Brev du aldri kommer til å sende

[AnonymBruker]

Skriv et "brev"/brev til en som har såret deg, en du savner, en du har mistet, noe du irriterer deg for, til deg selv, bare et brev, som du ikke kommer til å sende. (Husker det var en lignende tråd men fant den ikke igjen, hvis noen har link så kan dere dele den også.) Noen ganger er det formålsløst å sende et slikt brev, noen ganger har man rett og slett ikke muligheten, men det kan likevel være godt å få satt ord på, få det ut. Andre ganger kan det hende at man burde ha sendt brevet, og at det ville hjulpet, men man tør ikke, del det her først og kanskje du får mota deg litt opp til å faktisk sende det. Det kan være terapeutisk å bare dele det.

PS: Trenger ikke være parforhold eller en ex, visste bare ikke helt hvilket underforum det skulle i. (Kanskje vennskap-underforumet er bedre. Moderator kan bestemme hvis de er uenig.)

Anonymkode: 45d5d...0ac

[AnonymBruker]

Kjære L,

Jeg er så glad i deg jeg. Men føkk deg. Føkk deg. Jeg vet det ikke er rasjonelt, men jeg er så sinna på deg fordi det feiler deg noe. Det er jo ikke din feil, men jeg er sint på deg. Kan du ikke bare ikke feile noe? Kan ikke alt bare være bra? Kan ikke vi bare funke? Jeg er glad i deg, og du er glad i meg. Alt er så føkkings bra, men det er så dårlig, fordi noen andre har føkka deg opp. Og du er bare god og snill og klarer ikke å være sint på foreldrene dine, men jeg er sint på dem. Føkk dem også. Noen ganger behandler du meg som dritt, og du klarer ikke si unnskyld. Jeg tenkte på det så vidt i dag, selv om jeg må slå opp, at det perfekte frieriet for meg hadde vært hvis du sa "Unnskyld, kan du tilgi meg? Takk for at du har vært her for meg, jeg elsker deg, og jeg trenger deg.". Unnskyld, tilgi, takk og elske. Men sorry seems to be the hardest word. For du hadde ikke trengt å si mer, for det gjør du jo allerede, men du klarer aldri å si unnskyld. Og det høres ut som den minste bagatell, men det er ikke det i praksis. For du fortsetter å såre meg fordi du er så redd, fordi du vil isolere deg. Og selv om jeg forstår deg nå, så sårer det, og du vet det, du ser det, men du kan ikke si "unnskyld". Ikke én gang. Jeg blir sint på meg selv også, for kan jeg ikke bare drite i det ordet da? Men nei, for det handler om så mye mer. Hadde det bare vært ordet! Jeg føler at jeg litt etter litt mister selvrespekten, og du lærte meg noe, du lærte meg at jeg er verdifull. Innimellom så tenker jeg at jeg hater deg, i små sekund, for jeg er så sint på deg. Så sint fordi du ødelegger dette for deg selv, og for meg. Og nå tenker du at hvis jeg hater deg, hvorfor er jeg så sint for at det må være over, men det er jo fordi jeg er så glad i deg! Og fordi jeg egentlig ikke hater deg. Jeg hater deg jo bare fordi vi er så bra for hverandre, men så går det til helvete. Jeg hater deg ikke! Jeg kunne aldri hatet deg. Jeg bare hater situasjonen kanskje. For du... du har gitt meg så mye, og du er så bra, og du har påvirket og inspirert meg på en måte ingen andre har gjort før, og jeg vil ha deg for resten av livet.

På dette tidspunktet vet jeg ikke en gang om jeg noen gang kjente deg. Jeg så inn i øynene dine og jeg stolte på deg, og jeg stoler på det nå også, egentlig, men hvis jeg skal være ærlig så kan jeg jo ikke vite. Men jeg er hvertfall så nær som det går an å vite. For du er jo ikke ond! Men jeg har på en måte akseptert at jeg aldri får vite noe skikkelig fra deg. Jeg ville ha venta på deg jeg, om du sa, "I'll get my shit together, bare vent, okei?", for du gjør meg mer glad enn noen andre jeg har møtt, og jeg ser opp til deg, og jeg liker deg, og jeg er trofast. Men du tør ikke spørre, du tør ikke ta plass, så du tar mer plass enn du trenger. Men jeg skjønte noe for noen uker siden, at selv om jeg aldri kan vite noe skikkelig med deg, hva du føler, eller følte, eller om noen av ordene dine egentlig var sanne, så vet jeg jo hva jeg følte, og det skal du vite L at selv om jeg er sint på deg, og selv om jeg nå må slå opp, så var alle de gode ordene sanne, og de er det fremdeles. Og jeg vet du sliter med å stole på meg, jeg vet du sliter med å stole på at du er god nok, at du er verdifull og at du kan bli akseptert hvis du viser hele deg, men du er jo det! 100% vakring. Føkk. Skjønner du ikke at jeg bare vil få lov til å kalle deg gutten min hver eneste dag for alltid!? Føkk deg. Ikke tvil på at det jeg sa var sant.

