Gå til innhold

Uhelbredelig kreft


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Pappa har fått en veldig sjelden, aggressiv type kreft, som han ikke vil bli frisk av.Selv har han lest på nettet at gjennomsnittlig levealder m denne typen kreft er 6 måneder. Det er helt jævlig

Pappa er så redd for å dø, mamma er så redd for å leve alene. Og jeg er også helt knust. Jeg klarer meg ikke uten faren min som har vært min klippe hele livet. Både mamma og pappa har mistet motivasjonen for alt. De har ikke lyst å gjøre noenting som tidligere gledet de. Blir mest til at de ligger og hviler

de skal inn på Ullevål kommende uke. Faren min er livredd for å få beskjed om at det er ingenting de kan gjøre.

Selv sliter jeg m angst og depresjon fra før og fatter ikke hvordan jeg skal klare dette. Jeg er singel og har ingen andre enn mamma og pappa egentlig.

Har noen noen råd? Hvordan overlever man

Anonymkode: ca81d...e7e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Magnifiq

Har ikke så mange råd, annet enn å sjekke ut Kreftforeningen.no

Der vil jeg tro du finner noe informasjon om hvor du event kan henvende deg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pappa fikk samme beskjeden for litt over 1år siden. Uhelbredelig kreft stadium 4.

Fikk cellegift kun for og forlenge livet, fikk også antistoff.

Det skjedde et mirakel for kreften forsvant. Vi var alle kjempe glade og kunne ikke tro det, overlegen på kreftsenteret sa det var et mirakel :)

Men bare et par måneder senere har kreften kommet tilbake men ikke så ille som forrige gang, så nå begynner vi på nytt med operasjon,stråling og cellegift.

IKKE les på nett, snakk heller med lege/sykepleier /kreftordinator.

Man må være utrolig sterk og være positiv uansett hvor dårlig nyheter man får.

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så utrolig leit å høre om faren din:( Jeg mistet nylig moren min i kreft, og vet hvordan usikkerheten og angsten kjennes. Det å ikke vite hvordan det kommer til å gå, om det finnes medisiner, og hvordan den syke takler det å vite at det kanskje ikke er mye å gjøre.. Mamma var også pasient på Ullevål, og der er de kjempeflinke. Vet at det kanskje ikke er noen trøst, men familien min har bare positivte ting å si om Ullevål. Fantastiske og dyktige mennesker som jobber der.

Jeg er også plaget med angst og tidvis depresjon, og det har blitt verre etter at mamma døde. Ta gjerne kontakt på pm dersom du vil snakke mer. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, finnbjarne skrev:

Så utrolig leit å høre om faren din:( Jeg mistet nylig moren min i kreft, og vet hvordan usikkerheten og angsten kjennes. Det å ikke vite hvordan det kommer til å gå, om det finnes medisiner, og hvordan den syke takler det å vite at det kanskje ikke er mye å gjøre.. Mamma var også pasient på Ullevål, og der er de kjempeflinke. Vet at det kanskje ikke er noen trøst, men familien min har bare positivte ting å si om Ullevål. Fantastiske og dyktige mennesker som jobber der.

Jeg er også plaget med angst og tidvis depresjon, og det har blitt verre etter at mamma døde. Ta gjerne kontakt på pm dersom du vil snakke mer. 

Tusen takk for tilbakemelding, veldig støttende å høre. Hvilken type kreft hadde mora di?  (om jeg kan spørre) Hvordan håndterte dere dette? 

Anonymkode: ca81d...e7e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 Vi fikk beskjed om at hun ikke kom til å bli frisk i 2005, På en måte har det vært greit å være klar over at tiden sammen har vært begrenset. Man setter kanskje mer pris på de små (og store) tingene når man vet at man ikke er garantert morgendagen? Jeg har derfor vært veldig bevisst på å ta masse bilder og videoer, slik at jeg i hvertfall har disse å se tilbake på. Kanskje det kan være godt for deg å gjøre noe av det samme?

Men det er klart det er en påkjenning for alle å leve med en visshet om at det en dag kommer til å snu. Jeg gikk på et vis bare og ventet på at noe skulle skje, og det er utrolig kjipt. Hvor lenge har faren din vært syk?

