Hvordan er det å være sykelig overvektig?

[AnonymBruker]

Jeg har en søster som veier.. skal vi gjette.. 50 kilo for mye. Hun er kjempetykk! Og da mener jeg kjempetykk! Klarer nesten ikke å gå. Ingen kan si noe til henne, eller hinte om noe som omhandler sunnere kosthold eller bevegelse for da begynner hun å gråte. Hun har kjempelav selvtillit og mobber andre for å føle seg bedre selv. Tydelig at vekten og kroppen er et stort kompleks.

Men hvordan er det egentlig? Dere som er sykelig overvektige, hvordan er hverdagen? Plager det dere eller er dere fornøyde? Føler dere et press om å gå ned i vekt? Kompenserer dere for den høye vekten og tunge kroppen med å baksnakke og mobbe andre, eller er dere selvsikre og fine mennesker? 

Det er bare et ærlig spørsmål jeg lurer på, vennligst svar seriøst og hyggelig.

Anonymkode: e1cd9...425

[Gjest Loverdose 2.0]

Jeg er ikke sykelig overvektig men har et familiemedlem som er det. Hun baksnakker og mobber andre. Eier ikke skam når det kommer til å snakke nedlatende om andre og elsker å finne feil med andre kvinner, da spesielt de som er tynne og slanke. Ser hun noen gå tur så ler hun av dem, sier at de har ikke bedre å finne på enn å gå og løpe osv. Mener at alle som går i naturen og på fjellet bare gjør det for å ta fine bilder som de kan skryte av etterpå og fordømmer klesbutikker for å ikke ha hennes størrelse lett tilgjengelig. Jeg snakker ikke med henne om kosthold og trening da hun konstant motsier meg og kaller meg bedreviter om jeg kommer med råd når hun i utgangspunktet har hintet om hjelp til å komme seg i gang. Hun er veldig selvmotsigende, hun vil uten tvil gjøre noe med vekten sin, men der eksisterer ikke motivasjon. I følge henne er det visst noe galt med alle andre enn henne selv. Ja, hun har også veldig lav selvtillit og sliter med selvbildet, men er ikke "åpen" om det. Men jeg ser det jo når hun holder på slik som hun gjør.

Det store problemet er at hun er paralysert av samfunnet sitt skjønnhetsideal og ignorer hvor negativ virkning dette har på helsen hennes. Det virker som om alt handler om utseende, helsen kan man bare drite i. Jeg bryr meg ikke om hun ser overvektig ut, jeg bryr meg om at vi har mange sykdommer i familien som kommer av dårlig livsstil og jeg ønsker ikke at hun skal bli rammet av en eller flere sykdommer også. Men dette kan jeg ikke si til henne, da hun vrir det om til noe overfladisk og blander inn samfunnet. 

[Erazor]

Opplevelsen av å være overvektig kan variere fra person til person, og jeg vil tro at man blir behandlet annerledes som overvektig kvinne enn som overvektig mann. Men for min del var det kjipt. Alt var tungt. Å gå korte strekninger var slitsomt. Fysisk aktivitet var noe dritt. Det ble et tiltak å gjøre noe, til og med å være sosial, fordi man gjerne måtte ut og bevege seg. Energinivået var lavt, noe som igjen gjorde det vanskeligere å ta tak i ting. Jeg hadde konstant dårlig samvittighet uansett hva jeg spiste, og følte et konstant press om at jeg måtte gå ned i vekt. I tillegg ble jeg åpenlyst behandlet annerledes enn normalvektige ved flere anledninger.

Kan ikke si at jeg var selvsikker, men vil heller ikke si jeg var et dårlig menneske. Jeg hadde ingen interesse av å mobbe eller baksnakke, men som mange andre overvektige var jeg selvironisk og spøkte med egen overvekt.

Det jeg ikke forstår, er hvorfor noen ser ut til å tro at om de bare gir overvektige dårlig nok samvittighet, så vil det på magisk vis gjøre at de blir slanke. De aller fleste overvektige vet utmerket godt at de er det. Akkurat som med andre lidelser, må man selv klare å ta fatt i problemet for å gjøre noe med det, og for å klare det, trenger man støtte heller enn forakt.

En person som er overvektig er et menneske, akkurat som alle andre. Det ser bare ut til at det er vanskelig for mange å se mennesket bak fettet.

