Gå til innhold

Hvordan slå opp med mannen jeg er forelska i?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg tenker på deg nå, og selv om det er en liten bitter følelse her også, så kan jeg selv nå ikke la være å kjenne det krible i magen. Eller, ikke som at det er noe jeg kan styre, egentlig. Men selv nå, selv om jeg kjenner meg såret, og tenker på at det beste er å avslutte oss, så bare kribler det ved tanken på deg. Jeg er så forelska i deg! Du er så rett for meg. 

... Du er så feil for meg. 

Jeg vet jeg ikke pleide å tro på kjærlighet ved første blikk, og jeg burde vel si at jeg fremdeles ikke gjør det. Men samtidig, da jeg gikk ut av bilen og gjemte meg selv i armene dine fordi jeg var så nervøs, så kjente jeg noe på meg, at det her nå, det var noe viktig som skjedde, det var noe spennende, det kjentes som at det var en ny begynnelse. Så jeg ble der i klemmen ekstra lenge, prøvde å få hjertet til å dunke saktere, mens jeg kjente lukta av deg, og tenkte søte, klissete tanker som at den lukta ville jeg elske å kjenne på for resten av livet. Og så etter hvert da jeg endelig turte å slippe litt taket rundt deg for å kunne se på deg, og se deg, og møte blikket ditt, så kjentes det ut som jeg bare måtte gråte, og selvsagt smile! Jeg gjemte meg igjen i nakken din. Jeg har aldri kjent den følelsen før, så trygg i armene til en mann som jeg kun møtte (fysisk) noen minutter tidligere. Jeg kjente meg hjemme. Jeg vet det er den største klisjeen, men jeg kjente meg hjemme. Det kjentes riktig. 

Da vi satt i sofaen din senere, så vet jeg at jeg gliste som en idiot, og du gjorde jo det samme. Og jeg, som synes blikk-kontakt er ubehagelig, hvilte i øynene dine. Det virket som du så inn i meg, men i stedet for å være redd, så var jeg klar, ivrig. Jeg følte at dette, dette må være det de kaller kjærlighet ved første blikk. Jeg tenkte at noen år fra da, når vi begge visste at vi elsket hverandre og at det ikke kun var forelskelse, så skulle jeg spørre deg, om du hadde kjent det samme den dagen. For jeg så inn i øynene dine, og jeg som er emosjonelt ødelagt fra tidligere erfaring, og sliter med å stole på noen, jeg trodde på at du kjente noe for meg, selv om du ikke sa det, fordi øynene dine, de sa det. 
Men nå, nå tenker jeg at kanskje jeg bare var ruset på øyeblikket. Kanskje jeg så feil. Men samtidig, så så jeg ikke feil. For jeg vet at selv om du såret meg, og selv om du ikke er perfekt, og selv om jeg tenker at jeg må avslutte oss, så har jeg en slik omtanke og godhet for deg, som jeg ikke kan kjenne igjen fra noe. Jeg kan ikke vite om det var gjensidig, men selv nå, selv om dine handlinger sier at jeg ikke kan bety mye, så tror jeg på det blikket. Jeg tror på deg. Og jeg vet inne i meg, at det var kjærlighet. Jeg tror ikke man kan si at man elsker noen etter kort tid, men jeg vet at det var kjærlighet, i en eller annen form. 

Ordene mine må høres pretensiøse, og klisje-aktige, kanskje påtatt, men de er sanne. 

Jeg tenker "jeg hater deg", men selv i tankene mine stopper jeg opp og tenker "neida, jeg hater deg jo ikke, jeg er bare frustrert fordi jeg er så glad i deg og er oppgitt over situasjonen". Det er som i filmen "10 things I hate about you". 

Jeg elsker følelsen av at du sniker deg innpå meg bakfra og at jeg plutselig kjenner armene dine rundt meg, du er så varm. Jeg liker at du drar pusten godt inn og lukter på meg, selv om det høres rart ut. Jeg har alltid tenkt at folk er kleine og klissete når de holder på med "jeg liker deg mer"-leken. Men kjære, jeg liker deg jo mer! Og jeg er jo mer glad i deg! Og du er jo finere! Nei, DU er aller finest. Og det er plutselig greit at jeg er en del av et sånt kvalmt par som kaller hverandre sussebass, og det som verre er. 

