Gå til innhold

Pleier ikke å be om hjelp, men tror jeg trenger det nå..


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Ok, dette er litt (veldig) ubehagelig å skrive, for jeg har jo alltid vært en "flink pike" og innbilt meg at jeg har full kontroll på hverdagen og meg selv.. Men jeg tror jeg bare må legge dette bort nå og be dere om hjelp/råd.. Føler meg fryktelig sårbar nå, men håper at noen vil lese og at jeg ikke blir bombadert med kritikk.. (Obs: langt)

 

Jeg har alltid blitt betegnet som et periodemenneske, "alt eller ingenting", og folk rundt meg mener visst at jeg er veldig ressurssterk og er over gjennomsnittet smart, sosial og utadvendt. Jeg kan i perioder komme opp med stadig nye prosjekter (mer eller mindre realistiske, om jeg skal være ærlig) og er ekstremt god til å overbevise de rundt meg om at disse prosjektene har livets rett og må prioriteres. Jeg kan dykke inn i disse prosjektene i så stor grad at jeg "runder internett" og sitter døgnet rundt i ukesvis for å tilegne meg ALL informasjon om temaet. Altså egentlig fullstendig irrelevant info. Om jeg f. eks finner ut at det lureste jeg kan gjøre er å flytte til Kina, så pugger jeg alle byer og provinser, leser om absolutt alt som finnes på nett om Kina, ser på bilder av folk som bor i de forskjellige provinsene, street viewer nabolag og sjekker husnumrene opp mot numerologibetydninger, sjekker ut alle skoler, mulige arbeidsplasser, osv. Dette "arbeidet" tar jo dager og uker, og i disse periodene er jeg urolig, kjenner null behov for mat eller søvn (og ofte hverken spiser eller sover jeg over lange perioder, om ingen tar grep rundt meg og "tvinger meg"), er overengasjert og tankene raser. Jeg får høre at jeg må roe ned, for det er vanskelig å følge praten og resonnementene, alt går liksom mye raskere og jeg er veldig giret. Men veldig overbevisende også.

 

Etter en sånn periode, hvor jeg bortimot er klar til å sette meg på flyet for å starte mitt nye liv i Kina, kommer en slags realitetsorienteringsfase, hvor jeg tenker: "WTF??! Kina???!" Jeg forstår virkelig ikke fascinasjonen og kunne aldri tenke meg å flytte dit. Dette gjentar seg med nye tema i hver "periode".

 

Så kan jeg ha perioder hvor livet egentlig smiler til meg, men alt bare virker grått eller sort. Jeg blir så sliten, sover mye, orker lite, ser ikke poenget med det jeg driver med, synes alt bare virker kjipt. Jeg får fullstendig angst ved å måtte forholde meg til andre, ha ansvar for noe eller å måtte reise meg fra TV-serier og delta i det virkelige livet. Jeg tar ikke telefoner, svarer ikke på dørklokken og hygienen er det så som så med... Jeg mister selvtilliten og troen på meg selv. Trøstespiser gjerne også, eller så orker jeg ikke å lage mat. Noen av disse periodene blir så intense og sorte at jeg får tanker om at livet ikke er verdt å leve (har faktisk begynt på selvmordsbrev to ganger), andre perioder er jeg gjerne ikke fullt så "depressiv", bare generelt i et slags mer eller mindre nedstemt humør uten åpenbar grunn.

 

De siste årene har jeg fått økende plager med noe jeg lurer på om er en slags angst. Hjertebank, "sug i magen", kvalme og en slags følelse av frykt. Det kan være bare generelt, eller for konkrete småting som "vil jeg finne parkering?", "hva skjer fremover?", eller ubehag ved tanken på samtaler som må tas, på å møte folk, på å jobbe, på å treffe på naboen osv. Jeg kan bli skikkelig redd for sykdom og sykdomssymptomer og er livredd for invaliditet. Jeg har plutselig begynt å kaste opp intenst og langvarig ved prestasjonsbasert arbeid/studier, f. eks eksamener, noe jeg aldri gjorde tidligere.

