Jeg misunner de på uføretrygd.

[Jerry Lee]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sykt uføre får mer utbetalt enn folk i 100% jobb. Det er bare det som irriterer meg. Og at det er lett å sykemelde seg. Psykiske lidelser i verdens beste land å bo i øker. Eller er det et spill? Orker man egentlig ikke jobbe 8-16 i 40/50 år av livet? Det er jo tungt med 100% jobb og alt utenom. Men penger må vi ha og lønn trenger man til huslånet sitt. Bare til å stå på. Vi skal hvile evig i den hvite kista når den dagen kommer, så jobb og lev mens hjertet fortsatt slår 😊

Anonymkode: 94149...8cb

Du vet Fanden ikke hva du prater om.

Gå ei uke i uføres sko.. med alt Helvete av smerte, sykdom, mindreverdighetsfølelser og skam det innebærer...før du uttaler deg!

Og økonomi...? De av oss som var heldige nok til å tjene godt før trygd..jo'a...vi greier oss. Men overskudd er det aldri. Og de som er på mindre/minste støtte sliter. 

Hold kjeft, heller!!!

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Får de det da?

Maks uføreutbetaling gjennom det offentlige er i underkant av 350 000 kr brutto.  (66% av 6G, som er høyeste beregningsgrad)
Det er de færreste av jobbene i Norge som har lavere lønn enn dette på 100 % stilling.

Anonymkode: 743ca...2d9

Butikkjobber ect uten utdanning. Assistent i barnehage. De tjener da mindre enn 350000 i året.

Anonymkode: 94149...8cb

[AnonymBruker]

Jeg er glad for uføretrygden min.

Anonymkode: f8a10...f7e

[AnonymBruker]

Den 12. mai 2016 at 22.17, AnonymBruker skrev:

Jeg kan glatt innrømme at jeg har dager hvor jeg misunner de også. 

Sliter med nervene og dystymi (kronisk depresjon). Har også en fysisk lidelse, men den er ikke nok til å bli ufør eller noe. Det krever bare en god del psykisk av meg. Legetimer, spesialister, operasjoner og medisiner. For meg så blir den fysiske prioritert sist, for jeg har ikke kreft til overs for det. Noe som fører til forverring og flere timer hos lege, spesialister, medisiner, behandling og til slutt.. operasjon. Ond sirkel. 

For det første så er det vanskelig nok å leve av arbeidsavklaringspenger. Jeg kan ikke ta opp boliglån, og livet står på vent. 
Jeg blir flyttet fra det ene tiltaket til det andre. Dagene er fylt til randen med ting jeg må gjøre. Legetimer, psykolog, fastlege, NAV og hverdagslige ting som å handle inn mat, rydde og vaske etc. Ja også har du tiltak, kursing og alt det andre NAV sender på på toppen av det hele.

Så har jeg alle bekymringene. Husleien går opp hele tiden, på grunn av markedet. Jeg må flytte. Kampen om å slå meg til ro på en ny plass, så flytte, bekymringer for overgangen. Det å sitte uten bolig i to uker, eller å må betale to husleier samtidig, når jeg så vidt har økonomi til en. Bekymringer for at NAV skal få nok og kaste meg ut. Jeg har økonomi til å eie og betale ned lån, men ingen vil gi meg lån. For felleskostander + lån er billigere enn husleie. 

Jeg har dager hvor jeg tenker "hvorfor orker jeg dette?". Jeg har slitt med selvmordstanker, på grunn av situasjonen jeg er i. 
Dersom jeg hadde blitt ufør, om det så var i en liten periode,  Så hadde jeg blitt over lykkelig. Hvorfor? Null bekymringer, kun fokus på helse, ikke jobb og NAV. Jeg får da tid til å fokusere 110% på behandling og faktisk bli frisk! 
Jeg har et ønske om å bli midlertidig ufør i 3 år, med kun fokus på behandling. Så gå over til arbeidsavklaringspenger igjen og begynne kampen tilbake i arbeid. 
Jeg får ikke puste slik som det er nå. Jeg sliter i hverdagen, jeg sliter på jobb og jeg sliter med helsen. Hvor skal jeg starte? Jo med meg og min helse. Det å gå til angrep mot alt samtidig gjør meg sykere. Jeg vil IKKE bli ufør for alltid. Men en periode, hvor jeg får pusterom til å fokusere på helsen, ja. 

