikke alltid være rom for bedring når det gjelder psykiske smerter`?

[Gjest Balian de Ibelin]

Et øyeblikk siden, Coolaid skrev:

Mener du fysisk eller psykiske smerter? Eller er det ingen forskjell mener du? Vil det ikke alltid være rom for bedring når det gjelder psykiske smerter`?

Jeg mener fysisk smerte. 

[Gjest Aye]

2 minutter siden, Balian de Ibelin skrev:

Jeg mener fysisk smerte. 

Psykiske smerter er like vondt og like forståelig at ikke alle klarer å holde ut det.

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

 

Og jeg syns ikke det er egoistisk. Er det ikke mer ego av de pårørende å tvinge en lidende person til å leve?

 

Anonymkode: 91ab1...ef9

Enig.

Anonymkode: 3912b...824

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Aye skrev:

Psykiske smerter er like vondt og like forståelig at ikke alle klarer å holde ut det.

Enig. Psykiske smerter er også for mange mye værre enn fysiske smerter

Anonymkode: 1783a...c46

[Gjest Tom/Loki]

Både ja og nei. Er det snakk om kjærlighetssorg så skjønner jeg det ikke, ja det kan gjøre grusomt vondt, men man kommer over det, man må ta tiden til hjelp. Men med dødlige sykdommer så kan jeg forstå det.

[AnonymBruker]

46 minutter siden, Aye skrev:

Psykiske smerter er like vondt og like forståelig at ikke alle klarer å holde ut det.

Psykisk smerte er kurerbart og derfor ingen "god grunn" til selvmord. Det er bare pur egoisme å ta livet sitt når det er håp om bedring.

Anonymkode: 3cfa1...6dc

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig. Psykiske smerter er også for mange mye værre enn fysiske smerter

Anonymkode: 1783a...c46

Da har de ikke opplevd reell fysisk smerte uten noe ende.

Anonymkode: 3cfa1...6dc

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forandrer ikke det faktum at jeg synes det er den mest egoistiske og selvsentrerte tingen man kan gjøre. Men nå er jeg for aktiv dødshjelp for de som er virkelig somatisk syke, det blir selvsagt noe helt annerledes.

Anonymkode: 3cfa1...6dc

Vent til den dagen satan kommer på besøk, da er du hjertelig velkommen til å lage en tråd her inne.

Anonymkode: a13a2...e8b

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Da har de ikke opplevd reell fysisk smerte uten noe ende.

Anonymkode: 3cfa1...6dc

Hva vet du om det?

De som har følgende erfaring, har opplevd fysiske smerter: Psykiske smerter er også for mange mye værre enn fysiske smerter.

Jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg har opplevd ekstreme langvarige fysiske smerter, men disse kan ikke sammenlignes med erfarte varige uutholdelige psykiske smerter.

Anonymkode: 1783a...c46

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Psykisk smerte er kurerbart og derfor ingen "god grunn" til selvmord. Det er bare pur egoisme å ta livet sitt når det er håp om bedring.

Anonymkode: 3cfa1...6dc

Kan du fortelle om kurering av psykiske smerter?

 

Anonymkode: 1783a...c46

[Gjest Coolaid]

Alt vi gjør i denne verden er egoisme. Det er greit å hjelpe andre så lenge det ikke koster for mye for en selv. Man kan eksistere på et minimum av penger og gi resten av lønna til noen som virkelig trenger det... men vi gjør det ikke. De fleste tenker på seg og sine.

Jeg tror man må ha opplevd det for å forstå det. (Jeg sier ikke at du feks ikke har opplevd det, det vet jeg ingenting om) 

Det handler for mange om belastning og håpløshet. Er belastningen for stor knekker mange til slutt. Mange gjør ikke. Noen trær i vinden tåler mye, men en dag blir det rotvelt - det kan forøvrig være at treet ved siden av fortsatt står. Det ligger litt i naturen og omstendighetene. 

Mener du forresten at det er en mer gyldig grunn til å ende eget liv dersom man har en fysisk kronisk lidelse uten utsikt for bedring enn en psykisk alvorlig lidelse? Er ikke den moralske plikten til å ta vare på eget liv like stor uansett? 

[AnonymBruker]

 Har her ca 10 år tung psykiatri. Så ca 5 år med å ha det lettere i perioder. Så ca 5 år ute i livet ,med problemer. så 4 år , jeg har levd. Om enn noe ustabil. 3 selvmordsforsøk. Og jeg er så glad jeg lever. En skulle ikke tro det, med så mye vinter i minne. Jeg har traumer av det. Men det har også gjort meg så utrolig sterk. Det går an at en får jobbet seg bedre, tydeligvis. Og jeg syns det var/er verdt det. Ingen fordømmelse herfra. Bare håp. 

 

Anonymkode: 2d7c7...7fd

[fjærestein]

..

Endret 31. mai 2016 av fjærestein
ombestemte meg

[fjærestein]

 

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Har her ca 10 år tung psykiatri. Så ca 5 år med å ha det lettere i perioder. Så ca 5 år ute i livet ,med problemer. så 4 år , jeg har levd. Om enn noe ustabil. 3 selvmordsforsøk. Og jeg er så glad jeg lever. En skulle ikke tro det, med så mye vinter i minne. Jeg har traumer av det. Men det har også gjort meg så utrolig sterk. Det går an at en får jobbet seg bedre, tydeligvis. Og jeg syns det var/er verdt det. Ingen fordømmelse herfra. Bare håp. 

 

Anonymkode: 2d7c7...7fd

Ser nå  jeg tråkket rett inn en diskusjon rett over meg. Mitt innlegg var ikke ment som en kommentar til dette. Jeg skjønner den som avslutter av psykiske grunner. Prøvde jo selv også.  Ville bare si at selv hvor håpløst det kan synes kan det finnes håp om en orker litt til. En vet aldri hva som kan skje og hvor en til slutt vil ende. Og det forslitte " så lenge det er liv er det håp"- har mening. 

Jeg tro de aller fleste som tar livet av seg som sliter er syke. Det er synd. For en så viktig avgjørelse burde en ha en meget klar hjerne for å ta. Men ting er som de er..

Endret 31. mai 2016 av fjærestein
ville bare kommentere at det visst ble tull med anonymiseringen her. Men skitt au. Jeg som har skrevet begge innleggene her.