Hvordan var det da du fant ut at du hadde en alvorlig sykdom/skade?

[AnonymBruker]

Sykdommen eller skaden trenger ikke være dødelig, men at det setter preg på hverdagen.

Hvordan var det å motta diagnosen? Hvordan taklet du det? Evt hvordan var det å gjenomgå utredning, og behandling? Hvordan er livet ditt i dag? Og må du gå på medisiner livet ut? Hvordan hadde dine pårørende det?

Anonymkode: 40d69...a68

[AnonymBruker]

Hvordan var det å motta diagnosen? Forvirrende. Hadde aldri hørt om det før. Fikk lite info og forstod ikke hvordan sykdommen oppførte seg. 

Hvordan taklet du det? Mye usikkerhet og frykt i forhold til fremtiden. 

Evt hvordan var det å gjenomgå utredning, og behandling? Usedvanlig ille for min del.

Hvordan er livet ditt i dag? Mye bedre. 

Og må du gå på medisiner livet ut? Vet ikke. Må det nå, kan endre seg.

Hvordan hadde dine pårørende det? De hadde det tøft. Det var skremmende og de følte nok både forvirring og hjelpeløshet. 

Anonymkode: 261d4...303

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan var det å motta diagnosen? Forvirrende. Hadde aldri hørt om det før. Fikk lite info og forstod ikke hvordan sykdommen oppførte seg. 

Hvordan taklet du det? Mye usikkerhet og frykt i forhold til fremtiden. 

Evt hvordan var det å gjenomgå utredning, og behandling? Usedvanlig ille for min del.

Hvordan er livet ditt i dag? Mye bedre. 

Og må du gå på medisiner livet ut? Vet ikke. Må det nå, kan endre seg.

Hvordan hadde dine pårørende det? De hadde det tøft. Det var skremmende og de følte nok både forvirring og hjelpeløshet. 

Anonymkode: 261d4...303

Tusen takk for et fint svar! Håper flere og kan komme med sine opplevelser.

Anonymkode: 40d69...a68

[Gjest Daryl Dixon]

Jeg har opplevd både skade og sykdom, blir veldig mye hvis jeg tar alt, så kan begrense meg til skaden.

Hvordan var det å motta diagnosen? Jeg våknet fra koma etter ulykken, var blitt skutt. Hadde fått skader mot lunger og hjertet, var relativt forvirret og kjente mye irritasjon som jeg tror var vanskelig for personalet rundt meg. Etter hvert så begynte hjertet å svikte mer og jeg ble veldig dårlig, da var det først dødsangst og så mer likegyldig. Ble hjertetransplantert.

Hvordan taklet du det? Jeg vet ikke om man kan kalle det å faktisk takle det, jeg kom meg ingen steder så måtte bare finne meg i det. Jeg har alltid vært veldig privat og å la andre mennesker få lov å gjøre hva de må med kroppen ble veldig intimt, men merkelig nok så ble det og veldig trygt etter hvert.

Evt hvordan var det å gjenomgå utredning, og behandling? Det var konstant undersøkelser og div, jeg hatet det og bare lukket øynene og blokkerte det de drev med den første tiden, så etter hvert så ble det lettere. Men det var veldig slitsomt, anstrengende bare det å måtte ut av rommet ble veldig utmattende.

Hvordan er livet ditt i dag? Hjertet pumper og går, det slår ugjevnt og litt hardt, men alt ser ut til å være under kontroll. Mange hjertepasienter sliter med angst, men jeg har heldigvis ikke det og det er jeg veldig glad for!

Og må du gå på medisiner livet ut? Ja det må jeg.

Hvordan hadde dine pårørende det? Min far var fantastisk, han har nok hatt det jævlig tøft både denne situasjonen og senere da jeg ble syk, men jeg er virkelig akkurat han er min far. Min mor er mer en kald og holdt det meste på avstand og unna sitt kalde skjold. Hun godtok ikke situasjonen og virket helt upåvirket, men vil og tro hun har hatt det veldig tøft. Kjæresten jeg hadde på det tidspunktet slo opp.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Sykdommen eller skaden trenger ikke være dødelig, men at det setter preg på hverdagen.

