Dere med glade og høflige barn...

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

I sånne situasjoner ville jeg hilst, takket og snakket for henne fortsatt, slik vi gjør med de aller minste for å lære dem. Min syvåring: "Vann!" Jeg (rekker henne vannet over bordet): "Kan du sende meg vannet vær så snill? Værsågod" Barnet: Taust. Jeg: "Takk". Sånn gjorde vi da de var ett, og sånn gjør vi det ennå ved forglemmelser ved middagsbordet. I barnehagen både hilser jeg og sier hade bra, og oftere og oftere kommer det en glad: Hade! ses i morgen! God helg!" osv fra barnet. Hvis ikke sier jeg det i hvertfall.  Det er da ingen ting i stemorsrollen (eller andre voksnes roller) som tilsier at man ikke skal oppfordre til takking?

Anonymkode: de427...147

Dette gjør jeg hver gang med høflighet når det kommer til å si takk. Men at hun ikke takker for gaver finner jeg ikke bra. River opp gaver som en 2-åring, kaster papir på en voksen som i -ta dette for meg- og sier "jeg visste at det var xxxxx" på en ekkel måte når hun ser hva det er. Hun blir jo kjempeglad for det hun får, men hun viser det ikke 1%. 

Tenker mer på oppdragelse generelt,  hvor jeg skulle ønske jeg kunne ha oppdratt henne på dette, ettersom at foreldrene ikke har virket til å bry seg. Litt fordi det kan være flaut å bli sett på som moren hennes av andre med at hun er så forbasket tilbaketrukket og at jeg synes det blir for dumt at man gjemmer hodet sitt i fanget på foreldre når man  er syv (!) år. 

Anonymkode: 3ea41...92b

[AnonymBruker]

Hmm, høres jo ut som en litt vel sjenert unge, men kan godt være noe hun vokser av seg spesielt når hun ser hvordan alle andre er og hilser .. Ellers kan det nok være lurt å prøve å oppmuntre henne til å være førstemann til å si hei osv, rett og slett få henne litt ut av komfort sonen. Var selv ufattelig sjenert store deler av barndommen min, og det ødela så utrolig mye. Sier ikke at det var mine foreldres skyld, men hvis barnet ditt gir tendenser til slik sjenerthet i så ung alder bør du kanskje prøve å engasjere og oppmuntre henne til å være med utadvent osv..  

Anonymkode: 6dc45...e3b

[AnonymBruker]

Den 28.5.2016 at 0.05, Søster K skrev:

Min datter på snart fire er vanligvis i strålende humør og normalt sosial/skeptisk for alderen. Likevel blir hun helt mutt, sjenert og stille dersom hun treffer barn eller andres foreldre som hilser på henne. Spesielt om morgenen i Bhg. Da møter vi omtrent daglig blide barn som smiler og sier hei navn! Min datter responderer med å se sur ut, og sier absolutt ingenting. Jeg prøver da å vise henne hvordan man hilser tilbake, smiler og småprater med barn og voksne. Har også prøvd å si litt forsiktig at vi må si hei tilbake når noen sier hei til oss. Ikke foran de andre barna selvfølgelig. Det hjelper lite..det samme skjer dersom vi treffer barn i butikken eller i gata som vi kjenner. De smiler og hilser på datteren, og får sur stillhet tilbake. 

Regner selvsagt med at dette endrer seg med alderen, men skulle så gjerne fått noen tips på hvordan dere med blide og høflige barn har fått til dette..

og håper jo at de andre barna ikke gir opp, og slutter å hilse på datteren. Kusinen hennes, som er noen år eldre er faktisk helt lik..hun har blitt litt bedre, men er fremdeles litt sånn sur og stille..

Jeg har alltid vært en introvert jente, helt fra barnehage-alder. 
Om jeg kunne ønsket meg EN ting annerledes i oppveksten, så var det mer godkjennelse at jeg faktisk VAR det.

