Pleier ikke å be om hjelp, men tror jeg trenger det nå..

[AnonymBruker]

1 time siden, Kvalitet skrev:

Uansett hva denne oppførselen skyldes, ta deg en tur til legen. Mangel på søvn og mat, slik du beskriver kan påvirke kroppen og psyken og er både uheldig og usunt. Du skrev et veldig ryddig og forklarende hovedinnlegg. Dette ville jeg printer ut og tatt med til legen. På den måten vil ikke informasjonen du gir til legen være preget av følelses stemningen du er på tidspunktet for legetimen.

Så du tenker at det er mangelen på søvn og mat som utløser problemene og ikke motsatt? Jeg følte meg så sikker på at de andre endringene skjedde først og så følger mangelen på søvn og mat etter. Men mulig jeg tar feil der?! 

TS

Anonymkode: f10ff...bdc

[AnonymBruker]

1 time siden, Ananas. skrev:

Ser du har fått mange gode svar, så jeg vil bare gi en kort kommentar til dette med diagnose:

Om du får en diagnose så er det fordi du allerede HAR den, det betyr at diagnosen vil kunne sørge for at du får riktig og god hjelp, ikke at noe ved deg endres. Dette vil du også kunne argumentere med mtp. jobb, uten at jeg nødvendigvis tror den er i fare bare fordi du får et navn på det. Du er den samme som du alltid har vært, det har bare fått et navn, og du vil få hjelp til å håndtere det. Ikke vær redd for det, tenk på det som en vesentlig brikke til å kunne forstå puslespillet som er deg selv. Oppsøk lege, og la den/de du møter få vurdere utfordringene du beskriver. DU trenger ikke ta stilling til om du overdriver eller bekymrer deg for mye, det kan DE gjøre, og så synes jeg du bør ta med startinnlegget ditt til legen, da tror jeg dere har et godt utgangspunkt for en prat. Det er viktig at du gjør dette nå som du føler deg stabil og er i stand til å reflektere over hvordan du oppfører deg i oppe- og nedeperiodene. 

Takk <3 Skal prøve å ta det til meg, men kjenner meg så usikker nå. Og litt flau. 

Anonymkode: f10ff...bdc

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det var min første tanke også. Lever det virkelig barn oppi alt dette.

Anonymkode: 5ca6e...60d

Jeg tror ikke barna lider noen nød. De er velfungerende, i trivsel og min mann er så flink med de at jeg ikke hadde hatt problemer med å overlate de til han for lengre perioder. Han er flink til å skjerme barna og kompensere hvis jeg sliter også. Føler han er en bedre ressursperson for de enn jeg er, selv om folk prøver å overbevise meg om at jeg er en god mamma også. I perioder tenker jeg at jeg er det, i andre perioder føler jeg meg totalt mislykket og uegnet som mor.

 

Har mer dårlig samvittighet overfor min mann, som blir nødt til å ta den rollen. Han er bekymret for meg og vil at jeg skal snakke med noen, slik at vi kan få hjelp. Jeg luftet noen av tankene mine for bestemor tidligere idag, og hun overrasket meg med å si at hun hadde hatt mistanke om at jeg var manisk-depressiv siden barndommen/ungdomstiden. Vet ikke helt hva jeg skal tenke om det.. Er litt forvirret nå. Hva er forskjellen på manisk-depressiv og bipolar lidelse?

Anonymkode: f10ff...bdc

[AnonymBruker]

Som du sikkert allerede er klar over, kan det du skriver være bipolar 2, der man veksler mellom depresjon og hypomani. Hadde du virkelig dratt til Kina, så kunne man antatt at du hadde bipolar 1 (altså full mani). I tillegg får du kanskje angst av dette. Så ja, det kan være lurt å få hjelp for dette, siden det går ut over studier og ekteskap.

Anonymkode: 5d832...d26

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke barna lider noen nød. De er velfungerende, i trivsel og min mann er så flink med de at jeg ikke hadde hatt problemer med å overlate de til han for lengre perioder. Han er flink til å skjerme barna og kompensere hvis jeg sliter også. Føler han er en bedre ressursperson for de enn jeg er, selv om folk prøver å overbevise meg om at jeg er en god mamma også. I perioder tenker jeg at jeg er det, i andre perioder føler jeg meg totalt mislykket og uegnet som mor.

