Jeg misunner de på uføretrygd.

[AnonymBruker]

Ja, jeg vet det høres forferdelig ut. Selvfølgelig misunner jeg ikke dere som lever i smertehelvete, sliter med å komme dere gjennom dagene osv... Men helt ærlig så misunner jeg de med psykiske lidelser som har fått ufør. Har selv to diagnoser og slitt med å holde på jobb og ta utdanning. Helsen er den samme som før og jeg sliter. Men går heldigvis til behandling og er på medisiner. 

Men med tanke på dagens arbeidsmarked og slik Norges fremtid ser ut( flere innvandrere inn og færre jobber ) så føler jeg at situasjonen er håpløs. Jeg har slitt for å holde meg i jobb og fortsetter å slite. Blir bare satt i tiltak uten mulighet for jobb. Føler at kun de sterkeste idag får jobb og det er så abselutt ikke jeg, jeg er dårlig i nervene, takler stress dårlig og det er veldig lite jeg takler å stå i. 

Er det andre i samme situasjon som faktisk sykt nok tenker det samme? 

Anonymkode: 981e9...baa

[AnonymBruker]

Jeg er ufør og blir forbanna av den typen utsagn, men jeg kan forstå det. Det er ikke en syk tanke,men kanskje et utslag av fortvilelse? Jeg vet ikke. Håper du selv slipper å bli ufør og at du finner en varig jobb som passer deg.

Anonymkode: 73223...033

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Men med tanke på dagens arbeidsmarked og slik Norges fremtid ser ut( flere innvandrere inn og færre jobber ) så føler jeg at situasjonen er håpløs.

Anonymkode: 981e9...baa

Men du tenker at uføretrygden er trygg? Er ikke umulig at den vil bli drastisk redusert. Nei, her er det ingenting å misunne.

Anonymkode: bc986...d69

[AnonymBruker]

Skam deg! Hvis du tror at det å slite såpass psykisk at man blir ufør er en hverdag å trakte etter har du virkelig misforstått. For nei man blir ikke ufør av f.eks en mild depresjon. Selv har jeg kronisk,alvorlig anoreksi,kompleks ptsd,OCD pluss pluss. Og tro meg jeg lever i en 24/7 helvete. Ingen ting ved mitt liv og min hverdag er noe å misunne. 

Anonymkode: 82d3c...289

[skje]

Du misunner en fast inntekt, og at situasjonen er avklart? Det er i så fall forståelig. 

[Gjest O.G.]

Er det noe jeg ikke gjør så er det å være avensjuk på uføretrygdede, jeg kjenner for mange på uføre og de er fine folk  for all del, men det er en ting de har til felles og det er den mentaliteten som kommer med at de ikke trenger å stå opp om morgenen og få noe gjort. Mange av de har stagnert og virker lite stimulert faktisk. 

[AnonymBruker]

Tja, både og. Jeg har psykiske diagnoser og en fysisk, kronisk diagnose som er et større problem enn de psykiske. Det er meget begrenset hvilke jobber jeg kan ha, jeg har prøvd mye, og ennå ikke funnet noe som fungerer. Jeg har i lange perioder vekslet mellom arbeidsledighet og dårlig betalte deltidsjobber, vikariater o.l. som sammenlagt gir mindre utbetalt enn den faste, sikre utbetalingen personer på uføretrygd får. Jeg har utdannelse, men verken vgs eller bachelorgraden ble fullført på normert tid.  Så ja, jeg begynner å bli misunnelig. Og jeg er møkk lei uføretrygdede som fremstiller det som at alle som er i betalt arbeid er friske, sterke og sunne, og innbiller seg at de som er i betalt arbeid har mye bedre råd enn dem selv. 

Anonymkode: fc432...0f6

[Gjest O.G.]

Jeg vet også om en hel del mennesker som burde ha vært uføretrygdet, men som klamrer seg til jobben sin og det kommer jo av at det ikke finnes noe mer skremmende enn å stå utenfor arbeidsmarkededet i Norge i dag.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, skje skrev:

Du misunner en fast inntekt, og at situasjonen er avklart? Det er i så fall forståelig. 

Ja, det er nettopp dette. Min fremtid er så utrygg føler jeg og jeg er redd for hva fremtiden vil bringe. 