[AnonymBruker]

Kan bare snakke for meg selv. Men det er selvsagt veldig fysisk tungt. Alt er tungt. Jeg har aldri mobbet noen eller snakket nedsettende om andres kropp, ser ingen grunn til å gjøre det. Jeg var veldig flaut over min egen kropp og hadde selvsagt fryktelig dårlig selvtillit, men jeg klagde aldri på kroppen min til andre. 

Nå som jeg har gått ned nesten 20 kg så er jeg blitt veldig kroppsfiksert både for min egen del og andres. Nå ser jeg andres kropper på en annen måte enn før. Før så reagerte jeg ikke på veldig overvektige, det gjør jeg nå. Men jeg stirrer ikke og for all del så snakker jeg ikke nedsettende for jeg vet hvor sårt det er. 

Anonymkode: 5b208...e4b

[AnonymBruker]

3 timer siden, Erazor skrev:

I tillegg ble jeg åpenlyst behandlet annerledes enn normalvektige ved flere anledninger.

På hvilken måte da? Jeg har vært med ei som er veldig overvektig på parfymeri. Damen som jobbet der kom rett bort til meg og kvitret i vei om alt mulig. Hun andre skulle kjøpe en gave, jeg ble bare med inn i butikken. Hun sa etterpå at det var normalt å bli behandlet som luft når man går fra "overvektig" til "fedme".  Derfor jeg spør. 

Jeg kjenner tre stykker som er 40-60 kg over det de burde være. De kjenner ikke hverandre, vi har blitt introdusert i ulike settinger gjennom årene. Jeg kjenner overhodet ikke igjen det med at så overvektige mennesker mobber eller slenger dritt om andre. Har møtt en av dem på kafé et par ganger, og har pratet om jobb og familie og filmer og nyheter som med alle andre jeg har vært på kafé med. En gang fniste vi litt av en person som gikk forbi, men til vårt forsvar så gikk han som C-3PO.  

Forstår at det kan være sårt, leit, bittert om andre tar opp kosthold og mosjon. Jeg ville sikkert blitt grinete selv, om noen kom ut av det blå og påpekte svakhetene mine. Det er litt frekt gjort. Det kan umulig være som om de ikke har fått med seg at de har blitt sykelig overvektige. 

Anonymkode: b0b7a...ac2

[AnonymBruker]

Jeg hadde alltid vært ganske slank og hadde en veldig veltrent kropp helt frem til jeg ble 30. Da ble jeg alvorlig syk, og etter medisinbruk og å ha vært sengeliggende på sykehus i ett år og deretter hjemme i flere måneder har jeg blitt veldig overvektig for første gang i mitt liv. Det forandret veldig synet mitt som jeg hadde tidligere på overvektige. Jeg har blitt så mye mindre fordomsfull når det kommer til hvordan mennesker ser ut. Det kunne aldri ha falt meg inn å snakke stygt om andre eller ha det menneskesynet jeg hadde før...

Anonymkode: 3f710...8fc

[Erazor]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

På hvilken måte da? Jeg har vært med ei som er veldig overvektig på parfymeri. Damen som jobbet der kom rett bort til meg og kvitret i vei om alt mulig. Hun andre skulle kjøpe en gave, jeg ble bare med inn i butikken. Hun sa etterpå at det var normalt å bli behandlet som luft når man går fra "overvektig" til "fedme".  Derfor jeg spør. 

(...)

Anonymkode: b0b7a...ac2

Nå har jeg aldri vært spesielt opptatt av shopping, men jeg har opplevd noe av det samme, at jeg har blitt ignorert av ekspeditører i butikker. Jeg har hatt situasjoner hvor enkelte har satt spørsmålstegn ved arbeidskapasiteten min, noe jeg tror henger sammen med at mange antar at overvektige mennesker er late. I tillegg får man mye mer negativ oppmerksomhet i matbutikker og når man spiser offentlige steder, jeg har opplevd mennesker som åpenlyst stirret og kastet foraktelige blikk på meg og maten min.

En av tingene jeg la godt merke til da jeg gikk ned i vekt, var at alle plutselig skulle kommentere det og fortelle meg at jeg så bra ut. Selv om de mener å være hyggelig, er det en indirekte kritikk av mitt tidligere jeg. En slektning jeg har hatt lite kontakt med, inviterte meg plutselig til å komme på besøk, og ville gjerne ha mer kontakt. Det kjentes merkelig ut å plutselig bli akseptert. Jeg ble visstnok mye mer verdt bare fordi jeg ikke lenger var fet. Akkurat det var litt vanskelig å svelge. Heldigvis har jeg noen gode kompiser som aldri har brydd seg om størrelsen min, og som jeg vet at henger med meg fordi de faktisk synes jeg er ok, uansett hvor mye jeg veier.