 

Har mer dårlig samvittighet overfor min mann, som blir nødt til å ta den rollen. Han er bekymret for meg og vil at jeg skal snakke med noen, slik at vi kan få hjelp. Jeg luftet noen av tankene mine for bestemor tidligere idag, og hun overrasket meg med å si at hun hadde hatt mistanke om at jeg var manisk-depressiv siden barndommen/ungdomstiden. Vet ikke helt hva jeg skal tenke om det.. Er litt forvirret nå. Hva er forskjellen på manisk-depressiv og bipolar lidelse?

Anonymkode: f10ff...bdc

Manisk depresseiv lidelse er det man kalte bipolar lidelse tidligere. I dag heter det bipolar lidelse.

Anonymkode: 5d832...d26

[ashera]

Du har fått gode råd her - gå til fastlegen og fortell hvordan livet ditt er. Jeg anbefaler deg å ta med deg hovedinnlegget ditt og vise legen. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når TS ber om hjelp, er det helt innenfor å nevne bipolar. Da kan TS lese mer om dette. Det er bedre enn å kun si "Dra til lege". I så fall kunne man jo stengt hele helse-forumet eller laget en autogenerert "dra til lege"-melding. På alle andre forumer hadde det vært innenfor å nevne ulike tilstander.
Det som derimot ikke er lov, er å gi diagnoser og begrunne med at man er helsepersonell. 
I tillegg skal man ikke bruke diagnoser som hersketeknikk i andre diskusjoner eller krangler.

Anonymkode: 15e17...d97

Enig. Det må vøre lov å komme med egne tanker, erfaringer, kunnskap og innspill. Ellers kan man bare legge ned hele forumet. 

Anonymkode: 5d832...d26

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som du sikkert allerede er klar over, kan det du skriver være bipolar 2, der man veksler mellom depresjon og hypomani. Hadde du virkelig dratt til Kina, så kunne man antatt at du hadde bipolar 1 (altså full mani). I tillegg får du kanskje angst av dette. Så ja, det kan være lurt å få hjelp for dette, siden det går ut over studier og ekteskap.

Anonymkode: 5d832...d26

Jeg leste først om bipolar lidelse idag, så det er jeg ikke så kjent med. Jeg ser at det står at man ved mani (type 1?) kan få vrangforestillinger og i verste fall psykose. De episodene jeg skrev om, altså da jeg trodde jeg var en karakter fra en bok og at jeg hadde "overnaturlige krefter", går det under type 1 eller kan man få sånt under type 2 også? Og den episoden hvor jeg fant en random mann på nettet, da ville jeg dratt om min mann ikke hadde hindret meg i å dra, tror jeg. Er det lignende hypomani eller mani, type 1 eller 2?

Anonymkode: f10ff...bdc

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leste først om bipolar lidelse idag, så det er jeg ikke så kjent med. Jeg ser at det står at man ved mani (type 1?) kan få vrangforestillinger og i verste fall psykose. De episodene jeg skrev om, altså da jeg trodde jeg var en karakter fra en bok og at jeg hadde "overnaturlige krefter", går det under type 1 eller kan man få sånt under type 2 også? Og den episoden hvor jeg fant en random mann på nettet, da ville jeg dratt om min mann ikke hadde hindret meg i å dra, tror jeg. Er det lignende hypomani eller mani, type 1 eller 2?

Anonymkode: f10ff...bdc

Det tror jeg ulike psykiatere og psykologer vurderer litt ulikt. Noen ville kanskje kalle det mani, andre hypomani, det er ikke klare grenser så sant det ikke er psykose. Om du var psykotisk, ville du kanskje hatt vanskeligheter med å huske disse episodene så klart. 

Anonymkode: 5d832...d26

[AnonymBruker]

Bipolar var det første jeg tenkte også. Minner meg fryktelig om noe Stephen Fry fortalte om maniske bipolare (han er bipolar selv). Han kjente en fyr som midt i manien fant ut at han skulle demontere hele bilen, lære seg alt som kunne læres om hvordan den var bygd, for så å sette den sammen igjen. Men så kom nedeperioden og det ble glemt og bilen ble liggende i en haug i hagen. 

Det at du i ett øyeblikk leser alt du kan om Kina og planlegger å flytte dit, for så å miste all interesse og faktisk gå så langt som å begynne på selvmordsbred, viser jo at du har noen voldsomme humørsvingninger. Dette kan du "mildne" med medisiner og få et mer stabilt humør.