 

Ved to episoder har jeg "mistet meg selv" totalt. En gang skrev jeg bok (nok et prosjekt) sammen med noen jeg fant på nettet. Bortimot null søvn, lite mat og jobbet med boken hele døgnet. Plutselig trodde jeg at jeg var karakteren min fra boken. Jeg endret oppførsel mot alle rundt meg, kledte meg annerledes, "tvang" min mann til å behandle meg totalt annerledes enn vanlig seksuelt, følte jeg var "dronningen av verden" og uovervinnelig. Jeg var aggressiv mot alle som ikke gjorde som jeg ville. Jeg, som er livredd for å kjøre bil etter å ha vært i en bilulykke tidligere, kjørte "svin" og trodde oppriktig talt at biler ville flytte seg for meg, at jeg kunne styre de ut på sideveier med tankene, og om de ikke flyttet seg kunne jeg jo bare kjøre gjennom de..

En annen gang trodde jeg at jeg hadde møtt drømmemannen på nett (jeg elsker min mann over alt, vi har vært sammen i 20 år og har det i utgangspunktet kjempefint) og var klar til å forlate mann og barn for å starte et nytt liv med en fremmed i en annen by. Jeg chattet hele døgnet, spiste ikke, sov ikke og gikk ned nesten 10 kg (er slank fra før). Jeg brydde meg 0 om min manns følelser og det eneste jeg tenkte når jeg ble oppdaget var: "Pokker, nå blir det drama. I don't care, bare bli ferdig med det så jeg kan gå videre!" Han gråt (noe han bortimot aldri gjør og det har påvirket meg sterkt når det har skjedd tidligere), og jeg var totalt følelseskald. Etter nok en uke virket det som om noe skjedde inni meg og jeg fikk fullstendig angst, gråt og angret dypt på alt jeg hadde gjort. Fikk fysisk vondt av alt jeg hadde påført min kjære og kunne ikke forstå fascinasjonen for "han andre". Har ikke ofret han en tanke siden den gang, bortsett fra i en "oppeperiode" hvor jeg plutselig ble interessert igjen.

 

Innimellom har jeg perioder hvor jeg er oppstemt, livet er digg, jeg har super selvtillit, flørter og sexter hemningsløst med andre menn (og sårer mannen min når han oppdager det), får en helt annen holdning til verden og de rundt meg og forstår f. eks ikke poenget med at folk skal være monogame (jeg er veldig monogam av meg ellers). Jeg tror alt ordner seg bare jeg følger "magefølelsen". Jeg sliter fremdeles med økonomiske ettervirkninger etter at jeg brukte 25 000 på hund og hundeutstyr (nok et prosjekt hvor jeg googlet ALT om hunder). Jeg liker ikke hunder en gang... Har aldri gjort det. Likevel var jeg fullstendig forelsket i den lille pelsdotten, til det gikk over og jeg angret intenst på kjøpet. Hverken livssituasjon og det faktum at jeg er allergisk(!) stemmer overens med å ha hund. Til orientering har hunden det veldig bra nå hos en som elsker den over alt på jord, men jeg tok ikke betalt for omplasseringen fordi det var viktig for meg å ordne opp på en god måte for hunden.

 

Kunne sikkert ha fortalt mer, men det blir så langt dette.. Nå hadde jeg nettopp en "oppeperiode" hvor jeg burde lest til en eksamen, men oppriktig trodde at det ikke var nødvendig fordi jeg "kan jo alt fra før, er superstudent og trenger ikke lese"... Danset rundt og var ruset på livet i timesvis hver dag. Flørtet og tullet med folk. Skrev håpløst overstrømmende "happymeldinger" på Facebook. Spiste lite, sov nesten ikke..

