Gå til innhold

Er far alltid med på fødsel?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her ville far veldig gjerne bli med, men jeg ombestemte meg og ville ha med mamma i stedet når første riene kom. Du bestemmer hvem som får lov å bli med, men de du velger bestemmer selv om de ønsker bli med. Mitt inntrykk er at menn sliter med at de føler seg maktesløse og at som ufaglært og klar i toppen ser det hele svært dramatisk ut.

Anonymkode: e6b94...b0c

Det tror ikke jeg. Altså ikke enig med deg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

12 timer siden, Solstrålejenta skrev:

Jeg har hørt om flere menn som har kviet seg for å være med på fødsel, men har aldri hørt om noen som allikevel ikke har vært med. Mannen min og jeg var enige om at han kun skulle holde seg oppe ved hodet mitt og støtte meg, litt pga det med denne tiltrekningen som du snakket om og at han trodde han ville bli uvel. Men da vi var under fødsel tenkte ingen av oss på dette og han var altfor nysgjerrig og overveldet til å ikke kikke da jordmoren utbrøt: der er hodet! Fødselen som han hadde gruet seg til var en utrolig stor og viktig opplevelse også for han og nå når vi venter nr 2 har han absolutt ingen tvil om at det er noe han ikke vil gå glipp av... 😊

Ja en fødsel av egne barn er det største en mann kan oppleve . Så skjønner han vil være med 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det unormalt å ikke ha noen med ? jeg bare orker ikke tanken på enda en person jeg føler meg ansvarlig for. Jeg vil være egoistisk og tenke kun på meg selv når jeg er i den vanskelige prosessen og jeg vil være omringet av profesjonelle folk, jeg vil ikke tenke på at mannen min har det vondt også..

men en del av meg er redd for at smerten blir for stor og jeg ikke takler å være helt alene..

Anonymkode: bbded...f9d

Jeg lover deg at du trenger i hvertfall EN person inn der som kan støtte deg. Du har ikke jordmødre der hele tiden til du er i aktiv fødsel, og de ganger du er alene med skikkelig smertfulle rier er det greit å ha en der som kan støtte deg gjennom. Fokuset er på deg og fødselen, ikke på dem du ha med. 

Endret av Outlander
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og til TS

fæn hvis pappaen skal ikke være der. Min mann er heldig jeg ikke revet av ballene hans  midt opp i fødselen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Dorey
10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde krevd at han var med, for min skyld. Man får ta seg sammen og støtte damen, ærlig talt.

Nå ble det KS på meg og mannen var med inn og det var stort for han. Det verste han så var når de satte bedøvelsen. Han forteller enda om den stooore nåla og blodet som rant ned etter nålen var trukket ut. Altså han ble ikke dårlig eller noe, men litt stolt over at jeg ikke hylte eller ble redd når den ble satt. 

Anonymkode: 44c9d...3e1

Jøss, fikk får se bedøvelsen? Under begge mine KS har ikke får fått komme inn før etter at den var satt. Trodde det var vanlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han hadde ikke lyst til å bli med, jeg hadde ikke lyst til å ha han med, så hos oss var det greit. Mamma var med.

Anonymkode: a876a...43e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Han ventet utenfor den siste biten. Vi skulle da ha et normalt fungerende sexliv i årene etterpå. 

Anonymkode: a0dbd...53a

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 timer siden, Sisti skrev:

De fleste fedre er med på fødsel. Jeg kunne akseptert at mannen min ikke blir med HVIS han var klar på at det var noe han vil slite med å takle /har skikkelig angst for. Min mann sier at han egentlig ikke har så veldig lyst (han får litt noia av fødsler, operasjoner og alt sånn), men det er overhodet ikke "god nok grunn", og han skal selvfølgelig være med. Jeg tenker at det er viktig for meg å ha han der, og hvis noe alvorlig skulle skje med enten meg eller baby tror jeg virkelig det hadde vært kjipt for han om han ikke var tilstede for å støtte enten meg eller baby. Det er viktig for meg å ha en jeg vet jeg kan bearbeide eventuelle vanskelige følelser med i etterkant, at jeg ikke må gjenfortelle alt til mannen... 