Det er ingenting å være flau over. Vivhar et helsevesen som er der for å hjelpe. For din, barnas og ikke minst mannen din sin skyld, burde du virkelig prøve. En diagnoser betyr ikke automatisk at du ikke kan jobbe, spesielt om du faktisk vil ig eri stand til det. Du er jo den samme personen selv om du evt. får en diagnose - og hjelp til å takle den.

Anonymkode: c2867...c17

[AnonymBruker]

Hvis det viser seg at du har bipolar lidelse, så vær glad for at du tar tak i det nå. En del må gå på virkelig store smeller før de får hjelp. Feks. sette hele økonomien over styr, ødelegge bånd til familie og venner, eller sette seg i helsefarlige situasjoner. Det kan være viktig også for dine barn at du får behandlig, fordi de har en sjanse til å arve diagnosen. Da vil du kunne plukke det opp og hjelpe dem på et tidlig stadie.

De jeg kjenner som har bipolar lidelse lever temmelig normale liv med jobb og familie/kjæreste, den ene jobber innen helsevesenet. Om du nå får behandling så kan jeg ikke forstå at det skal stå i veien for din karriere heller.  

Anonymkode: 36509...f9d

[Gjest Zumo de Melocotón]

[AnonymBruker]

Her er dokumentaren Stephen Fry laget om hvordan det er å leve med bipolar lidelse:

 

Anonymkode: 082e2...cda

[AnonymBruker]

Takk for videoen, den var interessant. Samtidig kjente jeg meg jo ikke igjen i de barna, f. eks. Er det vanlig med slike ekstreme voldsutbrudd? Og så må jeg jo si at det medisinskapet var... jeg har nesten ikke ord. Er det slik at man blir satt på så mange medisiner?? Synes barna virket sløve og nesten tilbakestående. Er det medisinene som gjør dette?

Kjente meg mest igjen i Steven sin egen fremstilling. Kom plutselig på at jeg ble innlagt på barne- og ungdomspsyk i en periode i barndommen/ungdomstiden. Tror jeg må finne papirene derfra og se hvilke vurderinger de gjorde. Jeg prøvde å ringe et kontor med privatpraktiserende psykiatere idag. La igjen melding, men ingen har ringt opp igjen. Vil ikke til fastlegen, er redd han henviser meg til DPS og der kjenner jeg flere som jobber. Prøver å ta tak nå mens jeg føler meg stabil nok til å forstå at jeg trenger hjelp, men merker at tvilen kommer mer og mer. Er jeg syk egentlig? Overdriver jeg symptomene? Er jeg uttafor og begynnende nedfor nå fordi jeg...  har spist "feil" mat igjen og får en reaksjon på det?

 

Merker at min mann følger med på humørsvingningene nå, og jeg er redd for at han skal tenke at jeg ikke er "meg" etter at vi diskuterte mulighetene for psykisk sykdom. Nå er jeg i "sirupmodus". Alt går tregt, lite gir gledesfølelse. I går gråt jeg. Egentlig burde livet vært spennende og gøy nå, det er mye bra som skjer. Venner kontakter meg også daglig, men jeg overser meldinger og svarer ikke på telefonen. Prøver å sette meg små mål og gjennomføre de, til tross for at jeg egentlig ikke "orker". Klesvasken, gå en liten tur, lage til et enkelt måltid.

 

Håper noen ringer meg opp igjen. Typisk at jeg dropper å kontakte de igjen om det går for lang tid. Jeg er "ekspert" på å avbestille timer, jeg trenger de jo ikke når jeg først kommer til. Er det best å gå til psykiater eller psykolog? Hva koster det dersom de er privatpraktiserende, men har driftstilskudd?

Anonymkode: f10ff...bdc

[AnonymBruker]

Du burde gå til legen, og få en henvisning; ikke prøv å overbevis deg selv om noe annet. At du kjenner noen på DPSen burde ikke hindre deg i dette, selv om det er skummelt å gå dit første gangene. De som jobber der har taushetsplikt, og vil ikke ta opp utenfor jobb at de har sett deg der og lignende.

Når du går til legen så fortell alt, både de høyeste og de laveste episodene, så du sannsynligvis får en fremskyndet henvisning. Slik du beskriver deg selv står du i fare for å ødelgge helse, økonomi, familie osv. Vet dessverre ingenting om private praksiser.

