Barn 15 mnd lite øyekontakt?

[Gjest pepica]

Hei,

Vi er toforeldre som lurer på om vi har grunn til bekymring eller om vi bare er paranoide... Alle forelre bekymrer seg over sine barn og vil barnets beste. Her er det som bekymrer oss: Vi kan fortelle litt om barnet vårt slik at dere skal kunne danne ett bilde av situasjonen.

Vi har en gutt på 15mnd. Normal motorisk utvikling, går rundt, og har også startet med å klatre opp på sofaen eller bordet. Det som bekymrer oss er at det virker som at barnet vårt har lite øyekontakt. Samtidig så kommer det ann på situasjonen også. Hvis vi f.eks leker "sisten" med han så ler han og springer avgårde for å gjeme seg. Smiler/ler og ser etter oss når vi skal komme og "ta han". Veldig morsomt både for oss og han. Her føler vi at vi har øyekontakt med han og alt er normalt.

Men hvis han f.eks sitter på gulvet og leker, så virker han mer interessert i å leke selv enn sammn med oss. F.eks hvis han leker med en bil, ball eller andre leker. Vi kan da gjerne rope på han 5-6-7 ganger uten at han snur seg i det hele tatt. Virker som at han er mer interessert i det han holder på med i øyeblikket. Dette bekymrer oss litt. Men samtidig hvis han hører at noen roper på han og "kommer for å ta han" så reagerer han umidelbart og springer for å gjemme seg. Da ler han og vil være med på leken. Her snur han seg, ser på oss, smiler og venter på at vi skal springe etter han. Det virker ikke som at han hører dårlig, fordi han reagerer umidelbart når han hører at det er noe interessant som skal skje.

Han virker lite interessert i å sitte på fanget og holde øyekontakt med oss der og da. Vil heller ned på gulvet og leke. Når det komme ann til lekene, så virker det som at han heller vil leke selv enn sammen med oss.

Når vi skifter bleie på han, så ser han lite opp på oss selv om vi prater til han. Om det blir noe øyekontakt, så er dette veldig kortvarig. Med mindre vi gjør noe morsommeansiktutrykk eller lager morsomme lyder. Men selve pratiga intereserer han ikke noe særlig.

Han har ikke egynt å prate enda, men sier kun "pappa" eller babler.

Hvis vi f.eksgår ut på balkongen, så begynner han ofte å grine og vil at vi skal komme inn igjen. Hn går mot vinduet/balkongdøra og gråter etter oss.

Han har ikke problem med å være sammen med andrebarn på hans alder f.eks når vi tar han med på lekeland, men han har ikke begynt å "leke sammen" med andre barn enda.

Det var litt om sønnen vår, men det er dette med øyekontakten som bekymrer oss mest.

Er dette normalt eller bør vi bekymre oss? Håper det er noen her som kan dele sine erfariger med oss og gjerne fortelle om de har/hadde barn med lignende oppførsel. Hva bør vi eventuelt gjøre?

 

Vi takker derepå forånd for alle svar!

 

Mvh 

[AnonymBruker]

Tviler på at det er noen grunn til bekymring. Vi er alle forskjellige og det er ikke alle som er like komfortable med veldig mye blikkontakt uten at det trenger å bety at noe er galt. Det bli ofte sånn at hvis man begynner å bekymre seg for en ting så blir man ekstra oppmerksom, noen ganger nesten sykelig oppmerksom, på at noe må være galt. Men i de aller fleste tilfeller er alt helt som det skal være. 

Vi har seks barn og det har i perioder vært "noe galt" med de alle sammen i mine øyne. Sannheten er at det bare har vært forskjell i utviklingen og alle er forskjellige. 

Anonymkode: 805d2...7ac

[lunamuna]

Jeg har ingen fasit, men dette høres helt normalt ut! 

Særlig har ene datteren min vært litt vag på øyekontakt i ung alder, samt at hun heller aldri ønsket å herme noe særlig. F.eks vinke eller klappe i hendene. Hun ville aldri sitte på fanget, unntatt den tiden det tok å drikke flaska. Hun er eldre nå, og er mye mer kontaktsøkende, og har god blikkontakt.

Det er først når barna blir 2-3 år gamle at de klarer å leke sammen med noen. Han klarer ikke inkludere dere i leken sin enda. Barn i denne alderen leker side om side.

