Kan du forstå at folk ender livet sitt?

[DelvisPresley]

Hvor mye forståelse har du for at folk tar sitt eget liv?

Er du en av de som ikke skjønner hvordan man kan utføre det, når man bor i rike og fantastiske Norge? Eller ikke skjønner hvor jævlig det må være for de pårørende?

Hva skal til for at du "forstår" et selvmord? Er det fattigdom, ensomhet, fysisk sykdom? Annet?

Selv forstår jeg nesten alle grunner. Jeg er innom slike tanker hver eneste dag. Jeg har aldri planlagt noe, og jeg kommer heller aldri til å utføre det. Så ikke slett tråden, kjære mod`er.

Min situasjon; jeg er mann, 30 år, singel, nesten venneløs men har familie. Ikke kjæreste og barn, men søsken og forelder. Jeg lever vel i det man kan kalle fattigdom, omtrent.. Har under 200.000 i året, og jeg er nav-klient de siste 5 årene. Inn og ut av utplasseringer, prøver og mislykkes stadig nye steder. Jeg passer ikke inn.

Jeg har angst, og er nervøs hele tiden. Angst for å bli vurdert av andre. Jeg blir helt handlingslammet hvis noen ser på jeg skal utføre ting.. Dette fører til at nesten alle yrker er uaktuelle. Jeg har vannskrekk, tør ikke kjøre bil, ta fly, tør ikke snakke foran forsamlinger. Jeg hater min underutviklede kropp (ser ut som en tenåring), lite muskler, skjeggvekst m.m.. Jeg er innforstått med at jeg aldri vil få meg kjæreste; jeg har for mange komplekser til det.

Jeg har heller ingen "skills" jeg kan brife med. Jeg er helt hjernedød på praktiske ting, og jeg blir bare deprimert hvis jeg prøver å forstå noe. Det føles som om alle andre er bedre enn meg i alt. Eller, det føles ikke bare slik; det ER slik.. Jeg tror jeg har ganske god selvinnsikt, og ser selv hvor talentløs jeg er.

Tilværelsen føles igrunn altfor ofte som total meningsløs; jeg bare venter på å dø på en måte. Slik føles det. Jeg har ingen livsgnist eller livslyst. Jeg bare er her.

Jeg ser ikke poenget med karriere, utdanning, sosialisering eller noe som helst. For noen er det kanskje en motivasjonsfaktor at livet er kort og ganske snart over, så man må leve det til det fulle. For meg er det motsatt; det ligger ingen motivasjon i et kort liv.. Hvorfor opparbeide noe som man snart mister, tenker jeg.

Jeg har prøvd å tenke at jeg er heldig som bor i Norge, og har vunnet i jordklodens lotto. Men det funker ikke slik, det er bare desto deprimerende å tenke at andre har det verre enn meg. 

Jeg har ting som gjør meg glad; god mat, god drikke, fotball og tv-spill. Det er liksom livet mitt. Og det er jo veldig stusselig.

Ofte vurderer jeg å slette meg fra sosiale medier, og ta et slags "sosialt" selvmord. Rett og slett bare backe ut av samfunnet.. Det hadde vært så deilig, og jeg liker tanken på å være litt opprørsk og provosere litt.

Samtidig er det litt vondt å føle at man er den eneste som har disse tankene.. Alle andre er lykkelige, og lever på en rosa sky.

Jeg tar denne under eget nick. 

Håper igjen at mod`ene ikke sletter tråden. Jeg bare lufter tanker..

 

[AnonymBruker]

Jeg har forståelse for et valg som dette. Det er uansett tøft å tenke på at andre har det så vondt at de vil ta livet sitt, og jeg synes det er viktig å ta grep i situasjoner som dette. Man kan komme seg ut av det negative tankemønsteret og den negative tilværelsen. I flere tilfeller er det dessverre likevel for sent. Det er trist. Jeg håper uansett at de følte en viss indre ro i de siste sekundene. 

Anonymkode: a4303...49f

[AnonymBruker]

JEg skjønner godt at noen velger å ende livet sitt. Og jeg syns ikke det er egoistisk. Er det ikke mer ego av de pårørende å tvinge en lidende person til å leve?

