Dere med glade og høflige barn...

[Søster K]

Min datter på snart fire er vanligvis i strålende humør og normalt sosial/skeptisk for alderen. Likevel blir hun helt mutt, sjenert og stille dersom hun treffer barn eller andres foreldre som hilser på henne. Spesielt om morgenen i Bhg. Da møter vi omtrent daglig blide barn som smiler og sier hei navn! Min datter responderer med å se sur ut, og sier absolutt ingenting. Jeg prøver da å vise henne hvordan man hilser tilbake, smiler og småprater med barn og voksne. Har også prøvd å si litt forsiktig at vi må si hei tilbake når noen sier hei til oss. Ikke foran de andre barna selvfølgelig. Det hjelper lite..det samme skjer dersom vi treffer barn i butikken eller i gata som vi kjenner. De smiler og hilser på datteren, og får sur stillhet tilbake. 

Regner selvsagt med at dette endrer seg med alderen, men skulle så gjerne fått noen tips på hvordan dere med blide og høflige barn har fått til dette..

og håper jo at de andre barna ikke gir opp, og slutter å hilse på datteren. Kusinen hennes, som er noen år eldre er faktisk helt lik..hun har blitt litt bedre, men er fremdeles litt sånn sur og stille..

[ajarRun]

Kanskje du burde slutte å analysere hennes sosiale interaksjoner for så å kjefte på henne for måten hun fremstod på? Det er en fin måte å gjøre henne sosialt utilpass.

Litt på siden: Er du i slekt med den bensinstasjonen?

[AnonymBruker]

Hmmm. Selv har jeg opplevd at barn er svært forskjellig når det gjelder det der, og det er absolutt ikke alltid på grunn av oppdragelsen! Noen barn er naturlig veldig tilbaketrukne, andre ikke. Din datter høres veldig ut som min når hun var på den alderen der. Stille, sjenert, blyg mot andre barn og foreldrene deres, og så ikke andre i øynene uansett hvor mye vi prøvde å øke selvtilliten hennes. Ikke ville hun hilse tilbake eller smile heller. To år etterpå er hun som en solstråle, hilser alltid og er veldig glad og fornøyd. En STOR kontrast til før, er mange som har kommentert forandringen også. Så det kan godt endre seg! Har også hørt om tilfeller hvor det tar lenger tid. Bare gi det litt tid! 

Anonymkode: 21168...7d4

[AnonymBruker]

Er ikke bare beskjeden da?

Anonymkode: 4de58...f68

[Lykkehjerte]

1 time siden, Søster K skrev:

Min datter på snart fire er vanligvis i strålende humør og normalt sosial/skeptisk for alderen. Likevel blir hun helt mutt, sjenert og stille dersom hun treffer barn eller andres foreldre som hilser på henne. Spesielt om morgenen i Bhg. Da møter vi omtrent daglig blide barn som smiler og sier hei navn! Min datter responderer med å se sur ut, og sier absolutt ingenting. Jeg prøver da å vise henne hvordan man hilser tilbake, smiler og småprater med barn og voksne. Har også prøvd å si litt forsiktig at vi må si hei tilbake når noen sier hei til oss. Ikke foran de andre barna selvfølgelig. Det hjelper lite..det samme skjer dersom vi treffer barn i butikken eller i gata som vi kjenner. De smiler og hilser på datteren, og får sur stillhet tilbake. 

Regner selvsagt med at dette endrer seg med alderen, men skulle så gjerne fått noen tips på hvordan dere med blide og høflige barn har fått til dette..

og håper jo at de andre barna ikke gir opp, og slutter å hilse på datteren. Kusinen hennes, som er noen år eldre er faktisk helt lik..hun har blitt litt bedre, men er fremdeles litt sånn sur og stille..