Separasjonsangst er helt normalt.

Språket trenger dere i hvert fall ikke bekymre dere for. Innen barnet er 3, har nok språket kommet seg betraktelig. Dere har god tid her. 

Det eneste jeg vil råde dere til, er å ikke stresse med det. Han virker helt normal utifra hva dere skriver. Stimuler til lek og prat, og vil han ikke leke sammen, kan du gjerne leke ved siden av. Bygger du et tårn, kan det være han vil herme, eller rase tårnet ditt. Kjører han biler, kan du også kjøre biler. Lag opp en vei av klosser på gulvet, og kjør på "veien", og se om han vil gjøre det samme. Lag tunnell. Bygg togbane. Lag hytter med stoler og pledd. Selv om du ikke klarer å få særlig kontakt med ham når han leker, kan du likevel leke ved hans side, og stimulere til samlek. Sett ord på alt du gjør, så blir språkforståelsen større, og siden vil han også begynne å prate mer. 

[AnonymBruker]

Synes ikke det høres ut som at det er noen feil på ungen.. Husk at alle er ulike!

Anonymkode: 1bb14...a7c

[ablaze]

Dette er vel greit å ta opp med helsesøster, som har trening i å oppfatte sen utvikling og som kan observere og kommunisere med barnet..?

[Sushi]

Jeg ville tatt det opp med helsesøster, om ikke annet så for å kunne dempe bekymringen.  

Basert på mine egne barn (og kun det!) så virker det litt unormalt at barnet ikke søker blikkontakt oftere. At han ikke leker med andre barn høres helt normalt ut.

Hva skjer om dere gir barnet en helt ny leke/ting han aldri har sett før? Ser han da kun på tingen eller ser han opp på dere, gir den til dere etc?

Endret 1. mai 2016 av Sushi
Skrivefeil

[Gjest pepica]

1 time siden, Sushi skrev:

Jeg ville tatt det opp med helsesøster, om ikke annet så for å kunne dempe bekymringen.  

Basert på mine egne barn (og kun det!) så virker det litt unormalt at barnet ikke søker blikkontakt oftere. At han ikke leker med andre barn høres helt normalt ut.

Hva skjer om dere gir barnet en helt ny leke/ting han aldri har sett før? Ser han ta kun på tingen eller ser han opp på dere, gir den til dere etc?

problemet er at man for så mye forskjellige svar. i enkelte situasjoner så søker han kontakt og er veldig bevisst på det. Hvis vi leker noe som er morsomt så er han helt med. Men hvis han får en ny leke så ser han ikke opp til oss men tester den ut på egenhånd. hvis vi andre ler høyt, så ser han på oss og ler også. Tydligvis at han vil være med på moroa. Det er bare dette når han leker selv, så er han fokusert/konsentrert og er ikke så opptatt av oss...

I enkelte situasjoner hjelper det heller ikke å rope på han for han snur seg ikke. f.eks 5-6 ganger og han virker ikke å bry seg. Virker ikke interessert eller vil kanskje være for seg selv. Men straks jeg roper på han og viser at det er noe morsomt som kommer så reagerer han. Vi merker spesielt at han er glad i å leke sisten. F eks at faren roper på han og da smiler han ser på faren, og deretter springer til moren for å gjemme seg.

Her om dagen viste vi han frem togmodell av tre som man setter sammen. Dvs jernbane av tre som man setter sammen, og kjører tog på. Jeg prøvde å vise han hvordan man setter den sammen, men han ville heller sette de FRA hverandre. når han ikke fikk det til. ga han delene til meg for å sette de fra hverandre...

Vet ikke helt jeg, men det ser ut til å være veldig avhengig av situasjonen. Aller mest virker han interessert i å forske ut verden på egen hånd.

 

 

[Sushi]

8 minutter siden, pepica skrev:

problemet er at man for så mye forskjellige svar. i enkelte situasjoner så søker han kontakt og er veldig bevisst på det. Hvis vi leker noe som er morsomt så er han helt med. Men hvis han får en ny leke så ser han ikke opp til oss men tester den ut på egenhånd. hvis vi andre ler høyt, så ser han på oss og ler også. Tydligvis at han vil være med på moroa. Det er bare dette når han leker selv, så er han fokusert/konsentrert og er ikke så opptatt av oss...