 

Jeg har vært i omtrent samme situasjon som deg. Helt jævlig! Men med veldig mye profesjonell hjelp (psykolog osv) og en masse tanketekknikker osv så går det faktisk mye, mye bedre. Handler mye om å snu hele tankegangen, og eksponeringsterapi. Jeg er ikke så voldsomt glad hele tiden, langt ifra, men jeg har hvertfall et mye mindre strevsomt liv, og jeg går ikke rundt med tanker om folk liker meg eller ikke. Jeg har funnet noen som liker meg, og resten gir jeg F i. Jeg tåler å gi F, og jeg går ikke rundt og grubler på det. Jeg lar mer ting gå. Det er håp!

Anonymkode: 91ab1...ef9

[AnonymBruker]

Jeg kan godt forstå at noen velger å ta livet sitt, det kan vel de fleste. Men det betyr ikke at det er det rette å gjøre. Tenk på hva du kan gå glipp av? Det er ingen som vet hva som venter oss rundt hjørnet... Ting kan like godt endre seg for deg som for andre.  

Anonymkode: 7560f...d5b

[Gjest supernova_87]

Ja, det kan jeg forstå. Men kan ikke akseptere det, og vil ikke akseptere det. Jeg synes ikke selvmord er "uheldig" eller at "det må aksepteres" eller "det må være greit". Jeg synes det er urettferdig og fælt at noen mennesker har det så vondt, enten over tid, eller i gitte øyeblikk at de ønsker å ende sitt eget liv.

Du høres veldig deprimert ut, går du i behandling? Ingen forvandling uten handling, eller noe sånt? Jeg leste det for noen dager siden, i hvertfall.

Hvis jeg sa "det er ikke mer synd på deg enn andre", hva føler du da? Krenket? At jeg ikke forstår deg? Du er TRETTI år, du har så mange muligheter. Men i depresjonen finnes ingen muligheter, ingenting går der inne, men utenfor så har du muligheter. Jobb med depresjonen. Jeg tror jeg kunne spurt deg, hva er det du vil da, men kanskje du ikke helt vil klare å svare konkret, for du har gått så lenge og vært deprimert, at du har slått fra deg drømmene om et bedre liv. Men begynn å drøm, kjære du! Begynn å tro på at du får det bedre.

Jeg synes det verste du forteller om i grunn er at du "er innforstått med at det er sånn". Da kommer man ingen vei. Men du KAN.

Hva om tilværelsen ER fullstendig meningsløs, du er fri, fri til å gjøre hva du vil. Flytt til Island om du vil! Kjenn på friheten av å vite at du KAN. Men mest sannsynlig hjelper det ikke å flytte til Island da, det var bare et eksempel. Velg at i morgen, og hver eneste "i morgen" så velger du "jo, for faen, jeg kan!" og så gjør du noe, selv om det er å pusse tenna to ganger, eller gå en tur i 5 min. NOE mer enn dagen før.

[AnonymBruker]

Ja

Anonymkode: 97496...ba2

[Ananas.]

Jeg forstår det, og vil aldri dømme noen for å gjøre det, men jeg nekter å akseptere at det er den beste løsningen man har. At man ikke ser andre muligheter i øyeblikket kan jeg likevel skjønne.

[Gjest Tasia]

Jeg både forstår og aksepterer. Folk bestemmer over egne liv, hvordan de vil leve og når de skal dø. 

[AnonymBruker]

To av mine bestevenner har tatt selvmord.

Jeg er selv nesten 30 år gammel.

Begge gangene jeg har sittet i bisettelse har jeg tenkt "Er jeg en dårlig venn?" "Kunne jeg gjort noe?" osv. Jeg har INGEN forståelse for at folk tar selvmord. Det er en feig måte og takle ting på, og du etterlater familie og dine nærmeste i en evigvarende sorg.

Det går ikke en eneste dag der jeg ikke tenker på vennene mine som har tatt livet sitt.

Så mitt råd til deg: Dra fingern ut av ræva, gå til legen og få henvisning til psykolog. Snakk med foreldrene dine om hva som plager deg, de elsker deg overalt på jord og vill gjøre det de kan for å hjelpe deg.

