Psykisk syk samboer

[AnonymBruker]

Samboeren min er psykisk syk og har vært det i noen år. Han få all hjelp som han kan få. Men jeg er helt utslitt og det er vel en kjensgjerning at deprimerte mennesker er ganske så egosentriske.

Gjør psykiatrien dette verre?

Syns behandlerne er mye, «ta en dag av gangen, «nå må du tenke på deg selv», «ha som mål å gjør noe hyggelig for deg selv»..er setninger han ofte har fått høre og som han forsøker å etterleve.

Men hva med oss rundt? Kanskje han kunne også fått høre at det føles godt å gjøre noe for andre.

Jeg er utslitt og dritt lei ..men det er ikke lov for det er ikke jeg som er psyk..

Andre som kjenner seg igjen..gode råd?

Anonymkode: 51b8f...bf3

[AnonymBruker]

Beste rådet jeg kan gi er å dumpe fyren og komme deg videre med livet ditt. Høres kanskje kaldt ut, men hvor lenge skal du sitte å se på at han sliter med det samme år etter år. Du lever bare en gang...

Anonymkode: b4d70...f88

[tøydokka]

Du stiller et interessant spørsmål her: "Gjør psykiatrien dette verre?" Jeg har jobber i psykiatrien i mer enn 10 år, og jeg håper og tror at behandlingen hjelper mange til å få det bedre. "Problemet" er at bedring krever mye egeninnsats og vilje til å ransake deler av seg selv som er ubehagelige. Vi som jobber i psykiatrien ønsker jo ikke at folk skal ha det ubehagelig.  Det er så lett å gå i den fellen der behandlerteamet vil la pasienten få hvile fra virkelighetens stress, og pasienten kan gå inn i et mønster der han/hun gjør seg mer hjelpesløs enn det som vedkommende er. "Hjelpen" kan ofte bestå i å gjøre så mye for pasienten at det medfører tillært hjelpesløshet, mangel på vilje til å ta ansvar, møte krav og forventninger. Jeg har sett det mange ganger, at pasienter blir sykeliggjort av denne tilnærmingen. Men samtidig så vet vi at relativt enkle oppgaver kan fremstå helt uhåndterbare for den syke. Og det er vanskelige vurderinger. Noen blir mestere i manipulasjon overfor de som skal hjelpe. De truer med å ta livet sitt, underkjenner de som setter grenser og anerkjenner de som fratar dem ansvar. Du får selv vurdere om du orker å leve slik. Samboeren din vil nok gjøre det han/hun kan for å gi deg skyldfølelse dersom du backer ut. Men du har også et liv som er verdifullt. Og du må også tenke på deg selv!    

[QueenOfTheSidewalk]

Det blir verre før det blir bedre sier dem, men hvor lenge skal man holde ut i den verre tilstaden før man blir bedre? Jeg holdt ut noen år før jeg måtte hive inn håndkle og si at det her fungerer ikke.  

Hvorfor får han ikke oppfølging av legen når det gjelder medisiner? For meg funka ikke samtalene, men er mye bedre nå siden jeg endelig har  funnet medisin som  ca fungerer for meg. 

[AnonymBruker]

Spør om du kan få være med på en time. Det er vanlig på den dps'en jeg går på at de tilbyr at partneren kan få være med på en samtale. Du er jo en stor del av livet hans.

Anonymkode: d8c51...dbd

[Gjest Klopp]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Beste rådet jeg kan gi er å dumpe fyren og komme deg videre med livet ditt. Høres kanskje kaldt ut, men hvor lenge skal du sitte å se på at han sliter med det samme år etter år. Du lever bare en gang...

Anonymkode: b4d70...f88

Ja dump dump dump. Kan like godt utrydde alle som sliter psykisk også. Vi er jo bare et helvete å ha med å gjøre likevel. Alle andre må få leve lykkelig og gi faen i de som sliter. 

[AnonymBruker]

Er det noen støttegrupper for pårørende til psykisk syke der du bor? Det kan hjelpe deg  

Anonymkode: db194...45c

[AnonymBruker]

Har vært og er i samme situasjon som deg. Det er utrolig tøft å være pårørende... Er det barn med i bildet?  

Anonymkode: 26d38...ae5

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Det er helt uaktuelt å dumpe, mannen er langt nede og jeg er bøyen. 

Jeg har tenkt på om jeg skal be om å få være med på en time på dps. Jeg har vært med på timer ved innleggelse og har korrigert han noen ganger når han har pyntet på tilstanden for å komme hjem.

Jeg har da opplevd at de faktisk ser det jeg sier.