 

Nå er jeg fortvilet, for eksamen er om et par dager og jeg har ikke lest noe som helst. Kjenner at "noe" drar meg ned og at jeg er på vei inn i en "alt er kjipt"-periode. Jeg er utslitt av "oppe-maratonet" og kvalm hele dagen. Klarer ikke fokusere på noe som helst. Holder på å svime av hver gang jeg beveger meg raskt. Begynner å innse at noe ikke stemmer og at dette umulig kan være standarden for folk flest. Det går ut over jobb, studier, barna, mannen min, venner og familie. Hvorfor sårer jeg mannen min gang på gang? Hvorfor er humøret mitt så ustabilt? Og har jeg egentlig ikke kontroll over meg selv i perioder? Er jeg rett og slett syk på noe vis? Blir kvalm bare ved tanken på at noe skulle være galt med meg og redd for konsekvensene det kan få fremover.. Men jeg orker heller ikke å fortsette på denne måten.

 

Noen som har noen råd eller vil dele noen tanker med meg? Klem til alle som eventuelt orker å lese hele innlegget, beklager at det ble så langt. <3

 

 

 

 

Anonymkode: f10ff...bdc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Du trenger hjelp, enkelt og greit. Det der er ikke normalt oppførsel og tankemønster. Høres ut som om du er bipolar e.l. Har du virkelig barn som lever midt oppi dette? SØK HJELP, ikke bare for din egen del.

Anonymkode: 40e69...4b6

  • Liker 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest trigeminus

Vil anbefale deg å bestille time hos fastlege. Du kan feks printe ut dette og vise til legen din, dersom du synes det er vanskelig å snakke om det. Disse periodene hvor du har prosjekter og har mindre behov for mat og søvn kan være tegn på hypomani/mani, som kan tyde på bipolar lidelse. Men dette blir spekulasjon og ingen kan diagnostisere deg på et nettforum.Ta kontakt med lege. Så snart som mulig. Ønsker deg lykke til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker også bipolar. Stemmer i med de andre her; lege er veien å gå.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest FarDareisMai

Er ingen lege, men kjenner et par som er likedan, og de har bipolar lidelse. Kanskje gå til fastlegen og få henvisning til psykolog? Alle har jo opp/nedturer i livet, men det du beskriver er jo ekstremt. Er det ikke bedre å få snakket med fagfolk om dette og få det utredet, så du får hjelp? Å ha en psykisk lidelse er ikke enkelt, men hvis du har det, så er det så mye bedre å få det utredet og få de rette medisinene/terapi. 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det der tyder mye på bipolar lidelse type 1. dette finnes det hjelp mot, for det er ekstremt slitsomt å ha en sånn hverdag (jeg er bipolar selv). få henvisning til psykolog, der vil du få hjelp til å se faresignaler på når du går opp eller ned. de kan finne masse triggere som utløser mani eller depresjon og i stor grad kan dere klare å få en viss kontroll på det. 

Anonymkode: 6ac73...25f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Keiserensnyeklær

Jeg tenker også bipolar, men enig med trigerminus i at ingen skal diagnostisere deg på et nettforum.  Særlig når du skriver at noen av disse periodene hvor du er nede blir så intense og sorte at du får tanker om at livet ikke er verdt å leve og du er på vei inn i en dårlig periode, så tenker jeg at det er viktig å få hjelp raskt. Kanskje skal den eksamenen også settes på vent, det må du og lege/annet hjelpeapparat finne ut av sammen. Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å kontakte fastlege/legevakt snarest.