Siden jeg vet at du kommer til å føle det som at jeg har forlatt deg, så skal du høre nå: Jeg har ikke forlatt deg, og kommer aldri til å forlate deg. Jeg er her, for deg. Men jeg kan ikke være kjæresten din. Jeg må ta vare på meg selv, passe på meg selv, og stå opp for meg selv. Jeg vil gi og gi til deg, men det kan ikke gå på bekostning av meg selv. Det kan ikke gå på bekostning av min selvrespekt, og egenverdi. Og det gjør det, når jeg tilgir deg igjen og igjen, fordi jeg vet at det er noe du sliter med, jeg tillater uretten du gjør, og det gjør meg liten. Og det kan jeg ikke. For du fortjener det beste, og jeg er ikke det beste hvis jeg gjør meg selv liten. Jeg vil være hun du kan si at "du er det vakreste i verden", og den jenta, den er jeg ikke om jeg forblir kjæresten din. Du sa du skulle passe på meg, men du passer ikke på meg. Du sa du ikke skulle såre meg, men du sårer meg. Du sa det var for alltid, men du tør ikke. Selv om jeg ikke kan vite om ordene dine var sanne, så tror jeg fremdeles på deg, at du mente det, for jeg ser på deg som en god mann. Men jeg kan ikke endre deg, og jeg vil ikke endre deg. Jeg vil bare at du skal ha det bra. Men på dette tidspunktet vet jeg ikke hva mer jeg kan gjøre for at du skal tro på meg. Og nå tenker du at, men du forlater meg jo, siden jeg ikke vil være kjæresten din, men jeg gjør ikke det. Du kan nummeret mitt utenat, jeg kommer ikke til å blokke deg, du vet hvor jeg bor, hvor familien min bor, du har alle måter å kontakte meg på, og jeg er her for deg. Jeg sier ikke at jeg ikke kommer til å gå videre, men jeg vil aldri forlate deg. For det var det jeg skjønte ikke sant, at det at jeg er glad i deg handler ikke om hva du gjør for meg og gir til meg, og det handler ikke om at du er glad i meg også, det handler om deg, og min kjærlighet til deg, og det er så stort inni meg det. Gir meg glede å kjenne på hvor ekte det er. Og derfor så er jeg her for deg, ikke fordi du fortjener det av meg, eller har gjort deg fortjent til det, for du har behandlet meg som dritt, men fordi jeg fant ut at min kjærlighet for deg er på grunn av hvem du er, og du er en god mann L, og fordi du aldri fikk det du fortjente som barn, og jeg har så mye kjærlighet for deg, at selv om du ikke fortjener det av meg etter måten du har vært, så skal jeg gi den til deg. Du må bare tro på det selv! At du er god. Du er så vakker.

Jeg er sint på deg fordi nærhet og intimitet har aldri vært så godt som med deg. Fordi, selv om jeg vet at jeg kommer til å møte andre, så er det deg jeg vil ha. Fordi jeg begynte å tro på idiotiske, klissete romantiske ting som jeg aldri har trodd på. Jeg savner deg L. Jeg savner deg!

Du kommer til å pft'e av dette brevet, slenge det på bordet og være sur, men ta vare på det, for kanskje en dag finner du ut at du kjenner deg alene. Du hater deg selv, sånn du har sagt til meg at du gjør, og du trenger noen som ser deg, og jeg ser deg. Og alle ordene mine var sanne. Men jeg skal skrive noen av dem ned her, for jeg vet at du når du er der nede ikke husker dem, du har sagt så mange ganger "Nei, det har du aldri sagt" selv om jeg har sagt det så mange ganger. Men her har du det svart på hvitt, og det var alltid sant:

Du er så dritkjekk du, seriøst, armene dine, skuldrene dine, jeg har alltid tenkt at utseende ikke er det viktigste, og man kommer jo til å digge kjæresten sin uansett, men så møtte jeg deg, og selvsagt er jeg ikke glad i deg, eller liker deg på grunn av det, men føkk, du er digg. Jeg elsker å puse deg i håret, jeg elsker at du ligger i armkroken min, eller når du letter på toppen min og kysser meg brått på magen. Du er en skikkelig artig kar, du får meg til å le, og du er i så godt humør. Så energisk, lett, leken. Du ønsker andre vel, og du er villig til å gjøre mye for andre (jeg skulle bare ønske at du satt deg selv først av og til, fordi du er så verdifull at du fortjener det). Du inspirerer meg, selv nå, akkurat nå når jeg vet jeg må slå opp, og jeg aldri kommer til å få ha deg for alltid, så inspirerer du. Du er så vakker. Inni deg, tarmene dine, and all that shit. Du er så kunnskapsrik, og ydmyk om det. Omtenksom og kjærlig. Jeg elsker når jeg ligger inntil deg i senga, og selv om jeg hater snorkinga di så holder jeg ut med det, for jeg vil ikke være borte fra deg. I'm a creep, I'm a weirdo. Hvordan er den sangen, han som ser på hun som sover, Aerosmith! I don't wanna miss a thing. Men jeg kommer til å misse alt nå. Men likevel, jeg er så føkkings glad i deg. Jeg skulle jo bare ha kyssa deg en gang til. Hørt deg si navnet mitt, en gang til. Eller tusenvis av ganger til, det er jo det jeg egentlig ønsker meg. Men livet blir ikke alltid det man ønsker seg. Du er en god mann, L. Du er aksepterende, tar folk som de er, og lar dem være svake. Bare ikke deg selv, men du det er lov å være svak av og til. Jeg ser opp til deg for din evne til å ivareta menneskene rundt deg når du er i nærheten av dem. Jeg kunne fortsatt, men dette er bare noe av det jeg liker med deg.

L, helt sant, hvis du noen gang trenger noen så er jeg her. Jeg ser deg. Jeg ser at du er svak, selv om du ikke tillater deg det, og jeg er like glad i deg for det. Jeg forlater deg ikke, jeg må bare ta vare på meg selv også. Du kommer til å gjøre ei jente skikkelig lykkelig en dag, jeg ønsker deg alt det beste. Jeg skulle ønske jeg var den jenta, men på dette tispunktet går det ikke. Ikke sånn det har vært nå. Jeg håper du finner den jenta som kan spille deg god, som gjør deg lykkelig.

