Gå til innhold

Uhelbredelig kreft


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Det er viktig at dere får skikkelig informasjon nå. Hva man finner når man googler har ingenting å si, er det uhelbredelig får han beskjed om det på sykehuset. I så fall etableres det ofte kontakt med paliativt team.

Send gjerne pm om du vil snakke med en i samme situasjon

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg er også i samme situasjon. Far som har bare måneder igjen, er igang med stråling mot hjernemetastaser nå. Han vil ikke at jeg deltar på legetimer e.l., så det er vanskelig å få korrekt info, da han forsøker å skjerme oss barna litt. Noe som egentlig bare gir frustrasjon, man vil jo gjerne hjelpe så mye man kan. 

Gir deg en stor klem, kanskje vi kunne snakket litt sammen mer privat enn i en slik tråd, vi som er i denne situasjonen? Hadde vært godt å dele med noen som forstår. 

Anonymkode: 7520d...165

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også vært der. Faren min fikk uhelbredelig kreft, og etter mange runder med behandling , måtte han til slutt gi tapt. heldigvis var han ikke bitter eller sint, men strålende og ble en helt annen mann på en måte. vi fikk mange fine stunder sammen før han døde som je setter pris på nå. oppsøk en sorg gruppe eller søk støtte hos noen profesjonelle eller noen i familien. folk pleier å være veldig forståelsesfulle i en slik situasjon. klem til deg trådstarter. vet hvor fælt du har det nå <3

Anonymkode: 2f177...75d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, så trist med faren din. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver da jeg mistet min mor for 4 mnd siden. Hun hadde kreft lenge men de fant enda en form for kreft og det var som et sjokk.. Mange overlever eller kan leve med kreft i mange år nå for tiden, men dessverre går fortsatt liv tapt og dette skjedde også oss.. 

Det har vært og er veldig vanskelig , spesielt når jeg er midt i et svangerskap også.. Jeg sliter med mange tanker, bekymringer og sorgen er der.. Men, selv når jeg har trodd det aldri skal bli bedre eller jeg ikke skal klare dette , har det gått .. Og ting går en smule bedre , men dagene er veldig opp og ned.

jeg har valgt å gå til psykolog , første gang i livet jeg gjør det, og det er fint å få sortert tankene litt.. Ellers finnes der sorg grupper man kan gå til, gratis.. 

For meg er det en hjelp å snakke om det med nære venner og familie. Jeg vet også at mamma vil keg skal leve videre og ikke drukne i sorgen, jeg prøver å tenke på slike ting.. 

Når det gjelder moren din som sitter igjen og Jar mistet livsgleden forstår jeg det.. Pappa gjorde det samme da han mistet sitt livs kjærlighet , men han har bestemt seg for å ikke la seg knekke av dette.. Han prøver å være mye sosial, melder seg på det han kan og vi i familien er mye sammen.. Vi har kommet nærmere hverandre på en annen måte..  Prøv å bruk hverandre som trøst og støtte , få gråten og sorgen ut.. Det vil bli bedre med tiden, selv om sorgen og savnet alltid vil være der vil det kjennes anderledes.. Jeg er ikke i nærheten av ferdig m sorgen men jeg håper det kan være en trøst med at ting vil gå litt og litt bedre, selv om det kjennes uvirkelig og lite troverdig for deg nå.. 

 

Lykke til..

Anonymkode: be2d3...8d5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...