Tårer!

[AnonymBruker]

Hei. 20 år gammel man her.Bor sammen med familien. Jeg var lærling for 2 måneder siden. Gikk Vg1 og Vg2 med gode karakterer, er skole flink, jeg er veldig hyggelig, snill, hjelpsom, veldig tålmodig osv. Trenger ikke skryte for mye. Jeg har en del venner og en veldig stor familie. Det har seg sånn at jeg ble oppsagt av stillingen min som lærling pga fravær og forseint komming, noe som fører til at jeg ikke får fortsette læretiden min. Det var veldig tøft, heldigvis, vennene støttet meg og kom opp fort. Rett etter fikk jeg to jobb intervjuer, men det ble ikke noe av. Men jeg søkte etter arbeidsplass og fortsatt og krige. Fikk Et intervju. Gikk bra, men det var noen andre kandidater, som stilte bedre enn meg, så jeg fikk ikke  jobben. Idag etter at jeg fikk beskjed, på at jeg ikke fikk jobben. Jeg taklet det, jeg gikk ut, tok en tur i byen, møt en venn, smilende og alt bra.Jeg kom hjem trente, etter en lang periode, formen ligger langt igjen.Satt ved siden av min mor for å spise. Min mor er analfabet, så hun skjønner ikke hvordan samfunnet fungerer.Så mens jeg spiser, plutselig begynte tårene å komme ned. Det skal sies at jeg er en person som ikke gråter så lett.Ganske mye tårer, jeg klarte å skjule det for min mor, ved å se at det er allergi. Jeg klarte ikke stoppe det, så mye tårer! Jeg begynte å tenke på hvorfor ingen forstår meg. Jeg fremstår alltid som den blid og smilende karen.Karen som har ingen problemer.Karen som er sterk.  Jeg hjelper alle sammen mer enn det jeg hjelper meg selv, men hvorfor ingen hjelper meg!Det ble så vanskelig at jeg måtte gå inn på rommet og stenge meg selv inn og gråte. Jeg vet ikke hva vitsen med å skrive dette her da. Men jeg vil dele det med dere. Og vil gjerne høre hva dere synes.   

Litt dårlig skrevet beklager for

Anonymkode: 81325...780

[AnonymBruker]

Har du delt disse tankene med noen? Det er ikke alltid lett å se på folk at de sliter, å mange kan tenke at dette bare er en liten kneik som vil gå over av seg selv. 

Jeg veit selv hvor vanskelig det er å ikke føle seg sett. Men etter at jeg snakket med psykolog har jeg blitt mye flinkere til å sette ord på ting, og da får jeg også mer forståelse. Jeg er aldri ute etter medlidenhet, jeg vil bare at folk forstår  

håper du kommer deg gjennom dette TS! Å du skal se at neste jobb er rett rundt hjørnet, men da er du faktisk nødt til å ta tak og ikke skulke jobben. Det er ikke greit å være for sein hele tiden. 

Anonymkode: 35c43...020

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du delt disse tankene med noen? Det er ikke alltid lett å se på folk at de sliter, å mange kan tenke at dette bare er en liten kneik som vil gå over av seg selv. 

Jeg veit selv hvor vanskelig det er å ikke føle seg sett. Men etter at jeg snakket med psykolog har jeg blitt mye flinkere til å sette ord på ting, og da får jeg også mer forståelse. Jeg er aldri ute etter medlidenhet, jeg vil bare at folk forstår  

håper du kommer deg gjennom dette TS! Å du skal se at neste jobb er rett rundt hjørnet, men da er du faktisk nødt til å ta tak og ikke skulke jobben. Det er ikke greit å være for sein hele tiden. 

Anonymkode: 35c43...020

Hei og takk for svar. Jeg har ikke snakket om det med noen. Men skal ha et møte med oppfølgingstjenesten og da kommer jeg til å være åpen om det. Håper, det skal gå over, alt går over, men tar tid. Og blir litt plaget av mor som maser litt skjønner du. Ja ja snakk om å ha det så bra i Norge. Jeg har jo to muligheter da, jeg kan enten studere eller jobbe. Så det er positivt å. Hvis jeg ikke finner en jobb, så kan jeg studere.  Det er viktig å komme på jobben i tida, det har jeg lært nå, men lærte på den harde måten. På skolen så lærer dem oss leksjonen først  og prøver oss  deretter.Mens livet prøver oss først også lærer oss leksjonen. 

Anonymkode: 81325...780