Jeg savner deg sånn. Det er to uker siden jeg bestemte meg for å gjøre det slutt, men jeg har enda ikke gjort det. For hver dag tenker jeg "kjærligheten tåler alt", og den gjør det, den forsvinner ikke. Og jeg forstod det, og bestemte meg for å være glad i deg uten å være kjæresten din, men likevel klarer jeg ikke å si det til deg. Men jeg må. Jeg må. "You've got a friend", det er sant. Husk på det. Aldri gjør noe forhastet, hvis verden er jævlig så finn meg. Jeg er her for deg, du må vite det nå.

Føkk deg, jeg er så glad i deg. Det er så mange ting jeg skulle sagt, jeg skulle fortsatt dette brevet evig, for jeg vil ha deg evig. Men jeg må jo avslutte det et sted. Du vet jo at jeg har så mange ting jeg skulle fortalt deg om, vist deg, gjort med deg, du vet det. Men du velger. Og jeg aksepterer det. Jeg kan ikke være med deg når du velger sånn. Jeg tror du aksepterer det. Ingen har noen gang gjort meg så glad, L, husk det. Husk vårt første kyss, husk tennene mine på øreflippen din. Husk de gode tingene vi hadde, for de var sanne, ekte. Jeg ser hele deg, og du er god nok.

Ha det bra. Bare, ha det bra! Vær lykkelig, få det godt. Gjør livet ditt så godt som du kan, og vit at du er verdifull og god. Du er så vakker du! L. L.

Jeg er glad i deg, din M. For alltid.

Anonymkode: 45d5d...0ac

[Gjest PetterPanne]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjære L,

Jeg er så glad i deg jeg. Men føkk deg. Føkk deg. Jeg vet det ikke er rasjonelt, men jeg er så sinna på deg fordi det feiler deg noe. Det er jo ikke din feil, men jeg er sint på deg. Kan du ikke bare ikke feile noe? Kan ikke alt bare være bra? Kan ikke vi bare funke? Jeg er glad i deg, og du er glad i meg. Alt er så føkkings bra, men det er så dårlig, fordi noen andre har føkka deg opp. Og du er bare god og snill og klarer ikke å være sint på foreldrene dine, men jeg er sint på dem. Føkk dem også. Noen ganger behandler du meg som dritt, og du klarer ikke si unnskyld. Jeg tenkte på det så vidt i dag, selv om jeg må slå opp, at det perfekte frieriet for meg hadde vært hvis du sa "Unnskyld, kan du tilgi meg? Takk for at du har vært her for meg, jeg elsker deg, og jeg trenger deg.". Unnskyld, tilgi, takk og elske. Men sorry seems to be the hardest word. For du hadde ikke trengt å si mer, for det gjør du jo allerede, men du klarer aldri å si unnskyld. Og det høres ut som den minste bagatell, men det er ikke det i praksis. For du fortsetter å såre meg fordi du er så redd, fordi du vil isolere deg. Og selv om jeg forstår deg nå, så sårer det, og du vet det, du ser det, men du kan ikke si "unnskyld". Ikke én gang. Jeg blir sint på meg selv også, for kan jeg ikke bare drite i det ordet da? Men nei, for det handler om så mye mer. Hadde det bare vært ordet! Jeg føler at jeg litt etter litt mister selvrespekten, og du lærte meg noe, du lærte meg at jeg er verdifull. Innimellom så tenker jeg at jeg hater deg, i små sekund, for jeg er så sint på deg. Så sint fordi du ødelegger dette for deg selv, og for meg. Og nå tenker du at hvis jeg hater deg, hvorfor er jeg så sint for at det må være over, men det er jo fordi jeg er så glad i deg! Og fordi jeg egentlig ikke hater deg. Jeg hater deg jo bare fordi vi er så bra for hverandre, men så går det til helvete. Jeg hater deg ikke! Jeg kunne aldri hatet deg. Jeg bare hater situasjonen kanskje. For du... du har gitt meg så mye, og du er så bra, og du har påvirket og inspirert meg på en måte ingen andre har gjort før, og jeg vil ha deg for resten av livet.

På dette tidspunktet vet jeg ikke en gang om jeg noen gang kjente deg. Jeg så inn i øynene dine og jeg stolte på deg, og jeg stoler på det nå også, egentlig, men hvis jeg skal være ærlig så kan jeg jo ikke vite. Men jeg er hvertfall så nær som det går an å vite. For du er jo ikke ond! Men jeg har på en måte akseptert at jeg aldri får vite noe skikkelig fra deg. Jeg ville ha venta på deg jeg, om du sa, "I'll get my shit together, bare vent, okei?", for du gjør meg mer glad enn noen andre jeg har møtt, og jeg ser opp til deg, og jeg liker deg, og jeg er trofast. Men du tør ikke spørre, du tør ikke ta plass, så du tar mer plass enn du trenger. Men jeg skjønte noe for noen uker siden, at selv om jeg aldri kan vite noe skikkelig med deg, hva du føler, eller følte, eller om noen av ordene dine egentlig var sanne, så vet jeg jo hva jeg følte, og det skal du vite L at selv om jeg er sint på deg, og selv om jeg nå må slå opp, så var alle de gode ordene sanne, og de er det fremdeles. Og jeg vet du sliter med å stole på meg, jeg vet du sliter med å stole på at du er god nok, at du er verdifull og at du kan bli akseptert hvis du viser hele deg, men du er jo det! 100% vakring. Føkk. Skjønner du ikke at jeg bare vil få lov til å kalle deg gutten min hver eneste dag for alltid!? Føkk deg. Ikke tvil på at det jeg sa var sant.

