Gå til innhold

Angrer litt på at jeg fikk barn


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg vet ikke helt hva jeg vil oppnå ved å skrive dette innlegget. Kommer ikke til å søke hjelp eller noe, så er vel ikke vits at jeg skriver dette i det hele tatt. Har vel bare lyst til å få delt og sortert tankene litt, samt ønsker jeg vel å forståelse og kanskje høre om det er flere som har følt det på samme måte.. Kanskje det er noen voksne her som kan svare, noen som har barn selv, eller som kan forstå.

Jeg kan vel ikke direkte si at jeg angrer på sønnen min. Han er helt fantastisk. Han er snill og god. Men jeg angrer vel mer på at han kom i denne perioden av livet mitt. Hvis jeg kunne skrudd tiden tilbake, og hadde hatt like god forståelse for ting som jeg har nå, så ville jeg vel valgt å ikke bli gravid.. Hvis jeg kunne ha fått AKKURAT den samme sønnen 10 år lengre frem i fremtiden, hvis det var mulig, så ville jeg antagelig ha gjort det. 

Jeg er ung. Men den gang var jeg enda yngre, og i tillegg dum. Jeg var ganske besatt av å få barn.. Kjedet meg, hadde ikke så mange venner. Blitt mobbet mye. Likte å lese om andre som fikk barn tidlig. Så da gikk jeg og fikk barn med en fyr. Vi brukte ikke kondom. Vi snakket ikke om prevensjon. Vi var ikke sammen. Kjente han ikke. Han var høy og lys og 4 år eldre. Det spilte ikke så stor rolle hvem jeg fikk barn med. Graviditeten gikk bra, jeg var ikke syk, var aldri kvalm. Men tiden etter han ble født så begynte jeg å innse at det egentlig ikke var dette livet jeg ville leve. Jeg burde ha nytet ungdomstiden. Men jeg slet psykisk, så da ble det slik.

Jeg sliter også med tanken om at det ikke er noen gutter som vil ha meg når jeg har barn fra før. Jeg har flørtet med noen gutter, men med en gang de finner ut av sønnen min, så vil de ikke. For de føler seg heller ikke klare for det. Jeg kan forstå dem, men det er så leit. Dette er også en stor grunn for at jeg angrer på barnet, nettopp fordi jeg ikke kan få noen kjæreste selv. Jeg må ha en på min egen alder, kunne sikekrt fått en gammel mann over 30 år, men jeg vil ha en på min alder, en som kan passe på meg, en jeg føler meg trygg hos, en jeg kan feste med, en jeg kan dra på kino med, en jeg kan dra på ferie med og ha det gøy med. Uten ansvar for barn osv. 

Sønnen min har det bra. Familien min har mest ansvar. Jeg føler meg utslitt. Jeg er direkte lei av å ha barn. Barn er søte og alt det der, men jeg føler jeg knapt klarer å passe på meg selv. Det går fint å leke med han, det er gøy, men hater det ansvaret om at jeg må ta vare på han. Jeg savner frihet. Jeg er litt flau for at jeg har barn fordi ingen andre på min alder har barn. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så lei meg for at jeg valgte sånn halvveis med vilje å få barn. Jeg sier hallveis, fordi jeg vet at hvis jeg ikke hadde vært psyisk "syk" så hadde jeg ikke gjort dette. Nå går jeg på medisin for det jeg sliter med. Så livet mitt er i grunn ok. Føler meg ganske frisk, så er derfor det går mer og mer opp for meg at jeg ikke føler det var riktig av meg å få barn. Jeg er så sliten av å ha barn. Jeg vil på en måte ha flere barn, men jeg klarer det ikke nå. Fornuften min sier at jeg bør vente med barn til jeg blir voksen. Jeg vil at sønnen min skal få søsken. Men nå har jeg blitt såpass moden og frisk i hode at jeg skjønner selv at jeg bør vente til jeg har funnet meg en jeg vil dele livet med, og til begge to blir voksne. Jeg føler meg absolutt ikke voksen i hode nå.