I enkelte situasjoner hjelper det heller ikke å rope på han for han snur seg ikke. f.eks 5-6 ganger og han virker ikke å bry seg. Virker ikke interessert eller vil kanskje være for seg selv. Men straks jeg roper på han og viser at det er noe morsomt som kommer så reagerer han. Vi merker spesielt at han er glad i å leke sisten. F eks at faren roper på han og da smiler han ser på faren, og deretter springer til moren for å gjemme seg.

Her om dagen viste vi han frem togmodell av tre som man setter sammen. Dvs jernbane av tre som man setter sammen, og kjører tog på. Jeg prøvde å vise han hvordan man setter den sammen, men han ville heller sette de FRA hverandre. når han ikke fikk det til. ga han delene til meg for å sette de fra hverandre...

Vet ikke helt jeg, men det ser ut til å være veldig avhengig av situasjonen. Aller mest virker han interessert i å forske ut verden på egen hånd.

 

 

Det virker som mye er normalt, men det er noen småting som skurrer? Da er det jo greit å la fagfolk vurdere. Jeg ville i alle fall spurt om dette på helsestasjonen.

[AnonymBruker]

18 minutter siden, pepica skrev:

problemet er at man for så mye forskjellige svar. i enkelte situasjoner så søker han kontakt og er veldig bevisst på det. Hvis vi leker noe som er morsomt så er han helt med. Men hvis han får en ny leke så ser han ikke opp til oss men tester den ut på egenhånd. hvis vi andre ler høyt, så ser han på oss og ler også. Tydligvis at han vil være med på moroa. Det er bare dette når han leker selv, så er han fokusert/konsentrert og er ikke så opptatt av oss...

I enkelte situasjoner hjelper det heller ikke å rope på han for han snur seg ikke. f.eks 5-6 ganger og han virker ikke å bry seg. Virker ikke interessert eller vil kanskje være for seg selv. Men straks jeg roper på han og viser at det er noe morsomt som kommer så reagerer han. Vi merker spesielt at han er glad i å leke sisten. F eks at faren roper på han og da smiler han ser på faren, og deretter springer til moren for å gjemme seg.

Her om dagen viste vi han frem togmodell av tre som man setter sammen. Dvs jernbane av tre som man setter sammen, og kjører tog på. Jeg prøvde å vise han hvordan man setter den sammen, men han ville heller sette de FRA hverandre. når han ikke fikk det til. ga han delene til meg for å sette de fra hverandre...

Vet ikke helt jeg, men det ser ut til å være veldig avhengig av situasjonen. Aller mest virker han interessert i å forske ut verden på egen hånd.

 

 

Har det alltid vært lite blikkontakt med han?

Anonymkode: faa02...a24

[Gjest pepica]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Har det alltid vært lite blikkontakt med han?

Anonymkode: faa02...a24

Hm... vanskelig å si nå. Det er egentlig avhengig av situasjonen. Her er noen situasjoner:

• Hvis vi leker sisten, så er blikkontakten der hele tiden. Dette er han glad i.
• Hvis vi er ute på balkongen mens han sitter på gulvet, hender det ofte at han "savner oss" ser opp til oss og begynner å gråte litt. Vil tydligvis at vi skal komme inn igjen. Her er det blikkontakt.
• Hvis vi lager morsomme lyder/grimaser, så ser han opp. Men ikke alt vi gjør er like morsomt....
• Hvis vi ler høyt av ett eller annet, så ser han på oss og ler også.

 

• Hvis han leker på egnhånd, og vi kommer bort til han, så er det ingen blikkontakt. Han er mer opptatt i å leke selv. Enkelte gasnger er det blikkontakt ved at han f.eks vil sette en leke opp på hodet vårt.
• Hvis vi er ute på lekeplassen, er det lite blikkontakt. Da vil han heller gå rundt selv og forske ut på ting. Holder i handen vår når det passer han
• ¨Når vi er på leos lekeland, så er han mer optatt av å leke med lekene. Her er det også lite blikkontakt.  

[Gjest pepica]

16 minutter siden, Sushi skrev:

Det virker som mye er normalt, men det er noen småting som skurrer? Da er det jo greit å la fagfolk vurdere. Jeg ville i alle fall spurt om dette på helsestasjonen.

Det er nettopp det som er problemet. Mye virker normalt, mens andre ting virker mindre normalt.