[AnonymBruker]

Å være veldig overvektig kan være en indikator på at det er noe galt med den psykiske helsen. Og det høres jo slik ut her siden søsteren din tar så lett til tårene.

Tror overvekt er symptom på andre problemer, heller enn et problem i seg selv.

Anonymkode: 0fee6...78c

[AnonymBruker]

24 minutter siden, Erazor skrev:

Nå har jeg aldri vært spesielt opptatt av shopping, men jeg har opplevd noe av det samme, at jeg har blitt ignorert av ekspeditører i butikker. Jeg har hatt situasjoner hvor enkelte har satt spørsmålstegn ved arbeidskapasiteten min, noe jeg tror henger sammen med at mange antar at overvektige mennesker er late. I tillegg får man mye mer negativ oppmerksomhet i matbutikker og når man spiser offentlige steder, jeg har opplevd mennesker som åpenlyst stirret og kastet foraktelige blikk på meg og maten min.

En av tingene jeg la godt merke til da jeg gikk ned i vekt, var at alle plutselig skulle kommentere det og fortelle meg at jeg så bra ut. Selv om de mener å være hyggelig, er det en indirekte kritikk av mitt tidligere jeg. En slektning jeg har hatt lite kontakt med, inviterte meg plutselig til å komme på besøk, og ville gjerne ha mer kontakt. Det kjentes merkelig ut å plutselig bli akseptert. Jeg ble visstnok mye mer verdt bare fordi jeg ikke lenger var fet. Akkurat det var litt vanskelig å svelge. Heldigvis har jeg noen gode kompiser som aldri har brydd seg om størrelsen min, og som jeg vet at henger med meg fordi de faktisk synes jeg er ok, uansett hvor mye jeg veier.

Stirrer når du spiser?  Jeg gremmes. Når du nevner det så har jeg lagt merke til folk som ser på (veldig) overvektige på butikken, kikker ned i handlekurven deres, og opp på personen igjen. Som om de blir normalvektige av å spise gulrøtter hele uka. Hva så om han kjøpte en sjokolade eller et par øl på en lørdag? Herregud. 

Så bra du har hatt gode venner hele veien. Det er godt ikke alle har snudd seg etter vinden.  

Anonymkode: b0b7a...ac2

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å være veldig overvektig kan være en indikator på at det er noe galt med den psykiske helsen. Og det høres jo slik ut her siden søsteren din tar så lett til tårene.

Tror overvekt er symptom på andre problemer, heller enn et problem i seg selv.

Anonymkode: 0fee6...78c

Du mener det er passende å stemple det som psykisk sykdom bare fordi hun gråter når noen graver rundt i noe intimt og skamfullt? Dust. 

Det er flere medisiner som gjør folk veldig overvektige, ikke bare ulike antipsykotikum, men også ting som prednisolon. Og det hjelper ikke å følge Grete Roede-kurs når man proppes full av medisiner som føkker opp stoffskiftet og binder væske. 

Anonymkode: b0b7a...ac2

[AnonymBruker]

Jeg var veldig slank og trent helt til jeg fikk både en vanskelig regulerbar stoffskiftesykdom og migrene. Pga migrenen tar jeg betablokkere som gjør det vanskelig å få opp pulsen ifm trening, så jeg går tur og trenger litt lett styrke, men jeg klarer ikke trene som før. Det er så smertefult med anfall at det ikke er verdt å kutte medisinene for å øke treningsmengden. Stoffskiftesykdom, medisiner og følgetilstander til dette gjorde at jeg la på meg 30 kg på fem år, og jeg veIer nå 30 kg for mye. Kostholdet mitt er normalt og sunt, folk som har bodd med meg over tid er overrasket over at jeg spiser normalt, stereotopien om at overvektige bare gasser seg i grandis, chips og cola sitter tydeligvis godt i.