Slett deg fra sosiale medier om du vill. Det er FANTASTISK å slippe daglige meldinger og statusoppdateringer på alle "friendsa" sine perfekte liv, jeg slettet meg selv fra sosiale medier og har ikke angret et sekund heller. 

Men husk: hjelp er alltid der så lenge man spør om det.

Anonymkode: d4154...8bb

[LiljaMarie]

Nei, jeg forstår ikke det i slike tilfeller. 

Ja, du sliter med det ene og det andre. Men mye av dette sitter i hodet og du kan utvikle deg, bli mindre nervøs, få mindre angst og lignende. 

Dine tanker blir nok DIN sannhet men det trenger ikke være sannheten. Tanker er bare tanker. Du vet ikke hva som skjer i framtiden.

Min anbefaling: Gå til psykolog, få hjelp, ta små skritt som en dag kanskje vil være et stort skritt mot et bedre liv. 

Du er unik! Lykke til 😀

[AnonymBruker]

Du, livet ditt er ikke over. Kroppen din kan du trene opp til å bli stor og sterk. Mye mulig selvtilliten din vil øke med dette, og da vil muligens andre brikker komme på plass også? Hvis alt virker tungt, er det hvert fall et "lett" sted å starte?! 

Synes du virker utrolig reflektert og smart på måten du skriver, så talentløs tviler jeg på at du er. Jeg har vært i din situasjon, bare at forskjellen var at ingen ville trodd jeg hadde det sånn utenfra. Jeg hadde ingen nære venner, lå dypt deprimert i sengen og sov store deler av flere år i ungdommen, ville bare dø. Jeg hadde/har (  ) en fantastisk kropp, draget, ingen sosiale eller intellektuelle problemer. Men jeg var helt alene. Orket ikke gå på jobbintervjuer. Ekstremt redd for å bli avvist eller sagt nei til. Analyserte alt jeg gjorde eller sa. Følte meg alltid dum og mindre verdt enn alle andre. Så innså jeg heldigvis at dette bare var tull. Tok små steg, og har i dag et utmerket liv. Det er MANGE som har det som deg. Jeg trodde jeg var et håpløst, talentløst menneske, men da jeg møtte de rette menneskene innså jeg at jeg er både kjempekul å være med, dyktig på jobb(da jeg endelig tok steget) og at jeg bare hadde vært ekstremt deprimert og redd for alt her i verden. Jeg er bare litt yngre enn deg. Jeg lover - kan jeg, kan du! Jeg hadde lyst til å dø mange ganger. MANGE ganger. Innerst inne ikke selvfølgelig, og det er derfor jeg er her i dag. Samme med deg. Innerst inne vil du ikke dø. Livet kan være så grusomt jævlig og urettferdig, men det kan også være så fantastisk. Jeg begynte til og med å planlegge min egen død - men vet du, i dag er jeg så utrolig glad for at jeg droppet det. Det er så mange mennesker som befinner seg så dypt nede i mørket, som fortjener alt her i verden og som bare har vært utrolig uheldige med "alt". Ikke hatt støttende, gode mennesker rundt seg f.eks., som er roten til mye vondt. Jeg vet ikke med deg, men dette har utrolig mye å si. Gå til psykolog, vær ærlig og SPY ut alt du har på hjertet, og du kan få gode råd. Det er hvert fall verdt et forsøk, vær så snill å ikke bli enda et tall i selvmordsstatistikken. Du er sterkere og mer kapabel enn du tror. <3

Anonymkode: 0a340...cd7

[AnonymBruker]

Jeg har hatt angst og depresjon siden barndommen,

Min største frykt er å utvikle den og bli psykisk gal.
Hvis jeg er gal, så er det ikke mye mer der å hente. Jeg står på,jeg gjør det jeg skal som en flink liten pike.  
Og med "hva jeg skal" så mener jeg ALT.