Det som er meskrevende er at jeg opplever han som så egosentrisk, det er bare hans følelser og lidelse som teller jeg mener psykiatrien nører oppunder dette.

Jeg vet selv hvor god følelse jeg har når jeg gir andre noe og at dette gir energi. Burde ikke psykiatrien bruke dette som en strategi. Eller tror dere at de fleste er for psyke?

Han får medisin men så fort han føler seg bedre slutter han. Dette er noe jeg tenker jeg skal gjøre alt i min makt for ikke skal skje denne gang da han nylig prøver ut noe nytt.

Anonymkode: 51b8f...bf3

[ambre]

Landsforeningen for pårørende til psykisk syke (lpp.no) har et senter for pårørende i Oslo som heter pio-senteret (piosenteret.no) der kan du få være med i støttegrupper eller få timer med en rådgiver og få hjelp til hvordan du skal takle og leve med en psykisk syk. Om du ikke bor i Oslo har de sikkert lignende tilbud andre steder i landet også. 

Endret 3. mai 2016 av ambre

[AnonymBruker]

Jeg er også utslitt av all negativiteten og at han lever i sin egen lille boble der han knapt enser meg. Vi venter på time hos dps, så jeg er veldig spent på behandlingen. Har tidligere gått til psykolog, men han tok ikke problemene seriøst. Har også tenkt han burde gjort noe godt for andre, veldedig arbeid eller lignende, men tror ikke det er nok. Her må et inngrodd tankesett snus om det skal skje noe. 

Anonymkode: a9416...78f

[exictence]

Den 3. mai 2016 at 2.07, AnonymBruker skrev:

 Kanskje han kunne også fått høre at det føles godt å gjøre noe for andre.

Anonymkode: 51b8f...bf3

Det har du helt sikkert veldig rett i. Tror det kan hjelpe pasienten til å føle at hn bidrar og den tilfredstillelsen det er at noen setter pris på det en gjør.

[AnonymBruker]

Jeg har strevd psykisk i de 9 årene jeg og min samboer har vært sammen, men vi har klare regler: Han er IKKE min terapeut eller sykepleier. Mine problemer tar jeg opp med psykologen min. Jeg lar ikke mine problemer gå utover ham. Dette tror jeg er kilden til at vi har holdt sammen i 9 år og har ingen planer om å gå fra hverandre p.t. Om jeg har vært innlagt og blir så frisk at jeg får lov til å gå ut, spanderer jeg gjerne en middag eller to på han og meg, som en takk for at han har besøkt meg.

Selvfølgelig, han har blitt preget de gangene jeg har selvskadet eller gjort selvmordsforsøk, men vi får snakket ut om hendlsene i ettertid og lagt det bak oss. Det har vært mange tøffe år og han er psykisk sterk og har god støtte i sin mor. Det er nå de fire siste årene at det har gått bedre med meg psykisk. Jeg har sluttet med selvskading og er ikke suicidal. Unntakene er når depresjonen slår til hvert 3. år (tilbakevendende depressiv lidelse), men vi vet begge at jeg kommer ut igjen fra lukket avdeling og tvangsinnleggelse etter 3-4 mnd. som den personen jeg var før depresjonen slo til.

I et forhold skal man gi og ta. Det skal gå begge veier. Om det ikke går begge veier, er det på tide å sette seg ned og ta en samtale om hvordan det skal gå begge veier. Psykisk sykdom er ingen unnskylldning. Det er tøft å være psykisk syk, men man kan som regel klare å gi litt i et forhold. Om ikke hele tiden, så i perioder.

Kan nevne at jeg også har diagnosene posttraumatisk stresslidelse og dissosiativ identitetsforstyrrelse, som er ganske "tunge" diagnoser både for meg selv og for de rundt meg. Det er også viktig for meg å vite at min samboer vet nok om hvordan jeg har det til å føle seg trygg i hverdagen. Jeg nevnte at han ikke er min terapeut, men om det er noe han lurer på, kan han spørre og få et ærlig svar. Han sier at han forventer av meg at jeg går i terapi og tar medisinene som avtalt med legen. Jeg må gjøre mitt for å holde meg selv så stabil som mulig. Det er noen ganger jeg ikke vil gå til samtaler, men da sier min samboer at "det vil du angre på i ettertid" og jeg vet han har rett og går likevel.

Dette ble langt og kanskje usammenhengende, men poenget mitt er at det er viktig med åpenhet, det å stille krav til den som strever og ha bestemte regler for hvem man tar opp problemene sine med.

Anonymkode: 42183...c41