Frister aldri å besøke foreldrene mine

[AnonymBruker]

Jeg synes du er utakknemlig. Hvis foreldrene dine er helt vanlige foreldre, så savner de deg og skulle ønske du kom på besøk oftere. Jeg er sikker på at hvis du sier i fra, så vil de legge til rette for deg med kostholdet. Det er ingen som elsker deg så mye som foreldrene dine gjør, så jeg synes du bør strekke deg langt for å vise dem at du bryr deg. Hva når de dør? Skal du sitte og tenke at du ikke gadd å dra hjem til dem så ofte fordi du ikke fikk grønnsaker. 

Jeg har selv en datter som studerer, og jeg savner henne sårt. Jeg gleder meg bare til den dagen hun er ferdig med utdannelsen og flytter hjem igjen. Gleder meg til å være der for henne og eventuelle barnebarn. Så egoistisk å robbe noen for det kjæreste de har, bare på grunn av litt smør. 

Anonymkode: fbd78...bb2

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du er utakknemlig. Hvis foreldrene dine er helt vanlige foreldre, så savner de deg og skulle ønske du kom på besøk oftere. Jeg er sikker på at hvis du sier i fra, så vil de legge til rette for deg med kostholdet. Det er ingen som elsker deg så mye som foreldrene dine gjør, så jeg synes du bør strekke deg langt for å vise dem at du bryr deg. Hva når de dør? Skal du sitte og tenke at du ikke gadd å dra hjem til dem så ofte fordi du ikke fikk grønnsaker. 

Jeg har selv en datter som studerer, og jeg savner henne sårt. Jeg gleder meg bare til den dagen hun er ferdig med utdannelsen og flytter hjem igjen. Gleder meg til å være der for henne og eventuelle barnebarn. Så egoistisk å robbe noen for det kjæreste de har, bare på grunn av litt smør. 

Anonymkode: fbd78...bb2

Nå er det ikke bare kostholdet deres som ikke passer inn i mitt liv. Som jeg har skrevet flere ganger, så går det fint, men etter noen dager føler jeg meg utilpass, daff og energiløs, fordi jeg ikke får næringsrik sunn mat som kroppen min er vant til. I tillegg trenger kroppen min kanskje mer næringsrik mat enn deres, siden jeg trener mer. Jeg får grønnsaker også, men de velger liksom aldri sunnere alternativer, og alt som går an å dynkes å smør, fløte og sukker, det dynkes i smør, fløte og sukker. Det er fordi de synes det smaker godt og er vant til å ha det slik, men for meg er det unaturlig. 

Men som sagt, det er ikke kostholdet som er hovedproblemet her. 

Anonymkode: 240d0...863

[AnonymBruker]

Jeg er hjemme hos forledrene mine i snitt én gang i året. Og jeg bor en time kjøretur unna.

Hvor ofte kommer de til deg? Dere kan vel være hos deg selv om boligen din er liten, eller du bor på hybel. Hos deg selv kan du selv styret maten og slipper å komme ut av den daglige rutien samtidig som du får tid med foreldrene dine. Det er vel ikke så nøye for de hvor dere er, så lenge dere er sammen.

 

Anonymkode: 48333...f65

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det ikke bare kostholdet deres som ikke passer inn i mitt liv. Som jeg har skrevet flere ganger, så går det fint, men etter noen dager føler jeg meg utilpass, daff og energiløs, fordi jeg ikke får næringsrik sunn mat som kroppen min er vant til. I tillegg trenger kroppen min kanskje mer næringsrik mat enn deres, siden jeg trener mer. Jeg får grønnsaker også, men de velger liksom aldri sunnere alternativer, og alt som går an å dynkes å smør, fløte og sukker, det dynkes i smør, fløte og sukker. Det er fordi de synes det smaker godt og er vant til å ha det slik, men for meg er det unaturlig. 

Men som sagt, det er ikke kostholdet som er hovedproblemet her. 

Anonymkode: 240d0...863

Neivel... Nå har jeg lest hele tråden to ganger fordi jeg trodde jeg hadde oversett noe. Men fant ikke noe annet problem enn kostholdet. Hva er det du mener er hovedproblemet da?

Anonymkode: 560c8...9c1

[AnonymBruker]

Skal du seriøst ta fra de det kjæreste de har bare fordi du ikke kan snakke med om det som plager deg?

Gi de i alle fall en sjanse til å tilpasse seg, før du velger de bort.

Anonymkode: b50b2...993

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er hjemme hos forledrene mine i snitt én gang i året. Og jeg bor en time kjøretur unna.