Jeg ser du skriver at du er redd for konsekvensene det kan få fremover om noe skulle være galt med deg. Får så lyst til å si til deg at du kan få et fullverdig og godt liv selv om det eventuelt skulle vise seg at du er syk. Nå jeg leser det du skriver, så blir jeg mer redd for konsekvensene om du ikke søker hjelp. Ta kontakt med fastlegen, invester i din egen helse,og ta tak i dette. Du har allerede tatt første skritt ved å skrive dette innlegget, og det er hjelp å få. Gode tanker sendes deg.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syntes du bør bestille time hos lege. Utredning tar tid og gjøres grundig, ingen på kg bør tippe diagnose 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Legebesøk er visst enstemmig, ser jeg.. Jeg har tenkt på å gå til legen tidligere, men enten så orker jeg ikke ("angst" for å ta kontakt), eller så er jeg overbevist om at jeg overdriver bekymringen som dukker opp innimellom (for jeg har det jo helt fint da, og det var sikkert fordi *insert overbevisende forklaring her*). Googlet bipolar lidelse nå og det var jo ikke så veldig oppløftende lesning. Kjente meg igjen i mye, i grunn. Mesteparten faktisk. Men det gjør man vel gjerne med de fleste sykdommer man googler, hvis man har symptomer på noe?! Jeg vil ikke ha noen diagnose, tenk om jeg ikke får jobbe lenger? Jeg har aldri gjort noe galt på jobben, eneste problemet der er at jeg noen ganger er så "nede" at det blir vanskelig å gå på jobb. Klarer det til en viss grad, men så blir jeg "utbrent" etterhvert og må ha en pause for å hente meg inn igjen. Kan bli fysisk syk om jeg presser meg for hardt, eller om jeg ikke henter meg inn etter "oppe-perioder". Jeg har nok litt problemer med å klare å studere eller jobbe stabilt over lengre perioder, når jeg ser tilbake på livet mitt. Er fremdeles ikke ferdig med utdanningen og har vært mye sykemeldt opp igjennom.

 

Jeg har hatt 4-5 timer hos psykolog i løpet av livet, men de mener jeg er ressurssterk og at jeg er psykisk "frisk". Når jeg ser tilbake på det, så var jeg muligens kun hos psykologen når humøret var stabilt. Kan det hende at jeg likevel har en bipolar/annen lidelse, men at det rett og slett ble oversett? Hvordan er det med disse maniene og hypomaniene, egentlig? Er man "helt borte" hver gang eller har man et visst begrep om virkeligheten? Med unntak av de to mest ekstreme episodene har det hendt enkelte ganger at jeg på et eller annet tidspunkt har tenkt: "Hva holder jeg på med nå, egentlig? Er dette normalt?!". Vil det si at jeg evt. ikke har mani eller hypomani (dersom bipolar skulle være en aktuell diagnose)? Er det noe jeg kan gjøre for å hindre at jeg får en "nede-periode" nå?

 

Kjenner at jeg begynner å få panikk i forhold til eksamen og at kroppen ikke henger med. Føler meg som verdens teiteste som ikke har lest (forstår ikke hvordan det er mulig, det ligner ikke meg) og det kjennes ut som om jeg må kaste opp bare ved tanken på eksamen. Pulsen raser innimellom, resten av tiden er jeg bare helt utslått og føler meg fysisk syk. Man må vel ha en akutt sykdom på eksamensdagen for å utsette den, eller? Kjenner jeg blir mer og mer fortvilet nå, selv om jeg prøver å ta meg sammen..

 

Takk for at dere leste og bruker tid på å skrive svar til meg. <3

 

TS

Anonymkode: f10ff...bdc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du trenger hjelp, enkelt og greit. Det der er ikke normalt oppførsel og tankemønster. Høres ut som om du er bipolar e.l. Har du virkelig barn som lever midt oppi dette? SØK HJELP, ikke bare for din egen del.

Anonymkode: 40e69...4b6

Ja.. Har barn. Mannen min tar seg veldig godt av de i perioder hvor jeg svinger veldig i humøret, men om jeg ikke er frisk er det vel kanskje ikke så bra i lengden. Jeg vet ikke. Angrer på en måte litt på at jeg skrev hovedinnlegget nå. Tenker at jeg kanskje overdriver eller noe. Akkurat nå er jeg bare skuffet over at jeg ikke kom meg avgårde på foreldremøtet jeg skulle på. Jeg har vært hjemme hele dagen og burde få det til. Mannen kom hjem fra jobb, ordnet med middag og gikk på møtet. Skammer meg over meg selv nå.