Jeg er 26 år og har ingen liv. Ingen venner. Familien har vendt meg ryggen, en etter en. For jeg kan ikke være med på reiser, konserter, eller hygge. For jeg har ikke energi eller helse, eller økonomi til det. De begynner å bli utålmodig. De er lei av at jeg skal sitte på restaurant og drikke vann, fordi jeg ikke har penger tilovers for mat. De er lei av at jeg ønsker billig, dritt hotell fordi jeg ikke har penger til normal standard hotell. De er dritt lei av at jeg må avlyse, fordi NAV ringer og skal ha et møte. Familien inviterer meg aldri til noe lengre, de er lei. Jeg har jevngamle søskenbarn (4 stk) og de reiser, fester ,drar på konserter sammen etc. Men jeg blir ikke invitert lengre. Tanter, onkler, søsken, foreldre. De prøver å være hyggelige og sier det ikke gjør noe, men nå har de dratt på hytta på grunn av pinsen. Hvem ble ikke invitert med? Jo meg. Jeg har fri i pinsen, men de har allerede invitert med kjærester og venner av søsknene mine, fylt opp tre biler og ingen orker å kjøre en ekstra bil på grunn av meg. Vanligvis prioriterer foreldrene mine oss søsknene, så kjærester også venner hvis det er plass. Jeg ble ikke invitert, for de er så vandt til at jeg må ha psykologtimer, NAV møter og andre forpliktelser. Jeg hadde psykologtime i morgen, men psykologen avlyste på Onsdag på grunn av sykdom. 

De som sier vi er ondskapsfulle som er misunnelige på de som får ufør... dere aner ikke hvordan det er å være oss. 
Det er ikke bare å gå på tiltak en halv dag i uken, og faste psykologtimer en gang i uken. Det er ikke så enkelt. De fleste av oss, som faktisk ER syk, vi reiser ikke til syden når det passer oss. Vi lever ikke et luksusliv med fint hus, bil og alt vi ønsker oss på statens regning. NAV eier oss, vårt liv, vår hverdag. Når de sier hopp så får vi ikke spørre "hvor høyt?" en gang. De som er ufør har én bekymring i livet sitt, helse. Vi har helse, jobb, utdanning, behandling, NAV, økonomi ++++ 
Vi kan ikke legg oss ned å være syk når det passer oss. Vi må kjempe med nebb og klør for å få én dag fri når vi er for syke til å stå oppreist. NAV eier oss, de kan ta alt ifra oss med et tastetrykk. Livet med NAV er ikke så rosenrødt som folk tror. 

Innlegget er redigert.

- Avalon, mod

Anonymkode: 80151...f12

Det er akkurat sånn livet mitt er også, og jeg er ufør. Tok meg 7 år med kjemping med nebb og klør, samtidig med jobb, helse, utdanning, behandling, nav og økonomi, for å få det innvilget, så jo vet akkurat hvordan du har det, de fleste som er ufør vet akkurat hvordan du har det. Ble ufør, og nå er livet mitt rimelig likt ditt, og det og komme seg ut av det å være ufør er vanskelig, dritvanskelig. Og nav bestemmer hva du får lov til å gjøre, vil du jobbe, ha utdanning så er det rett tilbake til å måtte rote med nav igjen, du kan ikke bare slutte å være ufør, det er ikke sånn det fungerer.

