Jeg er fortsatt et barn etter misshandlingen.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette, eller hvordan jeg skal forklaret det. 

Jeg har hele mitt liv blitt misshandlet av moren min. Faren min tok selvmord, og jeg var en baby når han døde. 

Moren min holdt meg fanget i leiligheten sin helt til jeg var 19 år gammel. Det er 2 år siden jeg rømte.

Alt jeg har lært av sosiale kunnskaper osv. har jeg lært meg over 2 år, skrivingen min har blitt 10 ganger bedre. Det eneste sosiale stedet jeg var, var på skolen. Utenom det fikk jeg ikke lov å bevege meg utenfor veggene. 

Hun sultet meg 12-14 timer hver dag. Jeg fikk ikke lov å røre maten på kjøkkenet, og jeg var livredd for å gjøre noe galt. Jeg gjorde heller aldri noe galt. Jeg var det englebarnet alle ønsket seg, men jeg visste også hvorfor jeg var sånn. 

Hun drakk seg selv i søvn hver eneste dag. 

Fortale meg hvor mye hun hatet meg, hvor stygg jeg var, hvor mislykket jeg var, at ingen liker meg, at jeg var feit og lat. 

Hos hun var jeg askepott. Jeg fikk ikke lov å leke mens hun var på jobb. Jeg var hjemme og gjorde alt husarbeidet. Vasket alle rom, støvsugde alle rom, ryddet i hennes ubeskrivelige rot. Vasket bad, tok ut av oppvaskmaskinen, brettet klær osv. Jeg var 3 år gammel når dette startet. 

Husker så godt den dagen alt startet. Det var 1997, jeg var 3 år. Vi bodde i et hus. Hun sa til meg "ta av dynetrekket, lakeent og putetrekket av sengen din", jeg gjorde så godt jeg kunne, men det gikk ikke fort nok. "Da dyttet hun meg og sa "Det er faen meg ikke så jævla vanskelig!! Du er så jævla hjelpesløs!!!!!!, du er lat!!! Du klarer ingenting"!!! (Jeg var 3 ÅR!!!!) Etter den dagen, var jeg hennes personlige slave de neste 16 årene. Hvis jeg glemte å gjøre èn ting av 100, da ble det problemer, og jeg ble kalt de samme ordene om igjen og omigjen "JÆVLA HJELPESLØSE UNGE, DIN JÆVLA LATE DRITTUNGE, BA JEG IKKE DEG TA UT SØPPLA OGSÅ??"…et typisk helvette man ser på film. 

Jeg fikk ikke lov å være et barn. Jeg og broren min var forlatt alene fra vi begynte på barneskolen.  Hun forlot oss hver helg, og kom ikke hjem før den var over. Jeg var 6, og han 7. Han var den eneste som fikk røre maten, så jeg fikk sjelden mat i helgene. Broren min nektet meg. 

Broren min ble den mest voldelige personen jeg vet om til dags dato. Han har banket meg hele sitt liv, og det ble så voldtsomt etter hvert at jeg var redd for mitt eget liv. Han bandt meg fast i senger, stoler, sofaer osv. Han knøyt tau rundt halsen min, tok lightere opp i fjeset mitt og tente på hårstrå for å skremme meg, slo meg til jeg mistet pusten, truet meg med kniv, kuttet meg med kniv, slo meg med en hammer engang, han sto også med en hagle mot meg som han fikk av onkel. Den var ikke ladd, men det fortalte han meg at den var, jeg trodde på det. Broen min var nemlig gal nok til å utføre det. Han har løpt etter meg øks gjentatte ganger i leilgiheten. 

Jeg ble bråvoksen som 3 åring. Jeg MÅTTE se vold, sex og syke tinge på tv med morra mi hvis jeg ville slippe ut av rommet mitt i 2 timer. Jeg var livredd for rommet mitt. Lekene jeg hadde, var gaver fra familie i julegaver. De kastet hun mens jeg var på skolen, hvis hun var hjemme.

Jeg hadde bare musikk. Den eneste "leken" jeg hadde var dansing. Den eneste jeg hadde å prate med var meg selv. 