 

1 minutt siden, pepica skrev:

Hm... vanskelig å si nå. Det er egentlig avhengig av situasjonen. Her er noen situasjoner:

• Hvis vi leker sisten, så er blikkontakten der hele tiden. Dette er han glad i.
• Hvis vi er ute på balkongen mens han sitter på gulvet, hender det ofte at han "savner oss" ser opp til oss og begynner å gråte litt. Vil tydligvis at vi skal komme inn igjen. Her er det blikkontakt.
• Hvis vi lager morsomme lyder/grimaser, så ser han opp. Men ikke alt vi gjør er like morsomt....
• Hvis vi ler høyt av ett eller annet, så ser han på oss og ler også.

 

• Hvis han leker på egnhånd, og vi kommer bort til han, så er det ingen blikkontakt. Han er mer opptatt i å leke selv. Enkelte gasnger er det blikkontakt ved at han f.eks vil sette en leke opp på hodet vårt.
• Hvis vi er ute på lekeplassen, er det lite blikkontakt. Da vil han heller gå rundt selv og forske ut på ting. Holder i handen vår når det passer han
• ¨Når vi er på leos lekeland, så er han mer optatt av å leke med lekene. Her er det også lite blikkontakt.  

Bestemoren passer han nå frem til han skal begynne i banehagen. Når vi henter han så blir han glad, retter blikket og går/springer mot oss.

[AnonymBruker]

Han er jo bare 15 måneder, så det er jo vanskelig å si. Barn er like forskjellige som oss voksne. Men din gutt minner meg litt om min autistiske sønn, slik han var rundt samme alder. Jeg vinglet mye frem og tilbake, og tenkte mye på om det feilet ham noe eller ikke. Var det noe galt med ham, eller ikke? For på noen områder virket han helt som andre barn, mens han andre ganger virket veldig spesiell. Vi opplevde at han ga blikkontakt når vi lekte "herjeleker", som kiling, hopping og løping, sisten osv. Men i andre situasjoner virket han fjern og lite interessert i lek med andre barn. Sistnevnte trekk ble mer fremtredende etterhvert som han ble større, noe som førte til at han ble utredet for autisme.

Jeg ville nok sett det an litt til, for han er jo veldig liten enda. Mye kan skje i tiden fremover. Men dersom disse trekkene blir mer og mer fremtredende, så ville jeg nok ha fått ham undersøkt.

Anonymkode: a9d0f...eb8

[Gjest pepica]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han er jo bare 15 måneder, så det er jo vanskelig å si. Barn er like forskjellige som oss voksne. Men din gutt minner meg litt om min autistiske sønn, slik han var rundt samme alder. Jeg vinglet mye frem og tilbake, og tenkte mye på om det feilet ham noe eller ikke. Var det noe galt med ham, eller ikke? For på noen områder virket han helt som andre barn, mens han andre ganger virket veldig spesiell. Vi opplevde at han ga blikkontakt når vi lekte "herjeleker", som kiling, hopping og løping, sisten osv. Men i andre situasjoner virket han fjern og lite interessert i lek med andre barn. Sistnevnte trekk ble mer fremtredende etterhvert som han ble større, noe som førte til at han ble utredet for autisme.

Jeg ville nok sett det an litt til, for han er jo veldig liten enda. Mye kan skje i tiden fremover. Men dersom disse trekkene blir mer og mer fremtredende, så ville jeg nok ha fått ham undersøkt.

Anonymkode: a9d0f...eb8

Kan du beskrive hvordan du opplevde blikkontakten med ditt barn? Var det bare kortvarige blikk eller øyekontakt som kunne vare?

Hvordan oppførte han seg med f.eks andre familiemedlemer? Besteforelder, onkler, tanter? Nye situasjoner med endring i rutiner?

 

[AnonymBruker]

9 timer siden, pepica skrev:

Kan du beskrive hvordan du opplevde blikkontakten med ditt barn? Var det bare kortvarige blikk eller øyekontakt som kunne vare?

Hvordan oppførte han seg med f.eks andre familiemedlemer? Besteforelder, onkler, tanter? Nye situasjoner med endring i rutiner?

 

Nå er det lenge siden min gutt var liten, men jeg skal forsøke å huske noe. 