Så ikke videoen, men mengden medisin og hvordan den påvirker deg er veldig individuelt. Selv går jeg bare på to, og den ene bruker jeg nesten ikke fordi jeg blir så sløv av den, skal få den erstattet med noe annet. Er nokså nydiagnotisert, og enn så lenge er dosering min feil, så man merker det "bipolare" nokså godt ennå. Har ei venninne som og er bipolar, og hun går på få medisiner, og du merker ikke lenger på henne at hun er bipolar.

Det du beskriver ligner veldig på flere av episodene jeg har hatt. Har gjort alt fra spontanturer på dager og måneder rundt i verden, til å legge veldig detaljerte selvmordsplaner. Får ofte innfall om ting som må bli gjort og lest, og nye prosjekter som foregår over dager, uker, måneder. Da er jeg alltid full av energi, ute med venner, fester hver dag, og sover for eksempel 10-15 timer til sammen på en uke. Andre perioder ganger sover jeg 10-15 timer på en natt. Sliter veldig med skole og arbeid, og til tider økonomi og familie på grunn av det. 

Om du har lest om bipolar, så har jeg alle de vanlige symptomene, bortsett fra at jeg aldri(!) er voldelig, eller utaggerende agressiv. Ikke snakk deg ut av en legetime fordi ikke alt stemmer med symptomene på bipolar, ikke sikkert det er det som feiler deg uansett.

For min del skulle jeg nok vært diagnotisert for flere år siden, men sknakket meg ut av det hele tiden sånn som har begynt med nå. Når jeg er "høy" så er jeg jo frisk som en fisk, og vel så det, mens når jeg er nede så går jeg ikke ut engang. Det som gjorde det for meg var at to venninner tvang meg til å gå etter å ha hatt mistanke om det lenge.

Masse lykke til, og vær så snill gå til legen for alle sin del. Mannen din høres helt fantastisk ut som stiller på opp så mye.

Anonymkode: f99cc...9f6

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du burde gå til legen, og få en henvisning; ikke prøv å overbevis deg selv om noe annet. At du kjenner noen på DPSen burde ikke hindre deg i dette, selv om det er skummelt å gå dit første gangene. De som jobber der har taushetsplikt, og vil ikke ta opp utenfor jobb at de har sett deg der og lignende.

Når du går til legen så fortell alt, både de høyeste og de laveste episodene, så du sannsynligvis får en fremskyndet henvisning. Slik du beskriver deg selv står du i fare for å ødelgge helse, økonomi, familie osv. Vet dessverre ingenting om private praksiser.

Så ikke videoen, men mengden medisin og hvordan den påvirker deg er veldig individuelt. Selv går jeg bare på to, og den ene bruker jeg nesten ikke fordi jeg blir så sløv av den, skal få den erstattet med noe annet. Er nokså nydiagnotisert, og enn så lenge er dosering min feil, så man merker det "bipolare" nokså godt ennå. Har ei venninne som og er bipolar, og hun går på få medisiner, og du merker ikke lenger på henne at hun er bipolar.

Det du beskriver ligner veldig på flere av episodene jeg har hatt. Har gjort alt fra spontanturer på dager og måneder rundt i verden, til å legge veldig detaljerte selvmordsplaner. Får ofte innfall om ting som må bli gjort og lest, og nye prosjekter som foregår over dager, uker, måneder. Da er jeg alltid full av energi, ute med venner, fester hver dag, og sover for eksempel 10-15 timer til sammen på en uke. Andre perioder ganger sover jeg 10-15 timer på en natt. Sliter veldig med skole og arbeid, og til tider økonomi og familie på grunn av det. 

Om du har lest om bipolar, så har jeg alle de vanlige symptomene, bortsett fra at jeg aldri(!) er voldelig, eller utaggerende agressiv. Ikke snakk deg ut av en legetime fordi ikke alt stemmer med symptomene på bipolar, ikke sikkert det er det som feiler deg uansett.

For min del skulle jeg nok vært diagnotisert for flere år siden, men sknakket meg ut av det hele tiden sånn som har begynt med nå. Når jeg er "høy" så er jeg jo frisk som en fisk, og vel så det, mens når jeg er nede så går jeg ikke ut engang. Det som gjorde det for meg var at to venninner tvang meg til å gå etter å ha hatt mistanke om det lenge.