Hvor ofte kommer de til deg? Dere kan vel være hos deg selv om boligen din er liten, eller du bor på hybel. Hos deg selv kan du selv styret maten og slipper å komme ut av den daglige rutien samtidig som du får tid med foreldrene dine. Det er vel ikke så nøye for de hvor dere er, så lenge dere er sammen.

 

Anonymkode: 48333...f65

De er ikke her mer enn kanskje et par ganger i året. Da går vi ut og spiser, så drar de hjem igjen (evt. på teater etc. hvis det er noe slikt spesielt). Det passer seg ikke med "kaffebesøk" av foreldrene i et rotete kollektiv med sju personer, det sier seg selv. Ville de kommet på besøk her i kollektivet hadde de 100 prosent sikkert gjort det, men jeg forstår godt at de føler seg utilpass sammen med en gjeng studenter som ligger fyllesyke dag ut og dag inn.

 

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Neivel... Nå har jeg lest hele tråden to ganger fordi jeg trodde jeg hadde oversett noe. Men fant ikke noe annet problem enn kostholdet. Hva er det du mener er hovedproblemet da?

Anonymkode: 560c8...9c1

Problemet er at jeg rett og slett ikke trives der. Det er av flere grunner. Jeg føler meg ikke hjemme, men som at det er en fremmed plass. Allerede på veien hjem begynner jeg å glede meg til å dra tilbake til studiebyen. Når jeg vet at jeg skal hjem til foreldrene mine en spesiell dato, teller jeg ned fordi jeg må forberede meg på å være utilpass i noen dager. Føler ikke jeg får vært meg selv når jeg er der, men det er jo ikke bare fordi jeg ikke spiser maten jeg er vant til å spise i hverdagen i studiebyen. 

Anonymkode: 240d0...863

[Anonym90059005]

Ser heller ikke at du nevner noe annet enn kostholdet som grunn. Daff, mistilpass, energiløs sier du, men det og relaterer du til kosthold.

Ellers virker det på meg som om kanskje det er du som har et altfor strikt kosthold, mer enn at de har så voldsomt usunt kosthold. Er jo ikke junkfood sier du, men at de bruker smør og fløte etc i middagen.

Uansett, trist at du føler dette hindrer deg i å dra hjem oftere, da det virker som du kanskje egentlig ønsker et litt tettere bånd med de.

Jeg skjønner virkelig ikke noe av de her inne som kommenterer at det er da ikke unormalt å ikke reise hjem/på besøk oftere en 2-4 ganger i året når bor så nærme. Da har man et rimelig lite velfungerende familieforhold spør du meg. Er trosd alt nærmeste familie. Se for deg framtid med barnebarn osv, skal de se besteforeldrene sine  så sjelden?

[AnonymBruker]

Du kan kanskje ringe dem oftere? Skrive brev? Ikke for å diskutere mat, men som et alternativ til å reise bort til dem.

Anonymkode: 2f8db...905

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er hjemme hos forledrene mine i snitt én gang i året. Og jeg bor en time kjøretur unna.

Hvor ofte kommer de til deg? Dere kan vel være hos deg selv om boligen din er liten, eller du bor på hybel. Hos deg selv kan du selv styret maten og slipper å komme ut av den daglige rutien samtidig som du får tid med foreldrene dine. Det er vel ikke så nøye for de hvor dere er, så lenge dere er sammen.

 

Anonymkode: 48333...f65

Forutsatt at dette er normale mennesker, så har de altså født deg, dullet med deg, tatt bilder av deg som de stolt har hengt på veggen. De har alltid hatt deg i tankene, bekymret seg for deg og ønsket deg det aller beste i livet. De har kikket på tærne dine, på nesa di og øynene dine og diskutert seg i mellom hvem du ligner mest på. De har trøstet deg når du var lei deg, og tatt vare på deg når du var syk. I størsteparten av voksenlivet, har du vært en av de viktigste menneskene i livet deres, og de ville mest sannsynlig ofret livet sitt for deg.

Synes du ikke en gang i året er litt for mye å sløse bort på disse menneskene? Hvorfor ikke ta det annenhvert år istedet? Det viktigste er tross alt at du får opprettholdt de daglige rutinene dine. 

Anonymkode: fbd78...bb2

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Anonym90059005 skrev:

Ser heller ikke at du nevner noe annet enn kostholdet som grunn. Daff, mistilpass, energiløs sier du, men det og relaterer du til kosthold.

Ellers virker det på meg som om kanskje det er du som har et altfor strikt kosthold, mer enn at de har så voldsomt usunt kosthold. Er jo ikke junkfood sier du, men at de bruker smør og fløte etc i middagen.

Uansett, trist at du føler dette hindrer deg i å dra hjem oftere, da det virker som du kanskje egentlig ønsker et litt tettere bånd med de.