Men har mannen skikkelig, skikkelig angst syns jeg han kan slippe, akkurat som jeg mener at KS bør tilbys til de som har fødselsangst som ikke lar seg behandle. Han må ikke være med for en hver pris. 

Jeg kjente jeg ble litt sånn "hva sier du egentlig her" for i en setning sier du at om mannen føler ubehag, vil slite med, ikke takle osv så er det OK mens i neste sier du at det ikke er det - for så igjen å si at om han har angst så er det greit likevel? Hvem definerer når det er "nok redsel og ubehag" til å slippe - du eller han?

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så du lot ikke mannen din være med da barnet hans skulle komme til verden...?

Anonymkode: 9083f...53d

Spar deg!

 

- TS, kjenn på det sammen. Snakk om forventningene, det som er ubehagelig, deet man er redd for - du kan liksom ikke velge bort fødselen, den er du nødt til å gå gjennom. Poenget er vel mer om mannen din klarer være til nytte for deg hvis han blir med eller om han går rett i vranglås og slutter fungere. Jeg ville hatt en backup - en annen plan som var klar hvis han skulle ha behov for å gå ut litt underveis. Faren til jentungen gjorde det, gikk ut når det ble intenst og han fikk problemer, bedre det enn at han skulle svime av og trenge assistanse midt i det hele. Han tankler ikke sykehus, blod og ville rett og slett ikke vært til noen hjelp overhode! Da var det bedre han fikk styre sin deltagelse selv og så fikk jeg slippe bruke energi på å passe på han i det hele.

 

Det er helt greit å ikke ønske delta som far, man er ikke mindre glad i kona / partneren eller mindre far av den grunn. Å tillegge andre man skal ha barn med så lite syns jeg er ufint. Mannen er akkurat like super - han er bare ærlig, og det skal man sette pris på.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Før fødsel, så sa jeg til mannen min at om det ble for mye for han og han ikke taklet det, så trengte han ikke å være der, men han var selv klar på at han skulle være hos meg.

Han var hos meg under fødselen, og jeg er utrolig glad for at han var der. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Sisti
39 minutter siden, Carrot skrev:

Jeg kjente jeg ble litt sånn "hva sier du egentlig her" for i en setning sier du at om mannen føler ubehag, vil slite med, ikke takle osv så er det OK mens i neste sier du at det ikke er det - for så igjen å si at om han har angst så er det greit likevel? Hvem definerer når det er "nok redsel og ubehag" til å slippe - du eller han?

Ja jeg ser at jeg er litt uklar. Det jeg mener er at om mannen har en alvorlig frykt/angst for å være med på fødsel, og greier å kommunisere det videre, så bør man ikke tvinge mannen til å være med for en hver pris. Å bare "føle ubehag" eller "ikke ha lyst" er ikke god nok grunn for meg - når min mann har signalisert at han "egentlig ikke har lyst", så har det for meg ikke vært god nok grunn til at jeg skal føde alene (for meg er det fullstendig uaktuelt å ha med mamma eller andre bekjente), for vi vet begge at han er i god stand til å takle det. 

Jeg regner med de fleste er enige i at å føle angst er noe helt annet enn å "bare" føle ubehag.

Hvem som definerer det? Det gjør man vel sammen som par (gitt at man er et par i stand til å diskutere og lytte til hverandre, som tar hverandre på alvor). Jeg har sagt til mannen min at jeg forventer at han er med, men at jeg ikke skal tvinge han, så hvis han har en mer alvorlig motstand enn "har ikke lyst" så må vi snakke om det. Men for han strekker det seg ikke til lenger enn "har ikke lyst", og at han er redd for å se ekle ting, så for oss holder det å ha en åpen tone om det og være enige om at pauser er lov hvis han føler at ting går litt over styr. Til syvende og sist må det være mannen som bestemmer, ingen kan tvinges, men om min mann hadde latt meg føde alene kun fordi han "ikke har lyst" hadde forholdet vårt fått en alvorlig utfordring. Men jeg var nå klar over at han kom til å stille opp lenge før baby ble unnfanget. ;) 