Jeg likte andre barn, men det ble fort bråkette, slitsomt og jeg likte helst se i bøker for meg selv, tegne og leke rolig med figurer. Men de andre hang i lysekrona, brølte og ga seg ikke før de stupte i seng

Dette fortsatte gjerne opp gjennom hele barndommen med; "hvorfor kan ikke du være mer med venner?" , "Norah spiller fotball med de andre, kan ikke du også gjøre noe da?", "du skal ikke dra på fest da?", "hvorfor snakker du så lite?".
Det er vanskelig for ett barn og forstå hvorfor man skal bli stillt spørsmålstegn ved, når man faktisk bare er sånn.
Føler ikke jeg var sjenert heller, men jeg ble igrunn det av og hele tiden få alle de spørsmålene og presset om "hvorfor jeg ikke var normal", når det egentlig bare var at jeg fort ble tom for energi av for mye sosialt.
Man er jo tross allt i barnehagen/på skolen ganske lenge om gangen, så skjer det gjerne noe på fritiden også

Sier ikke at din er det, men gi henne en sjanse til og vise hvem hun er. Kanskje hun bare er litt mer på introvert-siden enn ekstrovert?

Anonymkode: c36b2...6a6

[AnonymBruker]

Jeg ville bare vist henne hvordan hun skal takle situasjonen..! Si hei og si at "**** så hyggelig å møte ****! synes du ikke?". La det gå sin gang etter det, endrer seg etterhvert.

Anonymkode: 61a36...51b

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid vært en introvert jente, helt fra barnehage-alder. 
Om jeg kunne ønsket meg EN ting annerledes i oppveksten, så var det mer godkjennelse at jeg faktisk VAR det.

Jeg likte andre barn, men det ble fort bråkette, slitsomt og jeg likte helst se i bøker for meg selv, tegne og leke rolig med figurer. Men de andre hang i lysekrona, brølte og ga seg ikke før de stupte i seng

Dette fortsatte gjerne opp gjennom hele barndommen med; "hvorfor kan ikke du være mer med venner?" , "Norah spiller fotball med de andre, kan ikke du også gjøre noe da?", "du skal ikke dra på fest da?", "hvorfor snakker du så lite?".
Det er vanskelig for ett barn og forstå hvorfor man skal bli stillt spørsmålstegn ved, når man faktisk bare er sånn.
Føler ikke jeg var sjenert heller, men jeg ble igrunn det av og hele tiden få alle de spørsmålene og presset om "hvorfor jeg ikke var normal", når det egentlig bare var at jeg fort ble tom for energi av for mye sosialt.
Man er jo tross allt i barnehagen/på skolen ganske lenge om gangen, så skjer det gjerne noe på fritiden også

Sier ikke at din er det, men gi henne en sjanse til og vise hvem hun er. Kanskje hun bare er litt mer på introvert-siden enn ekstrovert?

Anonymkode: c36b2...6a6

Kanskje hun til og med er høysensitiv. 

Anonymkode: 03c8e...f24

[ViljaH]

Min sønn er i samme alder og likedan. Han er vanligvis blid og skravlete. I Hei/hadet-situasjoner er han ofte helt stille. Han har begynt å si det til andre barn, men voksne enten ser han mistenksomt på eller bare overser dem totalt. Jeg sier til ham min forventning, at vi sier hei/hadet, og lar det være med det. Går foran med et godt eksempel, og venter på at speilingen skal starte

[tussi680]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid vært en introvert jente, helt fra barnehage-alder. 
Om jeg kunne ønsket meg EN ting annerledes i oppveksten, så var det mer godkjennelse at jeg faktisk VAR det.

Jeg likte andre barn, men det ble fort bråkette, slitsomt og jeg likte helst se i bøker for meg selv, tegne og leke rolig med figurer. Men de andre hang i lysekrona, brølte og ga seg ikke før de stupte i seng

Dette fortsatte gjerne opp gjennom hele barndommen med; "hvorfor kan ikke du være mer med venner?" , "Norah spiller fotball med de andre, kan ikke du også gjøre noe da?", "du skal ikke dra på fest da?", "hvorfor snakker du så lite?".
Det er vanskelig for ett barn og forstå hvorfor man skal bli stillt spørsmålstegn ved, når man faktisk bare er sånn.
Føler ikke jeg var sjenert heller, men jeg ble igrunn det av og hele tiden få alle de spørsmålene og presset om "hvorfor jeg ikke var normal", når det egentlig bare var at jeg fort ble tom for energi av for mye sosialt.
Man er jo tross allt i barnehagen/på skolen ganske lenge om gangen, så skjer det gjerne noe på fritiden også

Sier ikke at din er det, men gi henne en sjanse til og vise hvem hun er. Kanskje hun bare er litt mer på introvert-siden enn ekstrovert?

Anonymkode: c36b2...6a6

Sånn har jeg også vært, men følte meg normal likevel. Jenta mi var også sånn så det har nok litt med arv å gjøre.