Siden jeg vet at du kommer til å føle det som at jeg har forlatt deg, så skal du høre nå: Jeg har ikke forlatt deg, og kommer aldri til å forlate deg. Jeg er her, for deg. Men jeg kan ikke være kjæresten din. Jeg må ta vare på meg selv, passe på meg selv, og stå opp for meg selv. Jeg vil gi og gi til deg, men det kan ikke gå på bekostning av meg selv. Det kan ikke gå på bekostning av min selvrespekt, og egenverdi. Og det gjør det, når jeg tilgir deg igjen og igjen, fordi jeg vet at det er noe du sliter med, jeg tillater uretten du gjør, og det gjør meg liten. Og det kan jeg ikke. For du fortjener det beste, og jeg er ikke det beste hvis jeg gjør meg selv liten. Jeg vil være hun du kan si at "du er det vakreste i verden", og den jenta, den er jeg ikke om jeg forblir kjæresten din. Du sa du skulle passe på meg, men du passer ikke på meg. Du sa du ikke skulle såre meg, men du sårer meg. Du sa det var for alltid, men du tør ikke. Selv om jeg ikke kan vite om ordene dine var sanne, så tror jeg fremdeles på deg, at du mente det, for jeg ser på deg som en god mann. Men jeg kan ikke endre deg, og jeg vil ikke endre deg. Jeg vil bare at du skal ha det bra. Men på dette tidspunktet vet jeg ikke hva mer jeg kan gjøre for at du skal tro på meg. Og nå tenker du at, men du forlater meg jo, siden jeg ikke vil være kjæresten din, men jeg gjør ikke det. Du kan nummeret mitt utenat, jeg kommer ikke til å blokke deg, du vet hvor jeg bor, hvor familien min bor, du har alle måter å kontakte meg på, og jeg er her for deg. Jeg sier ikke at jeg ikke kommer til å gå videre, men jeg vil aldri forlate deg. For det var det jeg skjønte ikke sant, at det at jeg er glad i deg handler ikke om hva du gjør for meg og gir til meg, og det handler ikke om at du er glad i meg også, det handler om deg, og min kjærlighet til deg, og det er så stort inni meg det. Gir meg glede å kjenne på hvor ekte det er. Og derfor så er jeg her for deg, ikke fordi du fortjener det av meg, eller har gjort deg fortjent til det, for du har behandlet meg som dritt, men fordi jeg fant ut at min kjærlighet for deg er på grunn av hvem du er, og du er en god mann L, og fordi du aldri fikk det du fortjente som barn, og jeg har så mye kjærlighet for deg, at selv om du ikke fortjener det av meg etter måten du har vært, så skal jeg gi den til deg. Du må bare tro på det selv! At du er god. Du er så vakker.

Jeg er sint på deg fordi nærhet og intimitet har aldri vært så godt som med deg. Fordi, selv om jeg vet at jeg kommer til å møte andre, så er det deg jeg vil ha. Fordi jeg begynte å tro på idiotiske, klissete romantiske ting som jeg aldri har trodd på. Jeg savner deg L. Jeg savner deg!

Du kommer til å pft'e av dette brevet, slenge det på bordet og være sur, men ta vare på det, for kanskje en dag finner du ut at du kjenner deg alene. Du hater deg selv, sånn du har sagt til meg at du gjør, og du trenger noen som ser deg, og jeg ser deg. Og alle ordene mine var sanne. Men jeg skal skrive noen av dem ned her, for jeg vet at du når du er der nede ikke husker dem, du har sagt så mange ganger "Nei, det har du aldri sagt" selv om jeg har sagt det så mange ganger. Men her har du det svart på hvitt, og det var alltid sant:

Du er så dritkjekk du, seriøst, armene dine, skuldrene dine, jeg har alltid tenkt at utseende ikke er det viktigste, og man kommer jo til å digge kjæresten sin uansett, men så møtte jeg deg, og selvsagt er jeg ikke glad i deg, eller liker deg på grunn av det, men føkk, du er digg. Jeg elsker å puse deg i håret, jeg elsker at du ligger i armkroken min, eller når du letter på toppen min og kysser meg brått på magen. Du er en skikkelig artig kar, du får meg til å le, og du er i så godt humør. Så energisk, lett, leken. Du ønsker andre vel, og du er villig til å gjøre mye for andre (jeg skulle bare ønske at du satt deg selv først av og til, fordi du er så verdifull at du fortjener det). Du inspirerer meg, selv nå, akkurat nå når jeg vet jeg må slå opp, og jeg aldri kommer til å få ha deg for alltid, så inspirerer du. Du er så vakker. Inni deg, tarmene dine, and all that shit. Du er så kunnskapsrik, og ydmyk om det. Omtenksom og kjærlig. Jeg elsker når jeg ligger inntil deg i senga, og selv om jeg hater snorkinga di så holder jeg ut med det, for jeg vil ikke være borte fra deg. I'm a creep, I'm a weirdo. Hvordan er den sangen, han som ser på hun som sover, Aerosmith! I don't wanna miss a thing. Men jeg kommer til å misse alt nå. Men likevel, jeg er så føkkings glad i deg. Jeg skulle jo bare ha kyssa deg en gang til. Hørt deg si navnet mitt, en gang til. Eller tusenvis av ganger til, det er jo det jeg egentlig ønsker meg. Men livet blir ikke alltid det man ønsker seg. Du er en god mann, L. Du er aksepterende, tar folk som de er, og lar dem være svake. Bare ikke deg selv, men du det er lov å være svak av og til. Jeg ser opp til deg for din evne til å ivareta menneskene rundt deg når du er i nærheten av dem. Jeg kunne fortsatt, men dette er bare noe av det jeg liker med deg.