Det er også greit å vite at han ikke er overbegeistret for tanken om å oppleve fødsel, så vi har litt realistiske forventninger begge to. For han var det en lettelse å høre blant annet broren min si at fødsel ærlig talt IKKE var "det største han har opplevd", at han egentlig syns det var en ganske kjip opplevelse, men ikke noe å være redd for. Jeg tror det er viktig at menn ikke går rundt og føler at de MÅ synes at dette er det vakreste i verden, at de ikke er dårlige partnere om de ikke står der i gledestårer. Akkurat som at kvinner ikke skal føle at det er noe galt med dem om de ikke gråter av lykke i det de får babyen på brystet. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han ventet utenfor den siste biten. Vi skulle da ha et normalt fungerende sexliv i årene etterpå. 

Anonymkode: a0dbd...53a

Og her er det noe helt unormalt om den mann du har valgt å ha barn med klarer ikke å ha sex med deg etter han ha fått sett deg føde hans barn...og mye om DEG som er ok med dette.  Voks opp dere begge! 

Anonymkode: 41571...1c2

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Sisti skrev:

Jeg regner med de fleste er enige i at å føle angst er noe helt annet enn å "bare" føle ubehag.

Jeg mener at fedrene skal faktisk svelge angsten og skjerpe seg. Hvordan tror de at KVINNER har det når de skal presse ut en vannmelon mellom beina deres? Jeg kunne ALDRI ha vært sammen med en mann som var så feige at han klarte ikke å svelge angsten og støttet meg gjennom fødselen. ..og menn som klarer ikke å ha sex med partneren sin etter å ha sett fødselen? Det er noe totalt gal med hodet deres.

 

Anonymkode: 41571...1c2

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Sisti
16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener at fedrene skal faktisk svelge angsten og skjerpe seg. Hvordan tror de at KVINNER har det når de skal presse ut en vannmelon mellom beina deres? Jeg kunne ALDRI ha vært sammen med en mann som var så feige at han klarte ikke å svelge angsten og støttet meg gjennom fødselen. ..og menn som klarer ikke å ha sex med partneren sin etter å ha sett fødselen? Det er noe totalt gal med hodet deres.

 

Anonymkode: 41571...1c2

Hvis man bare klarer å svelge angsten er det jo ikke reell angst det er snakk om. 

For min del er det nå andre viktige egenskaper ved partneren som teller mye mer enn en eventuell fødselsangst (noe min partner heldigvis ikke har), så jeg personlig hadde ikke dumpet en ellers perfekt mann pga det. Det hadde faktisk vært vanskeligere å være sammen med en med alvorlig angst mot å fly, for det hadde jo lagt en alvorlig begrensning på mange drømmer jeg har - men ikke en gang da hadde jeg vurdert å dumpe mannen. Jeg ser ingen hensikt i å være så bastant som deg, men om det for deg er så utrolig viktig at han må være med på fødsel for enhver pris, så greit det. Folk er forskjellige. :) Det viktigste er å kunne kommunisere om slike ting FØR man lager barn, så man kan la vær å lage barn hvis det viser seg at partneren ikke er "perfekt". 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så du lot ikke mannen din være med da barnet hans skulle komme til verden...?

Anonymkode: 9083f...53d

hvorfor skal man alltid trykke ned noen? for en patetisk ting å si. Faren var jo der? mest sannsynlig fikk han komme inn med en gang etterpå. Jeg har ingen barn, men beundrer sterkt alle kvinner som går gjennom de smertene og jeg kunne ikke drømt om å fortelle de hvordan det skal gjøres. 

Anonymkode: bbded...f9d

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

hvorfor skal man alltid trykke ned noen? for en patetisk ting å si. Faren var jo der? mest sannsynlig fikk han komme inn med en gang etterpå. Jeg har ingen barn, men beundrer sterkt alle kvinner som går gjennom de smertene og jeg kunne ikke drømt om å fortelle de hvordan det skal gjøres. 