Jeg har nesten ingen fravær på jobb, slenger ingen drit om andres utseende, deltar på lik linje med andre i dugnad i borettslaget og fellesplikter på hyttetur, og gjør stort sett det samme som alle andre. Likevel merkes fordommene fra samfunnet veldig godt, jeg får mindre hjelp i butikker, restauranter, offentlige kontorer og kollektivtransport enn mine normalvektige venninner. Jeg får slengbemerkninger om hva jeg har i handlevognen og kommentarer på bekledning fra tilfeldige folk, folk snakker om meg med høy stemme for at jeg skal høre det de sier når de ikke tør å si det til meg. Jeg får "velmenende" kommentarer fra folk om hvordan jeg kan gå ned i vekt og hva jeg burde gjøre for å bli sunnere, samt spørsmål om hvordan jeg kan velge å vøre overvektig når det "bare" er å slanke seg. Jeg har opplevd diskriminering og kommentarer hos tannlege, lege og fysioterapeut pga vekt, noen ting så grove at jeg nesten har lurt på å ta det videre i etterkant. Det er visst ikke grenser for hva som er greit å si til overvektige, de behandles av mange som mindreverdige følelsesløse krek.

Jeg vet godt at jeg er overvektig, men i motsetning til alle andre så vet jeg oså hvorfor det er blitt slik. Det er lov p behandle meg som et skikkelig menneske selv om du ikke liker vekten min.

Anonymkode: 15e26...160

[AnonymBruker]

Jeg er nå rundt 87 kilo. Jeg 1.63 høy og fra naturens side ganske liten, så har nesten 40 kilo i overvekt. Jeg hater meg selv. Jeg hater hvor ekkel og stygg jeg føler meg. Jeg klarer såvidt å gå på jobb, og være sosial fordi jeg vil bare stenge meg selv inne fordi andre skal få slippe å se meg, og så jeg kan slippe å bli sett. Jeg bruker 1,5 time på å sminke meg hver dag for å klare å vise meg selv blant andre. Og enda da hjelper det lite, og tenker stadig på "you can put make-up on shit, but it's still shit". 

Som nevnt over, uansett hva jeg spiser med mindre det kun er grønnsaker, så får jeg dårlig samvittighet. Jeg vet at min holdning til meg selv ikke gjør noe positivt, og mest sannsynlig bare bidrar til at jeg velger usunn mat og snop, gang på gang. Jeg snakker ikke nedsettende om andre, men det kan ha sammenheng med at jeg selv ble kraftig mobbet og banket for å være overvektig i flere år. Og jeg avskyr andre feite mennesker fordi jeg ser meg selv i dem. Alt er så mye tyngre når du er overvektig versus når du er normalvektig, det er vanskelig og forklare men det er enkelt nok bare at alt føles så mye lettere, man merker forskjell på noe så lite som å snu seg, eller strekke seg mot noe. 

 

Jeg sluttet å veie meg en gang i tenårene da vekten viste 95+ kilo, og klarte å gå ned i vekt etter det "sjokket". For en såpass liten "ramme" som jeg har, har huden min blitt fryktelig strukket, så når jeg er normalvektig ligner min på de kroppene man ser på tv når noen på 200 kilo har blitt normalvektig. Tydelig overflødig armhud, lårhud, en sekk med hud på magen, helt forferdelig. 

 

Jeg vil så gjerne, og jeg tenker på å gå ned i vekt HELE tiden, men alikevel så klarer jeg det ikke. Noen kilo her og der, også dobbelt opp fordi jeg mangler selvkontroll når det kommer til ca. alt som er spiselig. 

Anonymkode: 88f6b...994

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er lov p behandle meg som et skikkelig menneske selv om du ikke liker vekten min.

Anonymkode: 15e26...160

Nettopp! 

Anonymkode: b0b7a...ac2

[Gjest ISeeYouCreep]

 

Endret 17. november 2023 av Nasse Nøff ❤

[Titania]