Jeg tenker at det er helt normalt for et barn på en alderen å bli sjenert når en møter noen fra barnehagen (barn el voksne) på en annen arena. Det kan føles rart, og lett og bli sjenert, om man er av den forsiktige typen. Like normalt å opptre sjenert som utadvendt i slike situasjoner. Og spesielt på morgenen når barnet kanskje er litt trøtt enda og ikke fått "varmt opp" verken kropp eller snakketøyet ennå!  Forstår at du skulle ønske at hun greide å svare. Tror sikkert at hun egentlig vil det også. Fint at du har sagt at man bør si hei tilbake, at dere har pratet om det, dvs at d ha nevnt det. Da har du gjort det og hun vet, så kommer det av se selv senere. Ville ikke pushet mer. Det er vondt nok for et barn å være sjenert, for det er gjerne ingen god følelse å kjenne på. For å hjelpe henne i de situasjoner, kan du jo si noe som at "ble du litt overrasket nå over å treffe xxx utenfor barnehagen? " Og eks si til de hun treffer at "hun ble litt sjenert nå, ikke van med å møtes her" eller liknende. I barnehagen eks at "hun har ikke våkent helt ennå" med et smil. Barn godtar enkle forklaringer, og tror slett ikke de vil gi opp med å si hei, for det faller naturlig for akkurat de å gjøre det. Barn har lett for å godta at det er forskjellige også, så ville ikke vært bekymret. Man har forskjellig personlighet, og noen barn er mer stille enn andre. Har aldri tenkt på at stille barn virker sure. Er du redd for at hun blir oppfattet som det, så prat for henne i de situasjonene. Kommer til å bedre seg med alderen, sånn er det for mange at dette snur, mens noen blir kanskje aldri så utadvendt at de noen gang kan være slik sånn de som kan prate med alt og alle. Ser ikke noe galt i det, og ofte er litt innadvendte mennesker de mest reflekterte!  

[litle_my]

10 timer siden, Søster K skrev:

Min datter på snart fire er vanligvis i strålende humør og normalt sosial/skeptisk for alderen. Likevel blir hun helt mutt, sjenert og stille dersom hun treffer barn eller andres foreldre som hilser på henne. Spesielt om morgenen i Bhg. Da møter vi omtrent daglig blide barn som smiler og sier hei navn! Min datter responderer med å se sur ut, og sier absolutt ingenting. Jeg prøver da å vise henne hvordan man hilser tilbake, smiler og småprater med barn og voksne. Har også prøvd å si litt forsiktig at vi må si hei tilbake når noen sier hei til oss. Ikke foran de andre barna selvfølgelig. Det hjelper lite..det samme skjer dersom vi treffer barn i butikken eller i gata som vi kjenner. De smiler og hilser på datteren, og får sur stillhet tilbake. 

Regner selvsagt med at dette endrer seg med alderen, men skulle så gjerne fått noen tips på hvordan dere med blide og høflige barn har fått til dette..

og håper jo at de andre barna ikke gir opp, og slutter å hilse på datteren. Kusinen hennes, som er noen år eldre er faktisk helt lik..hun har blitt litt bedre, men er fremdeles litt sånn sur og stille..

Hvorfor setter du likhetstegn mellom sur og stille?

Endret 29. mai 2016 av litle_my
Skrivefeil

[Gjest noe tilfeldig]

10 timer siden, Søster K skrev:

Min datter på snart fire er vanligvis i strålende humør og normalt sosial/skeptisk for alderen. Likevel blir hun helt mutt, sjenert og stille dersom hun treffer barn eller andres foreldre som hilser på henne. Spesielt om morgenen i Bhg. Da møter vi omtrent daglig blide barn som smiler og sier hei navn! Min datter responderer med å se sur ut, og sier absolutt ingenting. Jeg prøver da å vise henne hvordan man hilser tilbake, smiler og småprater med barn og voksne. Har også prøvd å si litt forsiktig at vi må si hei tilbake når noen sier hei til oss. Ikke foran de andre barna selvfølgelig. Det hjelper lite..det samme skjer dersom vi treffer barn i butikken eller i gata som vi kjenner. De smiler og hilser på datteren, og får sur stillhet tilbake. 

Regner selvsagt med at dette endrer seg med alderen, men skulle så gjerne fått noen tips på hvordan dere med blide og høflige barn har fått til dette..

og håper jo at de andre barna ikke gir opp, og slutter å hilse på datteren. Kusinen hennes, som er noen år eldre er faktisk helt lik..hun har blitt litt bedre, men er fremdeles litt sånn sur og stille..

Jeg tror det beste du kan gjøre er å lede med eksempel, at både du (og barnefar) må vise med kroppsspråk og mimikk at dere er imøtekommende mot folk dere møter. Så er neste steg å forsøke å forklare for henne at om hun er avvisende kan det gjøre at andre blir lei seg/trekker seg unna osv. om hun er moden nok for det. Snakk med pedagogene i BHG også, for å høre om de opplever dette på samme måte som dere og om det er noen tips de har å komme med. Mange barn liker ikke overlevering i BHG fordi de liker ikke at foreldrene drar. Da er de heller ikke spesielt imøtekommende mot de andre som er tilstede og skal ta imot..  Blir barnet trist når dere drar eller er dette greit? 

