Hvordan gå i denne situasjonen

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i en del år nå, men i det siste har jeg vurdert å gjøre det slutt. Etter at det har vært frem og tilbake noen ganger med at han har dumpet meg pga manglende følelser og slikt, men han har tatt meg tilbake hver gang, har jeg merket at jeg liksom har "pakket inn" kjærligheten i hjertet mitt litt for mye. Etter det siste "bruddet" mellom oss tenkte jeg at nå må jeg egentlig bare innstille meg på at jeg ikke kan bli så skuffet at jeg holder på å dø hvis ikke dette varer evig. For sånn har det føltes før, at jeg ikke kan leve uten dette forholdet. Det er nesten et halvt år siden sist han ville dumpe meg, og nå synes jeg han virker veldig begistret for meg igjen, mer enn på lenge. Han sier hele tiden hvor glad han er i meg og hvor fin jeg er og lignende, noe jeg periodevis har hørt lite av fra den kanten.

Men de siste månedene har jeg tenkt på mange ting, som at jeg f.eks. ikke tror jeg vil ha barn likevel, og jeg vet at det er dealbreaker hvis jeg sier at jeg absolutt ikke vil ha det. Før har jeg vært 100% innstilt på en fremtid med barn, noe jeg egentlig ikke ønsket meg før vi ble sammen, og nå er det litt som at jeg begynner å "våkne" når det gjelder det spørsmålet. Jeg vil helst slippe. Det jeg ønsker meg i livet er ikke forenelig med barn, og jeg har aldri kjent på den følelsen som jeg tror mange andre kvinner har rundt det å få barn i fremtiden.

Så, tankene har begynt å kverne igjen, om jeg kan leve med å gi slipp på alt jeg har jobbet så hardt for å holde på de siste årene. Nådestøtet kom i form av at jeg ble forelsket i en ny kollega på jobb, som jeg raskt har blitt god venn med, også på fritiden. Jeg trodde egentlig jeg var immun mot denslags, har knapt sett i noen andres retning i alle årene jeg har vært med kjæresten min. Det har ikke skjedd noe upassende fysisk mellom oss, og jeg vil ikke ta noe initiativ i den retning heller så lenge jeg er i et forhold. Men jeg vil jo egentlig ta det initiativet. Kjæresten min stoler på meg og vet om denne vennen, og anser vår relasjon som uproblematisk. 

Jeg føler fortsatt mye kjærlighet for kjæresten min, og vet at han vil ta det svært ille opp om jeg går. Han har psykiske problemer og sliter med ensomhet, så jeg føler på en forpliktelse for hans ve og vel som veier tungt på meg (og har gjort det gjennom hele forholdet).

Jeg lurer egentlig på hvordan jeg skal fremlegge disse problemene for kjæresten min. Skal jeg legge alle kortene på bordet, selv om det blir mye å svelge på en gang? Jeg føler at det er bedre å fortelle om forelskelsen før det er skjedd noe, og mens jeg faktisk ikke er sikker på om noe kommer til å skje engang, enn å gjøre det slutt bare på det andre grunnlaget. Hvis det skulle skje noe raskt etterpå føles det uærlig og dårlig gjort synes jeg, som om jeg lot som om jeg dumpet ham av diverse andre grunner mens sannheten bare var at jeg hadde en "arvtager" klar. Jeg vil ikke at det skal være sånn. Da vil han jo sikkert også gå rundt og lure på om jeg egentlig var utro på slutten.

Jeg vet jo ikke om det kommer til å skje noe, og jeg vet ikke om jeg vil være emosjonelt innstilt på at det skal skje noe heller, for det er jo lett å være forelsket nå, når jeg ikke har vært nødt til å konfrontere noen vonde konsekvenser ennå... Tipper jeg får et emosjonelt sjokk når/hvis det faktisk blir slutt som tar litt tid å fordøye. Nå er alt inni hodet mitt og jeg kan liksom leve som om det ikke eksisterer på "ekte".

Hva er den hederlige måten å opptre her? Kanskje ingen kan si meg noe jeg ikke vet fra før, men det er hjelper litt å lufte tankene også.

Anonymkode: 7612e...897

[Sulosi]

Jeg tenker at du kan være ærlig og si at alle bruddene har gjort noe med deg og at du derfor ikke klarer å være 100% tilstede i forholdet slik som du burde være. At du har følelser for en annen er vel mer ett biprodukt av usikkerheten du har følt så det tenker jeg ikke er så relevant at du behøver å si noe. 

[Juniper]

6 timer siden, Sulosi skrev:

Jeg tenker at du kan være ærlig og si at alle bruddene har gjort noe med deg og at du derfor ikke klarer å være 100% tilstede i forholdet slik som du burde være. At du har følelser for en annen er vel mer ett biprodukt av usikkerheten du har følt så det tenker jeg ikke er så relevant at du behøver å si noe. 

Enig.

Dette har faktisk mannen lagt opp til selv ved å dumpe TS gjentatte ganger.

[AnonymBruker]

Synes du må bare gå fra han uansett metode. Du skal ikke være hans psykolog eller pleie et vennskap med en du er forelsket i.  Du har ingen ting å gjøre i et forhold nå. Kom deg over begge to og finn deg selv før du finner noen du kan ha det bra sammen med. 

Anonymkode: 1c126...40c

[AnonymBruker]

13 timer siden, Sulosi skrev:

Jeg tenker at du kan være ærlig og si at alle bruddene har gjort noe med deg og at du derfor ikke klarer å være 100% tilstede i forholdet slik som du burde være. At du har følelser for en annen er vel mer ett biprodukt av usikkerheten du har følt så det tenker jeg ikke er så relevant at du behøver å si noe. 

Ja, du har rett, jeg tror også det er et biprodukt, eller snarere et resultat av den mentale innstillingen jeg har prøvd å dyrke etter all usikkerheten. Prøvde bare å være lykkelig i forholdet til tross for at jeg ikke var sikker på om han ville ha meg "for evig", men endte opp med å tenke som om det slett ikke skulle være oss to etter hvert.

7 timer siden, Juniper skrev:

Enig.

Dette har faktisk mannen lagt opp til selv ved å dumpe TS gjentatte ganger.

Denne kommentaren hjalp veldig på den dårlige samvittigheten min!

 

Takk for respons! TS

Anonymkode: 7612e...897

[AnonymBruker]

Enig med de andre her. 

Ville ikke sagt noe om han andre, det er ikke sikkert det blir noe forhold med han (sorry) og da kan det lett bli dumt om kjæresten tror at det skjer noe der og kanskje sier noe om det til andre? 

Anonymkode: b8915...d27