Til du som ble forbannet. Jeg har selv slitt med anoreksia og vet hvor fælt det er. Sliter fortsatt med forhold til mat, tvangstanker, paranoia, panikkangst, generalisert angst og sosial angst + ADD, så hverdagene mine er ikke så bra de heller, men det stilles fortsatt krav til jobb. 

Anonymkode: 981e9...baa

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tja, både og. Jeg har psykiske diagnoser og en fysisk, kronisk diagnose som er et større problem enn de psykiske. Det er meget begrenset hvilke jobber jeg kan ha, jeg har prøvd mye, og ennå ikke funnet noe som fungerer. Jeg har i lange perioder vekslet mellom arbeidsledighet og dårlig betalte deltidsjobber, vikariater o.l. som sammenlagt gir mindre utbetalt enn den faste, sikre utbetalingen personer på uføretrygd får. Jeg har utdannelse, men verken vgs eller bachelorgraden ble fullført på normert tid.  Så ja, jeg begynner å bli misunnelig. Og jeg er møkk lei uføretrygdede som fremstiller det som at alle som er i betalt arbeid er friske, sterke og sunne, og innbiller seg at de som er i betalt arbeid har mye bedre råd enn dem selv. 

Anonymkode: fc432...0f6

Akkurat det er et veldig godt poeng! Det kan være lett å glemme som ufør. Vil dog minne om at ikke alle uføre tenker slik,men det vet du jo helt sikkert fra før. 

Anonymkode: 73223...033

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skam deg! Hvis du tror at det å slite såpass psykisk at man blir ufør er en hverdag å trakte etter har du virkelig misforstått. For nei man blir ikke ufør av f.eks en mild depresjon. Selv har jeg kronisk,alvorlig anoreksi,kompleks ptsd,OCD pluss pluss. Og tro meg jeg lever i en 24/7 helvete. Ingen ting ved mitt liv og min hverdag er noe å misunne. 

Anonymkode: 82d3c...289

nå er det vel strengt tatt heller ikke din hverdag vedkommende misunner. (og du kan skamme deg selv som innleder svaret ditt på den måten. fortell heller om situasjonen din på en belysende måte)

Jeg ser tankegangen din ts! og du er garantert ikke alene om å føle det slik:) 

Anonymkode: 3d4fe...199

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tja, både og. Jeg har psykiske diagnoser og en fysisk, kronisk diagnose som er et større problem enn de psykiske. Det er meget begrenset hvilke jobber jeg kan ha, jeg har prøvd mye, og ennå ikke funnet noe som fungerer. Jeg har i lange perioder vekslet mellom arbeidsledighet og dårlig betalte deltidsjobber, vikariater o.l. som sammenlagt gir mindre utbetalt enn den faste, sikre utbetalingen personer på uføretrygd får. Jeg har utdannelse, men verken vgs eller bachelorgraden ble fullført på normert tid.  Så ja, jeg begynner å bli misunnelig. Og jeg er møkk lei uføretrygdede som fremstiller det som at alle som er i betalt arbeid er friske, sterke og sunne, og innbiller seg at de som er i betalt arbeid har mye bedre råd enn dem selv. 

Anonymkode: fc432...0f6

Dette siste er jeg veldig enig i. De jobbene jeg har hatt er så fysiske harde at jeg kun jobbet 60 %, også med tanke på psyken min så er det vanskelig å jobbe 100 %. Jeg har hatt alt fra 9000 - 12.000 utbetalt når jeg har jobbet. Livet har da gått utpå å jobbe og sove, ingen gleder som kino, gå på kafé osv. Jeg har opplevd å få panikkangst på jobb og å gå på jobb uten å ha spist på tre dager, men jeg har heldigvis klart å stå i det.

Anonymkode: 981e9...baa

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat det er et veldig godt poeng! Det kan være lett å glemme som ufør. Vil dog minne om at ikke alle uføre tenker slik,men det vet du jo helt sikkert fra før. 

Anonymkode: 73223...033

Ja, det er helt sant. Mitt inntrykk er at slik svart-hvitt tenkning er mer utbredt blant de som aldri har vært ute i arbeidslivet, men har gått rett over på uførepensjon. 