Jeg vil si, at de gangene han ble lekt og herjet med, så holdt han blikket normalt lenge. Men sånn til vanlig, så varte blikkontakten bare noen sekunder. Kanskje var det ikke blikkontakt i det hele tatt. Det virket som om vi måtte være fysiske med ham for å oppnå skikkelig blikkontakt med ham. Altså ved å tulle og tøyse med kiling og slikt. Da var han med. Jeg kan huske at han kunne stirre intenst og lenge på "døde" ting, som f.eks. blinkende lys. Han kunne herme, for når vi klappet i hendene eller vinket til ham, så gjorde han vanligvis det samme.

Andre ting var at han ikke reagerte på navnet sitt når han ble ropt på. Det stusset jeg over, kan jeg huske. Vi trodde i en periode at han hadde dårlig hørsel, for han reagerte ikke når han var opptatt med andre ting. 

Han viste ikke gjensynsglede ovenfor hverken besteforeldre eller andre o.l. når de kom på besøk, han bare smilte og så på dem. Han strakte ikke armene opp i møte med oss eller andre. Noen ganger reagerte han ikke på at de var der i det hele tatt. Rutinebrudd reagerte han ikke på da han var så liten. Det kom senere. 

Det er ofte vanskelig å se uvanlige trekk når de er så små. Man forventer jo ikke all verden av en såpass liten unge. Man kan ikke forvente noe særlig til språk i den alderen heller. Det er jo helt normalt at de ikke snakker når de er bare 15 mnd. Min sønn kunne noen få ord i den alderen, og flere ord kom etterhvert. Men han var veldig sen med å lære å snakke hele setninger. 

Desto eldre han ble, desto mer avviket han fra jevnaldrende. Nå er det svært lett å se at han har en diagnose. 

Anonymkode: a9d0f...eb8

[AnonymBruker]

10 timer siden, pepica skrev:

problemet er at man for så mye forskjellige svar. i enkelte situasjoner så søker han kontakt og er veldig bevisst på det. Hvis vi leker noe som er morsomt så er han helt med. Men hvis han får en ny leke så ser han ikke opp til oss men tester den ut på egenhånd. hvis vi andre ler høyt, så ser han på oss og ler også. Tydligvis at han vil være med på moroa. Det er bare dette når han leker selv, så er han fokusert/konsentrert og er ikke så opptatt av oss...

I enkelte situasjoner hjelper det heller ikke å rope på han for han snur seg ikke. f.eks 5-6 ganger og han virker ikke å bry seg. Virker ikke interessert eller vil kanskje være for seg selv. Men straks jeg roper på han og viser at det er noe morsomt som kommer så reagerer han. Vi merker spesielt at han er glad i å leke sisten. F eks at faren roper på han og da smiler han ser på faren, og deretter springer til moren for å gjemme seg.

Her om dagen viste vi han frem togmodell av tre som man setter sammen. Dvs jernbane av tre som man setter sammen, og kjører tog på. Jeg prøvde å vise han hvordan man setter den sammen, men han ville heller sette de FRA hverandre. når han ikke fikk det til. ga han delene til meg for å sette de fra hverandre...

Vet ikke helt jeg, men det ser ut til å være veldig avhengig av situasjonen. Aller mest virker han interessert i å forske ut verden på egen hånd.

 

 

Altså, han er 15 mnd, det er helt normalt at de ikke kan allverdens, og det er veldig veldig normalt at de faktisk er å utforsker verden på egenhånd i den alderen der, og søker trygghet hos dere når de har behov for det. De holder på å bli små selvstendige individer og de vil gjerne sitte å pusle og utforske på egenhånd, men ha dere tilgjenglig når de har behov for tryggheten.

Og det at han ville ta banen fra hverandre er jo ikke noe unormalt, det er en del av utforsking og læring, når han etterhvert mestrer det vi han nok prøve å sette det sammen, men forløpig er det nok lettere å ta det fra hverandre. Det at han gir det til deg er jo heller ikke noe rart når han ikke får det til selv.

Han er 15 mnd.

 

Anonymkode: 38cf8...0c5

[Gjest pepica]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det lenge siden min gutt var liten, men jeg skal forsøke å huske noe. 

