Frister aldri å besøke foreldrene mine

[Hactar]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare å føre en samtale med dem er anstrengende, da jeg ikke synes vi har et ekte foreldre-barn-forhold. Virker nesten som om jeg ikke kjenner dem så godt som jeg burde (og de kjenner meg så godt som de burde), med tanke på at de faktisk er foreldrene mine. 

Jeg tror, som sagt, at dette bunner i at dere ikke er fortrolige. Du føler deg som gjest hos halvveis fremmede mennesker du ikke har mye til felles med. Du beskriver at du blir energiløs og daff etter noen dager der. Noe av dette skyldes sikkert kostholdet der, men kan også noe skyldes vantrivsel, rett og slett? Hvor mye vet de egentlig om hverdagen din i studiebyen? Vet de for eksempel hvor ofte du trener, eller holder du det tilbake fordi du vet eller tror de ikke synes det er greit? Hvis du ikke føler du kan være deg selv sammen med dem, er det ikke rart du blir sliten.

Om du klarer å være åpen om hvem du er og stå for valgene dine overfor dem, tror jeg du vil føle det mindre anstrengende å være på besøk. Det forutsetter at de ikke er typene til å kritisere og problematisere alt for mye, da vil det bare bli slitsommere. Ha likevel i bakhodet at du har en ekstra sårbarhet med tanke på spiseforstyrrelse. Om folk reagerer veldig på livsstilen din, bør du ta en ekstra runde med deg selv og kjenne etter at maten og treningen ikke blir tvangsmessig igjen.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke et veldig strikt kosthold. Jeg skeier ut en gang i blant, men er generelt opptatt av å få i meg det kroppen min trenger, slik at jeg fungerer som jeg burde i hverdagen og på trening. Mat med for mye fett og sukker i gjør kroppen min energiløs og daff, men det går jo selvfølgelig bra for et par dager, men ikke i lengden. 

Trist at dere tror det bare er kostholdet som hindrer meg i å dra hjem oftere. Vet ikke hvordan jeg skal forklare at det er flere forhold som spiller inn. 

Og det er heller ikke jeg som sier at det er normalt å dra hjem så sjelden. Jeg sier jo heller at jeg burde dra hjem oftere enn jeg gjør, eventuelt være hjemme over en lengre periode når jeg først er hjemme. Skulle ønske jeg lengtet etter å være i hjembyen, slik at jeg så fram til helger og ferier der jeg kunne dra hjem. Men for meg er det jo heller motsatt. Jeg prøver å glede meg, tenke positivt, og gjøre det beste ut av det. Men det fungerer rett og slett ikke, og jeg blir utilpass hver eneste gang. IKKE bare pga. kostholdet, men pga. helheten. Bare å føre en samtale med dem er anstrengende, da jeg ikke synes vi har et ekte foreldre-barn-forhold. Virker nesten som om jeg ikke kjenner dem så godt som jeg burde (og de kjenner meg så godt som de burde), med tanke på at de faktisk er foreldrene mine. 

Anonymkode: 240d0...863

Akkurat den problemstillingen forstår jeg veldig godt. Ikke ha dårlig samvittighet. Reis når du vil. 

Anonymkode: 114b5...5fc

[AnonymBruker]

Jeg tror nok du fortsatt har spiseproblemer. Virker veldig spesielt å ikke kunne reise til foreldrene sine pga middagsserveringen. Du kan jo spise grovt og grønt til frokost, lunsj og kvelds, ta rå grønnsaker til evt mellommåltid, og så forsyne det med måte av middagen? Det høres for meg ganske tvangsmessig ut at du må hjem for å opprettholde rutinen, omtrent som en alkoholiker som må hjem og drikke. Når du sier du blir utilpass høres det også ut som du snakker om paykisk uro, som en følge av at du ikke følger ditt strenge mat- og treningsregime.

Altså om du var olympiamateriale, toppidrettsutøver, kan jeg forstå at en uke nå og da med litt mer kalorier og litt mindre trening er uheldig. For alle andre spiller det absolutt ingen rolle i den store sammenhengen...

Når du sier du ikke kan være deg selv fordi du ikke får følge ditt vanlige spise og treneopplegg, betyr det jo at du skjuler vanene dine for foreldrene dine. Hvorfor gjør du det? Kan det være at disse vanene ikke er så friske og sunne?

Og jeg tror som noen sier over her at forholdet dere i mellom ikke har fått utvikle seg pga alt hemmelighetskremmeriet rundt spiseforstyrrelsen din. De har sikkert ikke sagt noe fordi de er livredd for å gjøre ting verre, og så gir de deg kaloririk og velsmakende mat fordi de synes du er eller har vært for fanatisk og tynn. Kan tenke meg de prøver å dele at mat kan være GLEDE, ikke bare angst og kontroll.

Jeg tror det beste tipset er at du selv søker behandling, noen å snakke med om spiseforatyrrelsene du hadde og som kanskje henger litt igjen. Stikk hull på byllen og.få en realitetsorientering. Så kan du en dag ta det opp med foreldrene dine og være deg selv.

I mellomtiden, kan dere ikke snakke om noe annet? Har dere ingen felles minner eller interesser? Forslag til hva man kan prate med foreldre om: aktuelle nyheter, politikk, lokale hendelser, folk i slekta, barndomsminner, foreldrenes barndom, strikking, hagearbeid, dyrehold, bøker, biler, veiutbygging, feriereiser, studiene, eksamen, klær og mote, innredning, humler, sport, tv-serier, historie, oppussing, sladderblader, været...