Fremtiden har alltid virket så skummel for meg, så langvarig, aldri før har "for alltid" virket så kort som når du sier at du vil ha meg for alltid. At du vil være min, for alltid. Det er bare ikke lenge nok! "How long will I love you. As long as stars are above you, and longer if I may." 

Kanskje kan man si at det kjennes alltid enestående ut når man er forelsket? Kanskje man kan si at forelskelse gjør blind og at det ikke er ekte kjærlighet. Jeg vet ikke, kan hende det går over. Men akkurat nå, så vet jeg at du er den jeg vil ha. Jeg vet at det å høre deg si at du vil at jeg en gang i fremtiden skal bli kona di, ikke skremte meg, men gledet meg. Jeg vet at jeg har vært forelska før, skikkelig forelska, men likevel aldri før har jeg opplevd de fysiske reaksjonene på forelskelsen som jeg gjorde med deg. Det har aldri vært så sterkt, og jeg trodde ikke det kunne bli så sterkt heller.

"For alltid" er en myte, kunne jeg sagt, likevel var jeg klar for at dette skulle bli min for alltid. Du skjønner ikke, jeg har liksom ikke helt hatt sånn troa på kjærligheten. Men nå har jeg det. Jeg kunne gått til verdens ende for deg. Jeg kunne gjort så mye for deg. Jeg kunne vært din for alltid, og prøvd å alltid gi deg det beste av meg. Jeg tror vi er bra for hverandre, og at jeg og du kan ha et godt liv sammen, det beste livet. Du ser meg når jeg ikke klarer å gi deg det beste av meg, når jeg er skikkelig dårlig, og skikkelig svak. Du ser meg du. Hele meg, de stygge sidene, og likevel har du mer tro på meg, enn det jeg har på meg selv. Jeg snørrer over hele deg, og du bare smiler og er glad i meg. Er det rart jeg vil ha deg? Jeg er så forelska i deg! 

Jeg ville trodd jeg skulle falle sammen av tanken på at det ikke er jeg og du, oss, for alltid. Jeg ville trodd at tanken på deg med en annen gjorde meg kvalm, (okei da, den gjør delvis det!). Men jeg sitter her og smiler, fordi jeg er så glad for at jeg møtte deg, og fikk kjenne deg, og fordi jeg er så utrolig forelska i deg. Bare sånn skikkelig, skikkelig. Og du lever jo. Jeg tror det er det som gjør det. Jeg har troa på at du kan bli skikkelig lykkelig. Og hvis du lever, og blir skikkelig lykkelig, hvordan kan jeg da falle sammen, bare fordi det ikke er jeg som skal bli kona di? 

Det er deg jeg vil ha. Kun deg. For alltid. Så jeg aner ikke hvordan jeg skal fortelle deg at det er over. Men det er over. For jeg kunne gjort så mye for deg, jeg kunne gått til verdens ende for deg, men jeg kan ikke gjør alt for deg. Jeg ser opp til deg, og jeg er så heldig som kan kalle deg min. Du er best, det er kun deg jeg vil ha. Kjære, jeg aner ikke hvordan jeg skal fortelle deg at det er over.  

 

Anonymkode: adde0...a1b

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

:cry3:Jeg må være dum eller noe, hvorfor skal du gjøre det slutt med han etter alt det der som er så fint?

Anonymkode: d4a97...b84

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Been there. Jeg vet ikke hvorfor du må ut av det, men noe sier meg at du må det for ellers hadde du vel ikke sagt at du må det. Du trenger ikke å si hade, du må avslutte kontakt og holde deg veldig godt unna.

Anonymkode: 03544...928

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var utrolig fint skrevet. Vet veldig godt hva du går igjennom... :(

Hvis du må gå, så bør du løpe så fort du klarer og helt til du blir så utslitt at du endelig må puste.

Anonymkode: 65284...ed0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tipper utroskap og sånn. Føler med deg ts :hug:

Se hvor fin kjærligheten din er? Det er noen der ute som virkelig fortjener den.