Jeg vil si, at de gangene han ble lekt og herjet med, så holdt han blikket normalt lenge. Men sånn til vanlig, så varte blikkontakten bare noen sekunder. Kanskje var det ikke blikkontakt i det hele tatt. Det virket som om vi måtte være fysiske med ham for å oppnå skikkelig blikkontakt med ham. Altså ved å tulle og tøyse med kiling og slikt. Da var han med. Jeg kan huske at han kunne stirre intenst og lenge på "døde" ting, som f.eks. blinkende lys. Han kunne herme, for når vi klappet i hendene eller vinket til ham, så gjorde han vanligvis det samme.

Andre ting var at han ikke reagerte på navnet sitt når han ble ropt på. Det stusset jeg over, kan jeg huske. Vi trodde i en periode at han hadde dårlig hørsel, for han reagerte ikke når han var opptatt med andre ting. 

Han viste ikke gjensynsglede ovenfor hverken besteforeldre eller andre o.l. når de kom på besøk, han bare smilte og så på dem. Han strakte ikke armene opp i møte med oss eller andre. Noen ganger reagerte han ikke på at de var der i det hele tatt. Rutinebrudd reagerte han ikke på da han var så liten. Det kom senere. 

Det er ofte vanskelig å se uvanlige trekk når de er så små. Man forventer jo ikke all verden av en såpass liten unge. Man kan ikke forvente noe særlig til språk i den alderen heller. Det er jo helt normalt at de ikke snakker når de er bare 15 mnd. Min sønn kunne noen få ord i den alderen, og flere ord kom etterhvert. Men han var veldig sen med å lære å snakke hele setninger. 

Desto eldre han ble, desto mer avviket han fra jevnaldrende. Nå er det svært lett å se at han har en diagnose. 

Anonymkode: a9d0f...eb8

Gutten vår viser tydelig glede når han f.eks har vært borte fra oss noen timer. F.eks er han hos svigermor om dagen til han får barnehage. Når jeg eller mannen min kommer for å hente han, smiler han, kommer bort til oss og reiser opp armene. Det er tydelig at han blir glad.

Han reagerer på navnet sitt når f.eks han hører at vi roper navnet hans med den tonefallen at han vet vi skal leke sisten/gjemsel. Da snur han se umidelbart. Så hørselen tviler ikke vi på noe særlig. Det er bare dette når han f.eks leker med en leke på gulvet, så er han veldig konsentrert og virker som at han tester den ut. Da er det nærmest nytteløst å rope på han. Kan det være at han rett og slett er konsentrert rundt leken og vil ikke forstyrres?

Her om dagen prøvde jeg og kona å leke noen leker som lærer opp til samspill med andre. Da merket vi at han har blikkontakt med oss. F eks gir vi foreldere ting til hverandre i munnen som at vi mater hverandre. Da kommer han bort til oss og vil gjøre det samme. Mater altså mamma og pappa.

Hvis han f.eks prøver å ta tak i noe som han ikke får lov til, så roper vi litt høyere "Nei". da skjønner han at han ikke får tak tak i det, blir litt sånn småsur i par sekunder, men snur seg ikke alltid mot oss i denne situasjonen. Andre ganger gjør han det. Men han skjønner at han ikke for lov.

Lurer rett og slett på om vi henger oss alt for mye opp i dette med blikkontakt.....

 

[AnonymBruker]

34 minutter siden, pepica skrev:

Gutten vår viser tydelig glede når han f.eks har vært borte fra oss noen timer. F.eks er han hos svigermor om dagen til han får barnehage. Når jeg eller mannen min kommer for å hente han, smiler han, kommer bort til oss og reiser opp armene. Det er tydelig at han blir glad.

Han reagerer på navnet sitt når f.eks han hører at vi roper navnet hans med den tonefallen at han vet vi skal leke sisten/gjemsel. Da snur han se umidelbart. Så hørselen tviler ikke vi på noe særlig. Det er bare dette når han f.eks leker med en leke på gulvet, så er han veldig konsentrert og virker som at han tester den ut. Da er det nærmest nytteløst å rope på han. Kan det være at han rett og slett er konsentrert rundt leken og vil ikke forstyrres?

Her om dagen prøvde jeg og kona å leke noen leker som lærer opp til samspill med andre. Da merket vi at han har blikkontakt med oss. F eks gir vi foreldere ting til hverandre i munnen som at vi mater hverandre. Da kommer han bort til oss og vil gjøre det samme. Mater altså mamma og pappa.