Jeg mener ikke at jeg er sånn person at hvis jeg møter nedgang så lar jeg det stoppe meg, nei, det er ikke å gjøre som man skal. Jeg bare går og går og går og evner ikke å stoppe.
Ja, ting er ikke som jeg trodde, da må man over det. Man må gå og gå og gå. Det spiller ingen rolle hvordan eller hvor treigt. Ingen kommer til å stoppe deg opp og spørre om det går bra.

Men hvis jeg blir gal, innbiller meg ting, ser ting som ikke er der ,snur meg mot alle jeg er glad i osv så vet jeg ikke om jeg klarer det lengre. Jeg vet ikke om det er vits.

Så lenge man lever, har man sjansen til å få det bedre. men når man dør er det game over.

Jeg aksepterer ikke selvmord og jeg blir sint når folk tar det. Spesielt over at "livet er hard", ja,men hva med døden? er den enkel? hva med de du har dømt til å leve uten deg nå? 
Men hvis man er fullstendig blåst.. så forstår jeg det egentlig. 

Jeg har isolert meg fra for positive mennesker, for akkurat som selvmord, så forstår jeg ikke det. Jeg klarer ikke det. Folk som snakker om william og noora dag inn og dag ut og som våkner med den beste holdningen. Jeg blir sliten. føler meg utilstrekkelig. Livet er skitten og fælt og kaotisk. Man kan ikke stoppe opp

Anonymkode: 92a3f...054

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men husk: hjelp er alltid der så lenge man spør om det.

Anonymkode: d4154...8bb

Beklager, det der er i overkant naivt å tro. Du vet ingenting. 

Anonymkode: fa404...495

[Gjest ISeeYouCreep]

Jeg forstår utrolig godt hvorfor noen velger å ta sitt eget liv. Ingenting er verre enn å leve et mareritt dag inn og dag ut. Døden er enkel, fredelig og smertefritt. Men det er også slutten og noe du aldri kan ta tilbake. 

Jeg føler at det å leve i Norge, det gjør skammen enda tyngre. For vi bor i Norge for svarte, vi skal være glad og lykkelig. Men alt er ikke svart/hvit. Det er ikke alltid så enkelt. 

For min del så har jeg en uvanlig ting som holder meg igjen. 
En ting andre folk ikke tenker over. For meg er det det eneste som holder meg tilbake. Familien og venner hadde ikke blitt sjokkert om jeg ble funnet dø. Selv om at de ikke forstår hvor mye jeg faktisk sliter. Alt de vet er at jeg har to diagnoser, that's it. Resten skjuler jeg for alt og alle. 

Det er også en annen ting som holder meg tilbake; håp. 
Vi lever i Norge, det er hjelp å få. Men veien til et smertefritt liv er fader meg tøff. Er midt i det nå selv og har dager hvor jeg tenker "hvorfor skal jeg fortsette å torturere meg selv slik?". Men håp holder meg tilbake, jeg er ikke religiøs. Men et realistisk håp, et håp om et bedre liv. Vær nyttårsaften sitter jeg alene, skriver en liste over ting som har gått min vei. I 20+ år så har den listen vært tom, inntil nylig; Flyttet ut for meg selv. Det er det eneste som står på den listen. Listen over grunner til hvorfor jeg ikke skal leve er endeløs. 

Det er hjelp å få, det er riktig som AB skriver. 
Men. Du kan ikke forvente at andre skal gjøre jobben for deg. Det er lettere å legge seg ned å være syk, enn å faktisk jobbe mot et bedre liv. (mange) Fysiske plager er enklere. Medisiner, operasjoner, behandling, du behøver ikke å gjøre annet enn å møte opp. Men med det psykiske så står du alene, du må gjøre jobben. Du kan ha noen ved siden av deg, som heier på deg og dytter deg opp og frem. Men de kan ikke gjøre jobben for deg. Noen er heldige og kan ta et par piller og vips er de friske, men det funker ikke for alle. 

 

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke helt nei. Har følt ting er beintøffe jeg og, nesten ikke fått puste for jeg skjønner ikke hvordan jeg skulle komme meg igjennom ting og leve videre etter tap. At Norge er rikt og fantastisk er ikke noe jeg kjenner på kroppen, så jeg forstår noen kan synes ting er svarte selv om de bor her. Penger betyr ingenting, om man ikke blir sett, og man ikke har gode relasjoner til andre. Mer samhørighet er det jo noen steder hvor de knapt har mat på bordet og det er høy arbeidsledighet og lite sannsynlig at det vil endre seg.