Endret av finnbjarne
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ikke bruk google som en "bestevenn" - da blir angsten mye verre!

Det finnes mange du kan snakke med. Leger, sykepleiere, spesialister, sykehusprester osv. Ønsker dere lykke til videre :) 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Pappa har fått en veldig sjelden, aggressiv type kreft, som han ikke vil bli frisk av.Selv har han lest på nettet at gjennomsnittlig levealder m denne typen kreft er 6 måneder. Det er helt jævlig

Pappa er så redd for å dø, mamma er så redd for å leve alene. Og jeg er også helt knust. Jeg klarer meg ikke uten faren min som har vært min klippe hele livet. Både mamma og pappa har mistet motivasjonen for alt. De har ikke lyst å gjøre noenting som tidligere gledet de. Blir mest til at de ligger og hviler

de skal inn på Ullevål kommende uke. Faren min er livredd for å få beskjed om at det er ingenting de kan gjøre.

Selv sliter jeg m angst og depresjon fra før og fatter ikke hvordan jeg skal klare dette. Jeg er singel og har ingen andre enn mamma og pappa egentlig.

Har noen noen råd? Hvordan overlever man

 

 

 

 

Anonymkode: ca81d...e7e

Ingen av dere har noe alternativ i slike situasjoner. Men man får styrke etterhvert som man må gå veien, dette er livets beinharde realiteter. 

Anonymkode: 4e197...2ca

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Chroma

Dette var vondt å lese.

Jeg mistet min mor av kreft for en del år siden og kjenner meg igjen i det du skriver.

Hun var også veldig redd for å dø, men etter mange samtaler med en prest (hun var egentlig ikke troende) ble det bedre og hun klarte å akseptere at hun kom til å dø.

Det vondeste var å se henne ha vondt, men jeg kom til slutt til det stadiet hvor jeg unnet henne å få slippe og det hjelp meg en del i sorgen etter at hun gikk vekk.

Jeg angrer på at vi ikke tok flere bilder sammen, og at vi ikke snakket mer om hennes ønsker etter døden, med tanke på gravsted , kremering/ikke kremering og så videre. Vondt å snakke om, men også ganske viktig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for alle svar. Jeg skal svare mere når jeg har kommet meg litt ovenpå.

Pappa ble nettopp diagnotisert med kreft, så dette er helt nytt

Hilsen Ts 

Anonymkode: ca81d...e7e

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg så godt igjen. Bortsett fra at jeg var eneste nære pårørende for min kreftsyke forelder.. Den beste støtten for oss var en kreftsykepleier som kunne svare spm vi hadde, ga god info generelt, og bare var veldig trygg og god å prate med.

De første mnd var vi helt utafor begge to. Jeg bare så frem til kvelden kom og jeg kunne sove.

Min forelder tok initiativ til møte med begravelsesbyrå. Tok en del valg i forbindelse med det. Det føles godt nå i ettertid.

Ikke la noe være usagt. Og prøv å ta vare på deg selv oppi det hele. Jeg slet meg totalt ut ved å jobbe, styre med diverse praktiske ting, og være mye hos den syke. Det førte til at jeg ikke var så nærværende på sluttet som jeg skulle ønske.

Det går an å trappe litt ned på jobb. En del praktiske ting kan delegeres til andre i familien som ikke er like nær. Husker noen sa til meg "Bare si ifra hvis det er noe jeg kan gjøre". De hørte ikke fra meg. Mens de som foreslo noe konkret de kunne gjøre, var lettere å la gjøre ting og be om annen hjelp. Kvalitetstid med den syke bør prioriteres, og ivaretakelse av seg selv. Man får ikke til å ta så godt vare på andre, om man ikke tar vare på seg selv.