L, helt sant, hvis du noen gang trenger noen så er jeg her. Jeg ser deg. Jeg ser at du er svak, selv om du ikke tillater deg det, og jeg er like glad i deg for det. Jeg forlater deg ikke, jeg må bare ta vare på meg selv også. Du kommer til å gjøre ei jente skikkelig lykkelig en dag, jeg ønsker deg alt det beste. Jeg skulle ønske jeg var den jenta, men på dette tispunktet går det ikke. Ikke sånn det har vært nå. Jeg håper du finner den jenta som kan spille deg god, som gjør deg lykkelig.

Jeg savner deg sånn. Det er to uker siden jeg bestemte meg for å gjøre det slutt, men jeg har enda ikke gjort det. For hver dag tenker jeg "kjærligheten tåler alt", og den gjør det, den forsvinner ikke. Og jeg forstod det, og bestemte meg for å være glad i deg uten å være kjæresten din, men likevel klarer jeg ikke å si det til deg. Men jeg må. Jeg må. "You've got a friend", det er sant. Husk på det. Aldri gjør noe forhastet, hvis verden er jævlig så finn meg. Jeg er her for deg, du må vite det nå.

Føkk deg, jeg er så glad i deg. Det er så mange ting jeg skulle sagt, jeg skulle fortsatt dette brevet evig, for jeg vil ha deg evig. Men jeg må jo avslutte det et sted. Du vet jo at jeg har så mange ting jeg skulle fortalt deg om, vist deg, gjort med deg, du vet det. Men du velger. Og jeg aksepterer det. Jeg kan ikke være med deg når du velger sånn. Jeg tror du aksepterer det. Ingen har noen gang gjort meg så glad, L, husk det. Husk vårt første kyss, husk tennene mine på øreflippen din. Husk de gode tingene vi hadde, for de var sanne, ekte. Jeg ser hele deg, og du er god nok.

Ha det bra. Bare, ha det bra! Vær lykkelig, få det godt. Gjør livet ditt så godt som du kan, og vit at du er verdifull og god. Du er så vakker du! L. L.

Jeg er glad i deg, din M. For alltid.

Anonymkode: 45d5d...0ac

Kan du skrive en kortversjon av den eller? Sånn i typ 3 setninger sånn at jeg får sammendraget? På forhånd takk.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, PetterPanne skrev:

Kan du skrive en kortversjon av den eller? Sånn i typ 3 setninger sånn at jeg får sammendraget? På forhånd takk.

Kjære PetterPanne,

dette brevet er ikke ment til deg, så ser ikke grunnen til at du skal ønske tre setninger om noe som ikke vedgår deg. Du får lese det i sin helhet, eller la være. Tror de færreste gidder å lese hele, så jeg skjønner poenget ditt, men det var ordene som ville ut, så slik ble det.

Mvh M

(Ops, dette sendte jeg jo! Med å svare deg nå!)
(3 setninger: Jeg er sint på kjæresten min som jeg må slå opp med. Skulle ønske alt gikk bra med oss fordi jeg ser sånn opp til ham, skulle ønske det ble oss. Jeg er her for ham selv om jeg ikke kan være kjæresten hans.) Nå er det din tur.

Anonymkode: 45d5d...0ac

[Gjest PetterPanne]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Kjære PetterPanne,

dette brevet er ikke ment til deg, så ser ikke grunnen til at du skal ønske tre setninger om noe som ikke vedgår deg. Du får lese det i sin helhet, eller la være. Tror de færreste gidder å lese hele, så jeg skjønner poenget ditt, men det var ordene som ville ut, så slik ble det.

Mvh M

(Ops, dette sendte jeg jo! Med å svare deg nå!)
(3 setninger: Jeg er sint på kjæresten min som jeg må slå opp med. Skulle ønske alt gikk bra med oss fordi jeg ser sånn opp til ham, skulle ønske det ble oss. Jeg er her for ham selv om jeg ikke kan være kjæresten hans.) Nå er det din tur.

Anonymkode: 45d5d...0ac

Kjære M

Takk for at du svarte på forespørselen min. Jeg lider nemlig av internett ADHD og har problemer med å lese lengre tekster.

Mvh PetterPanne

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjære PetterPanne,

dette brevet er ikke ment til deg, så ser ikke grunnen til at du skal ønske tre setninger om noe som ikke vedgår deg. Du får lese det i sin helhet, eller la være. Tror de færreste gidder å lese hele, så jeg skjønner poenget ditt, men det var ordene som ville ut, så slik ble det.

Mvh M

(Ops, dette sendte jeg jo! Med å svare deg nå!)
(3 setninger: Jeg er sint på kjæresten min som jeg må slå opp med. Skulle ønske alt gikk bra med oss fordi jeg ser sånn opp til ham, skulle ønske det ble oss. Jeg er her for ham selv om jeg ikke kan være kjæresten hans.) Nå er det din tur.

Anonymkode: 45d5d...0ac

Jeg leste hele, det var veldig fint. Jeg ble faktisk både trist og litt rørt. Håper det ordner seg, både for deg og kjæresten din, selv om dere ikke kan være kjærester!

Anonymkode: e6b5d...247

[AnonymBruker]

8 minutter siden, PetterPanne skrev:

Kjære M

Takk for at du svarte på forespørselen min. Jeg lider nemlig av internett ADHD og har problemer med å lese lengre tekster.

Mvh PetterPanne

PetterPanne,

Det var bare hyggelig! Jeg tror ikke man trenger å lide av internett-ADHD for å ikke orke å lese den teksten. Det ble veldig langt. Jeg hadde vanskeligheter med å avslutte, det er jo så mye man skulle fått sagt.