Anonymkode: fc432...0f6

[Gjest O.G.]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er helt sant. Mitt inntrykk er at slik svart-hvitt tenkning er mer utbredt blant de som aldri har vært ute i arbeidslivet, men har gått rett over på uførepensjon. 

Anonymkode: fc432...0f6

Tror jeg også.

[AnonymBruker]

Jeg har en funksjonsnedsettelse. Den er potensielt alvorlig, mange med samme sykdom er uføre. Jeg er preget av den, men klarer å studere og arbeide. Det har vært et jævla slit å komme der jeg er, og det kommer til å fortsette å være det, men jeg er takknemlig for den sosiale og intellektuelle stimulien jeg får på jobb. Den siste kan jeg jo klare å få til på egen hånd, men den første er uvurderlig. Jeg er veldig takknemlig for at jeg er ute i arbeid, og håper å få fortsette. 

Anonymkode: 2a65d...8af

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke en gang hvorfor jeg havnet på uføretrygd. Det var ikke noe jeg ønsket og nå virker det helt umulig for meg og få jobb.

 

Anonymkode: fdfee...ed8

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er nettopp dette. Min fremtid er så utrygg føler jeg og jeg er redd for hva fremtiden vil bringe. 

Til du som ble forbannet. Jeg har selv slitt med anoreksia og vet hvor fælt det er. Sliter fortsatt med forhold til mat, tvangstanker, paranoia, panikkangst, generalisert angst og sosial angst + ADD, så hverdagene mine er ikke så bra de heller, men det stilles fortsatt krav til jobb. 

Anonymkode: 981e9...baa

Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det er å ha anoreksia. Fryktelig leit å høre at du har slitt med det! Håper du er bedre nå,selv om du fortsatt sliter med forhold til mat.  Akkurat det med å bli stilt krav til er både et gode og et onde. Jeg tror at om man blir stilt krav til, så kan man lengte etter å slippe/ønske at andre kan fire på kravene/oppleve det som overveldende, særlig om man sliter med psyken/kroppen i tillegg , men om man plutselig ikke har noen som stiller krav til jobb lenger, så kan det være noe man lengter etter. Begge deler kan virke provoserende avhengig av hvilken situasjon man er i. Synes O.G har mange gode poeng. Vet jeg ikke er helt i "målgruppen" det du etterspurte i HI, Ts, men jeg tror det er så lett for at vi blir stående  på hver vår tue og misunne hverandre i stedet for å unne hverandre de forskjellige fordelene det er i å være ufør eller ikke ufør.

Anonymkode: 73223...033

[AnonymBruker]

Jeg kan glatt innrømme at jeg har dager hvor jeg misunner de også. 

Sliter med nervene og dystymi (kronisk depresjon). Har også en fysisk lidelse, men den er ikke nok til å bli ufør eller noe. Det krever bare en god del psykisk av meg. Legetimer, spesialister, operasjoner og medisiner. For meg så blir den fysiske prioritert sist, for jeg har ikke kreft til overs for det. Noe som fører til forverring og flere timer hos lege, spesialister, medisiner, behandling og til slutt.. operasjon. Ond sirkel. 

For det første så er det vanskelig nok å leve av arbeidsavklaringspenger. Jeg kan ikke ta opp boliglån, og livet står på vent. 
Jeg blir flyttet fra det ene tiltaket til det andre. Dagene er fylt til randen med ting jeg må gjøre. Legetimer, psykolog, fastlege, NAV og hverdagslige ting som å handle inn mat, rydde og vaske etc. Ja også har du tiltak, kursing og alt det andre NAV sender på på toppen av det hele.

Så har jeg alle bekymringene. Husleien går opp hele tiden, på grunn av markedet. Jeg må flytte. Kampen om å slå meg til ro på en ny plass, så flytte, bekymringer for overgangen. Det å sitte uten bolig i to uker, eller å må betale to husleier samtidig, når jeg så vidt har økonomi til en. Bekymringer for at NAV skal få nok og kaste meg ut. Jeg har økonomi til å eie og betale ned lån, men ingen vil gi meg lån. For felleskostander + lån er billigere enn husleie. 