Jeg skjønner virkelig ikke noe av de her inne som kommenterer at det er da ikke unormalt å ikke reise hjem/på besøk oftere en 2-4 ganger i året når bor så nærme. Da har man et rimelig lite velfungerende familieforhold spør du meg. Er trosd alt nærmeste familie. Se for deg framtid med barnebarn osv, skal de se besteforeldrene sine  så sjelden?

Jeg har ikke et veldig strikt kosthold. Jeg skeier ut en gang i blant, men er generelt opptatt av å få i meg det kroppen min trenger, slik at jeg fungerer som jeg burde i hverdagen og på trening. Mat med for mye fett og sukker i gjør kroppen min energiløs og daff, men det går jo selvfølgelig bra for et par dager, men ikke i lengden. 

Trist at dere tror det bare er kostholdet som hindrer meg i å dra hjem oftere. Vet ikke hvordan jeg skal forklare at det er flere forhold som spiller inn. 

Og det er heller ikke jeg som sier at det er normalt å dra hjem så sjelden. Jeg sier jo heller at jeg burde dra hjem oftere enn jeg gjør, eventuelt være hjemme over en lengre periode når jeg først er hjemme. Skulle ønske jeg lengtet etter å være i hjembyen, slik at jeg så fram til helger og ferier der jeg kunne dra hjem. Men for meg er det jo heller motsatt. Jeg prøver å glede meg, tenke positivt, og gjøre det beste ut av det. Men det fungerer rett og slett ikke, og jeg blir utilpass hver eneste gang. IKKE bare pga. kostholdet, men pga. helheten. Bare å føre en samtale med dem er anstrengende, da jeg ikke synes vi har et ekte foreldre-barn-forhold. Virker nesten som om jeg ikke kjenner dem så godt som jeg burde (og de kjenner meg så godt som de burde), med tanke på at de faktisk er foreldrene mine. 

Anonymkode: 240d0...863

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan kanskje ringe dem oftere? Skrive brev? Ikke for å diskutere mat, men som et alternativ til å reise bort til dem.

Anonymkode: 2f8db...905

Jeg ringer dem et par ganger i uka, mest bare for å snakke med dem om "hvordan det går". De ringer sjelden meg, med mindre det er noe helt spesielt de lurer på. Men det er ikke det samme som å faktisk besøke dem. En telefonsamtale tar noen minutter, vil ikke si at det veier opp for den takknemligheten jeg føler jeg må ha for alt de gjør for meg og hjelper meg med. 

Anonymkode: 240d0...863

[Pinkee]

Det jeg leser ut av innleggene dine, er at du er ikke venner med dine foreldre. De er bare foreldre. 

Har du prøvd å skape et nærmere forhold til dem, feks med å snakke om spiseproblemene du hadde? Være litt åpenhjertig, se om det kan gjøre forholdet dere imellom litt tettere?

Sånn ellers, hvordan er det å prate med dem i telefonen? Snakker dere ofte sammen? På FB? Det er mange måter å vise foreldre at man bryr seg om dem uten at man kommer inn i huset deres.

 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Pinkee skrev:

Det jeg leser ut av innleggene dine, er at du er ikke venner med dine foreldre. De er bare foreldre. 

Har du prøvd å skape et nærmere forhold til dem, feks med å snakke om spiseproblemene du hadde? Være litt åpenhjertig, se om det kan gjøre forholdet dere imellom litt tettere?

Sånn ellers, hvordan er det å prate med dem i telefonen? Snakker dere ofte sammen? På FB? Det er mange måter å vise foreldre at man bryr seg om dem uten at man kommer inn i huset deres.

 

Vi har liksom aldri snakket om det. Og jeg synes det er vanskelig å plutselig begynne å snakke om det nå, etter så mange år. Særlig når jeg ikke har spiseproblemer lengre. Ser liksom ikke vitsen, fordi da tolker de det garantert som at jeg fortsatt har et problem, og det er jo mot sin hensikt. 

Det er greit å prate med dem i telefonen. Vi prater ca. 1 gang i uka, maks 2. Snakker aldri på FB (de bruker ikke FB så mye selv om de har konto der). Jeg kan snakke ganske lenge med moren min, alt fra et par minutter til rundt 15 minutter. Noen ganger har vi mye å snakke om, andre ganger lite. Faren min snakker jeg med sjelden, men det er nok mer fordi han virker så utilpass med å snakke i telefonen, tror ikke han synes det er noen grei kommunikasjonskanal (hører litt dårlig osv.). Ellers sender vi en del Snapchat, men det er jo litt sånn overfladisk igjen... 