Er det flere som har det på samme måte? Har dere fått kjæreste likevel? Hvordan har dere klart å ta ansvar og ikke føle dere utslitt? Hvordan får dere frihetsfølelsen tilbake?

Anonymkode: 1a59e...fbc

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Enter får du gå til psykolog for å ordne opp litt i hue, eller så får du gi anvaret for ungen til noen andre. Eller kanskje en kombinasjon. Ellers må jeg si at KG ikke er det rette stedet å søke råd. Her inne er det stort sett bare hobbypsykologer og tøysekopper, sånn som meg.

  • Liker 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med NydeligMann, her bør du absolutt oppsøke hjelp. Et regelmessig avlastningshjem (f.eks 2 helger i mnd) i kombinasjon med terapi er nødvendig. I "verste" fall et mer langvarig fosterhjem, til du får deg selv mer på plass.

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, men jeg kan garantere deg at det finnes flere på din alder som har barn. Og jeg kan nærmest garantere deg at flere går igjennom en del av de samme følelsene du gjør; at heller ikke de var forberedt på det ansvaret det faktisk er, og at det har medført en vond nedadgående spiral med følelser og tanker. Du har allerede en hel del bagasje fra før, også topper det seg med at det er for slitsomt å være mamma.

Det er nå du må "snappe" ut av det og innse at uansett hva du vil, så har du ansvaret for et levende menneske. Du kan ikke være egoistisk på samme måte som før, og du må ta voksne avgjørelser. Det er ikke dermed sagt at du aldri kan gå ut med venner og være litt ungdom igjen. Livet er ikke over selv om du har fått et barn. Hvis du ikke ønsker ansvaret, så bør du vurderere om barnet kan få det bedre i fosterhjem. Men dette er en enorm beslutning, og du bør få ordentlig veiledning i forkant. Snakk med en terapeut slik at du får sortert ut følelser og tanker - grundig. Be om hjelp fra barnevernet til å få avlastning, se om dette kan være nok til å lette "byrden". 

Men hva enn du gjør, så må du be om hjelp, hvis ikke blir dette et veldig usunt miljø for barnet å vokse opp i.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må ha en på min egen alder, kunne sikekrt fått en gammel mann over 30 år, men jeg vil ha en på min alder

Legit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS, du bør oppsøke psykolog til å få orden på tankene dine. En ide kan også være å kontakte barnevernet. De kan gi deg tips og råd og evt et avlastningshjem om du trenger det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det er kanskje noe du angre nå, men husk at når gutten din forlater redet er du fortsatt ung!  Da kan du nytte tiden igjen mens flere rundt deg begynner med bleieskift og foreldremøter. 

 

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror mange voksne kan forstå at du føler det sånn :) Du trenger nok litt hjelp til å se de gode sidene ved livet. Det er faktisk en del 15-åringer f eks som får barn, så du er ikke alene, kanskje det kunne hjelpe deg å ha kontakt med andre i samme situasjon, om så bareover fb :) 

Så gjorde du kanskje et dumt valg, men du fikk en fin sønn. Livet blir sjelden slik man planlegger, men det går i faser. Mange unge gutter rygger nok unna barn, slik du har opplevd, men ikke alle. Og når du blir eldre, er det fler og fler jevnaldrende i samme situasjon. Du høres ut til å være veldig glad i sønnen din. Prøv å få litt hjelp til å tenke annerledes, se det handlingsrommet du har. Dette klarer du 😊

Anonymkode: d99cf...42d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til dere som snakker om avlastningshjem, barnevern og i "verste" fall fosterhjem. TS skriver at hun har en familie som stiller opp. Så lenge familien tar en stor del av ansvaret og så lenge samarbeidet med de og TS er bra ser jeg ikke behovet for å gjøre så mye mer med det.

