Trenger å prate ut om en vond barndom.

[AnonymBruker]

Hvem kontakter jeg for å prate ut om en vond barndom? Jeg har ikke pratet ut om dette med noen. Jeg lever et fasadeliv med fint hus, snille barn, stor bil og søt hund. Sannheten er at jeg har hatt det så utrolig vondt i oppveksten at jeg er villig til å gjøre ALT for at barna mine skal få et fantastisk liv og en fantastisk oppvekst. Jeg er en typisk fotball-mamma som baker kaker til alle anledninger, disker opp med middager til alle venner av mine barn, har overnattingsbesøk av 5-6 unger, kjører barna mine + andres barn til treninger/venner og det som er, bare for at jeg ønsker å tilbringe tid med barna mine så mye som mulig. Jeg er så avhengig av ungene mine at det er vondt. 

Dere som ikke gidder å lese mer; hvor kan jeg få hjelp? Tør ikke å kontakte legen da han kun kjenner meg som denne fasademammaen. Jeg ønsker ikke at han (eller andre) skal få en annen oppfatning av meg eller at de skal synes synd på meg. Min plan var egentlig å holde dette skjult til jeg gikk i graven, men jeg kjenner at jeg trenger å få dette ut pga en vond hendelse nylig som gjorde at jeg kuttet kontakt med min storebror. Jeg dro hjem til min mor for å hilse på da jeg tilfeldigvis var i nabolaget, men min bror (som fremdeles bor hjemme hos min mor) var så ruset at han kastet møbler, vaser, glass og ting på meg fordi han ble vekket da jeg kom inn døren. Jeg kom ut der fra med brudd i arm, kutt over øyet, kutt i leppen og har blåmerker i ansikt og på kropp. Min mor har aldri ruset seg. 

Barnevernet har vært ut og inn av hjemmet vårt i oppveksten min, men de hentet verken meg eller min storebror. Det jeg er bekyrmet for er om bv blir koblet inn hos oss også. Jeg VET at det jobber flotte mennesker hos barnevernet, siden jeg selv har fått erfart det, men jeg er så redd for at en vond og ubehagelig oppvekst teller negativt på meg som omsorgsperson. Jeg gjør alt som står i min makt for at mine unger skal få en total forskjellig oppvekst enn det jeg hadde. Jeg har nå god jobb og god inntekt. Jeg har heller aldri prøvd verken røyk, snus eller alkohol da jeg vokste opp med dette i hjemmet. Jeg kjenner at jeg har så mange vonde følelser inni meg og jeg trenger å få det. Jeg trenger å få snakket med en profesjonell om dette. Jeg er tom inni meg fordi jeg er så bitter på min mor, så bitter fordi hun lot meg (og min bror) vokse opp i et hjem hvor vi ikke en gang fikk en klem. Hvor vi GIKK alene til barnehagen, hvor vi ble banket og slått hver bidige dag, hvor vi ble overforet med mat for at vi skulle være stille, hvor vi ikke fikk lov å dusje mer enn en gang i uken fordi "varmt vann er så dyrt" til tross for at jeg tisset meg ut hver eneste natt, hvor vi fikk spille 18-årsgrense spill og se på 18-årsgrense filmer fra barnehagealder, hvor ingen brydde seg om jeg kom hjem eller ikke. Jeg kunne fortsatt, men jeg trenger å få pratet om dette. Jeg må få dette ut snart.. 

Anonymkode: cd6f1...ea5

[Ananas.]

Jeg synes du skal gå til legen din. Legen bryr seg ikke om fasader. Om du virkelig ikke ønsker det, så kan du kontakte en privatpraktiserende psykolog, som ikke krever henvisning. Det er ikke noe nederlag å gå til fastlegen med dette! Da vil du nok også spare en del penger sammenlignet med å oppsøke psykolog selv.. 

[Gjest Jessica]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvem kontakter jeg for å prate ut om en vond barndom? Jeg har ikke pratet ut om dette med noen. Jeg lever et fasadeliv med fint hus, snille barn, stor bil og søt hund. Sannheten er at jeg har hatt det så utrolig vondt i oppveksten at jeg er villig til å gjøre ALT for at barna mine skal få et fantastisk liv og en fantastisk oppvekst. Jeg er en typisk fotball-mamma som baker kaker til alle anledninger, disker opp med middager til alle venner av mine barn, har overnattingsbesøk av 5-6 unger, kjører barna mine + andres barn til treninger/venner og det som er, bare for at jeg ønsker å tilbringe tid med barna mine så mye som mulig. Jeg er så avhengig av ungene mine at det er vondt. 