Hun fikk nye menn hele tiden. De var gale i hodet. Han ene var narkoman, og han gikk rundt naken på rommet mitt om natten.  Han stjal ting av morra mi og skylte på meg. Jeg ble kastet i gulvet av moren min. Hun kløyp meg i armen til jeg ble blå.

Alle mennene hun hadde, hadde døtre. Disse hadde JEG ansvaret for. Når vi måtte leke sammen, husker jeg at jeg alltid vile leke at vi sov. Slik at jeg kunne slippe vekk fra virkeligheten. Jeg sov aldri på natten nemlig. Ei heller på dagen. Det var ikke lov. Men jeg fikk leke det.

På natten var jeg for opptatt med å gråte, og ha angstanfall. Jeg var så redd for at broren min skulle drepe meg eller klippe av meg håret mens jeg sov, det var nemlig trusselen hans. Jeg har våknet med han foran med meg saks. Han har også klippet av meg deler av håret.

Livet mitt kan beskrives med et ord=  et helvette. 

 

Jeg vil kalle meg ganske inteligent på mange måter, (nå snakker jeg ikke om bok smart osv. ) men jeg tenker på hvordan jeg selv ser verden. Hvordan jeg fårstår den. Jeg vet at jeg ikke er normal, jeg vet at jeg ikke tenker likt, jeg vet at jeg er utrolig sensetiv, og redd for unødvendinge ting. Jeg vet at mye jeg gråter over er overagering. Som f.ek.s hvis noen har lovt å bli med meg på butikken og ikke gjør det, så begynte jeg å gråte når jeg gikk inn. Det er latterlig, men jeg vet også grunnen. Jeg hadde et behov for å gå ute, men jeg turte ikke gjøre noe alene, jeg var vandt til å bli fòret med settningen "det er LIVSFARLIG og være alene, det er LIVSFARLIG og gå ute, du kommer til å bli voldtatt med engang du går ut den døren!". 

Jeg har forandret meg så mye på 2 år. Jeg leste i dagboken jeg begynte på for 2 år siden når jeg hadde rømt til hvor jeg er nå. Jeg ser på hvordan jeg skriver, det er elending. Jeg er ikke flink på gramatikk nå heller, men det er virkelig sykt forskjellig fra da. Ting jeg tenkte har også blitt bedre. Jeg har lært meg hvordan jeg reagerer på ting offentlig, pga jeg analyserer det jeg antar er "normalt". 

På skolen fulgte jeg ikke med fordi jeg var så redd for hvordan det kom til å bli når jeg kom hjem. I friminuttene ble jeg mobbet. Og gruet meg også til neste friminutt. Jeg ble også fòret med at jeg var DUM. Jeg trodde på det selv. Jeg var dum, alle sa det. 

På ungdomskolen i 10. klasse, vendte de få vennene jeg hadde meg ryggen. Jeg hadde ikke noe annet i livet mitt lengre. Jeg var så redd for alt at jeg MÅTTE fokusere på hva som helst. Det ble fagene. Det kom nemlig en lærer som virkelig VILLE at jeg skulle bli god. Det endte opp med 6-ere på karakter kortet. Det var da jeg skjønte at jeg ikke var dum.

Jeg er nå ganske fornøyd med livet mitt til en viss grad. Problemet mitt er bare at jeg er et barn i hodet. Jeg vet hva som er normalt, så alt mitt barnslige jeg er hjemme på privaten der jeg er alene. Jeg blir likevel busted noen ganger.

Jeg er den personen som ser andre på min alder drikke, ligge rundt, dope seg, føder barn, har biler og hus. 

Jeg derimot: jeg ser fortsatt på Hannah Montana, blåser såpebobler, er jomfru, har aldri smakt på alkohol eller dop, har masse bamser som "passer på meg". Jeg er et barn. Jeg fikk aldri vært et barn, men når jeg endelig ble "fri". Så kom barnet mitt endelig løst fra hjertet. 