TS derimot bør gjøre noe med sin situasjon. Først av alt bør du oppsøke andre unge mødre som er i en lignende situasjon. Kanskje helsestasjonen kan hjelpe deg og formidle kontakt? Det å snakke med og dele tanker med andre i samme situasjon kan ha mye å si. Så må du slutte å tenke så negativt rundt din egen situasjon. Jeg skjønner veldig godt at det er tøft og at du føler anger, dårlig samvittighet og fanget i en ansvarsfull situasjonen, men så snart du føler deg mer i vater vil du sannsynligvis mye lettere også finne deg en kjæreste :)  Mange gutter/menn synes det er ok at kjæresten har barn, men de vil nok helst bli sammen med ei jente som er fornøyd med seg selv og sin egen situasjon.

Ta også kontakt med helsesøster eller lege med tankene du sliter med, og ta i mot hjelp hvis de kan gi deg det. Dette var mine råd, lykke til! 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil også si at jeg er et godt voksen menneske, med mange ressurser og masse hjelp..og det er mange ganger at jeg er så utslitt, deprimert og overbelastet at jeg også lurer hva jeg har gjort. Så jeg skjønner deg veldig godt!  Det er ikke unormalt.  Det som er mest viktig er at du får støtte fra andre. 

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, Trimsi skrev:

Til dere som snakker om avlastningshjem, barnevern og i "verste" fall fosterhjem. TS skriver at hun har en familie som stiller opp. Så lenge familien tar en stor del av ansvaret og så lenge samarbeidet med de og TS er bra ser jeg ikke behovet for å gjøre så mye mer med det.

TS derimot bør gjøre noe med sin situasjon. Først av alt bør du oppsøke andre unge mødre som er i en lignende situasjon. Kanskje helsestasjonen kan hjelpe deg og formidle kontakt? Det å snakke med og dele tanker med andre i samme situasjon kan ha mye å si. Så må du slutte å tenke så negativt rundt din egen situasjon. Jeg skjønner veldig godt at det er tøft og at du føler anger, dårlig samvittighet og fanget i en ansvarsfull situasjonen, men så snart du føler deg mer i vater vil du sannsynligvis mye lettere også finne deg en kjæreste :)  Mange gutter/menn synes det er ok at kjæresten har barn, men de vil nok helst bli sammen med ei jente som er fornøyd med seg selv og sin egen situasjon.

Ta også kontakt med helsesøster eller lege med tankene du sliter med, og ta i mot hjelp hvis de kan gi deg det. Dette var mine råd, lykke til! 

Jeg er delvis enig med deg. Men jeg synes det burde vært formalisert. At familien ble fosterhjem for barnet. Slik at de kunne fulgt opp alt, ikke bare halvveis. Det er både barnehage og skole som trenger oppfølging, og hvis familien da har omsorgen og også bestemmelsesrett over barnet vil det gi mer trygghet, både for barnet, barnehage/skole/helsevesen og for TS. 

Anonymkode: affaa...25f

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

20 minutter siden, Trimsi skrev:

Til dere som snakker om avlastningshjem, barnevern og i "verste" fall fosterhjem. TS skriver at hun har en familie som stiller opp. Så lenge familien tar en stor del av ansvaret og så lenge samarbeidet med de og TS er bra ser jeg ikke behovet for å gjøre så mye mer med det.

TS derimot bør gjøre noe med sin situasjon. Først av alt bør du oppsøke andre unge mødre som er i en lignende situasjon. Kanskje helsestasjonen kan hjelpe deg og formidle kontakt? Det å snakke med og dele tanker med andre i samme situasjon kan ha mye å si. Så må du slutte å tenke så negativt rundt din egen situasjon. Jeg skjønner veldig godt at det er tøft og at du føler anger, dårlig samvittighet og fanget i en ansvarsfull situasjonen, men så snart du føler deg mer i vater vil du sannsynligvis mye lettere også finne deg en kjæreste :)  Mange gutter/menn synes det er ok at kjæresten har barn, men de vil nok helst bli sammen med ei jente som er fornøyd med seg selv og sin egen situasjon.

Ta også kontakt med helsesøster eller lege med tankene du sliter med, og ta i mot hjelp hvis de kan gi deg det. Dette var mine råd, lykke til! 