Med minst 80 kg for mye, så er jo ikke hverdagen lett, verken på den ene eller andre måten. Man føler man blir stirret på til enhver tid når man er ute, og man hører og ser både voksne og barn stirrer stygt, snakker, flirer og peker - men for min del prøver jeg å overse det. Det kan ha noe med det å gjøre at jeg alltid har vært større enn de på min egen alder, både i høyde og vekt, så selv om det sårer, så preller det av, på en måte. Men til gjengjeld gjør jeg mitt beste for å gå ned i vekt, selv om jeg i visse perioder sikkert kunne gjort mer. Men en prolaps i ryggen som plager, i tillegg til problemer med et kne etter en påkjørsel og operasjon for noen år siden gjør jo ikke ting lettere. Men setter umåtelig stor pris på det offentlige helsevesnet som har overvektspoliklinikkene som er god støtte, der man blir sett som personen man er, ikke kiloene for mye - selv om kiloene er fokuset når man er der, tross alt. Press på å gå ned i vekt opplever man nok ellers - og selv om f.eks kommentarer på forum/sosiale medier/whatever ikke er direkte ment mot meg, så stikker det i hjertet når man ser hvordan mange skriver. Selv om jeg er sykelig overvektig, så er jeg et menneske jeg også - og jeg trives jo ikke med å være så stor. Det er bare en ufattelig stor utfordring å endre vaner og rutiner for å faktisk gjøre ting rett.

Når det kommer til selvbilde og slik er egentlig dagene er veldig opp og ned - noen dager kan jeg se meg selv i speilet og tenke at jeg ser jo overvektsproblemet, men samtidig føler jeg meg både bra og fin. Og de dagene gir jo en ekstra motivasjon for å være i aktivitet og holde seg ekstra langt unna godteskapet (ikke at jeg spiser noe særlig snop uansett - 2-4 ganger i mnd vanligvis). Og baksnakking vet jeg hvor vondt er, så gjør mitt aller beste for å unngå. Dessverre har jeg en tendens til å kommentere mennesker som ser/er litt annerledes, men dette er ikke noe jeg hyler ut i det vide og brede om, jeg kommenterer det kanskje litt til de jeg er med, når personen som jeg "reagerer på" er utenfor syns- og hørevidde. Jeg vet jo at jeg ikke har noe "rett" til det - men det bare blir sånn. Men jeg gjør det ikke for å føle meg bedre når det skjer, i det minste. Jeg føler meg heller bedre når jeg støtter folk, hjelper og setter umåtelig pris på når folk gjør det samme mot meg

[tussi84]

Jeg er ca 40 kg overvektig men mobber ikke andre som er overvektige. Det er en personlighet bak uansett hvordan man ser ut. Når det gjelder meg selv har jeg av og til lite energi, jeg finner ikke klær som passer hos de fleste butikker må enten på stor avdelingen i de butikkene som har det eller bestille klær fra nettet. Er mange klær jeg synes ser fine ut og så passer det ikke. Shopping synes jeg derfor ikke er så mye gøy.  Samme gjelder sko. Jeg må på sspesisl sko bitikk for å få tak i noe pga tykke legger. 

Jeg har også blitt avist mange ganger av menn pga hvordan jeg ser ut. Blandt slanke venner blir jeg gjerne den usynlige som ingen sjekket opp. Jeg skriver sjekket opp fordi jeg har samboer nå og har hatt han i 3 år. Jeg har også hatt kjærester tidligere men alle som ikke har hatt noe ekstra selv har bare avvist meg eller utnyttet meg til sex da jeg var yngre. 

Jeg har en sjelden gang vondt i knærne. Noen ganger svikter dem. Jeg kan mest sannsynlig ikke få barn da jeg har pcos og insulinresistens. Fysisk aktivitet er krevende. Gå oppoverbaker og lignende sliter meg ut. Det går men jeg foretrekker ikke. Jeg blir raskt svett uansett hva jeg gjør spesielt nå om sommeren kan bare det å gå ned til bussen på 5 min være nok til at jeg begynner å svette. 

Når jeg en sjelden gang spiser feks ute på fast food kjede så virker det som folk tror jeg spiser sånn hele tiden da noen ser på meg. De vet ikke at jeg omtrent er der maks 2 ganger i året og at ellers lager jeg hjemmelaget mat. 

Jeg har problemer med å få meg de jobbene jeg har ønsket pga vekten da folk tror jeg er mye syk fordi jeg er overvektig. De har aldri sagt det.. men i de bransjene jeg helst ønsker jobb så har jeg omtrent kun sett slanke mennesker. 

Det er sikkert mer..