Jeg tenker du skulle vært hos en tankefeltterapeut eller noe. Depresjonen har blitt en normaltilstand, ikke sant. Du husker ikke helt hvordan det er å være glad og frisk? Sånn er det for meg.

Føler ikke jeg har noen skills jeg heller. Men alle har jo egentlig det. Bare uoppdaget. Jeg var veldig kreativ før. Likte å tegne, male, lage ting.. Var ikke så himla flink, men det var givende å holde på med. Men det døde ut for mange år siden. Når tankene i hodet bare er kaotiske og man er psykisk sliten, er det vanlig at det blir sånn.

Dette med angst, at du påvirkes negativt når folk ser på at du skal gjøre ting... Kjenner meg så godt igjen. Dette er ting man kan eksponere seg for da. Jeg har egentlig sosial angst, men har en ganske sosial jobb. Det går faktisk greit. Før var jeg veldig selvbevisst, redd for å si noe feil osv. Nå snakker jeg ikke ned meg selv i like stor grad, og det gjør underverker. "Herregud så dumt sagt, de må jo tro jeg er helt fjern!" tenkte jeg kanskje før om jeg sa noe uten å tenke meg så mye om. Mens nå tenker jeg at det har de sikkert glemt, eller så er det noe vi kan le litt av, de forstår hva jeg egentlig mente etc.

Jeg kan fortsatt gremmes når jeg på kvelden tenker at jeg knapt har gjort annet enn å lese bok, se tv, spille og surfe på nettet. Men det er noe med å godta at noen dager blir sånn. Ikke føle seg ræva fordi det skjer. Men heller prøve å gjøre litt man vet gjør godt. Gå en tur ut.. Gjør noen treningsøvelser.. Lag kjempegod, sunn mat.. Invitèr noen hjem, hva med en nabo litt oppi åra? Kunne ikke det vært hyggelig? Ikke alt på en dag, men få i hvert fall noen lyspunkter inn i hver dag.

Det som gjør meg mest glad er å være sammen med andre folk. Men jeg er veldig mye alene. Meldte meg som frivillig et sted for å komme meg litt ut, være blant folk, og være til nytte. Det gjør godt å se at folk virkelig setter pris på at jeg stiller opp.

Vi er rundt samme alder. Jeg jobber litt, samtidig som jeg har AAP. Det er bare så vidt jeg klarer husleie, strøm, forsikringer osv.

 Jeg har noen få folk rundt meg som er et sted mellom venner og bekjente. Men vi møtes sjelden. Jeg har en kjæreste da, avstandsforhold, ingen barn ennå. Jeg mistet begge foreldrene mine for noen år siden. Broren min bor langt vekk, jeg har nesten ikke kontakt med han. Har ikke kontakt med andre i familien heller. Jeg prøvde en stund å få mer kontakt. Men uten så mye respons, fokuserer jeg heller på å prøve å finne nye folk, og ivareta de få relasjonene jeg har. Det er som regel jeg som tar kontakt først med de jeg har nå og. Sikkert fordi jeg bare har dem, mens de har kjempemange å holde kontakt med, og at jeg langt ifra er så opptatt som dem.

Man skulle tro at jeg som har mistet mine nærmeste begynte å "gripe dagen" og virkelig leve. Det føles jo helt tåpelig å sitte mye alene og se tv, være på nett..

Jeg kjenner meg i en del du skriver. Men jeg har aldri seriøst vurdert å ta livet mitt. Jeg vet hvor bra jeg har hatt det før, altså kan jeg få det bra igjen senere. I de verste periodene tenker jeg jo "Hvorfor har jeg sånn tro på at ting blir bedre? Ikke mye har skjedd de siste årene.. Ting føles håpløse.."

Men så føler jeg meg litt bedre, og har mer tro på at ting blir bra.

Kanskje du skulle prøvd å jobbe frivillig utenlands en stund? I Hellas og Italia trengs det vel folk pga. flyktningene.