Anonymkode: b8440...8d1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Pappa har fått en veldig sjelden, aggressiv type kreft, som han ikke vil bli frisk av.Selv har han lest på nettet at gjennomsnittlig levealder m denne typen kreft er 6 måneder. Det er helt jævlig

Pappa er så redd for å dø, mamma er så redd for å leve alene. Og jeg er også helt knust. Jeg klarer meg ikke uten faren min som har vært min klippe hele livet. Både mamma og pappa har mistet motivasjonen for alt. De har ikke lyst å gjøre noenting som tidligere gledet de. Blir mest til at de ligger og hviler

de skal inn på Ullevål kommende uke. Faren min er livredd for å få beskjed om at det er ingenting de kan gjøre.

Selv sliter jeg m angst og depresjon fra før og fatter ikke hvordan jeg skal klare dette. Jeg er singel og har ingen andre enn mamma og pappa egentlig.

Har noen noen råd? Hvordan overlever man

 

 

 

 

Anonymkode: ca81d...e7e

Å stakkars deg!!❤️ skjønner at en sånn situasjon sliter enormt psykisk på alle måter! Håper du får hjelp av øvrig familie og gode venner? Dette er jo et sjokk og en sorg som også trenger profesjonell behandling! Snakk med fastlegen din! Ønsker deg alt godt og sender deg varme gode tanker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg så godt igjen. Bortsett fra at jeg var eneste nære pårørende for min kreftsyke forelder.. Den beste støtten for oss var en kreftsykepleier som kunne svare spm vi hadde, ga god info generelt, og bare var veldig trygg og god å prate med.

De første mnd var vi helt utafor begge to. Jeg bare så frem til kvelden kom og jeg kunne sove.

Min forelder tok initiativ til møte med begravelsesbyrå. Tok en del valg i forbindelse med det. Det føles godt nå i ettertid.

Ikke la noe være usagt. Og prøv å ta vare på deg selv oppi det hele. Jeg slet meg totalt ut ved å jobbe, styre med diverse praktiske ting, og være mye hos den syke. Det førte til at jeg ikke var så nærværende på sluttet som jeg skulle ønske.

Det går an å trappe litt ned på jobb. En del praktiske ting kan delegeres til andre i familien som ikke er like nær. Husker noen sa til meg "Bare si ifra hvis det er noe jeg kan gjøre". De hørte ikke fra meg. Mens de som foreslo noe konkret de kunne gjøre, var lettere å la gjøre ting og be om annen hjelp. Kvalitetstid med den syke bør prioriteres, og ivaretakelse av seg selv. Man får ikke til å ta så godt vare på andre, om man ikke tar vare på seg selv.

Anonymkode: b8440...8d1

Hvordan kom dere i kontakt m kreftsykepleier?

Anonymkode: ca81d...e7e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan kom dere i kontakt m kreftsykepleier?

Anonymkode: ca81d...e7e

På kreftpoliklinikken ved sykehuset her. Jeg var med på alt av prøvetaking, cellegift, legetimer og oppfølging. Akkurat denne sykepleieren skjønte at jeg knapt hadde hodet over vannet noen ganger, og sa at jeg kunne snakke med henne når jeg følte for det. Det er trygt for dere at dere sammen er på sykehuset vil jeg tro, kanskje med en familievenn e.l. i tillegg, som får med seg det legen sier hvis dere selv er litt i ørska.

Det var fra starten veldig lite håp for min forelder, men cellegift ble prøvd for å i det minste bremse opp prosessen. Uten virkning.. Husker jeg ble veldig urolig da vi plutselig ikke skulle til regelmessige timer på sykehuset. Men hadde vi tatt kontakt i ettertid, bare for å snakke/bli litt roligere, hadde vi helt sikkert fått det.

Håper det er like gode folk på sykehuset dere forholder dere til.

 

Enig i at man må være positive osv. Men samtidig må man være realistisk. Er det ikke noe håp, så må man gjøre det beste ut av tiden man har. Det føles ikke nødvendigvis godt for den syke om mange rundt er veldig sånn "dette går bra, vi må ha trua! :) "

Anonymkode: b8440...8d1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

På kreftpoliklinikken ved sykehuset her. Jeg var med på alt av prøvetaking, cellegift, legetimer og oppfølging. Akkurat denne sykepleieren skjønte at jeg knapt hadde hodet over vannet noen ganger, og sa at jeg kunne snakke med henne når jeg følte for det. Det er trygt for dere at dere sammen er på sykehuset vil jeg tro, kanskje med en familievenn e.l. i tillegg, som får med seg det legen sier hvis dere selv er litt i ørska.