Jeg husker hvordan livet mitt var når jeg gikk i barnehagen. Barnehagen var paradiset i mitt liv. Når det ble slutt, sluttet alt. 

Nå kommer alt frem igjen. 

Det er latterlig, og jeg vet det. Jeg klarer ikke styre det. Jeg vil gifte meg, men det innebærer at jeg må ha sex med ham. Bare tanken på det gjør meg dårlig, fordi psyken min er 4 år veldig ofte. 

Samtidig, så kommer det dager hvor jeg endelig føler at det er okay.

Så kommer tanken; "jeg kan aldri gifte meg uten å bli skilt". 

Jeg er så redd for å gifte meg, fordi jeg er så redd for å føle at noen "eier" meg igjen.

 

Jeg har hatt psykologer, og det er de som har reddet meg ifra å begå selvmord. De snudde opp ned på hele tankene mine. MEN en ting er det ingen som klarer å hjelpe meg med; det å tenke som et barn.

Jeg håper ingen dømmer meg, men jeg forstår hvorfor i såfall. Men jeg ber bare om råd. Er det noen der ute som forstår hva jeg prøver å forklare og kan hjelpe meg? Er det noen som har noen råd?

Jeg beklager for langt og merkelig innlegg, men jeg trenger virkelig hjelp. Jeg ser ingen lys fremtid, jeg er redd.

 

 

Anonymkode: 05044...038

[AnonymBruker]

Med tanke på alt som har skjedd i livet ditt så er det et under at du er så oppegående som du er Du er jo fantastisk, er ikke merkelig at du føler deg som et barn tidvis, du er jo ikke mer enn 21 år heller. Jeg tenker at med terapi og tiden til hjelp så vil du bli mer trygg på deg selv. Og med tiden vil du få flere venner, kanskje treffer du en som du liker og ting utvikler seg videre. Men du er ung og har det ikke travelt, ta din tid, jobb deg gjennom alt som har skjedd så du blir ferdig med dritten en gang for alle.

Anonymkode: 04e6b...886

[AnonymBruker]

Du er sterk! Fortsett å få hjelp fra psykolog, at du føler terapien hjelp er jo kjempebra.
Jeg er ikke kvalifisert for å gi deg råd eller noe, men det første jeg tenkte var: er det så galt om du tenker litt som et barn nå en stund?

Ønsker deg lykke, lykke til videre i livet!

Anonymkode: 87a20...24c

[Gjest NotNaomi]

Du er ikke et barn Ts. Så langt i fra. Du lar barnet i deg få leve nå,og det gjør absolutt ingenting. Jeg tror det er sunt at du gjør det! La det være som det er.for du vil komme deg gjennom den fasen,uansett om det blir om noe tid! Tro heller ikke at du er dem eneste som ser på ungdomserier,har bamser osv,så det er ikke så veldig uvanlig: -) 

Du er intelligent,men du er også veldig klok,og du skriver godt! Ble veldig berørt av historien din! Det er forferdelig at barn skal ha det sånn. Grusom historie var det. Du vil nok slite med ting,men du forklarer godt og reflekterer.så når du,møter en du vil innlede nor,med,så forklar saken. Det er ikke vanskelig å forstå deg. Det som er vanskelig å skjønne,er at du har vært så utrolig sterk og tøff! Alt godt Ts.

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si at alkohol og dop er ikke det som gjør deg voksen. Jeg og min samboer f.eks er sterkt i mot narkotika og har aldri prøvd noe sånt selv om vi er voksne. Vi kan gjerne ta oss en øl en kveld av og til, men for å være ærlig kjøper jeg heller brus  

Det er lov å være barnslig uansett! Se på Hannah Montana så mye du vil  

Jeg vil bare gi deg en stor klem  Du er sterk! Det må du huske på. 