Anonymkode: 240d0...863

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er da normalt å ta litt avstand i den alderen. Så når du stifter familie blir det igjen mer naturlig med hyppigere besøk da man gjerne "søker" seg litt tilbake til familien. Men i 20-årene ville ikke jeg hevet øyenbrynene over at man ikke er "hjemme" oftere enn hver 3-4 mnd. 

Anonymkode: 003e9...360

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at det er da normalt å ta litt avstand i den alderen. Så når du stifter familie blir det igjen mer naturlig med hyppigere besøk da man gjerne "søker" seg litt tilbake til familien. Men i 20-årene ville ikke jeg hevet øyenbrynene over at man ikke er "hjemme" oftere enn hver 3-4 mnd. 

Anonymkode: 003e9...360

Ikke når det ene, sjeldne besøket aldri er mer på maks 2 dager, heller? Flere av venninnene mine er hjemme oftere enn meg, og når de er hjemme kan de være der i feks. en hel uke. Og etter den uken kunne de godt tenkt seg å være i en uke til. Mens jeg orker ikke mer etter et par dager

Anonymkode: 240d0...863

[AnonymBruker]

Jeg kan fortelle deg om mine foreldre: Har en mor som er alkoholiker og sitter å drikker, røyker å sloss med min stefar (som også er alkoholiker). Hun ringer kun på bursdagen min (får aldri gaver, ikke til jul heller) eller nå hun trenger penger. Har en far som er litt bedre, men som aldri stikker innom meg, selv om jeg bor 1 km i fra. Det er fordi samboeren min ikke er godtatt, han syns eksen er bedre. Selv har han en sur russekjerring som gjør at det ikke er mulig å stikke innom der. Kanskje du setter litt mer pris på foreldrene dine nå?

Anonymkode: 747b3...d25

[AnonymBruker]

Dersom forholdet ikke er greit, du gruer deg til å besøke dem og det er anstrengende å føre en samtale med dem, er det vel like greit at du holder dem litt på avstand.

Selv har jeg ikke besøkt foreldrene mine på 4 år, jeg bor ca 2 timers biltur unna med mann og barn. Formildende omstendigheter er vel at de uansett ikke har plass til oss og at vi hadde måttet sove i stua. Har heller ikke bil, så det kompliserer jo ting. Faktum er at hadde de hatt gjesterom og jeg hatt bil, ville jeg fortsatt ikke besøkt dem. Men de trenger jo ikke de vite. 

 

 

Anonymkode: 2f8db...905

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dersom forholdet ikke er greit, du gruer deg til å besøke dem og det er anstrengende å føre en samtale med dem, er det vel like greit at du holder dem litt på avstand.

Selv har jeg ikke besøkt foreldrene mine på 4 år, jeg bor ca 2 timers biltur unna med mann og barn. Formildende omstendigheter er vel at de uansett ikke har plass til oss og at vi hadde måttet sove i stua. Har heller ikke bil, så det kompliserer jo ting. Faktum er at hadde de hatt gjesterom og jeg hatt bil, ville jeg fortsatt ikke besøkt dem. Men de trenger jo ikke de vite. 

 

 

Anonymkode: 2f8db...905

Men til meg er det jo bare å gå i ca. 5 minutter til togstasjonen, sitte på toget i 1,5 time, og bli hentet på togstasjonen av moren eller faren min (som gledelig møter opp der og henter meg den sjeldne gangen jeg kommer hjem). Jeg har også eget rom der, jeg får gjøre som jeg vil der, breie meg ut i sofaen, egen stol på verandaen, den beste solsenga på sommeren, spise av maten de kjøper inn osv osv. Så da har jeg og du to helt ulike situasjoner, hvis du skjønner. Føler meg som en utakknemlig dritt, siden de gjør så mye for meg, hjelper meg og stiller opp. Mens jeg ikke engang orker å komme hjem, og når jeg først kommer jeg, er jeg rastløs og utilpass. 

Anonymkode: 240d0...863

[stan]

Jeg satset bestandig på å korte besøk, men noe hyppigere.  Typisk lørdag til søndag. Det likte både de og jeg. 

På samme måte kom de på besøk til meg. 

Når de bosatte seg i utlandet, måtte jo besøkene bli litt lengre. Men jeg satte igjen barnet, og dro videre på egenhånd noen dager. Alle var lykkelige, besteforeldre og barnebarn fikk tid sammen. Jeg fikk opplevelser på egenhånd, bla flere flotte konserter. 

[venus_]

Kan ikke du lage litt egen mat når du er hjemme da? Spis litt av det du får servert og fyll på med frukt, grønnsaker, smoothies mellom måltidene. Tilby deg å lage middag en gang i blant eller foreslå at dere kan gå ut å spise.