Depresjon...

[AnonymBruker]

"Inspirert" av en annen tråd her om det gikk greit å be den deprimerte skjerpe seg så må jeg si jeg ble mektig provosert.. Jeg er en av de såkalte som man bare skulle bedt skjerpe seg da.. Jeg har kanskje toppen 5-6 uker av 52 i året som jeg har det nogenlunde ellers så er jeg i den dypeste dal.. Jeg ville heller hatt en livstruende sykdom tror jeg istedenfor å leve i dette fengselet her.. Depresjon er verre enn en livstidsdom og en skjebne verre enn døden.. 

Anonymkode: 7171d...65d

[Gjest HappyWaffle]

Psykiske plager er noe jævelskap! Knekker du et ben så vil det gro fint sammen i sikkert 90% av tilfellene (der det ikke blir varige men). Får du juling så vil sårene bli borte, men det psykiske kan sitte igjen til evig tid. 

Det å bagatellisere psykiske plager kan folk bare drite en lang mars i! 

[AnonymBruker]

Skjerpe seg fra depresjon? Åja...blir ikke provosert engang............

Anonymkode: e47d4...c20

[Gjest HappyWaffle]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjerpe seg fra depresjon? Åja...blir ikke provosert engang............

Anonymkode: e47d4...c20

Blir som å si til en med knekt bein at han skal kaste krykkene og løpe set av seg. Det er bokstavelig talt like vanskelig å bli kvitt depresjon osv 

[AnonymBruker]

Nå har ikke jeg lest tråden du sikter til, så jeg vet ikke hva som utløste kommentarer om å skjerpe seg. Men synet kjenner jeg godt til:)

Jeg tror nok det er en blanding av uvitenhet og det at en del deprimerte dyrker lidelsen. Dersom man ikke har vært deprimert selv så er det veldig vanskelig å sette seg inn i. Alle har opplevd tristhet og vonde dager -ofte over en liten periode- og er ofte dette de relaterer til i samtale med en deprimert. Når tristheten/dårlige dager går over så er det fåtallet som vet hva som utgjorde skiftet mellom trist/glad og dårlig/god dag og kan være i den tro at de selv gjorde noe med det, eller at det gikk over av seg selv pga. egen innstilling.

Ellers så er det som sagt noen som dyrker lidelsen, og dette kan virke provoserende og slitende i lengden. Både jeg og min bror er bipolare, men jeg kjenner jeg ofte blir helt matt av måten min bror prater på og bader i selvmedlidenhet. Selv om jeg har førstehåndserfaring på hvor mørkt det er på bunn så får jeg en trang til å brøle når han tar på seg offerrollen. Ettersom tankeflom medfølger sykdommen så har man god innsikt i eget problem, hva som plager en, hva man skulle ønske var bedre etc. Når man prater om dette over en lang stund (det vil si: "dette plager meg, jeg skulle ønske sånn og sånn") så kan man som lytter automatisk få trang til å si: gjør noe med det da (som er et ekvivalent av å be noen skjerpe seg). 

Anonymkode: 84fe1...0ca

[Gjest Loverdose 2.0]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nå har ikke jeg lest tråden du sikter til, så jeg vet ikke hva som utløste kommentarer om å skjerpe seg. Men synet kjenner jeg godt til:)

.....

Anonymkode: 84fe1...0ca

Dette stemmer faktisk ganske godt, føler meg tildels truffet når det kommer til å dyrke lidelsen. Jeg er også den typen som velter meg i selvmedlidenhet og maner frem satan når jeg har det som verst, men det er derimot ganske normalt når man lider av depresjon. Iallefall når man er mer kjent med den depressive delen av seg selv fremfor den normale/glade. Så det er ingen skam i å slå rot i elendigheten, men man burde jo helst prøve å unngå det slik at man ikke gjør vondt verre for seg selv. Å si til noen som sitter fast i offerrollen at de må skjerpe seg fungerer ikke uansett, man må ordlegge seg litt annerledes og helst gå litt rundt grøten slik at vedkommende selv kan finne ut at det er nok på "buhu stakkars meg" holdningen. 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Loverdose 2.0 skrev:

Dette stemmer faktisk ganske godt, føler meg tildels truffet når det kommer til å dyrke lidelsen. Jeg er også den typen som velter meg i selvmedlidenhet og maner frem satan når jeg har det som verst, men det er derimot ganske normalt når man lider av depresjon. Iallefall når man er mer kjent med den depressive delen av seg selv fremfor den normale/glade. Så det er ingen skam i å slå rot i elendigheten, men man burde jo helst prøve å unngå det slik at man ikke gjør vondt verre for seg selv. Å si til noen som sitter fast i offerrollen at de må skjerpe seg fungerer ikke uansett, man må ordlegge seg litt annerledes og helst gå litt rundt grøten slik at vedkommende selv kan finne ut at det er nok på "buhu stakkars meg" holdningen. 

Kjenner meg også igjen i dette. Er virkelig nærmest suicidalt deprimert i perioder, og vet at en del av det kan jeg ikke styre, mens en del har jeg kontroll over. Jeg trenger ikke velte meg i det for lenge, og om jeg bodde sammen med noen hadde de nok blitt litt slitne om jeg skulle dyrke det for mye.

Men jeg tror det hjelper dårlig å be noen skjerpe seg. Kanskje det går an å si at man selv føler seg deprimert når man er sammen med den personen, så det ikke blir "du må forandre deg, du, du, du" noe som er litt slitsomt.

Men jeg tror ikke alle har samme grad av kontroll, det er godt mulig du, ts, rett og slett ikke kan se NOE lysere på det i det hele tatt om du prøver.

Anonymkode: 1d1b9...82b