Det var fra starten veldig lite håp for min forelder, men cellegift ble prøvd for å i det minste bremse opp prosessen. Uten virkning.. Husker jeg ble veldig urolig da vi plutselig ikke skulle til regelmessige timer på sykehuset. Men hadde vi tatt kontakt i ettertid, bare for å snakke/bli litt roligere, hadde vi helt sikkert fått det.

Håper det er like gode folk på sykehuset dere forholder dere til.

 

Enig i at man må være positive osv. Men samtidig må man være realistisk. Er det ikke noe håp, så må man gjøre det beste ut av tiden man har. Det føles ikke nødvendigvis godt for den syke om mange rundt er veldig sånn "dette går bra, vi må ha trua! :) "

Anonymkode: b8440...8d1

Tusen takk for at du tar deg tid til å svare.Hvilken type kreft hadde forelderen din? Hvor lang tid hadde h#n kreft før h#n døde? 

Anonymkode: ca81d...e7e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Faren min ble i vinter diagnostisert med uhelbredelig kreft. Han fikk immunterapi som han responderte godt på, og det har gått litt bedre med ham. Likevel vet vi at han aldri vil bli kvitt kreften og at den kommer til å vokse igjen, selv om han kan leve en stund med den. 

Det viktigste er å bruke den siste tiden godt sammen, og skape mange gode minner. Det er veldig urettferdig, men du har tid til å forberede deg og gjøre "det beste ut av situasjonen". 

Anonymkode: 83130...dec

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Føler med deg..

Endret av Rauha ja rakkaus
skrivefeil
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lungekreft. Jeg googlet så fort jeg fikk høre det. Og ble redd. Leste at noen dør kun et par dager etter at diagnosen er stilt, mange dør etter maks et par måneder. Hvis man får det til, bør man holde seg unna google. 

Man får sjelden symptomer på lungekreft før det har gått for langt til å kunne kurere. Veldig lumsk sykdom. Fra hn fikk diagnosen, regnet vi med det kom til å gå kjapt nedover. Det var snakk om uker faktisk.. Men hn døde ikke før nesten ett år etter diagnosen var stilt, og levde ganske normalt i flere måneder. Så det var uventet, og positivt, selv om det var en påkjenning å vite at ting gikk på overtid og det kunne ta slutt når som helst.

Jeg svarer gjerne på spørsmål du har.. Føler med deg!

Anonymkode: b8440...8d1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje du skal bli med til Ullevål? Der kan du be om samtale med kreftsykepleier og/eller sjekke om det finnes tilbud til pårørende i din situasjon. I tillegg kan det være til hjelp om du får et konkret bilde av behandlingsstedet og sykehusområdet. Da har du i alle fall noen knagger å henge følelsene på. Kreftforeningen kan du også ringe. De har helsepersonell på rådgivningstelefon: 800 57 338 De har også chat og e-post tilbud. (Se kreftforeningen.no)

Internett er et skummelt sted, siden informasjonen du finner ikke alltid er kvalitetssikret. Ikke ta alt for god fisk, det er mye rart der ute. Fra vidunderkurer til de mest dramatiske beretninger og "gode" råd som ikke alltid er så gode. 

Jeg håper det går litt bedre med deg når du finner litt mer fotfeste. Du er sannsynlgvis sterkere enn du tror.

Anonymkode: bf4b3...824

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Faren min ble i vinter diagnostisert med uhelbredelig kreft. Han fikk immunterapi som han responderte godt på, og det har gått litt bedre med ham. Likevel vet vi at han aldri vil bli kvitt kreften og at den kommer til å vokse igjen, selv om han kan leve en stund med den. 

Det viktigste er å bruke den siste tiden godt sammen, og skape mange gode minner. Det er veldig urettferdig, men du har tid til å forberede deg og gjøre "det beste ut av situasjonen". 

Anonymkode: 83130...dec

Hvilken type kreft har faren din? Fikk dere immunterapi dekket av det offentlige? 

Anonymkode: ca81d...e7e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...