M

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leste hele, det var veldig fint. Jeg ble faktisk både trist og litt rørt. Håper det ordner seg, både for deg og kjæresten din, selv om dere ikke kan være kjærester!

Anonymkode: e6b5d...247

Hei du!

Så hyggelig å høre at det rørte noe i dei. Jeg håper også det ordner seg, selv om jeg stadig kommer tilbake til at "det skulle jo være oss". Men prøver å tenke at det viktigste er hvis vi kan begge få det godt, selv om det ikke er med hverandre. Jeg tenker han er den eneste i dag, men med så mange milliarder, så kan det umulig finnes bare en eneste. Det er vel bare at jeg skulle ønske det var ham! Uansett er den kjærligheten jeg kjenner inni meg på en måte noe vakkert han har gitt meg, så jeg tar vare på det, og prøver å se fremover.

Beste hilsen M

Anonymkode: 45d5d...0ac

[momo]

Jeg skrev et brev til min kjæreste, ex nå. Skrev dette da vi gikk gjennom en tøff periode, og jeg skrev bare for min egen skyld. Skrev om alle de gode minnene våres, om kjærligheten vår, og kjærligheten min for han. At jeg alltid skulle være der, hvor mye jeg trodde på oss. Men han dyttet meg vekk, bare mer og mer, så dumpet han meg. Så jeg sendte ikke brevet. Men jeg trengte å skrive det, for å beholde troen på oss, se alt som var bra. Da vi gikk gjennom den tøffe tiden.

[AnonymBruker]

Jeg hater tanken på at jeg har mistet deg, du gjorde fremtiden til noe helt annet, du betydde alt. Alt så annerledes ut når du lå her. Savner deg og tenker på deg hver eneste dag. 

Anonymkode: 7dc25...81e

[ajarRun]

Min kjære,

jeg føler meg sikker på at jeg blir gal igjen. Jeg føler vi ikke kan gå gjennom ennå en av de grusomme tidene. Og jeg kommer ikke til å bli bedre denne gangen. Jeg begynner å høre stemmer, og jeg kan ikke konsentrere meg. Så jeg gjør det som virker som det beste å gjøre. Du har gitt meg den beste mulige lykke. Du har vært alt noen kan være på alle mulige måter. Jeg tror ikke to mennesker kunne ha vært lykkeligere før denne grusomme sykdommen kom. Jeg kan ikke kjempe lengre. Jeg vet at jeg ødelegger livet ditt, som uten meg kunne funket. Og du vet jeg vil vite. Du kan se at jeg ikke engang kan skrive dette skikkelig. Jeg kan ikke lese. Hva jeg vil si er at jeg skylder deg all lykken i mitt liv til deg. Du har vært veldig tålmodig med meg, og utrolig god. Jeg vil si det - alle vet det. Hvis noen kunne ha reddet meg ville det vært deg. Alt annet enn sikkerheten på din godhet har gått fra meg. Jeg kan ikke ødelegge livet ditt lengre.

Jeg tror ikke to mennesker kunne vært lykkeligere enn det vi var.

[AnonymBruker]

Jeg sier til deg at jeg hater deg. Men jeg elsker deg. Hvorfor kom du ikke den dagen? Hvorfor lot du meg være alene? Hadde du kommet, ville livene våre blitt forandret for alltid. Jeg kan aldri tilgi deg og jeg hater å elske deg.

Anonymkode: ab0c2...2a1

[AnonymBruker]

Jeg klarte aldri å glemme deg helt. Vil aldri glemme deg helt. Jeg vet ikke helt hva det var med deg, men jeg klarer ikke slippe taket. Følelsene mine kan dabbe av, eller forsvinne, men uansett hvordan du behandlet meg, så dukker du faenmeg alltid opp i tankene mine. Du var ikke så fantastisk heller, men noe var det. Jeg likte at du var litt rar. Og så fin.Og så ærlig.. Etter mange år, tar du kontakt igjen og ber meg ut. Sier du har skjerpet deg og at det var feil tidspunkt, og jeg var ikke vond å be. Vi får se hvordan det går denne gangen, men jeg har ingen store forhåpninger. Jeg tør ikke. Forhåpentligvis har du modnet mer etter alle disse årene.

Jeg hadde flydd høyere enn fuglen hvis det ble oss en dag. Jeg har aldri følt på dette før, ikke noe så intenst. At jeg må bare ha deg. Og uansett hvordan utfallet blir, så kommer jeg nok aldri til å glemme deg. Jeg er så jævlig svak.. faen ass. Jeg vet ikke

Anonymkode: c60b6...c16

[AnonymBruker]

Jeg elsket deg, du sa du elsket meg. Du sa du ville fri til meg, kjøpe hus med meg, at jeg var den eneste du kunne slappe ordentlig av med. Jeg vartet deg opp: Ga deg mat, passet på dyrene dine, vasket ryddet, jeg ville jo ikke annet enn at du skulle ha det bra! Du som jobbet så mye, var mye syk og hadde mye rusk i bagasjen. Jeg elsket deg, du var egentlig den første jeg virkelig har elsket. Jeg ga deg kroppen min, hver eneste dag.
Selv med min nåværende mann, som jeg elsker, så hender det altfor ofte at du detter ned i hodet mitt. Ikke noen av de andre, de er bare numre i rekken, men du var virkelig spesiell for meg, og jeg tror desverre du alltid vill være det.

Når jeg ser deg i byen, så blir jeg alltid redd for at du skal se meg. Du har forfallt greit mye fysisk, men fremdeles så kjenner jeg de samme følelsene. Men jeg må gå, jeg må snu, for du er som heroin for meg.