Anonymkode: 65b09...4f3

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker på deg nå, og selv om det er en liten bitter følelse her også, så kan jeg selv nå ikke la være å kjenne det krible i magen. Eller, ikke som at det er noe jeg kan styre, egentlig. Men selv nå, selv om jeg kjenner meg såret, og tenker på at det beste er å avslutte oss, så bare kribler det ved tanken på deg. Jeg er så forelska i deg! Du er så rett for meg. 

... Du er så feil for meg. 

Jeg vet jeg ikke pleide å tro på kjærlighet ved første blikk, og jeg burde vel si at jeg fremdeles ikke gjør det. Men samtidig, da jeg gikk ut av bilen og gjemte meg selv i armene dine fordi jeg var så nervøs, så kjente jeg noe på meg, at det her nå, det var noe viktig som skjedde, det var noe spennende, det kjentes som at det var en ny begynnelse. Så jeg ble der i klemmen ekstra lenge, prøvde å få hjertet til å dunke saktere, mens jeg kjente lukta av deg, og tenkte søte, klissete tanker som at den lukta ville jeg elske å kjenne på for resten av livet. Og så etter hvert da jeg endelig turte å slippe litt taket rundt deg for å kunne se på deg, og se deg, og møte blikket ditt, så kjentes det ut som jeg bare måtte gråte, og selvsagt smile! Jeg gjemte meg igjen i nakken din. Jeg har aldri kjent den følelsen før, så trygg i armene til en mann som jeg kun møtte (fysisk) noen minutter tidligere. Jeg kjente meg hjemme. Jeg vet det er den største klisjeen, men jeg kjente meg hjemme. Det kjentes riktig. 

Da vi satt i sofaen din senere, så vet jeg at jeg gliste som en idiot, og du gjorde jo det samme. Og jeg, som synes blikk-kontakt er ubehagelig, hvilte i øynene dine. Det virket som du så inn i meg, men i stedet for å være redd, så var jeg klar, ivrig. Jeg følte at dette, dette må være det de kaller kjærlighet ved første blikk. Jeg tenkte at noen år fra da, når vi begge visste at vi elsket hverandre og at det ikke kun var forelskelse, så skulle jeg spørre deg, om du hadde kjent det samme den dagen. For jeg så inn i øynene dine, og jeg som er emosjonelt ødelagt fra tidligere erfaring, og sliter med å stole på noen, jeg trodde på at du kjente noe for meg, selv om du ikke sa det, fordi øynene dine, de sa det. 
Men nå, nå tenker jeg at kanskje jeg bare var ruset på øyeblikket. Kanskje jeg så feil. Men samtidig, så så jeg ikke feil. For jeg vet at selv om du såret meg, og selv om du ikke er perfekt, og selv om jeg tenker at jeg må avslutte oss, så har jeg en slik omtanke og godhet for deg, som jeg ikke kan kjenne igjen fra noe. Jeg kan ikke vite om det var gjensidig, men selv nå, selv om dine handlinger sier at jeg ikke kan bety mye, så tror jeg på det blikket. Jeg tror på deg. Og jeg vet inne i meg, at det var kjærlighet. Jeg tror ikke man kan si at man elsker noen etter kort tid, men jeg vet at det var kjærlighet, i en eller annen form. 

Ordene mine må høres pretensiøse, og klisje-aktige, kanskje påtatt, men de er sanne. 

Jeg tenker "jeg hater deg", men selv i tankene mine stopper jeg opp og tenker "neida, jeg hater deg jo ikke, jeg er bare frustrert fordi jeg er så glad i deg og er oppgitt over situasjonen". Det er som i filmen "10 things I hate about you". 

Jeg elsker følelsen av at du sniker deg innpå meg bakfra og at jeg plutselig kjenner armene dine rundt meg, du er så varm. Jeg liker at du drar pusten godt inn og lukter på meg, selv om det høres rart ut. Jeg har alltid tenkt at folk er kleine og klissete når de holder på med "jeg liker deg mer"-leken. Men kjære, jeg liker deg jo mer! Og jeg er jo mer glad i deg! Og du er jo finere! Nei, DU er aller finest. Og det er plutselig greit at jeg er en del av et sånt kvalmt par som kaller hverandre sussebass, og det som verre er. 