Anonymkode: c72dd...dc0

[AnonymBruker]

Kjære seg, etter å ha lest dette tenker jeg at det du trenger er kjærlighet. Kjærlighet til deg selv og kjærlighet fra andre. Du virker veldig oppegående, smart og utrolig sterk! Fortsett med terapi og husk at du er ikke er barn, TS. Enkelte ting har du måttet lære deg som voksen og fremdeles vil det være ting du kommer til å lære. At du føler deg redd, liten og hjelpesløs i situasjoner er da slettes ikke så rart med tanke på din situasjon. Med god hjelp vil du med tiden mestre dette bedre og bedre! Men du er virkelig ikke et barn selv om du ikke drikker, doper deg, fester, stifter familie i hytt og pine, eller gjør slike ting. Alle er forskjellige og du har behov for å få gjort ting som å blåse såpebobler. Jeg syns ikke du er unormal for det! Du har bare til gode å finne noen som er noenlunde lik deg selv. Beklager jeg misforstår deg ang. dette temaet forresten..

En dag vil du møte en person som vil gi deg den kjærligheten du fortjener. Et forhold skal ikke være slik at han eier deg eller at du føler deg låst, det skal være på dine egne premisser og en person som kan løfte deg frem og bære deg på skuldrene sine om det trengs! 

Fremtiden kan bare bli bedre for deg, TS. Jeg ønsker deg så inderlig alt mulig godt videre i livet❤️

 

Anonymkode: 5cb13...65c

[Gjest Jessica]

Ååå kjære ts. Nå kom det tårer her 😥 Jeg er altfor følsom for denne verden  

Tilbake til deg. Du virker ikke for meg som et barn.  Du virker så fornuftig,klok og veldig varm person.  Fantastisk at du går til psykolog. 

At du gjør ting du ikke fikk gjort som barn er ikke farlig. Leste engang en sitat som sa " Det er aldri for seint for en god barndom " Det inspirerte meg til å gi meg selv det JEG trengte som barn. På den måten kunne jeg møte voksen livet på en grei og trygg måte. Jeg ønsker deg så inderlig mye lykke og hell. Du er verdifull 

[jabx]

Det er en forferdelig historie TS skriver. Jeg aner ikke om den er sann, men kanskje TS kan fortelle litt om hva som skjer med moren nå? Er saken politianmeldt, f.eks.?

Det er lov å være "barn" hvis man har behov for det, så lenge man også tar ansvar som voksen når det er nødvendig.

[MapleSirup]

36 minutter siden, jabx skrev:

Det er en forferdelig historie TS skriver. Jeg aner ikke om den er sann, men kanskje TS kan fortelle litt om hva som skjer med moren nå? Er saken politianmeldt, f.eks.?

Det er lov å være "barn" hvis man har behov for det, så lenge man også tar ansvar som voksen når det er nødvendig.

Helt enig. 

TS, du trenger jo å være deg selv og å føle deg trygg og komfortabel i din tilværelse.Om du er "et barn" gjør ingenting. Du har hele livet på deg til å modnes.

  og lykke til..

[Norbertine]

Tråden er ryddet for spekulasjoner.

Alice i Eventyrland, mod

[AnonymBruker]

Jeg skal prøve å få skrevet et lengre svar til deg senere i dag, men jeg ville bare tipse deg om at du nok ville hatt god nytte av å begynne hos en psykolog som har kompetanse på kompleks PTSD og alvorlig dissosiasjon. 

Anonymkode: 2acb5...ca5

[AnonymBruker]

Fortsett å få hjelp, for det du har opplevd er helt grusomt. Og du er et utrolig sterkt menneske som er kommet så langt du er. Og du er fortsatt ung, og har mange år foran deg.

Jeg har selv hatt en jævlig barndom. Og har alltid elsket å leke. Og i hodet mitt, så føler jeg meg så utrolig voksen, samtidig som jeg er veldig barnslig. Jeg har alltid lekt masse med tantebarna mine, startet å jobbe i barnehage når jeg var 18 år. Og selv nå som jeg er 39 år, så hopper jeg i vanndammer, elsker karuseller og har noen få bamser.