 

TS

Anonymkode: f10ff...bdc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja.. Har barn. Mannen min tar seg veldig godt av de i perioder hvor jeg svinger veldig i humøret, men om jeg ikke er frisk er det vel kanskje ikke så bra i lengden. Jeg vet ikke. Angrer på en måte litt på at jeg skrev hovedinnlegget nå. Tenker at jeg kanskje overdriver eller noe. Akkurat nå er jeg bare skuffet over at jeg ikke kom meg avgårde på foreldremøtet jeg skulle på. Jeg har vært hjemme hele dagen og burde få det til. Mannen kom hjem fra jobb, ordnet med middag og gikk på møtet. Skammer meg over meg selv nå.

 

TS

Anonymkode: f10ff...bdc

dersom du ikke er helt frisk bør mannen stille opp. Han høres god ut

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja.. Har barn. Mannen min tar seg veldig godt av de i perioder hvor jeg svinger veldig i humøret, men om jeg ikke er frisk er det vel kanskje ikke så bra i lengden. Jeg vet ikke. Angrer på en måte litt på at jeg skrev hovedinnlegget nå. Tenker at jeg kanskje overdriver eller noe. Akkurat nå er jeg bare skuffet over at jeg ikke kom meg avgårde på foreldremøtet jeg skulle på. Jeg har vært hjemme hele dagen og burde få det til. Mannen kom hjem fra jobb, ordnet med middag og gikk på møtet. Skammer meg over meg selv nå.

 

TS

Anonymkode: f10ff...bdc

Hei :)

Er du i en nedfase nå? Hvis du er det (og hvis du er bipolar, som kan være en mulighet), så er det vedig vanlig at hjernen prøver å overbevise deg om at du overdriver og finner på ting. Det er en del av sykdommen. Kom deg til fastlege og få henvisning til DPS eller psykolog. Når du snakker med fastlegen er det viktig at du presser deg selv til å forteller sannheten om hvordan du har det. Ikke prøv å fei noe bort, og ikke vær redd for at du overdriver. Bare fortell det som det er. I ettertid kan du sitte å tenke at du har løyet eller overdrevet selv om du vet med deg selv at du ikke har det. Det er ganske vanlig.

Anonymkode: 5522f...e67

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uansett hva denne oppførselen skyldes, ta deg en tur til legen. Mangel på søvn og mat, slik du beskriver kan påvirke kroppen og psyken og er både uheldig og usunt. Du skrev et veldig ryddig og forklarende hovedinnlegg. Dette ville jeg printer ut og tatt med til legen. På den måten vil ikke informasjonen du gir til legen være preget av følelses stemningen du er på tidspunktet for legetimen.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ser du har fått mange gode svar, så jeg vil bare gi en kort kommentar til dette med diagnose:

Om du får en diagnose så er det fordi du allerede HAR den, det betyr at diagnosen vil kunne sørge for at du får riktig og god hjelp, ikke at noe ved deg endres. Dette vil du også kunne argumentere med mtp. jobb, uten at jeg nødvendigvis tror den er i fare bare fordi du får et navn på det. Du er den samme som du alltid har vært, det har bare fått et navn, og du vil få hjelp til å håndtere det. Ikke vær redd for det, tenk på det som en vesentlig brikke til å kunne forstå puslespillet som er deg selv. Oppsøk lege, og la den/de du møter få vurdere utfordringene du beskriver. DU trenger ikke ta stilling til om du overdriver eller bekymrer deg for mye, det kan DE gjøre, og så synes jeg du bør ta med startinnlegget ditt til legen, da tror jeg dere har et godt utgangspunkt for en prat. Det er viktig at du gjør dette nå som du føler deg stabil og er i stand til å reflektere over hvordan du oppfører deg i oppe- og nedeperiodene. 

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jessica
10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja.. Har barn. Mannen min tar seg veldig godt av de i perioder hvor jeg svinger veldig i humøret, men om jeg ikke er frisk er det vel kanskje ikke så bra i lengden. Jeg vet ikke. Angrer på en måte litt på at jeg skrev hovedinnlegget nå. Tenker at jeg kanskje overdriver eller noe. Akkurat nå er jeg bare skuffet over at jeg ikke kom meg avgårde på foreldremøtet jeg skulle på. Jeg har vært hjemme hele dagen og burde få det til. Mannen kom hjem fra jobb, ordnet med middag og gikk på møtet. Skammer meg over meg selv nå.