[AnonymBruker]

Tror jeg er unntaket av mange overvektige. Sett bort fra at noen fysiske aktiviteter tar litt lengre tid, så lever jeg et så og si helt normalt og fint liv. Blir ytterst sjeldent forskjellsbehandlet, og kan vel telle på en hånd hvor mange ganger noen har sagt noe stygt relatert til størrelsen min til meg. Det er et mindre utvalg av menn, men de finnes nå mange av likevel. Jeg snakker åpent om vekt og selvbilde med venner og bekjente, og utrolig nok har jeg det bedre med meg selv enn en del av de. Flaks, egentlig. Overvekten min stopper ikke meg å leve livet mitt i det hele tatt. Skulle gjerne hatt litt flere fine klær å velge mellom i Norge da, men men.

Ærlig talt føler jeg lite press på å måtte gå ned i vekt. Blir ikke særlig påvirket av media og utseendehysteriet. Har heller ikke en eneste helseplage (sett bort fra en tyngre kropp da, men det er jo en vanesak over tid - desverre), så det sparket bak om å gjøre noe med saken er manglende. Har det godt, men vil selvsagt gjøre noe straks jeg ikke har det bra.

Anonymkode: 9a138...1de

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du mener det er passende å stemple det som psykisk sykdom bare fordi hun gråter når noen graver rundt i noe intimt og skamfullt? Dust. 

 

Anonymkode: b0b7a...ac2

Du tenker det er bedre at folk ser på deg som en lat faen som ikke gidder få ræva ut av sofaen?

Anonymkode: 0fee6...78c

[emilie123]

Jeg ble sykelig overvektig etter jeg ble syk og må gå på flere medisiner som gjør meg konstant sulten. Det er hva jeg spiser som gjorde meg tykk. Nå, etter å ha fått hjelp av en fantastisk lege har jeg greid å ta tak. Har gått ned 40 kg , har 10 igjen. Livet mitt har blitt lettere å leve og jeg har blitt gladere, men det er en kamp hver dag. Merker godt på hvordan folk behandler meg , blir behandlet med mer respekt. Trist for alle er like mye verdt uansett størrelse 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er nå rundt 87 kilo. Jeg 1.63 høy og fra naturens side ganske liten, så har nesten 40 kilo i overvekt. Jeg hater meg selv. Jeg hater hvor ekkel og stygg jeg føler meg. Jeg klarer såvidt å gå på jobb, og være sosial fordi jeg vil bare stenge meg selv inne fordi andre skal få slippe å se meg, og så jeg kan slippe å bli sett. Jeg bruker 1,5 time på å sminke meg hver dag for å klare å vise meg selv blant andre. Og enda da hjelper det lite, og tenker stadig på "you can put make-up on shit, but it's still shit". 

Som nevnt over, uansett hva jeg spiser med mindre det kun er grønnsaker, så får jeg dårlig samvittighet. Jeg vet at min holdning til meg selv ikke gjør noe positivt, og mest sannsynlig bare bidrar til at jeg velger usunn mat og snop, gang på gang. Jeg snakker ikke nedsettende om andre, men det kan ha sammenheng med at jeg selv ble kraftig mobbet og banket for å være overvektig i flere år. Og jeg avskyr andre feite mennesker fordi jeg ser meg selv i dem. Alt er så mye tyngre når du er overvektig versus når du er normalvektig, det er vanskelig og forklare men det er enkelt nok bare at alt føles så mye lettere, man merker forskjell på noe så lite som å snu seg, eller strekke seg mot noe. 

 

Jeg sluttet å veie meg en gang i tenårene da vekten viste 95+ kilo, og klarte å gå ned i vekt etter det "sjokket". For en såpass liten "ramme" som jeg har, har huden min blitt fryktelig strukket, så når jeg er normalvektig ligner min på de kroppene man ser på tv når noen på 200 kilo har blitt normalvektig. Tydelig overflødig armhud, lårhud, en sekk med hud på magen, helt forferdelig. 

 

Jeg vil så gjerne, og jeg tenker på å gå ned i vekt HELE tiden, men alikevel så klarer jeg det ikke. Noen kilo her og der, også dobbelt opp fordi jeg mangler selvkontroll når det kommer til ca. alt som er spiselig. 

Anonymkode: 88f6b...994

Oi, dette var rart å lese! Jeg er et par cm lavere og veier et par kilo mindre, men jeg ser ikke overvektig ut. Jeg håper at alt går bra med deg, og at du tilslutt ser hvor flott du egentlig er! Du virker veldig reflektert og voksen, jeg er lei meg for at du har opplevd det du forteller om her.   Jeg tipper at du ikke ser ut som de du sammenligner deg med.

Anonymkode: 76d3b...c0f