[AnonymBruker]

Dette er da helt vanlig beskjedenhet hos barn. Som oftest vokser de det fra seg. 

Hvorfor skriver du at hun er sur og at hun ser sur ut? Du virker ikke særlig forståelsesfull. 

Anonymkode: e3395...601

[AnonymBruker]

Jeg ville bare latt henne være. Du hilser på de andre, som vanlig, og lar det bli med det. Tvinger eller presser du henne vil det mest sannsynlig ha motsatt effekt. Ignorer hennes mangel på hilsen og etterhvert vil det sikkert bedre seg.

 

Anonymkode: d3935...8d2

[Sariou]

Mitt barn var slik du beskriver, men nå som han nærmer seg 6 er han ikke sånn mer, annet enn en sjelden gang. Jeg synes forøvrig også det er rart at du setter likhetstegn mellom sur og stille.

[AnonymBruker]

Virker som det er galt i dagens samfunn å lære barn litt om livet. Moren min sa alltid at man skal hilse tilbake. Fikk ikke sosialangst av den grunn, snarere tvert imot. Alt skal så vanskeliggjøres i dagens samfunn. Er det rart at barn får psykiske problemer når vi pakker alt i bomull?

 

Anonymkode: 67ec6...56e

[AnonymBruker]

det at dere er gode forbilder for henne og hilser på og snakker med de andre er bra. Hun vet nok godt hva som er ønsket av henne, men hun er sjenert.  Er det en voksen i barnehagen hun har spesielt god kontakt med? Kanskje dere kan avtale å hilse på denne personen i begynnelsen, snakk med vedkommende også, så hun/han er ekstra oppmerksom på å møte barnet. Pass på å utfordre henne i små skritt uten å presse. Jeg har en annenklassing som er slik og jeg har snakket med han og fortalt han at andre kan bli lei seg hvis han ikke svarer og slutte å hilse. Han svarer ofte så lavt at de ikke hører, men det begynner å bli bedre. 

Anonymkode: be47c...703

[Gjest rabrabara]

Jeg sier alltid at de må hilse tilbake. Tror ikke de er blitt traumatiserte av den grunn... Men høflige og greie har de blitt. 

[Arkana]

Lillebror er slik. Han snakker ikke med fremmede overhodet, og trenger litt tid til å bli varm i trøya. Vi tvinger ham selvsagt ikke til å snakke til noen, ikke engang hilse tilbake. Vi kan snakke om det på generell basis, og han ser jo hvordan vi og søsknene oppfører oss, men når man først er i situasjonen synes jeg det er dårlig gjort å tvinge fram en respons fra et åpenbart sjenert barn. Jeg tenker at det beste er å gå foran med et godt eksempel og dette er noe de lærer seg etterhvert.

[Søster K]

Takk for mange gode svar! Godt å høre at det er andre som kjenner seg igjen, og som har barn som har blitt mer imøtekommende med alderen. 

Dere som lurer på hvorfor jeg "setter likhetstegn mellom sur og stille" har nok misforstått. Jeg skriver at hun ser sur ut når hun blir hilst på. Og det er en observasjon.

Ellers har vi ingen problemer med levering i bhg, hun hopper og danser på vei inn i bhg, og avskjeder er ikke noe problem. Hun er trygg på og glad i de voksne i bhg, og flere gode venner hun leker med. Det er altså om morgenen, og når vi treffer barn eller andre foreldre i nabolaget, i gata og på andre arenaer hun viser sitt sure åsyn og overser hilsener fra andre barn og voksne.. 

Jeg er selvfølgelig kun bekymret for at hun skal bli ensom, ikke fordi hun er sjenert. Ser ut som om vi kun får fortsette i samme spor, være gode forbilder og støtte henne i sosiale settinger. Er også enig i at barn fint kan tåle å høre at man skal hilse tilbake når noen hilser. Det må være innenfor normal forventet høflighet. Men som jeg skriver i innlegget korrigerer jeg henne selvsagt ikke i situasjonen. Jeg ønsker jo ikke å ydmyke henne. 

[AnonymBruker]

Jeg er enig i de som skriver at det er viktig at barn lærer å si hei tilbake. Mitt stebarn på nå 7 år, har bare blitt verre med alderen. Mor og far har latt henne være hele veien når det kommer til å være hødlig. Når hun var tre år, var hun veldig utadvent når hun ble komfortabel i situasjoner og det var ikke alltid hun sa hei. 