Anonymkode: 2ac48...f00

Endret 16. mai 2016 av Avalon

[AnonymBruker]

TS nå tror jeg ikke helt hva du vet hva vet hva det vil si å være veldig syk,jeg sliter med M E, Jeg på mitt verste klarer ikke være oppreist,må bare ligge,veldig   svak, ingen energi  for å  snakke.

Anonymkode: 67b35...375

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Butikkjobber ect uten utdanning. Assistent i barnehage. De tjener da mindre enn 350000 i året.

Anonymkode: 94149...8cb

Han skriver da at det er maks utbetaling. Minstesats er noe helt annet, og realiteten for mange.

Anonymkode: 6aacf...abd

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Butikkjobber ect uten utdanning. Assistent i barnehage. De tjener da mindre enn 350000 i året.

Anonymkode: 94149...8cb

Ja, jeg skrev de færreste, ikke at ingen har lavere lønn.  Og det er også de færreste uføre som har en såpass høy trygdeutbetaling til tross for et langt yrkesaktivt liv.

Jeg hadde en gjennomsnittlig årslønn (400 000 kr brutto), og vil få 264 000 kr i uføretrygd fra det offentlige.
Dette er mindre enn en nyansatt barnahageassistent tjener, og dette er gjennomsnittet av hva de fleste uføre lever på.

 

Anonymkode: 743ca...2d9

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg skrev de færreste, ikke at ingen har lavere lønn.  Og det er også de færreste uføre som har en såpass høy trygdeutbetaling til tross for et langt yrkesaktivt liv.

Jeg hadde en gjennomsnittlig årslønn (400 000 kr brutto), og vil få 264 000 kr i uføretrygd fra det offentlige.
Dette er mindre enn en nyansatt barnahageassistent tjener, og dette er gjennomsnittet av hva de fleste uføre lever på.

 

Anonymkode: 743ca...2d9

Tilføyer dette siden minstesats er reelt for mange:

Minsteytelse:

Hvis du bor sammen med ektefelle eller samboer, er du sikret en årlig uføretrygd på 2,28 ganger folketrygdens grunnbeløp.

Er du enslig, er den årlige ytelsen 2,48 ganger folketrygdens grunnbeløp.

Anonymkode: 6aacf...abd

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk, skjønner du mener det godt. Men det handler nok mer om verdier. For meg er det verdiløst å knapt kunne gå ut av huset og aldri kunne bidra på noen måter. Mine mentale evner kan aldri brukes til noe, da det er begrenset hvor mye tid jeg orker å bruke på noe som helst.

Jeg er ikke deprimert, jeg takler å ha det slik helt greit. For meg handler det om, som sagt, grunnleggende verdier der jeg ikke syns et liv har verdi bare fordi det er et liv og at jeg ser på mitt eget som ganske verdiløst. Det er en sannhet jeg aksepterer og jeg blir ikke trist av det. Det handler ikke om at jeg er deprimert, det er en tekning som er resultat av et større bilde tekning over flere år.

Man kan leve i flere år på dette viset, jeg kunne gjort det helt greit. Men å leve resten av livet som en som lever på andres penger og som aldri bidrar, knapt snakker med andre mennesker, det er bortkastet og bruker ressurser som kunne gjort bedre nytte andre steder. Man kan alltids håpe at det dukker opp medisiner e.l en gang.

 

Anonymkode: bc986...d69

Hvis den tanken plager deg, kan du jo forsøke å gjøre noe innen frivillighet? Jeg liker å sy, dersom jeg har mulighet til det syr jeg helt enkle kosedyr eller strikker sokker/luer som jeg sender til barnehjem i Øst-Europa. Det er ikke mye jeg får gjort, men noe blir det jo.

Jeg mener forøvrig at ethvert menneske har egenverdi, kun i egenskap av å være menneske, og at Kong Salomo i så måte har like stor verdi som Jørgen Hattemaker, meg og deg. At verken du eller jeg er særlig samfunnsnyttige er dessverre et faktum, men det rokker ikke ved selve menneskeverdet. Men det er bare mine tanker, og jeg både forstår og respekterer at mange nok vil være uenige.