De aller fleste sliter med noe. Og de kan ha det verre enn du noen gang ville forestilt deg. For det vises ikke alltid på folk. De færreste ser lei seg ut. De med det største smilet, har det kanskje aller jævligst. Noen fortrenger det, aktiviserer seg for å ikke tenke på det, andre aksepterer det og fokuserer på det som er fint.

Anonymkode: c9757...5bc

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Beklager, det der er i overkant naivt å tro. Du vet ingenting. 

Anonymkode: fa404...495

Jeg snakker av egen erfaring. Fikk fantastisk hjelp av DPS når jeg hadde det som verst en vending. Jeg vet mye.

Anonymkode: d4154...8bb

[AnonymBruker]

For å svare på spørsmålet i overskriften så ja, det kan jeg forstå. Forstår også litt de som ikke forstår, men selv så har jeg ingen problemer med å forstå at noen ønsker å ta, eller faktisk tar, sitt eget liv.

Anonymkode: 0269f...0b1

[Chizue]

Er ikke lenge siden en i nær familie tok selvmord under psykose.
Denne personen har vært inn og ut av klinikker, rehabilitering, tvangsinnleggelse-på bedringens vei de siste 30årene.
Og jeg tror det er bedre for oss alle, at personen gjorde som h*n gjorde. Nå har vi fått fred og vet at personen ikke pines mer.

Det er de som tar assistert selvmord, som lever i ett smertehelvete og jeg skjønner at de gjør det.
Når ingenting annet fungerer, når ikke psyokologer kan hjelpe deg, når medisiner ikke kan hjelpe deg, så forstår jeg hvorfor noen gjør som de gjør. Men det er absolutt siste utvei.

Jeg vil heller at min nærmeste venn ska ta livet av seg, enn at personen pines hver eneste dag. Da er det nesten jeg som er egoist for å ha den personen nær meg, som nekter min venn å gjøre som h*n ønsker. For selv om jeg vil prøve å forstå hvor vondt de har, så vil jeg aldri klare å føle samme smerten på kroppen som de gjør hver eneste dag.

Jeg kjente til en person som tok livet av seg for noen år siden.
Og den personen levde i smerter, dag ut og dag inn. Allerede fra ungdomsårene. Vi rundt visste at personen hadde det vondt, men vi alle sa "Det blir bedre etterhvert, bare ta imot all hjelp du kan få" personen fikk hjelp, men det hjalp ikke. Det eneste som fungerte for personen var å ruse seg og fram til for noen år siden, hadde personen vært fast rusmisbruker de siste 10 årene. Det var rusen som tok livet av personen.

Jeg vet ikke.
Er det personene som tar livet at seg som er egoister, eller er det egentlig alle vi andre. Er ikke alle som får hjelp heller og er ikke alltid like enkelt å prate om det man sliter med. Mange har kanskje de nære vennene som er litt sånn som "Jeg er en god venn, du kan prate med meg om alt, men med en gang du sier du sliter og har ett ønske om selvmord...Så stikker jeg!" Det er ikke alle som vil høre om slike ting. Og dermed, var du der virkelig når personen hadde ett rop om hjelp? Skal man da virkelig si at personen som tok selvmord var ett ufyselig menneske som bare tenkte på seg selv?

[Monky]

Ja, definitivt!

[AnonymBruker]

Når man frykter livet mer enn døden har jeg en viss forståelse ja. Det er så forbasket synd at mange av de ikke søker hjelp og at vi andre ikke klarer å fange det opp. Ingen som klarer å gjennomføre et selvmord er egoistiske eller oppmerksomhetssyke. De er livredde og desperate og i en slik situasjon er det mennesklig å kun tenke på seg selv.

Jeg slet veldig en periode og alt var mørkt. Jeg funderte over om livet egentlig var verdt det siden alt var så tung. Pussig nok kom jeg på at jeg elsket fredags-taco. Om døden og livet var like kjipt, så hadde jeg i hvertfall fredags-tacoen om jeg valgte livet.  Jeg tror at alle har et eller annet som gir de et snev av glede i livet. Man må bare huske på det.

Anonymkode: ebe20...9f9