Alle de gangene jeg tok deg på fersken, alle de gangene vi slo opp, at du aldrig kunne si noe pent til meg før du terget meg til og gråte. Allt det stygge du har sagt om meg bak min rygg. At du kunne flytte inn med venninna di som var kåt på deg da vi slo opp, og fortsatt lot meg "henge på kroken" og tro allt skulle ordne seg.
Alle de gangene du var utro, men på død og liv skulle ha meg tilbake selv om du helt klart vasset i damer.

Hvorfor?
Hva var det egentlig du ville? Hvorfor ville du ødelegge noe som jeg vet du satte like mye pris på? Når jeg har hørt fra felles bekjente selv nå, 7 år etterpå; at du fortsatt elsker meg og ikke tror du vill finne noen som meg igjen. Du snakker ikke om følelser, hvorfor snakker du om dette, om meg?

Noen ganger lurer jeg på om min mann bare er ett substitutt for deg, men det vill jeg aldrig finne ut. Jeg kan ikke, jeg vill ikke
Selvom jeg savner friheten du ga meg, at vi var to, men ên. 

Kanskje i ett annet liv...

Anonymkode: c6a4b...555

[AnonymBruker]

Jeg ønsker deg ikke noe vondt, men det er helt greit om du får AIDS og dør.

Anonymkode: 2817a...dbd

[AnonymBruker]

Pappa

Du skulle valgt oss foran alkoholen.. tenk hvor annerledes ting hadde blitt. 

Jeg angrer på at det siste jeg sa til deg var at du skulle reise til helvete. 

 

Nå er du død og det gjør vondt at det er så mye usakt. 

Glad i deg

Anonymkode: 37eee...56c

[AnonymBruker]

Jeg ble så glad i deg. Skulle ønske jeg fikk fortalt deg det på vårt siste møte. Jeg holdt igjen, for å ikke briste i gråt. Jeg ville være sterk. Jeg har ikke sett deg på fem år. Jeg håper vi sees igjen snart. Uten deg hadde jeg ikke kommet meg gjennom. 

Anonymkode: 71e2e...5a4

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg elsket deg, du sa du elsket meg. Du sa du ville fri til meg, kjøpe hus med meg, at jeg var den eneste du kunne slappe ordentlig av med. Jeg vartet deg opp: Ga deg mat, passet på dyrene dine, vasket ryddet, jeg ville jo ikke annet enn at du skulle ha det bra! Du som jobbet så mye, var mye syk og hadde mye rusk i bagasjen. Jeg elsket deg, du var egentlig den første jeg virkelig har elsket. Jeg ga deg kroppen min, hver eneste dag.
Selv med min nåværende mann, som jeg elsker, så hender det altfor ofte at du detter ned i hodet mitt. Ikke noen av de andre, de er bare numre i rekken, men du var virkelig spesiell for meg, og jeg tror desverre du alltid vill være det.

Når jeg ser deg i byen, så blir jeg alltid redd for at du skal se meg. Du har forfallt greit mye fysisk, men fremdeles så kjenner jeg de samme følelsene. Men jeg må gå, jeg må snu, for du er som heroin for meg.

Alle de gangene jeg tok deg på fersken, alle de gangene vi slo opp, at du aldrig kunne si noe pent til meg før du terget meg til og gråte. Allt det stygge du har sagt om meg bak min rygg. At du kunne flytte inn med venninna di som var kåt på deg da vi slo opp, og fortsatt lot meg "henge på kroken" og tro allt skulle ordne seg.
Alle de gangene du var utro, men på død og liv skulle ha meg tilbake selv om du helt klart vasset i damer.

Hvorfor?
Hva var det egentlig du ville? Hvorfor ville du ødelegge noe som jeg vet du satte like mye pris på? Når jeg har hørt fra felles bekjente selv nå, 7 år etterpå; at du fortsatt elsker meg og ikke tror du vill finne noen som meg igjen. Du snakker ikke om følelser, hvorfor snakker du om dette, om meg?

Noen ganger lurer jeg på om min mann bare er ett substitutt for deg, men det vill jeg aldrig finne ut. Jeg kan ikke, jeg vill ikke
Selvom jeg savner friheten du ga meg, at vi var to, men ên. 

Kanskje i ett annet liv...

Anonymkode: c6a4b...555

Kjenner meg igjen i noe av dette, hvorfor ødelegge noe som gjør dem godt? Hvorfor dytte noen vekk som man sier man elsker, så lenge etter? Det gir bare ikke mening. SÅ mange lovnader som ikke ble holdt.

 

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble så glad i deg. Skulle ønske jeg fikk fortalt deg det på vårt siste møte. Jeg holdt igjen, for å ikke briste i gråt. Jeg ville være sterk. Jeg har ikke sett deg på fem år. Jeg håper vi sees igjen snart. Uten deg hadde jeg ikke kommet meg gjennom. 

Anonymkode: 71e2e...5a4

Merker jeg ble nysgjerrig på hvordan han hjalp deg igjennom, og på en måte håper jeg som deg at dere møtes igjen.