 

TS

Anonymkode: f10ff...bdc

Du har ingenting å skamme deg for. Mannen din hadde mulighet til å dra , og du hadde ikke mulighet. 

Du trenger heller ikke å angre på at du skrev HI. På den måten kan du få med deg viktig observasjoner og råd. Jeg er enig med de andre om å oppsøke lege. :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, minister-mio skrev:

Jeg syntes du bør bestille time hos lege. Utredning tar tid og gjøres grundig, ingen på kg bør tippe diagnose 


Når TS ber om hjelp, er det helt innenfor å nevne bipolar. Da kan TS lese mer om dette. Det er bedre enn å kun si "Dra til lege". I så fall kunne man jo stengt hele helse-forumet eller laget en autogenerert "dra til lege"-melding. På alle andre forumer hadde det vært innenfor å nevne ulike tilstander.
Det som derimot ikke er lov, er å gi diagnoser og begrunne med at man er helsepersonell. 
I tillegg skal man ikke bruke diagnoser som hersketeknikk i andre diskusjoner eller krangler.

Anonymkode: 15e17...d97

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:


Når TS ber om hjelp, er det helt innenfor å nevne bipolar. Da kan TS lese mer om dette. Det er bedre enn å kun si "Dra til lege". I så fall kunne man jo stengt hele helse-forumet eller laget en autogenerert "dra til lege"-melding. På alle andre forumer hadde det vært innenfor å nevne ulike tilstander.
Det som derimot ikke er lov, er å gi diagnoser og begrunne med at man er helsepersonell. 
I tillegg skal man ikke bruke diagnoser som hersketeknikk i andre diskusjoner eller krangler.

Anonymkode: 15e17...d97

Mulig det er lov, men jeg mener ingen på kg bør tippe en diagnose

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenkte også bipolar ut fra det du beskriver her, selv før jeg så alle kommentarene. Ta deg en tur til legen du :)

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du trenger hjelp, enkelt og greit. Det der er ikke normalt oppførsel og tankemønster. Høres ut som om du er bipolar e.l. Har du virkelig barn som lever midt oppi dette? SØK HJELP, ikke bare for din egen del.

Anonymkode: 40e69...4b6

Det var min første tanke også. Lever det virkelig barn oppi alt dette.

Anonymkode: 5ca6e...60d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei :)

Er du i en nedfase nå? Hvis du er det (og hvis du er bipolar, som kan være en mulighet), så er det vedig vanlig at hjernen prøver å overbevise deg om at du overdriver og finner på ting. Det er en del av sykdommen. Kom deg til fastlege og få henvisning til DPS eller psykolog. Når du snakker med fastlegen er det viktig at du presser deg selv til å forteller sannheten om hvordan du har det. Ikke prøv å fei noe bort, og ikke vær redd for at du overdriver. Bare fortell det som det er. I ettertid kan du sitte å tenke at du har løyet eller overdrevet selv om du vet med deg selv at du ikke har det. Det er ganske vanlig.

Anonymkode: 5522f...e67

Kanskje? Interessant at det er vanlig ved bipolar lidelse, takk for infoen. Jeg er ihvertfall i en slags "grublefase" og merker at jeg blir mer og mer sliten og nedfor. Stiller spørsmål ved alt, liksom. Følte meg så sikker på at jeg burde få hjelp, men så ble jeg usikker igjen. Tenker at ingen psykolog eller lege kommer til å ta dette seriøst og at jeg nok en gang blir friskmeldt psykisk. Jeg er jo flink til å overbevise andre om det jeg tror på selv, så om jeg tenker jeg overdriver så.. ja, da tror de vel på det da?!

 

TS

 

Anonymkode: f10ff...bdc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...