Masse lykke til, og vær så snill gå til legen for alle sin del. Mannen din høres helt fantastisk ut som stiller på opp så mye.

Anonymkode: f99cc...9f6

Takk for innlegget ditt! Det var på en måte godt å lese at noen kjenner seg igjen.

Om jeg skal være helt ærlig, så synes jeg også at jeg har de fleste (bortimot alle..) symptomene på bipolar, men så avskriver jeg det med at alle kan jo "lese på seg diagnoser" på nettet. Har du type 1 eller 2? Jeg har holdt meg helt unna alkohol etter tenårene. Synes jeg gjorde så mye rart i perioden jeg drakk og svingningene var voldsomme. Men var mest "nede" i starten, tror jeg. Og jeg lurer på om jeg hallusinerte da jeg ble lagt inn på psyk da jeg var ung. Har du opplevd å "bli en annen" eller ha vrangforestillinger av psykoselignende grad?

 

Anonymkode: f10ff...bdc

[AnonymBruker]

Og ja, mannen min er helt fantastisk. Føler akkurat nå at han er for bra for meg og at jeg ikke fortjener alt han gjør for meg. 

Anonymkode: f10ff...bdc

[AnonymBruker]

Tenker du trenger hjelp. Det høres ut som du er bipolar. Riktige medisiner kan hjelpe veldig på lidelsen.

Anonymkode: 66df3...96d

[Raven Emerald]

Angående medisiner, er det vanskelig for oss her å si hvor mange medisiner du må på dersom det viser seg at du er syk. Selv har jeg et relativt lite utvalg, så det er slett ikke sikkert at du må på mange eller tunge medisiner, om det nå viser seg at du skulle være bipolar. Det er ingen krise å få diagnosen, egentlig. På mange måter er det heller en lettelse, fordi man får en knagg å henge enkelte underlige oppførsler på. =P 

Men begynn med å gå til fastlegen, og fortell hvordan du har det. Om du er redd du ikke skal huske alt; skriv ned. Legen bør så henvise deg videre, til psykiater eller psykolog. Uavhengig om du har en diagnose eller ikke, for du trenger helt klart hjelp til å sortere deg selv litt. Og skulle du får en diagnose, så prøve å se det positive i det. Som en annen her har sagt; en evt. sykdom har du før du blir diagnosert. I så fall er det jo en fordel med å få diagnosen stadfestet: Man får behandling for det. Heller det, enn å gå sånn som du har det, vel? Og selv om det skulle vise seg at du ikke er syk sånn sett, så er det jo godt å få hjelp til å få kontroll på seg selv. =) 

Tenker jeg... =)

Endret 31. mai 2016 av Raven Emerald

[AnonymBruker]

2 timer siden, Raven Emerald skrev:

Angående medisiner, er det vanskelig for oss her å si hvor mange medisiner du må på dersom det viser seg at du er syk. Selv har jeg et relativt lite utvalg, så det er slett ikke sikkert at du må på mange eller tunge medisiner, om det nå viser seg at du skulle være bipolar. Det er ingen krise å få diagnosen, egentlig. På mange måter er det heller en lettelse, fordi man får en knagg å henge enkelte underlige oppførsler på. =P 

Men begynn med å gå til fastlegen, og fortell hvordan du har det. Om du er redd du ikke skal huske alt; skriv ned. Legen bør så henvise deg videre, til psykiater eller psykolog. Uavhengig om du har en diagnose eller ikke, for du trenger helt klart hjelp til å sortere deg selv litt. Og skulle du får en diagnose, så prøve å se det positive i det. Som en annen her har sagt; en evt. sykdom har du før du blir diagnosert. I så fall er det jo en fordel med å få diagnosen stadfestet: Man får behandling for det. Heller det, enn å gå sånn som du har det, vel? Og selv om det skulle vise seg at du ikke er syk sånn sett, så er det jo godt å få hjelp til å få kontroll på seg selv. =) 

Tenker jeg... =)

Takk for innlegget ditt! <3

Jeg ringte fastlegen idag for å bestille time for noe annet, men fikk ikke time før om 3 uker. Det er veldig lange ventetider hos han. Jeg mener de har timer på dagen ved akutte tilfeller, men dette går vel ikke under "hastetime/akuttime"...?

Anonymkode: f10ff...bdc