Anonymkode: f8de5...cb9

[Monky]

Kjære Ts! Dette var sterkt å lese! Dette gikk inn på meg, og jeg ønsker deg virkelig alt godt for fremtiden, for er det en som fortjener det, så er det deg! Du er verdifull og du er så sterk som har klart å komme deg gjennom og bort fra dette! Nydelige menneske, jeg håper og tror du vil få et godt og langt liv!❤️

[AnonymBruker]

Hei Ts, det er i alle fall opplagt at du er både smart og ressurssterk i deg selv slik du har hatt det i livet! Helt utrolig, med den bakgrunnen. Hvor var barnevernet? Skolen og helseøster? Nok om det, hovesakene r at du kom deg fri! Jeg håper nesten at du ikke har kontakt med din mor og bror i dag, da det kan gjøre det vanskeligere for deg å frigjøre deg helt - man går gjerne inn i gamle rolelr når man er med menensker fra fortiden - men hvis du har kontakt, regner jeg med det er fordi du ønsker det selv.

Til dette med å være barn, så kjenner jeg meg igjen. Min barndom var ikke som din, men jeg var eldst i søskeflokken og min far var lite hjemme, og når han var hjemme, var det mye bråk og i lengre perioder for mye alkohol (begge sin feil, ikke bare min fars). Jeg ble min mors allierte/samtalepartner, den som passet på henne når hun hadde "nerver" og kamuflerte mye av foreldrene våre sine problemer overfor mine småsøsken slik at de ikke skulle bli redde. Men utad så det bra ut, skolearbeid gikk bra og jeg var vanlig russ, men var ikke interessert i gutter, ble kvalm ved atnken på å binde meg, å måtte møtes andre forventninger. Jeg kunne, kan enda, bli veldig lei meg og reagere inni meg som et barn, når noen ikke holder det de lover feks. Friheten da jeg begyne å jobbe og flyttet for meg selv, var så god - endelig hadde jeg ikke noe ansvar for noe, og mens mine venner var klare for å kjøpe bolig, lage et hjem , stifte familie, var jeg totalt uinteressert. Jeg ville heller ta alt jeg hadde drømt om som barn - det gikk særlig i ski, skøyter, rulleskøyter osv. Det å feste (eller gå ut og danse og drikke litt med gode venenr) var noe jeg begynte å like først da jeg var 25-26 år. Jeg hadde et par kjærester fra jeg var noen og tyve og oppover, men jeg ble 40 år før jeg etablerte meg med familie. Men fortsatt kan jeg reagere som et barn i noen settinger. Jeg begynner lett å gråte om jeg skal tale egen sak, så det lar jeg desverre ofte være med, men jeg kan fint tale andres sak (som kollega , tillitsvalgt etc).

Men jeg tror det er flere som har noen slike sider fra vanskelig barndom. Og at mange ungdommer også later som de er voksnere utenpå, enn de er inni. Sett i ettertid, har jeg stort sett ligget 5-10 år etter mine jevnaldrede. Jeg trodde aldri jeg skulle komme dit at jeg skulle stifte familie. Men her er jeg og jeg var klar.

Du må selvsagt følge rådene fra terapeuten, men jeg synes du skal tillate deg å gjøre det du ville som barn, enten det er å se Hannah Montana eller gå på Tusenfryd. Du blir nok lei av det, slik alle blir når de har fått sin dose :-) Suppler med voksenting også - fra nyheter, bøker og filmer som er ment for voksne (men gjerne barnslige), slik at det blir litt balanse, og fortsett med terapi. Ikke vær redd for at du alltid vil være et barn, livet er langt, du er fortsatt ung og det er helt normalt å ha et oppgjør med vanskelig barndom - mange har de tikke før de er i 30-årene, så du er tidlig ute og jeg tror du vil utvikle deg enormst de neste ti årene, mtp hva du har klart de siste to. Lykke til!

Anonymkode: ed96f...eaa

[Basun]

La barnet i deg få leve, men du er slettes ikke et barn av den grunn. Ta ting i små steg. Du er voksen, men du er ikke gammel. Du har god tid til å få gjort mye av det du vil. Fortiden kan du ikke forandre på, men måten du møter fremtiden på er med å definere deg videre. Gå frem sakte, men sikkert. Lykke til!😊

Endret 2. mai 2016 av Personenmeg