På bedringens vei, sosial-angst/depresjon; han respekterer ikke mine grenser

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har slitt med en sinnsyk angst/depresjon siste året. Den kom som lyn fra klar himmel og satte meg helt ute av spill.
Mistet jobben, venner, bekjente og året har vært tøfft.

Fullt av prøvelser, pushing av grenser, psykolog, leger, NAV og ikke minst store anfall som gjør at jeg skjelver ukontrollert eller får en følelse av at jeg dør.

Uansett, jeg er endelig på bedringens vei og det er bra.

Men!
Min mann, som forsåvidt har vært støttende hele veien, ser ikke helt mine grenser!

Har ikke vært flinkest siste året på og bli med på ting, men har de siste 2 mnd pushet meg selv litt ekstra og blitt med, selvom jeg fort blir stille/nervøs og ikke sier så mye.
Men det føles ut som at så fort jeg viser bedring, så forventer han at jeg "skal klare allt".

- Det er to store sosiale hendelser som skjer i ukene som kommer, egentlig kjenner eg de begge er "altfor mye" for meg. De innebærer nemlig en masse alkohol, noe jeg må holde meg unna en stund til, til jeg blir helt frisk. Den ene hendelsen har jeg bestemt meg for at jeg skal få til, selvom det er skikkelig ekkelt og jeg gruer meg. Men den andre hendelsen innebærer både overnatting, ingen mulighet for og trekke seg tilbake, en haug fremmede,timesvislangt sosialt program,  kjempehøy promille-faktor og jeg vet at en god del av dem dytter nesa si full av dop i tilegg. Det kommer dessuten en HAUG mennesker jeg i utgangspunktet ikke har noe til overs for, såvell som at min mann det siste året har snakket ned om hele denne gjengen, at han er "ferdig" med de og generellt ikke snakket noe pent om de.

Vanligvis bryr jeg meg ikke om min mann blir full, men i sistnevnte eksempler kjenner jeg at jeg verken takler og være den eneste edru der, alle de fremmede, hvor lenge det varer, at det ikke er mulighet til å trekke seg vekk, at det er dop i bildet og at jeg vet at mannen min har kranglet med de pga de ser ned på meg pga min situasjon , og at det virker som de vill ha min mann til og dumpe meg pga jeg er "blitt kjip".
Ikke minst er jeg sikker på at gubben kommer til og ta noe mer en bare alkohol når han møter sine gamle bekjente fra sine glansdager.

Jeg vet jeg er litt paranoid, at jeg "burde" pushe meg selv på sånn, men er det helt urimelig at jeg føler at grensa mi går der? At jeg ikke føler det er å utfordre meg selv i det hele tatt, men og gjøre noe jeg virkelig ikke vill? Jeg har jo sagt ja til den andre sosiale hendelsen jeg nevnte, som bare er noen dager før, selvom jeg helst ikke vil. 

han står helt fritt til og dra alene

- Så siden jeg sa nei for 2 dager siden, så har han nesten ikke pratet med meg, allt jeg gjør blir tatt ille opp og det virker som han avskyr meg.

 

Anonymkode: dd827...484

[AnonymBruker]

Men ærlig talt da..Nei, du trenger slettes ikke presse deg selv til å dra på et dop/fyll party. Selvfølgelig ikke. Hvordan skulle det være bra for deg? Jeg hadde ikke dratt på min beste dag. Hvis han har sagt han er ferdig med de, hvorfor skal han dra dit da?

Anonymkode: dac33...b80

[Sirah]

Den festen du snakker om der hadde jeg holdt meg langt unna uansett helsetilstand. Hvorfor vil mannen din ha noe med sånne folk å gjøre dersom han sier at han er ferdig med dem?

[AnonymBruker]

Det er egentlig litt godt og høre dere sier, man mister litt bakkekontakt når man har vært hjemme innenfor husets fire vegger så lenge, og noen ganger lurer jeg bare på om jeg er gal. 

Han skal ditt pga det er en fest for en som "betyr mye for han " (selvom han som sagt ikke akkurat har snakket varmt om vedkomne på noen år), så det er vell mest pga han kjeder seg med at jeg aldrig vill være med på noe. 

Men det sårer når jeg føler at det er enorme fremskrtt i det siste, men han skal pushe meg til noe som er WAY over the top!
Har jo akkurat lært meg takle på nytt være i ett rolig selskap med grillings uten og kaste opp, eller få anfall

Anonymkode: dd827...484

[AnonymBruker]

Dette høres jo ut som en fest/hyttetur du ikke ville dratt på selv om du var 100% frisk, så å droppe den burde da være innafor. Kan du ikke takke nei, uten å begrunne det med angst og sykdom? Og han ønsker kanskje en real fyllefest, og det er for så vidt en bra ting at han ønsker den sammen med deg, da? Han savner vel den siden av deg siden du har vært alvorlig syk så lenge. Det betyr vel ikke at han "ikke respekterer dine grenser". Han føler vel ikke at han står helt fritt til å dra alene, du har jo argumentert rimelig negativt her om hele opplegget. Si at du ØNSKER han skal dra alene, stå for det, og forsøk å se på det uavhengig av angst, og uavhengig av det andre arrangementet/festen.

Anonymkode: 8348f...275

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette høres jo ut som en fest/hyttetur du ikke ville dratt på selv om du var 100% frisk, så å droppe den burde da være innafor. Kan du ikke takke nei, uten å begrunne det med angst og sykdom? Og han ønsker kanskje en real fyllefest, og det er for så vidt en bra ting at han ønsker den sammen med deg, da? Han savner vel den siden av deg siden du har vært alvorlig syk så lenge. Det betyr vel ikke at han "ikke respekterer dine grenser". Han føler vel ikke at han står helt fritt til å dra alene, du har jo argumentert rimelig negativt her om hele opplegget. Si at du ØNSKER han skal dra alene, stå for det, og forsøk å se på det uavhengig av angst, og uavhengig av det andre arrangementet/festen.

Anonymkode: 8348f...275

Hmmm, du sier faktisk noe der.
Har sagt det ikke gjør noe om han drar alene, men kanskje fremmlegge det som at jeg ønsker det også. For jeg gjør jo det. Føler meg jo som ett stort tungt anker, konemor han må passe på hele tiden.
Det er det jo selvfølgelig han som velger gjøre det til, prøver og ymte frempå at han burde komme seg ut av huset uten meg, men han vill alltid ha meg med

Antar det sånn sett er ett luksussproblem

Men sannt som dere sier; jeg ville vell egentlig ikke dratt på en sånn tur ved mine fulle fem en gang

Mange takk for råd

Anonymkode: dd827...484