Fremtiden har alltid virket så skummel for meg, så langvarig, aldri før har "for alltid" virket så kort som når du sier at du vil ha meg for alltid. At du vil være min, for alltid. Det er bare ikke lenge nok! "How long will I love you. As long as stars are above you, and longer if I may." 

Kanskje kan man si at det kjennes alltid enestående ut når man er forelsket? Kanskje man kan si at forelskelse gjør blind og at det ikke er ekte kjærlighet. Jeg vet ikke, kan hende det går over. Men akkurat nå, så vet jeg at du er den jeg vil ha. Jeg vet at det å høre deg si at du vil at jeg en gang i fremtiden skal bli kona di, ikke skremte meg, men gledet meg. Jeg vet at jeg har vært forelska før, skikkelig forelska, men likevel aldri før har jeg opplevd de fysiske reaksjonene på forelskelsen som jeg gjorde med deg. Det har aldri vært så sterkt, og jeg trodde ikke det kunne bli så sterkt heller.

"For alltid" er en myte, kunne jeg sagt, likevel var jeg klar for at dette skulle bli min for alltid. Du skjønner ikke, jeg har liksom ikke helt hatt sånn troa på kjærligheten. Men nå har jeg det. Jeg kunne gått til verdens ende for deg. Jeg kunne gjort så mye for deg. Jeg kunne vært din for alltid, og prøvd å alltid gi deg det beste av meg. Jeg tror vi er bra for hverandre, og at jeg og du kan ha et godt liv sammen, det beste livet. Du ser meg når jeg ikke klarer å gi deg det beste av meg, når jeg er skikkelig dårlig, og skikkelig svak. Du ser meg du. Hele meg, de stygge sidene, og likevel har du mer tro på meg, enn det jeg har på meg selv. Jeg snørrer over hele deg, og du bare smiler og er glad i meg. Er det rart jeg vil ha deg? Jeg er så forelska i deg! 

Jeg ville trodd jeg skulle falle sammen av tanken på at det ikke er jeg og du, oss, for alltid. Jeg ville trodd at tanken på deg med en annen gjorde meg kvalm, (okei da, den gjør delvis det!). Men jeg sitter her og smiler, fordi jeg er så glad for at jeg møtte deg, og fikk kjenne deg, og fordi jeg er så utrolig forelska i deg. Bare sånn skikkelig, skikkelig. Og du lever jo. Jeg tror det er det som gjør det. Jeg har troa på at du kan bli skikkelig lykkelig. Og hvis du lever, og blir skikkelig lykkelig, hvordan kan jeg da falle sammen, bare fordi det ikke er jeg som skal bli kona di? 

Det er deg jeg vil ha. Kun deg. For alltid. Så jeg aner ikke hvordan jeg skal fortelle deg at det er over. Men det er over. For jeg kunne gjort så mye for deg, jeg kunne gått til verdens ende for deg, men jeg kan ikke gjør alt for deg. Jeg ser opp til deg, og jeg er så heldig som kan kalle deg min. Du er best, det er kun deg jeg vil ha. Kjære, jeg aner ikke hvordan jeg skal fortelle deg at det er over.  

 

Anonymkode: adde0...a1b

Veldig pent skrevet. Men veldig forvirrende.

Du vil ha han for alltid, er lykkelig hvis han er lykkelig og lever. Men ikke kvalm over at det ikke er med noen andre. Du kan gå til verdens ende for han men kan ikke gjøre alt for han? men handlingene hans viser ikke at han elsker deg, men øynene hans gjør det?

Jeg gjør ikke narr av teksten. Men den blir så rar uten grunn til at du kan være sammen med han, når det er lagt opp på denne måten. Hva har han gjort? Du vet ikke hvordan du skal fortelle han at det er over, fordi det er han du vil ha?

 

Anonymkode: 11a21...0db

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen ganger er det enklere å jobbe med parforholdet og akseptere feil enn å komme over kjærlighetssorg. 