Men nå er det ikke sikkert at familien har mulighet til å ta alt ansvar for lang tid, derfor jeg nevnte fosterhjem. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er delvis enig med deg. Men jeg synes det burde vært formalisert. At familien ble fosterhjem for barnet. Slik at de kunne fulgt opp alt, ikke bare halvveis. Det er både barnehage og skole som trenger oppfølging, og hvis familien da har omsorgen og også bestemmelsesrett over barnet vil det gi mer trygghet, både for barnet, barnehage/skole/helsevesen og for TS. 

Anonymkode: affaa...25f

Enig, hvis de er egnet som varig fosterheim så er jo det det beste for barnet. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

For all del, ikke få flere barn! Du klarer jo ikke å stille opp for det ene barnet du har.

Du sier at du endelig er frisk, og det er derfor du savner "ungdomslivet". Det du heller burde tenke, er: nå er jeg endelig frisk, nå kan jeg stille opp for barnet mitt og gi han en god oppvekst. 

Tenk om han får de samme psykiske problemene som du hadde når du var ung, fordi han har en mor som ikke er tilstede? 

Nå er jeg kanskje litt skarp, men selv om jeg synes synd på deg, kan jeg ikke glemme at det er et uskyldig barn oppi det hele. Nå er du voksen og det er på tide å ta ansvar. Du kan ta tilbake friheten når sønnen din har flyttet ut.

Anonymkode: 301d9...55a

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner godt at du tenker slik, og det å ha ansvaret som aleneforelder for et barn er tungt og krevende uansett alder. Men nå er situasjonen din (livet ditt) sånn det er, og da er det mest konstruktivt å fokusere på det positive. Det er også enormt givende å ha barn. Du utvikler deg veldig som voksen, som menneske, følelsesmessig og i praksis. Du må være omsorgsfull og selvoppoffrende. Du får mye tilbake. Du betyr noe (alt!) for et annet menneske. Du lærer mye. Du burde absolutt forsøke å komme i kontakt med andre i din situasjon, for de finns. Livet er slett ikke over, og du har mange muligheter fortsatt. Det er jo fordelen med å være ung! Veldig mange andre unge mennesker uten barn har ikke et spennende og morsomt sosialt liv med kjærester. Du har ihvertfall noe annet, noe veldig fint og viktig! Hverdagen din gir mening, du er viktig! 

Anonymkode: 357a5...9b1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde nøyaktig de samme følelsene i 6 år. Jeg gikk glipp av masse og angret en del. Det tok tid ,men jeg lærte å leve med det. Om jeg kunne velge så hadde jeg valgt den samme ungen, bare 10 år senere. Jeg skulle virkelig ikke fått barn så tidlig. 

Anonymkode: 240aa...f2c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke helt hva jeg vil oppnå ved å skrive dette innlegget. Kommer ikke til å søke hjelp eller noe, så er vel ikke vits at jeg skriver dette i det hele tatt. Har vel bare lyst til å få delt og sortert tankene litt, samt ønsker jeg vel å forståelse og kanskje høre om det er flere som har følt det på samme måte.. Kanskje det er noen voksne her som kan svare, noen som har barn selv, eller som kan forstå.

Jeg kan vel ikke direkte si at jeg angrer på sønnen min. Han er helt fantastisk. Han er snill og god. Men jeg angrer vel mer på at han kom i denne perioden av livet mitt. Hvis jeg kunne skrudd tiden tilbake, og hadde hatt like god forståelse for ting som jeg har nå, så ville jeg vel valgt å ikke bli gravid.. Hvis jeg kunne ha fått AKKURAT den samme sønnen 10 år lengre frem i fremtiden, hvis det var mulig, så ville jeg antagelig ha gjort det. 