Anonymkode: fc432...0f6

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk, skjønner du mener det godt. Men det handler nok mer om verdier. For meg er det verdiløst å knapt kunne gå ut av huset og aldri kunne bidra på noen måter. Mine mentale evner kan aldri brukes til noe, da det er begrenset hvor mye tid jeg orker å bruke på noe som helst.

Jeg er ikke deprimert, jeg takler å ha det slik helt greit. For meg handler det om, som sagt, grunnleggende verdier der jeg ikke syns et liv har verdi bare fordi det er et liv og at jeg ser på mitt eget som ganske verdiløst. Det er en sannhet jeg aksepterer og jeg blir ikke trist av det. Det handler ikke om at jeg er deprimert, det er en tekning som er resultat av et større bilde tekning over flere år.

Man kan leve i flere år på dette viset, jeg kunne gjort det helt greit. Men å leve resten av livet som en som lever på andres penger og som aldri bidrar, knapt snakker med andre mennesker, det er bortkastet og bruker ressurser som kunne gjort bedre nytte andre steder. Man kan alltids håpe at det dukker opp medisiner e.l en gang.

 

Anonymkode: bc986...d69

Vi lever alle på andres penger, vi er alle ( i Norge ) medlem av velferdsstaten-og vi blir alle syke, det kommer til alle-bare på forskjellig tidspunkt i livet.

Dessuten er du med å bidra, fordi du betaler skatt.

Har du noen som kan ta deg med ut av huset? berike livet ditt på noen som helst måte? av og til er det veldig lite som skal til.

Anonymkode: c4f08...e44

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis den tanken plager deg, kan du jo forsøke å gjøre noe innen frivillighet? Jeg liker å sy, dersom jeg har mulighet til det syr jeg helt enkle kosedyr eller strikker sokker/luer som jeg sender til barnehjem i Øst-Europa. Det er ikke mye jeg får gjort, men noe blir det jo.

Jeg mener forøvrig at ethvert menneske har egenverdi, kun i egenskap av å være menneske, og at Kong Salomo i så måte har like stor verdi som Jørgen Hattemaker, meg og deg. At verken du eller jeg er særlig samfunnsnyttige er dessverre et faktum, men det rokker ikke ved selve menneskeverdet. Men det er bare mine tanker, og jeg både forstår og respekterer at mange nok vil være uenige.

Anonymkode: fc432...0f6

Feil tankegang, dere ER samfunnsnyttig som alle andre!!! Er dere klar over hvor mye dårlige mennesker det finnes der ute? folk som tråkker på andre for å komme seg frem selv, psykopater i ledende stillinger?

Det er en annen diskusjon MEN

DERE ER LIKE VERDIFULL SOM ALLE ANDRE, OG ALDRI LA ANDRE FORTELLE DERE NOE ANNET! 

Anonymkode: c4f08...e44

[AnonymBruker]

Du er enestående

Du er mer verdt enn noen kan måle

Du kan noe som er spesielt for deg

Du har noe å gi andre

Du har gjort noe du kan være stolt av

Du har store ubrukte ressurser

Du duger til noe

Du kan godta andre

Det er noen som er glad i deg

 

Alle mennesker har NOE.

Anonymkode: c4f08...e44

[Puselusk]

Tror ikke du egentlig misunner uføre, jeg tror du har et stort ønske om å ha en trygg og stabil livs-og jobbsituasjon som gir deg et grunnlag for at du kan oppleve livet ditt som positivt, mer forutsigbart og at omgivelsene setter pris på dine egenskaper.