Dere som ikke gidder å lese mer; hvor kan jeg få hjelp? Tør ikke å kontakte legen da han kun kjenner meg som denne fasademammaen. Jeg ønsker ikke at han (eller andre) skal få en annen oppfatning av meg eller at de skal synes synd på meg. Min plan var egentlig å holde dette skjult til jeg gikk i graven, men jeg kjenner at jeg trenger å få dette ut pga en vond hendelse nylig som gjorde at jeg kuttet kontakt med min storebror. Jeg dro hjem til min mor for å hilse på da jeg tilfeldigvis var i nabolaget, men min bror (som fremdeles bor hjemme hos min mor) var så ruset at han kastet møbler, vaser, glass og ting på meg fordi han ble vekket da jeg kom inn døren. Jeg kom ut der fra med brudd i arm, kutt over øyet, kutt i leppen og har blåmerker i ansikt og på kropp. Min mor har aldri ruset seg. 

Barnevernet har vært ut og inn av hjemmet vårt i oppveksten min, men de hentet verken meg eller min storebror. Det jeg er bekyrmet for er om bv blir koblet inn hos oss også. Jeg VET at det jobber flotte mennesker hos barnevernet, siden jeg selv har fått erfart det, men jeg er så redd for at en vond og ubehagelig oppvekst teller negativt på meg som omsorgsperson. Jeg gjør alt som står i min makt for at mine unger skal få en total forskjellig oppvekst enn det jeg hadde. Jeg har nå god jobb og god inntekt. Jeg har heller aldri prøvd verken røyk, snus eller alkohol da jeg vokste opp med dette i hjemmet. Jeg kjenner at jeg har så mange vonde følelser inni meg og jeg trenger å få det. Jeg trenger å få snakket med en profesjonell om dette. Jeg er tom inni meg fordi jeg er så bitter på min mor, så bitter fordi hun lot meg (og min bror) vokse opp i et hjem hvor vi ikke en gang fikk en klem. Hvor vi GIKK alene til barnehagen, hvor vi ble banket og slått hver bidige dag, hvor vi ble overforet med mat for at vi skulle være stille, hvor vi ikke fikk lov å dusje mer enn en gang i uken fordi "varmt vann er så dyrt" til tross for at jeg tisset meg ut hver eneste natt, hvor vi fikk spille 18-årsgrense spill og se på 18-årsgrense filmer fra barnehagealder, hvor ingen brydde seg om jeg kom hjem eller ikke. Jeg kunne fortsatt, men jeg trenger å få pratet om dette. Jeg må få dette ut snart.. 

Anonymkode: cd6f1...ea5

1) Det var ikke sin feil !

2)Snakk med legen og be om henvisning til DPS. 

Hvorfor skulle barnevernet dømme deg for noe du ikke kunne noe for ? Du er ikke din fortid.  Klem 

[AnonymBruker]

Ikke alle har god erfaring fra dps, om man ikke har psykoselidelser eller alvorlig psykiskmlidelse, er det lett å få avslag. Det er heller ikke nødvendigvis det beste om man ønsker behandling hos samme person over tid. Ofte får man en sykepleier eller sosionom som terapeut, ikke psykolog/psykiater. Og selv om mange av dem er flinke på en del områder, mangler de dybdekunnskaper.

Be om en liste (eller hent den på nett) over private psykiatere og psykologer som har refusjonsordning. Be om henvisning (åpen) framgastlegen, og skriv så et litt personlig brev til de du ønsker å kontakte. Om du vil snakke om barndommen og hvordan den påvirker deg i dag, så snakk med en som jobber psykodynamisk, ikke kognitivt. De finner men ved å sammenlikne listen fra over psykodynamikere her:

http://www.instpsyk.no/psykoterapi/psykoterapeuter/

og sammenlikne med listen over dem som har refusjonsordning:

http://www.helse-sorost.no/pasient_/avtale_/avtalespesialister_

 

De som står på begge jobber psykodynamisk og har refusjonsordning, sånn at du trenger kun å betale egenandel. Vær forberedt på at det kan være litt ventetid. Man kan søke i ulike helseregioner, jeg tok Helse sørøst som eksempel.

Lykke til!