Jeg er ung. Men den gang var jeg enda yngre, og i tillegg dum. Jeg var ganske besatt av å få barn.. Kjedet meg, hadde ikke så mange venner. Blitt mobbet mye. Likte å lese om andre som fikk barn tidlig. Så da gikk jeg og fikk barn med en fyr. Vi brukte ikke kondom. Vi snakket ikke om prevensjon. Vi var ikke sammen. Kjente han ikke. Han var høy og lys og 4 år eldre. Det spilte ikke så stor rolle hvem jeg fikk barn med. Graviditeten gikk bra, jeg var ikke syk, var aldri kvalm. Men tiden etter han ble født så begynte jeg å innse at det egentlig ikke var dette livet jeg ville leve. Jeg burde ha nytet ungdomstiden. Men jeg slet psykisk, så da ble det slik.

Jeg sliter også med tanken om at det ikke er noen gutter som vil ha meg når jeg har barn fra før. Jeg har flørtet med noen gutter, men med en gang de finner ut av sønnen min, så vil de ikke. For de føler seg heller ikke klare for det. Jeg kan forstå dem, men det er så leit. Dette er også en stor grunn for at jeg angrer på barnet, nettopp fordi jeg ikke kan få noen kjæreste selv. Jeg må ha en på min egen alder, kunne sikekrt fått en gammel mann over 30 år, men jeg vil ha en på min alder, en som kan passe på meg, en jeg føler meg trygg hos, en jeg kan feste med, en jeg kan dra på kino med, en jeg kan dra på ferie med og ha det gøy med. Uten ansvar for barn osv. 

Sønnen min har det bra. Familien min har mest ansvar. Jeg føler meg utslitt. Jeg er direkte lei av å ha barn. Barn er søte og alt det der, men jeg føler jeg knapt klarer å passe på meg selv. Det går fint å leke med han, det er gøy, men hater det ansvaret om at jeg må ta vare på han. Jeg savner frihet. Jeg er litt flau for at jeg har barn fordi ingen andre på min alder har barn. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så lei meg for at jeg valgte sånn halvveis med vilje å få barn. Jeg sier hallveis, fordi jeg vet at hvis jeg ikke hadde vært psyisk "syk" så hadde jeg ikke gjort dette. Nå går jeg på medisin for det jeg sliter med. Så livet mitt er i grunn ok. Føler meg ganske frisk, så er derfor det går mer og mer opp for meg at jeg ikke føler det var riktig av meg å få barn. Jeg er så sliten av å ha barn. Jeg vil på en måte ha flere barn, men jeg klarer det ikke nå. Fornuften min sier at jeg bør vente med barn til jeg blir voksen. Jeg vil at sønnen min skal få søsken. Men nå har jeg blitt såpass moden og frisk i hode at jeg skjønner selv at jeg bør vente til jeg har funnet meg en jeg vil dele livet med, og til begge to blir voksne. Jeg føler meg absolutt ikke voksen i hode nå.

Er det flere som har det på samme måte? Har dere fått kjæreste likevel? Hvordan har dere klart å ta ansvar og ikke føle dere utslitt? Hvordan får dere frihetsfølelsen tilbake?

Anonymkode: 1a59e...fbc

Jeg vet ikke hvor gammel du er eller hvor gammelt barnet ditt er, men jeg kjente meg igjen i innlegget ditt og kunne skrevet samme innlegget for for en god del år siden. Jeg har selv sittet der med kaos i hodet. Du vet. Den første gangen jeg virkelig kjente på frihetsfølelsen igjen var når barnet mitt kunne bli hjemme og jeg kunne bare løpe avgårde en kort tur på butikken, eller når barnet kunne ta på sine egne klær på morgen, skifte til pysjen på badet alene og alt mulig annet som fulgte med. Nå har jeg gått over fra å være komplett utslitt til at det er så megakult med barn!! :) Så hang in there!! :duskedame:

Anonymkode: 09b60...bee

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, Outlander skrev:

Det er kanskje noe du angre nå, men husk at når gutten din forlater redet er du fortsatt ung!  Da kan du nytte tiden igjen mens flere rundt deg begynner med bleieskift og foreldremøter. 

 

Jeg må bare si at jeg støtter denne! :laugh::duskedame:

Anonymkode: 09b60...bee

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...