Anonymkode: bbded...f9d

Hvis hun som skrev det jeg kommenterte på lot seg "trykke ned" av det jeg spørsmålet mitt, skulle hun kanskje ikke fortalt om det på nettopp et diskusjonsforum. Jeg reagerte på at hun skrev at mannen veldig gjerne ville være med da barnet DERES skulle komme til verden, men at hun ikke lot ham. I mine øyne virket det litt egoistisk, selv om det selvfølgelig er hun som skal gjøre jobben og dermed har mest å si når det gjelder "arbeidsforhold". 

Hvis du klarte å lese inn i kommentaren min et forsøk på å fortelle henne "hvordan det skal gjøres", må jeg nesten berømme deg for kreativiteten din. Mitt eneste poeng var at man er to om å få barn, og at fødselen et en stor opplevelse også for de fleste fedre. Jeg antydet rett og slett at det virket litt dårlig gjort mot mannen å frarøve han muligheten til å være der idet barnet hans ser verdens lys, det er min mening. Akkurat som du, og hun som skrev det innlegget jeg kommenterte, har deres. 

Anonymkode: 9083f...53d

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Sunhands
Den 6. mai 2016 at 8.31, AnonymBruker skrev:

Han ventet utenfor den siste biten. Vi skulle da ha et normalt fungerende sexliv i årene etterpå. 

Anonymkode: a0dbd...53a

Jeg tror det er veldig forskjell på folk. Nå vet jeg ikke akkurat noe om sexlivet til mamma og pappa, men pappa hadde kjøpt videokamera før fødselen min. Det var ikke så mange som hadde slikt på den tiden, så det ble hyppig brukt. Også under fødselen. Pappa syntes det var en så fin film at jeg burde se den... Jeg så litt av videoen og at pappa filmer og at mamma banner og sverter fordi hun har vondt og vil at han skal flytte seg og kamerae, og pappa sier sånne ting som: Åh, så vakkert, Åh, så fantastisk osv.. Mens alt jeg ser er blod og gørr og at det er helt jævlig.. Haha.. Så jeg tror faktisk en del menn ikke bryr seg om det. De tenker bare på det som noe naturlig og vakkert, og er så stolte. 

Samboeren min har sykehusskrekk. Så jeg spurte for sikkerhets skyld om han vil være med, og det vil han. Han har aldri vært slik at han synes mensen eller noe slikt er ekkelt, og jeg håper ikke han kommer til å synes at fødsel er ekkelt heller. Eller.. Litt ekkelt skjønner jeg jo, og det synes jeg selv også. Men da blir jeg ærlig talt litt skuffa, for det synes jeg er tullete. Håper vi kan le av det om jeg skiter på meg, og at vi alt i alt kan si at det var en sterk og bra opplevelse at vi har skapt et barn sammen. Vi har vært sammen i over ti år og er vel ganske trygge på hverandre, og tenner fortsatt på hverandre på tross av at vi har backpacket sammen gjennom blant annet India med Delhi belly på ikke-lydisolerende bad. Samtidig ville jeg aldri tvunget ham til å bli med. Vil egentlig ha med søsteren min også, men er redd det blir for mye for henne siden hun ikke har barn selv. Kanskje hun blir skremt bort fra det :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Samboeren min var med, han ville det heldigvis selv. Jeg hadde hatt det fælt uten han der og han var helt fantastisk!  <3 

Han holdt seg mest oppe ved overkroppen min, men selv om han så "nedi der" mens jeg ble sydd har vi ikke noen problemer med sexlivet - langt derifra. Jeg mistet mye blod og revnet alle veier så det var visst ikke noe vakkert syn, men sånn er det noen ganger. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes som Sisti at mannen skal være med, med mindre han har en god grunn til å la være. Å faktisk ha angst er én ting, å bare ikke ville er noe annet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...