Andre ganger er det enklere å komme over kjærlighetssorg enn å stå i det med en som bryter deg ned. 

 

Anonymkode: 89713...128

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen ganger bryter man selv ned med å falle ut av den sikkerheten du beskriver over, og ikke skjønne at det er naturlig å ikke føle det slik hele tida. Eller en bryter det selv ned med å tenke at man ikke er like betydningsfull for den andre, eller ikke føler seg bra nok for den andre.  

Anonymkode: a67f9...322

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig fint skrevet. Og også så velkjent. Og fortsatt sårt nesten ett år senere. Men også godt å vite at man selv har sterke følelser og er kapabel for å elske en annen person.

Anonymkode: 19a4f...669

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gidder ikke å lese alt. Mistet tråden etter kort tid og blur for mye kliss og usammenhengende. 

Anonymkode: 7d5f7...05d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Dette var litt snodig, så jeg håper ts kan oppklare noen ting som er litt uklart? Men du spør deg selv hvordan du skal slå opp med noen du er forelsket i. Det er få ting som tyder på at du trenger å slå opp med han? Bortsett fra "Du er så rett for meg, du er så feil for meg", "I handling viser du ikke at jeg er betydningsfull for deg", "Det er nok over". Også kommer det inn at "Det er kun deg jeg vil ha. For alltid. Så jeg vet ikke hvordan jeg skal si at det er over". 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Er det sånn at du er forelsket i noen som ikke gjengjelder dine følelser, og nå må du gå?

Anonymkode: 8fa39...351

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Veldig fint skrevet. Og også så velkjent. Og fortsatt sårt nesten ett år senere. Men også godt å vite at man selv har sterke følelser og er kapabel for å elske en annen person.

Anonymkode: 19a4f...669

Er det du som har skrevet dette ett år senere? Er litt forvirret

Anonymkode: 8fa39...351

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noen ganger bryter man selv ned med å falle ut av den sikkerheten du beskriver over, og ikke skjønne at det er naturlig å ikke føle det slik hele tida. Eller en bryter det selv ned med å tenke at man ikke er like betydningsfull for den andre, eller ikke føler seg bra nok for den andre.  

Anonymkode: a67f9...322

Ja, det er helt sant. Pluss at man tror at man vet hva motparten tenker, men egentlig gjør man ikke det. Som regel er man jo veldig betydningsfull :) 

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noen ganger er det enklere å jobbe med parforholdet og akseptere feil enn å komme over kjærlighetssorg. 

Andre ganger er det enklere å komme over kjærlighetssorg enn å stå i det med en som bryter deg ned. 

Anonymkode: 89713...128

Ja, to forskjellige system å forholde seg til

Anonymkode: 8fa39...351

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Jeg leste ikke alt, men hvis begge er i live ville jeg trodd at du skriver om en du fremdeles tenker på etter et brudd eller en romanse, og at du nå må gi slipp på forelskelsen, gå videre. Men hvis du lager deg selv til et offer (kanskje du har vært slem og, men hvem har ikke det en eller annen gang), da ble det uansett for mange klisjer for meg.

Hvis du sender brevet til han vil han ikke forstå en døyt.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Atea skrev:

Jeg leste ikke alt, men hvis begge er i live ville jeg trodd at du skriver om en du fremdeles tenker på etter et brudd eller en romanse, og at du nå må gi slipp på forelskelsen, gå videre. Men hvis du lager deg selv til et offer (kanskje du har vært slem og, men hvem har ikke det en eller annen gang), da ble det uansett for mange klisjer for meg.

Hvis du sender brevet til han vil han ikke forstå en døyt.

 

Nei, han vil jo bare tenke at hun dumper han men dumper han ikke (?)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Maisie skrev:

Nei, han vil jo bare tenke at hun dumper han men dumper han ikke (?)

Når jeg var ung ville jeg kanskje falt i tårer og kommet tilbake for et sånt et brev i posten. I dag ville jeg løpt. (ville bare forstått det hvis det var skrevet av en rusmisbruker eller en som har fått en dødsdom)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...