Anonymkode: 45d5d...0ac

[AnonymBruker]

Hei L,

Jeg har et problem, et skikkelig dilemma. Og du er jo bestevennen min, og du har sagt jeg kan komme til deg med alt, men greia er at dilemmaet handler om deg, og om oss. Så jeg kan ikke spørre deg. For du går inn i deg selv og nekter å snakke. Men jeg lurer på hva du hadde sagt, hvis du skulle råde meg som bestevenninna di. Hadde du pusha på, sagt "ikke bli!", "du kan ikke fortsette med den fyren!"? Skulle ønske jeg kunne spørre deg. Det har gått over 2 uker siden jeg fant ut at jeg må slå opp. Jeg legger meg og ber til et eller annet jeg ikke tror på, eller til den sterke delen av meg selv, at hjelp meg til å slå opp med L. Gi meg styrken jeg trenger for å gjøre det slutt. Men den er der ikke. Du drar meg inn igjen. Gir meg håpet om at du kanskje ser hva som må til selv. Forteller en vits, og er ditt sjarmerende selv, og du er så vakker. Så jeg klarer ikke å gå. Jeg vet jeg kan klare meg uten deg, det er ikke det. Den biten har jeg slått fra meg, jeg vet jo at jeg klarer meg uten deg. Men jeg vil ikke. Jeg vil ikke gi slipp på dette som har vært så bra, og har potensiale til å bli så bra, det beste. Jeg er sliten, frustrert, L. Prøver du? For din egen del i det minste? Lurer på hva du hadde sagt, om jeg faktisk kunne komme til deg som en venn.

Jeg tror jeg må få besøk av ei venninne og direkte be henne om å hjelpe meg gjøre det, for dagene går, og det sliter meg ut, og jeg får bare ikke gjort det. Gi slipp på deg. Men jeg må klare det. Du bygger meg opp, men bryter meg ned. Du har lært meg så mye du, L. Lurer på hva du hadde sagt.

"L! Jeg har møtt en fyr, han får meg til å føle det som jeg aldri før har følt. Jeg kjenner meg sett og verdsatt, elsket. Men så snur han om og dytter meg vekk. Hva skal jeg gjøre?" Hva hadde du sagt hvis jeg fortalte deg dilemmaet om oss? bare at det ikke var oss. Du sa en gang at det beste for meg er om jeg slår opp med deg. Jeg tror du har rett. Jeg trodde aldri jeg skulle møte noen som ... nei, jeg kan ikke si det. Det er for stygt. Du kan få det bedre, du fortjener det. Ikke gi deg på det. Ikke fortsett livet ditt sånn der du dytter alle andre bort, fordi du tror alle er slemme. For de er ikke det.

Rock on, baby. Din M.

Anonymkode: 45d5d...0ac

[dillyduzit]

Kjære farfar, min farfar, min bestevenn og min alt. 

Det er snart 13 år siden nå, men likevel tviholder jeg på deg i hvert eneste sekund. Hadde du visst hvor mye jeg angrer på den dagen, ville du nok ha snudd deg i graven. Det å vite at du kunne vært i livet i dag, gjør meg så vondt. Sykehussvikt sier mamma, samme sier jeg. Det var jo bare gode folk som tok vare på deg, de ville deg jo ikke noe vondt. 

Det går bra med meg nå, jeg vet at du er med meg hver dag. Jeg kan kjenne det på vinden og solen. Kirsebærblomstene våres blomstrer. Jeg vil ikke gi slipp på deg. Jeg kan ikke. Du er det som holder meg i live, fordi det er du som lærte meg alt jeg skulle få oppleve. Å som jeg skulle ønske du var der da vi ble ferdig med VGs. Jeg har ikke snakket med farmor på lenge, vi har på en måte ikke det båndet du og jeg hadde. På bryllupsdagen min vil jeg bære ringen din rundt halsen, som heder og ære for en fantastisk mann du var. Farfar, jeg savner deg sånn. 

 

Til min kjære. 

Du har så fantastiske øyeblikk, men vit at de kalde blir sterkere og sterkere. Til slutt vil jeg nok ikke si noe, redd for å gjøre noe feil. Jeg elsker deg, men hjertet mitt begynner å tære på nå, jeg er sliten, sliten av å være usikker. Sliten av å ikke være god nok, pen nok eller suksessfull nok. Jeg gjør jo alt for deg. Bare vit at jeg elsker deg så veldig mye. 

[AnonymBruker]

1 time siden, dillyduzit skrev:

Kjære farfar, min farfar, min bestevenn og min alt. 

Det er snart 13 år siden nå, men likevel tviholder jeg på deg i hvert eneste sekund. Hadde du visst hvor mye jeg angrer på den dagen, ville du nok ha snudd deg i graven. Det å vite at du kunne vært i livet i dag, gjør meg så vondt. Sykehussvikt sier mamma, samme sier jeg. Det var jo bare gode folk som tok vare på deg, de ville deg jo ikke noe vondt. 

Det går bra med meg nå, jeg vet at du er med meg hver dag. Jeg kan kjenne det på vinden og solen. Kirsebærblomstene våres blomstrer. Jeg vil ikke gi slipp på deg. Jeg kan ikke. Du er det som holder meg i live, fordi det er du som lærte meg alt jeg skulle få oppleve. Å som jeg skulle ønske du var der da vi ble ferdig med VGs. Jeg har ikke snakket med farmor på lenge, vi har på en måte ikke det båndet du og jeg hadde. På bryllupsdagen min vil jeg bære ringen din rundt halsen, som heder og ære for en fantastisk mann du var. Farfar, jeg savner deg sånn. 

 

Til min kjære. 

Du har så fantastiske øyeblikk, men vit at de kalde blir sterkere og sterkere. Til slutt vil jeg nok ikke si noe, redd for å gjøre noe feil. Jeg elsker deg, men hjertet mitt begynner å tære på nå, jeg er sliten, sliten av å være usikker. Sliten av å ikke være god nok, pen nok eller suksessfull nok. Jeg gjør jo alt for deg. Bare vit at jeg elsker deg så veldig mye. 

Så utrolig fint skrevet om din farfar.

Og jeg synes ikke man skal måtte tåle evig. Du er god nok. Jeg tror mitt problem er det samme, jeg er sliten av å være usikker, men jeg er for glad i ham til å gå.

Anonymkode: 45d5d...0ac