Det virker for meg at det er dette du egentlig ønsker, og det er forståelig. Fullt og helt ut. Men at akkurat nå er du kanksje veldig sliten av å ha det sånn, og at du kanksje rent "mentalt" sett aldri har noen pause fra negative tanker og bekymringer? Jeg vet ikke om jeg har tolket det rett.

 

Endret 13. mai 2016 av Puselusk

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Feil tankegang, dere ER samfunnsnyttig som alle andre!!! Er dere klar over hvor mye dårlige mennesker det finnes der ute? folk som tråkker på andre for å komme seg frem selv, psykopater i ledende stillinger?

Det er en annen diskusjon MEN

DERE ER LIKE VERDIFULL SOM ALLE ANDRE, OG ALDRI LA ANDRE FORTELLE DERE NOE ANNET! 

Anonymkode: c4f08...e44

Hehe, takk.  Men jeg tror ikke det er en diskusjon hvor vi kommer til å bli enig. Så lenge jeg ikke betaler skatt eller kan legge en stor innsats i frivillighet er jeg et økonomisk tapspsrosjekt for kommunen, det er like greit å kalle en spade for en spade, og innrømme at keiseren går uten klær. Dårlige mennesker finnes det overalt, det finnes uføretrygdede rævhål så vel som rævhål i ledende stillinger, og de kan begge gjøre stor skade i sine omgivelser.

Men som jeg skrev er menneskeverdet ukrenkelig, vi trygdede er like verdifulle som mennesker som andre, men samfunnsnyttige er vi ikke. Eller jo, vi kan jo være det i varierende grad selvsagt. men i det stor og det hele er vi ikke særlig samfunnsnyttige i den grad vanlige lønnstakere er det.

Anonymkode: fc432...0f6

[Million]

Jeg misunner de som har god helse og er i jobb....

Selv jobbet jeg i litt over tjue år før jeg ble uføretrygdet som 39-åring. Det var forferdelig bittert å miste plassen i arbeidslivet, og jeg tilbragte de neste to årene med å gråte og sørge dypt over jobben jeg elsket, som jeg mistet. Der hadde jeg hatt planer om å bli til jeg ble gammel og pensjonist. Sånn gikk det ikke, helsen satte en strek over de planene.

Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå at noen kan være misunnelig på de som har uføretrygd. Kjedelig, monotont dagligliv, mangel på sosialt arbeidsliv med kollegger i det daglige, mangel på mentale utfordringer...  Bare det å utføre en oppgave som du vet du er betalt for å gjøre, og gjøre den godt... den følelsen av å være arbeidsnyttig og flink, den er priceless og noe jeg virkelig, virkelig savner!

Nei, det å være uføretrygdet er ingenting å trakte etter. Jeg kjeder meg ofte. Veldig ofte.

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt. Det er jo noen som er rett under eller til og med over grensen til uføretrygd, som sliter alvorlig med å klare hverdagen. Rundt grensen er det ikke en klar svart-hvit virkelighet, der man enten er helt i den ene eller andre boksen helsemessig. En god del av dem vil før eller senere ende opp med uføretrygd også. Noen prøver svært lenge, noen helt til de knekker fullstendig, til og med dør før tiden.. andre kaster inn håndkleet tidligere. Noen er flinkere å oppsøke systemet enn andre. Jeg vet også om tilfeller som ikke har bedt om hjelp og som har visnet bort. 

Helsen til de på uføretrygd varierer stort, noen er sprekere enn noen i arbeid, men de fleste, som det skal være, er selvsagt sykere. Men vi har også multihandicappede og blinde som studerer og jobber. Det finnes selvsagt både et sosialt og mentalt aspekt i dette som spiller inn og det er jo noe NAV tar høyde for.