Anonymkode: 71066...148

[AnonymBruker]

Helt ærlig, som anonym over her tror jeg også at du ikke er så frisk som du selv tror. Det lyser av innleggene dine at du ikke klarer å slippe kontrollen over rutinene dine. Altså rutiner i forhold til kosthold og trening. Du vil ikke forsøke å snakke med dem om dette selv om det plager deg, fordi de "ikke forstår". Kanskje er det nettopp det de gjør? Du lurer på hvorfor mange svar dreier seg om maten du må spise der, og det er ganske enkelt fordi dine egne innlegg er gjennomsyret av det. Du sier at du blir daff og energiløs av å spise maten deres, men er det virkelig det som er saken? Eller blir du full av uro fordi du må spise mat du anser for å være usunn?

Du traff meg veldig med innlegget ditt, TS, og minnet meg på en hendelse fra min egen studietid. Jeg har nemlig også vært spiseforstyrret. Akkurat som deg var jeg ikke tynn nok for innleggelse, men jeg trente unormalt mye i forhold til næringsinntaket, og var generelt veldig opptatt av mat. Jeg hatet å bli invitert bort fordi jeg da ikke kom unna å spise maten som ble servert. Bunnpunktet var en kveld farmoren min ringte og inviterte meg. Jeg hadde skydd å reise til henne fordi hun alltid satte noe søtt på bordet, men denne gangen hadde jeg ingen unnskyldninger. Hele veiem vort til huset hennes gråt jeg fordi jeg visste at jeg MÅTTE spise en vaffelplate for ikke å vekke oppsikt. Det er grusomt å være fange av tankene sine på den måten. 

Anonymkode: 8a622...faf

[AnonymBruker]

Mens jeg er ikke enig i at TS er utilpass pga spiseforstyrrelser. Har selv samme type forhold med mine foreldre: de har alltid gitt meg det jeg fysisk har trengt, men de var aldri flinke nok til å stille opp psykisk. Jeg er hjemme ca 4 ganger i året (en times flytur OG et bsrn), og blir deprimert av å være hjemme mer enn 4 dager MED tett program. Dette pga mobbing gjennom hele oppveksten og foreldre som aldri stilte opp og støttet meg, det ble skjøvet under bordet. Jeg føler ikke at foreldrene mine kjenner meg i det hele tatt. 

Så ts. Jeg forstår deg. Ikke press deg mer enn du må 

Anonymkode: d4a6a...d65

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mens jeg er ikke enig i at TS er utilpass pga spiseforstyrrelser. Har selv samme type forhold med mine foreldre: de har alltid gitt meg det jeg fysisk har trengt, men de var aldri flinke nok til å stille opp psykisk. Jeg er hjemme ca 4 ganger i året (en times flytur OG et bsrn), og blir deprimert av å være hjemme mer enn 4 dager MED tett program. Dette pga mobbing gjennom hele oppveksten og foreldre som aldri stilte opp og støttet meg, det ble skjøvet under bordet. Jeg føler ikke at foreldrene mine kjenner meg i det hele tatt. 

Så ts. Jeg forstår deg. Ikke press deg mer enn du må 

Anonymkode: d4a6a...d65

Men da snakker du om noe helt annet! Står ingen steder at foreldrene har vært slemme eller mobbet...

Anonymkode: 71066...148

[AnonymBruker]

Jeg tenker dette er ganske normalt. Jeg føler meg heller ikke hjemme hos foreldrene mine, men det kan jo hende at det er fordi de har flyttet siden jeg flyttet ut. Det nye hjemmet deres har jeg aldri bodd i så det er jo ikke naturlig å føle seg hjemme der kanskje, og jeg liker heller ikke plassen de har flyttet til (har vært der mye i oppveksten ettersom foreldrene mine er derfra). Jeg liker heller ikke hvordan mamma har endret seg etter hun flyttet dit (liten bygd, mye sladring og mamma har blitt en av dem som sladrer mye om andre. Og det hater jeg!). Så selv om jeg egentlig er ganske glad i foreldrene mine er jeg omtrent kun hos dem når jeg har nødt. Sånn til jul og andre høytider, det er sjeldent jeg er der utenom det. De bor ca. 2-3 timer unna meg med bil. 

De er ofte i byen jeg bor i, gjerne i forbindelse med jobb, så jeg møter de jo oftere enn når jeg er hos dem. 

Anonymkode: 6ec8a...ff1

[AnonymBruker]

Høres egentlig ut som om du fremdeles har spiseforstyrrelse...

Anonymkode: 5f7ca...dea

[Avalon]

Kjære trådstarter, jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få. Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og netttjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

Du kan også ta kontakt med  Rådgivning Om Spiseforstyrrelser.. De kan du kontakte på både mail og telefon. De har bred erfaring med spiserelaterte problemer, og kan være gode å snakke med når man er i en vanskelig situasjon, slik du beskriver. Snakk også gjerne med legen din eller noen du kjenner om problemene, det er vondt å sitte med slike ting alene. Hvis du synes det er vanskelig å ta opp, kan du vise dem det du har skrevet her. Håper du får hjelp til å bli frisk, ingen skal måtte ha det sånn som du har det nå.

 

Lykke til,

- Avalon, mod