Anonymkode: 009fc...69e

[AnonymBruker]

Takk for svar  

Anonymkode: cd6f1...ea5

[AnonymBruker]

Støtter de andre i hva de har svart. Og ikke vær redd for barnevernet, de dømmer deg ikke for en vanskelig barndom. De ser på den fantastiske moren du er i dag, og hvordan du har snudd noe negativt til noe positivt. Jeg har selv hatt en helt for jævlig barndom. Og vi søkte om å få adoptere, da må vi gjennom en godkjenning av barnevernet. Vi hadde da et barn på 5 år. Og jeg gruet meg litt grunnet min barndom, tenkte jeg og måtte være 100% ærlig. For barnevernet hadde jo min sak i mange år, så ville de virkelig finne ut av det kunne de det jo. I sin rapport så la de vekt på det positive i at jeg hadde snudd en vanskelig barndom, til å bli en fantastisk mor, og dekke barnets alle behov. Og se bedre hva som er viktig for barnet, fordi jeg selv manglet det, og hva man i hvert fall ikke gjør, for det var skadelig for meg. Og hvorfor skulle barnevernet i det hele tatt komme inn i bildet. Du er jo en god mor.

Anonymkode: 0e2be...9bb

[Baby0ne]

Den 30. april 2016 at 0.22, AnonymBruker skrev:

Hvem kontakter jeg for å prate ut om en vond barndom? Jeg har ikke pratet ut om dette med noen. Jeg lever et fasadeliv med fint hus, snille barn, stor bil og søt hund. Sannheten er at jeg har hatt det så utrolig vondt i oppveksten at jeg er villig til å gjøre ALT for at barna mine skal få et fantastisk liv og en fantastisk oppvekst. Jeg er en typisk fotball-mamma som baker kaker til alle anledninger, disker opp med middager til alle venner av mine barn, har overnattingsbesøk av 5-6 unger, kjører barna mine + andres barn til treninger/venner og det som er, bare for at jeg ønsker å tilbringe tid med barna mine så mye som mulig. Jeg er så avhengig av ungene mine at det er vondt. 

Dere som ikke gidder å lese mer; hvor kan jeg få hjelp? Tør ikke å kontakte legen da han kun kjenner meg som denne fasademammaen. Jeg ønsker ikke at han (eller andre) skal få en annen oppfatning av meg eller at de skal synes synd på meg. Min plan var egentlig å holde dette skjult til jeg gikk i graven, men jeg kjenner at jeg trenger å få dette ut pga en vond hendelse nylig som gjorde at jeg kuttet kontakt med min storebror. Jeg dro hjem til min mor for å hilse på da jeg tilfeldigvis var i nabolaget, men min bror (som fremdeles bor hjemme hos min mor) var så ruset at han kastet møbler, vaser, glass og ting på meg fordi han ble vekket da jeg kom inn døren. Jeg kom ut der fra med brudd i arm, kutt over øyet, kutt i leppen og har blåmerker i ansikt og på kropp. Min mor har aldri ruset seg. 

Barnevernet har vært ut og inn av hjemmet vårt i oppveksten min, men de hentet verken meg eller min storebror. Det jeg er bekyrmet for er om bv blir koblet inn hos oss også. Jeg VET at det jobber flotte mennesker hos barnevernet, siden jeg selv har fått erfart det, men jeg er så redd for at en vond og ubehagelig oppvekst teller negativt på meg som omsorgsperson. Jeg gjør alt som står i min makt for at mine unger skal få en total forskjellig oppvekst enn det jeg hadde. Jeg har nå god jobb og god inntekt. Jeg har heller aldri prøvd verken røyk, snus eller alkohol da jeg vokste opp med dette i hjemmet. Jeg kjenner at jeg har så mange vonde følelser inni meg og jeg trenger å få det. Jeg trenger å få snakket med en profesjonell om dette. Jeg er tom inni meg fordi jeg er så bitter på min mor, så bitter fordi hun lot meg (og min bror) vokse opp i et hjem hvor vi ikke en gang fikk en klem. Hvor vi GIKK alene til barnehagen, hvor vi ble banket og slått hver bidige dag, hvor vi ble overforet med mat for at vi skulle være stille, hvor vi ikke fikk lov å dusje mer enn en gang i uken fordi "varmt vann er så dyrt" til tross for at jeg tisset meg ut hver eneste natt, hvor vi fikk spille 18-årsgrense spill og se på 18-årsgrense filmer fra barnehagealder, hvor ingen brydde seg om jeg kom hjem eller ikke. Jeg kunne fortsatt, men jeg trenger å få pratet om dette. Jeg må få dette ut snart.. 

Anonymkode: cd6f1...ea5

Jeg synes det er kjempe bra at du tar tak og ønsker hjelp 😊 håper alt ordner seg for deg 😊 Og vil absolutt anbefale deg å snakke ut med fastlegen. Slik at han eller hun vet hvordan du føler det, slik at de kan hjelpe deg videre til de rette personene du kan snakke med 😊