Jeg har dager hvor jeg tenker "hvorfor orker jeg dette?". Jeg har slitt med selvmordstanker, på grunn av situasjonen jeg er i. 
Dersom jeg hadde blitt ufør, om det så var i en liten periode,  Så hadde jeg blitt over lykkelig. Hvorfor? Null bekymringer, kun fokus på helse, ikke jobb og NAV. Jeg får da tid til å fokusere 110% på behandling og faktisk bli frisk! 
Jeg har et ønske om å bli midlertidig ufør i 3 år, med kun fokus på behandling. Så gå over til arbeidsavklaringspenger igjen og begynne kampen tilbake i arbeid. 
Jeg får ikke puste slik som det er nå. Jeg sliter i hverdagen, jeg sliter på jobb og jeg sliter med helsen. Hvor skal jeg starte? Jo med meg og min helse. Det å gå til angrep mot alt samtidig gjør meg sykere. Jeg vil IKKE bli ufør for alltid. Men en periode, hvor jeg får pusterom til å fokusere på helsen, ja. 

Jeg er 26 år og har ingen liv. Ingen venner. Familien har vendt meg ryggen, en etter en. For jeg kan ikke være med på reiser, konserter, eller hygge. For jeg har ikke energi eller helse, eller økonomi til det. De begynner å bli utålmodig. De er lei av at jeg skal sitte på restaurant og drikke vann, fordi jeg ikke har penger tilovers for mat. De er lei av at jeg ønsker billig, dritt hotell fordi jeg ikke har penger til normal standard hotell. De er dritt lei av at jeg må avlyse, fordi NAV ringer og skal ha et møte. Familien inviterer meg aldri til noe lengre, de er lei. Jeg har jevngamle søskenbarn (4 stk) og de reiser, fester ,drar på konserter sammen etc. Men jeg blir ikke invitert lengre. Tanter, onkler, søsken, foreldre. De prøver å være hyggelige og sier det ikke gjør noe, men nå har de dratt på hytta på grunn av pinsen. Hvem ble ikke invitert med? Jo meg. Jeg har fri i pinsen, men de har allerede invitert med kjærester og venner av søsknene mine, fylt opp tre biler og ingen orker å kjøre en ekstra bil på grunn av meg. Vanligvis prioriterer foreldrene mine oss søsknene, så kjærester også venner hvis det er plass. Jeg ble ikke invitert, for de er så vandt til at jeg må ha psykologtimer, NAV møter og andre forpliktelser. Jeg hadde psykologtime i morgen, men psykologen avlyste på Onsdag på grunn av sykdom. 

De som sier vi er ondskapsfulle som er misunnelige på de som får ufør... dere aner ikke hvordan det er å være oss. 
Det er ikke bare å gå på tiltak en halv dag i uken, og faste psykologtimer en gang i uken. Det er ikke så enkelt. De fleste av oss, som faktisk ER syk, vi reiser ikke til syden når det passer oss. Vi lever ikke et luksusliv med fint hus, bil og alt vi ønsker oss på statens regning. NAV eier oss, vårt liv, vår hverdag. Når de sier hopp så får vi ikke spørre "hvor høyt?" en gang. De som er ufør har én bekymring i livet sitt, helse. Vi har helse, jobb, utdanning, behandling, NAV, økonomi ++++ 
Vi kan ikke legg oss ned å være syk når det passer oss. Vi må kjempe med nebb og klør for å få én dag fri når vi er for syke til å stå oppreist. NAV eier oss, de kan ta alt ifra oss med et tastetrykk. Livet med NAV er ikke så rosenrødt som folk tror. 

 

Innlegget er redigert.

- Avalon, mod

Anonymkode: 80151...f12

Endret 16. mai 2016 av Avalon

[AnonymBruker]

jepp landet hvor misunnelsen er sterkere enn kjønnsdriften eller hvordan nå uttrykket var/er. for min del skulle jeg gjerne kunnet gjøre noe utav livet som ufør men fordi jeg er synshemmet og underutviklet på svært mange felt får jeg aldri tatt igjen for tapt utvikling bokstavelig talt.

Anonymkode: d12aa...d14

[Djungelvrål]

Ja må si jeg misunner de som har ork til ALT bare ikke til jobb.  Det måtte vært deilig å ha så mye energi oppspart...