Hvis han f.eks prøver å ta tak i noe som han ikke får lov til, så roper vi litt høyere "Nei". da skjønner han at han ikke får tak tak i det, blir litt sånn småsur i par sekunder, men snur seg ikke alltid mot oss i denne situasjonen. Andre ganger gjør han det. Men han skjønner at han ikke for lov.

Lurer rett og slett på om vi henger oss alt for mye opp i dette med blikkontakt.....

 

Jeg er ingen ekspert, men er det mest det med øyenkontakt som gjør at dere tenker at noe skurrer? For det jeg leser er at dere har et barn som ikke liker å bli forstyrret når han leker med ting som interesserer han veldig. Altså, er det så merkelig? Jeg gidder ikke alltid se på folk/gi øyenkontakt med folk som avbryter meg når jeg holder på med noe. Jeg ignorerer gjerne, og fortsetter med det jeg holder på med til jeg føler at jeg kan rive bort oppmerksomheten/har gjort meg ferdig med noe "viktig". Er ikke dette innenfor normal oppførsel da? Jeg er i hvert fall normal. Og motsatt er det jo i grunnen bra å klare å fokusere veldig på én enkelt oppgave av gangen, uten å bli forstyrret av alt rundt. Skal se sønnen deres blir skoleflink når den tid kommer. Jeg var ekstremt skoleflink som barn. Men vet at det kan plage samboeren min litt at jeg ikke alltid gir han respons når han snakker med meg, og jeg f.eks. sitter og skriver på KG... 

Anonymkode: faa02...a24

[AnonymBruker]

1 time siden, pepica skrev:

 

Lurer rett og slett på om vi henger oss alt for mye opp i dette med blikkontakt.....

 

 

Det høres veldig sånn ut, plusd at det virker som dete overanalyserer han en del ellers også.. Og maser litt mye på han når han holder på med sitt, de skal lære seg å leke selv og sitte slik og pusle, utforske osv.

Anonymkode: 38cf8...0c5

[AnonymBruker]

21 timer siden, pepica skrev:

Hei,

Vi er toforeldre som lurer på om vi har grunn til bekymring eller om vi bare er paranoide... Alle forelre bekymrer seg over sine barn og vil barnets beste. Her er det som bekymrer oss: Vi kan fortelle litt om barnet vårt slik at dere skal kunne danne ett bilde av situasjonen.

Vi har en gutt på 15mnd. Normal motorisk utvikling, går rundt, og har også startet med å klatre opp på sofaen eller bordet. Det som bekymrer oss er at det virker som at barnet vårt har lite øyekontakt. Samtidig så kommer det ann på situasjonen også. Hvis vi f.eks leker "sisten" med han så ler han og springer avgårde for å gjeme seg. Smiler/ler og ser etter oss når vi skal komme og "ta han". Veldig morsomt både for oss og han. Her føler vi at vi har øyekontakt med han og alt er normalt.

Men hvis han f.eks sitter på gulvet og leker, så virker han mer interessert i å leke selv enn sammn med oss. F.eks hvis han leker med en bil, ball eller andre leker. Vi kan da gjerne rope på han 5-6-7 ganger uten at han snur seg i det hele tatt. Virker som at han er mer interessert i det han holder på med i øyeblikket. Dette bekymrer oss litt. Men samtidig hvis han hører at noen roper på han og "kommer for å ta han" så reagerer han umidelbart og springer for å gjemme seg. Da ler han og vil være med på leken. Her snur han seg, ser på oss, smiler og venter på at vi skal springe etter han. Det virker ikke som at han hører dårlig, fordi han reagerer umidelbart når han hører at det er noe interessant som skal skje.

Han virker lite interessert i å sitte på fanget og holde øyekontakt med oss der og da. Vil heller ned på gulvet og leke. Når det komme ann til lekene, så virker det som at han heller vil leke selv enn sammen med oss.

Når vi skifter bleie på han, så ser han lite opp på oss selv om vi prater til han. Om det blir noe øyekontakt, så er dette veldig kortvarig. Med mindre vi gjør noe morsommeansiktutrykk eller lager morsomme lyder. Men selve pratiga intereserer han ikke noe særlig.

Han har ikke egynt å prate enda, men sier kun "pappa" eller babler.

Hvis vi f.eksgår ut på balkongen, så begynner han ofte å grine og vil at vi skal komme inn igjen. Hn går mot vinduet/balkongdøra og gråter etter oss.