Nå som hun er 7 år, gjemmer hun seg bak meg eller far når vi møter andre. Skal vi til familie (som hun faktisk kjenner godt), så kan hun bli sittende på fanget vårt lenge og gnur hodet i fanget vårt om noen kommer hen for å si hei. Utrolig slitsomt! 

Anbefaler å fortsette med å 'tvinge' frem et hei, men da ikke foran fremmede. Men i barnehagen kan man fint få frem et hei. 

Kan legge til at dette er også et takknemlig barn, som aldri har sagt takk for noe hun har fått i sitt liv... Mine barn skal lære folkeskikk og høflighet. Jeg er lei meg for at stemorsrollen ikke innfrir mulighet til å oppdra henne mer høflig..

Anonymkode: 3ea41...92b

[tussi680]

Jeg var svært beskjeden som lita, og mamma ble litt irritert over det, men det ga seg når ho ikke var tilstede. Mine egne barn har også vært slik, men det har også gått over. Gitt de beskjed om hva som er riktig og ikke riktig når du møter nye personer. Men når de var sjenerte tok jeg ikke så stort nr utav det og ga de ikke inn etterpå. Det er rett og slett utvikling, vi er født forskjellig alle sammen. Nå er jeg også utadvent.

Endret 30. mai 2016 av tussi680

[Wit]

Min datter var superbeskjeden når hun var liten. Dersom mamman til venninnen hennes i gaten sa hei når hun gikk forbi kom hun hjem med skikkelig geipeleppe fordi noen hadde sagt hei

Vi snakket mye med henne om dette, særlig når vi møtte barn hun kjente. Det at det er hyggelig å si hei tilbake.

Nå er datteren min snart 13 år og hun hilser som bare det  Hun er fortsatt et beskjedent og litt forsiktig barn, men hun skjønner jo nå hva som er normalt å gjøre og ikke.

Så ikke bekymre deg, dette går seg til

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig i de som skriver at det er viktig at barn lærer å si hei tilbake. Mitt stebarn på nå 7 år, har bare blitt verre med alderen. Mor og far har latt henne være hele veien når det kommer til å være hødlig. Når hun var tre år, var hun veldig utadvent når hun ble komfortabel i situasjoner og det var ikke alltid hun sa hei. 

Nå som hun er 7 år, gjemmer hun seg bak meg eller far når vi møter andre. Skal vi til familie (som hun faktisk kjenner godt), så kan hun bli sittende på fanget vårt lenge og gnur hodet i fanget vårt om noen kommer hen for å si hei. Utrolig slitsomt! 

Anbefaler å fortsette med å 'tvinge' frem et hei, men da ikke foran fremmede. Men i barnehagen kan man fint få frem et hei. 

Kan legge til at dette er også et takknemlig barn, som aldri har sagt takk for noe hun har fått i sitt liv... Mine barn skal lære folkeskikk og høflighet. Jeg er lei meg for at stemorsrollen ikke innfrir mulighet til å oppdra henne mer høflig..

Anonymkode: 3ea41...92b

I sånne situasjoner ville jeg hilst, takket og snakket for henne fortsatt, slik vi gjør med de aller minste for å lære dem. Min syvåring: "Vann!" Jeg (rekker henne vannet over bordet): "Kan du sende meg vannet vær så snill? Værsågod" Barnet: Taust. Jeg: "Takk". Sånn gjorde vi da de var ett, og sånn gjør vi det ennå ved forglemmelser ved middagsbordet. I barnehagen både hilser jeg og sier hade bra, og oftere og oftere kommer det en glad: Hade! ses i morgen! God helg!" osv fra barnet. Hvis ikke sier jeg det i hvertfall.  Det er da ingen ting i stemorsrollen (eller andre voksnes roller) som tilsier at man ikke skal oppfordre til takking?

Anonymkode: de427...147

[Ciara]

Jeg irettesetter ikke i selve situasjonen, men jeg snakker om det generelt eller i etterkant, avhengig av hva som passer best. Da tar jeg den klassiske: "Hvordan synes du det er, når du sier hei til noen som ikke vil svare?" Det er et argument de har forståelse for.

Jeg mener at man ikke kan velge om man skal hilse eller ikke, man skal si hei, ha det og takk. Ellers står ungene selvsagt fritt, og den mest sjenerte av dem kan bruke tid på å tø opp - noe som selvsagt ikke er noe vi voksne skal regulere.