Andre er alvorlige syke og helt klare uføre. Det finnes mange variasjoner. Det som er interessant ved å se i denne tråden er alle jeg-perspektivene, som dømmer TS som om TS er friskere enn dem, fordi hun ikke er på uføretrygd nå... som om det ikke finnes variasjoner både i tilstand og i tid. Men det gjør det selvsagt. I tillegg spyr enkelte av seg eder og galle i selvforsvar mot innbilte fiender, som om alle andre er dårligere mennesker enn dem selv og mye friskere(uten at de har peiling i det hele tatt på TS helse og problemer.) For noen skal det bare en liten knekk til så ender de også på NAV, og hvor langt noen er unna den lille knekken, vet ikke andre. 

Anonymkode: 26c29...9f8

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis den tanken plager deg, kan du jo forsøke å gjøre noe innen frivillighet? Jeg liker å sy, dersom jeg har mulighet til det syr jeg helt enkle kosedyr eller strikker sokker/luer som jeg sender til barnehjem i Øst-Europa. Det er ikke mye jeg får gjort, men noe blir det jo.

Jeg mener forøvrig at ethvert menneske har egenverdi, kun i egenskap av å være menneske, og at Kong Salomo i så måte har like stor verdi som Jørgen Hattemaker, meg og deg. At verken du eller jeg er særlig samfunnsnyttige er dessverre et faktum, men det rokker ikke ved selve menneskeverdet. Men det er bare mine tanker, og jeg både forstår og respekterer at mange nok vil være uenige.

Anonymkode: fc432...0f6

De fleste dagene orker jeg ikke gå ut av huset eller snakke med andre mennesker. Hjelpe "fattige barn i afrika" syns jeg heller ikke er givende, da jeg syns man burde fokusere på grunnen til at ting har gått galt, ikke prøve å sende dem plaster på såret. Det blir for meningsløst for meg.

Jeg mener at ikke alle mennesker har egenverdi. For eks en person som brutalt banker og voldtar et sitt tredje offer mens han smiler av vellyst har ingen verdi. Og dersom noen prøver å si at han er like mye verdt som alle andre.. Da kan jeg ikke ta den personen seriøst.

 

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi lever alle på andres penger, vi er alle ( i Norge ) medlem av velferdsstaten-og vi blir alle syke, det kommer til alle-bare på forskjellig tidspunkt i livet.

Dessuten er du med å bidra, fordi du betaler skatt.

Har du noen som kan ta deg med ut av huset? berike livet ditt på noen som helst måte? av og til er det veldig lite som skal til.

Anonymkode: c4f08...e44

 

Betaler skatt? Av penger som ikke er mine, ja. Ser ikke hvordan du får det til å bli at jeg bidrar, er ikke mine penger. Andre mennesker jobber og er med på å holde samfunnet i gang.

Ellers orker jeg ikke gå ut av huset, og det er ikke noe jeg har spesielt lyst til om dagen uansett. Det er mindre stress å være hjemme, samt at jeg kan legge meg ned når som helst når jeg føler for det, lage en kopp kaffe som jeg syns er veldig koselig. Da trenger jeg ikke bruke energi på å gjemme hvor dårlig jeg er eller bruke masse energi på å prøve å vise engasjement i en samtale, folk kan raskt tro at jeg er sur på dem eller uinteressert fordi jeg ikke har ork til å oppføre meg "normalt" i en samtale. Ja, man kan si man er syk, men veldig mange tror man er en snylter når man ikke har gips på foten eller sykdommen ellers kan ses utenpå.

Vet ikke helt hva du sikter til når du sier "det er lite som skal til". Som skal til for hva? At jeg endrer mitt "filosofiske" verdensbilde som har gradvis utviklet seg over tiår? Jeg har vært grublende menneske siden jeg var ung, og disse meningene er ikke noen jeg har fordi jeg er syk. Før jeg ble syk syntes jeg for eks at det var greit at syke mennesker tok selvmord om de ikke orket mer. Egentlig, selv om de var friske og ikke ville leve, så syntes jeg at det er opp til hver enkelt.