Han har ikke problem med å være sammen med andrebarn på hans alder f.eks når vi tar han med på lekeland, men han har ikke begynt å "leke sammen" med andre barn enda.

Det var litt om sønnen vår, men det er dette med øyekontakten som bekymrer oss mest.

Er dette normalt eller bør vi bekymre oss? Håper det er noen her som kan dele sine erfariger med oss og gjerne fortelle om de har/hadde barn med lignende oppførsel. Hva bør vi eventuelt gjøre?

 

Vi takker derepå forånd for alle svar!

 

Mvh 

På meg virker det kanskje som om dere stresser både deres selv og gutten mye.

Noen unger bryter øyekontakt for å ta pause i kontakten,som et signal om, "at nå trenger jeg hvile" og etter en liten pause er de tilbake igjen.  Når han bryter øyekontakt med dere under f.eks. stell, er det kanskje fordi han trenger en pause, eller for at han har funnet et annet fokus. Prøv å se hva han gjør i stedet, om han utforsker eller foretar seg andre ting og prat om hva han gjør eller ser på, følg guttens fokus.

At gutten virker mer interessert i det han holder på med, er ganske naturlig, samt at barn er gjerne noe selektiv i hva de hører. Men for meg høres det kanskje ut som om dere forsøker å avbryte guttens egen lek og utforskning til fordel at dere skal ha kontakt med han, ved at dere roper flere ganger uten at han reagerer. Mulig dere burde prøve å slappe litt av, la gutten leke/utforske seg ferdig, før dere prøver å engasjere han i lek. Gutten er i et stadige i livet hvor ting skal utforskes og undersøkes, det handler om barns utvikling. 

At gutten gråter når dere går ut, er normalt. Dette viser barnets tilknytning til dere som foreldre og at han reagerer på adskillelse. Da gutten ønsker å utforske og bli kjent i verden, kan han bruke mye tid på leker osv, samtidig har han et behov for å ha dere, som hans foreldre i nærheten, slik at om noe blir utrygt, så kan han søke deres trygghet, for trøst og nærhet. Og når dere da går inn i et annet rom, er dere plutselig ikke "tilgjengelig lenger, noe som skaper reaksjoner hos gutten.  

Ellers utvikler små barn seg i høyst ulikt tempo, noen prater tidlig, andre bruker lang tid før de begynner å prate ordentlig. Han er også i den alderen hvor han ikke leker sammen med andre barn, men hvor barna leker ved siden av hverandre. Samlek utvikles etterhvert.

Ikke stress med utviklingen, barna utvikles på ulike måter i forskjellig tempo, det beste en kan gjøre, er å møte barnet der det er i sin utvikling. 

Dere bør absolutt vurdere å søke kontakt med helsesøster, ta opp deres bekymring og få råd og tips, eventuell veiledning og støtte.  

Anonymkode: b6f33...b35

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Det høres veldig sånn ut, plusd at det virker som dete overanalyserer han en del ellers også.. Og maser litt mye på han når han holder på med sitt, de skal lære seg å leke selv og sitte slik og pusle, utforske osv.

Anonymkode: 38cf8...0c5

Det er normalt å bekymre seg når det er noe som virker atypisk med barna. Alle rundt meg sa det samme som deg da jeg bekymret meg for min sønns utvikling en gang i tiden. Ingen tok meg og bekymringene mine på alvor, og avfeide det med at jeg hang meg opp i ting, og at gutten sikkert ville vokse det av seg, osv. Det viste seg imidlertid at jeg hadde hatt god grunn til bekymre meg, da min sønn fikk diagnosen infantil autisme senere. Noen ganger bare føler man at noe ikke stemmer. Det betyr ikke at det trenger å være noe galt med sønnen til TS, for det meste virker normalt utfra beskrivelsen. Likevel skal man ta foreldres bekymringer på alvor, og ikke avfeie det som overanalysering og paranoia. Man trenger ikke å stresse med det, men man skal ikke avfeie alt heller. Det er uansett ikke annet å gjøre enn å se det litt an, for gutten i dette tilfellet er veldig liten enda. Eventuelle tegn på autisme vil uansett komme tydeligere frem etterhvert som tiden går, når det er forventet at barnet skal oppfatte mer og vise mer interesse for omgivelsene. Først da må en ta affære.

Anonymkode: a9d0f...eb8