Men jeg skjønner at det er mange andre mennesker der ute som ikke takler å forholde seg til verden på den måten jeg gjør det. For min del har jeg akseptert hvordan ting er og det plager meg ikke i hverdagen. Jeg spiller og koser meg med kaffe og lever i nuet. Man blir vant til å være syk og dårlig, man glemmer etter hvert hvordan det er å kunne gå ut på cafe i solen bare sånn uten videre eller sitte i en venngjeng og ha en liten fest sammen. Man glemmer hvordan det føltes å være frisk og ha overskudd til alt man har lyst å gjøre, oppleve nye ting. Og det er bra, ellers hadde man nok vært ganske nedstemt.

Anonymkode: bc986...d69

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hehe, takk.  Men jeg tror ikke det er en diskusjon hvor vi kommer til å bli enig. Så lenge jeg ikke betaler skatt eller kan legge en stor innsats i frivillighet er jeg et økonomisk tapspsrosjekt for kommunen, det er like greit å kalle en spade for en spade, og innrømme at keiseren går uten klær. Dårlige mennesker finnes det overalt, det finnes uføretrygdede rævhål så vel som rævhål i ledende stillinger, og de kan begge gjøre stor skade i sine omgivelser.

Men som jeg skrev er menneskeverdet ukrenkelig, vi trygdede er like verdifulle som mennesker som andre, men samfunnsnyttige er vi ikke. Eller jo, vi kan jo være det i varierende grad selvsagt. men i det stor og det hele er vi ikke særlig samfunnsnyttige i den grad vanlige lønnstakere er det.

Anonymkode: fc432...0f6

JO! Dere er like mye verdifull og nyttig som alle andre!!!! Du betaler skatt, du kjøper mat i butikken, du betaler for helsetjenester, der ser du. Ikke plasser deg i gruppen : " vi trygdede" dere er MENNESKER.

Dette landet påvirker oss til interanaliseres i grupper: ressurssvake, trygdede, marginaliserte osv- ikke finn dere i det, lev i stedet- FRI.

 

 

Anonymkode: c4f08...e44

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk, skjønner du mener det godt. Men det handler nok mer om verdier. For meg er det verdiløst å knapt kunne gå ut av huset og aldri kunne bidra på noen måter. Mine mentale evner kan aldri brukes til noe, da det er begrenset hvor mye tid jeg orker å bruke på noe som helst.

Jeg er ikke deprimert, jeg takler å ha det slik helt greit. For meg handler det om, som sagt, grunnleggende verdier der jeg ikke syns et liv har verdi bare fordi det er et liv og at jeg ser på mitt eget som ganske verdiløst. Det er en sannhet jeg aksepterer og jeg blir ikke trist av det. Det handler ikke om at jeg er deprimert, det er en tekning som er resultat av et større bilde tekning over flere år.

Man kan leve i flere år på dette viset, jeg kunne gjort det helt greit. Men å leve resten av livet som en som lever på andres penger og som aldri bidrar, knapt snakker med andre mennesker, det er bortkastet og bruker ressurser som kunne gjort bedre nytte andre steder. Man kan alltids håpe at det dukker opp medisiner e.l en gang.

 

Anonymkode: bc986...d69

Du høres akkurat ut som min far du. Han tenker på akkurat samme måte og har flere ganger gitt uttrykk for å ville ende sitt liv.  Men så tror jeg han gir seg selv mer og mer tid. Og det er jeg veldig glad for  Men jeg er vel den eneste som støtter han og har tilbudt meg å reise til Sveits sammen med han. 

Jeg håper du også vil gi deg selg god tid. Du har jo ikke noe å tape på det.

Anonymkode: 279b6...93a

[Gjest Klaveret]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke en gang hvorfor jeg havnet på uføretrygd. Det var ikke noe jeg ønsket og nå virker det helt umulig for meg og få jobb.

 

Anonymkode: fdfee...ed8

Skulle gjerne likt å vite litt mer om deg, det høres utrolig ut