Hvordan var det å motta diagnosen? Hvordan taklet du det? Evt hvordan var det å gjenomgå utredning, og behandling? Hvordan er livet ditt i dag? Og må du gå på medisiner livet ut? Hvordan hadde dine pårørende det?

Anonymkode: 40d69...a68

Hvorfor ber du ikke like godt om å få journalene fremlagt? Dette er direkte snoking med så detaljerte spørsmål. Litt fintfølelse skader det ikke å utvise. 

Hva skal du bruke informasjonen du etterspør til? Dette er litt for detaljerte spørsmål til å ikke skulle brukes videre til enten en skoleoppgave eller andre ting. 

Anonymkode: 7ee75...14c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor ber du ikke like godt om å få journalene fremlagt? Dette er direkte snoking med så detaljerte spørsmål. Litt fintfølelse skader det ikke å utvise. 

Hva skal du bruke informasjonen du etterspør til? Dette er litt for detaljerte spørsmål til å ikke skulle brukes videre til enten en skoleoppgave eller andre ting. 

Anonymkode: 7ee75...14c

Dette er helt generelle spørsmål som folk velger selv om de vil svare på eller ikke. Det er ikke unaturlig å være nysgjerrig på dette, og det kan godt være at ts selv står i en slik situasjon og vil vite hvordan andre har taklet det.

 

Jeg synes du er frekk.

Anonymkode: 8bc43...297

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor ber du ikke like godt om å få journalene fremlagt? Dette er direkte snoking med så detaljerte spørsmål. Litt fintfølelse skader det ikke å utvise. 

Hva skal du bruke informasjonen du etterspør til? Dette er litt for detaljerte spørsmål til å ikke skulle brukes videre til enten en skoleoppgave eller andre ting. 

Anonymkode: 7ee75...14c

Jeg har nettop fått en diagnose, jeg er gaske alene i livet. Har ikke så mange som er interessert i år være med meg, og jeg tenker mye på det. Ikke har jeg bil eller store muligheter for å møte opp i noen grupper. Dette er kun for at jeg føler behov for å høre hvordan andre har hatt det i en tøff tid. Jeg beklager hvis du føler deg støtt av innlegget mitt!

Anonymkode: 40d69...a68

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Daryl Dixon skrev:

Jeg har opplevd både skade og sykdom, blir veldig mye hvis jeg tar alt, så kan begrense meg til skaden.

Hvordan var det å motta diagnosen? Jeg våknet fra koma etter ulykken, var blitt skutt. Hadde fått skader mot lunger og hjertet, var relativt forvirret og kjente mye irritasjon som jeg tror var vanskelig for personalet rundt meg. Etter hvert så begynte hjertet å svikte mer og jeg ble veldig dårlig, da var det først dødsangst og så mer likegyldig. Ble hjertetransplantert.

Hvordan taklet du det? Jeg vet ikke om man kan kalle det å faktisk takle det, jeg kom meg ingen steder så måtte bare finne meg i det. Jeg har alltid vært veldig privat og å la andre mennesker få lov å gjøre hva de må med kroppen ble veldig intimt, men merkelig nok så ble det og veldig trygt etter hvert.

Evt hvordan var det å gjenomgå utredning, og behandling? Det var konstant undersøkelser og div, jeg hatet det og bare lukket øynene og blokkerte det de drev med den første tiden, så etter hvert så ble det lettere. Men det var veldig slitsomt, anstrengende bare det å måtte ut av rommet ble veldig utmattende.

Hvordan er livet ditt i dag? Hjertet pumper og går, det slår ugjevnt og litt hardt, men alt ser ut til å være under kontroll. Mange hjertepasienter sliter med angst, men jeg har heldigvis ikke det og det er jeg veldig glad for!

Og må du gå på medisiner livet ut? Ja det må jeg.

Hvordan hadde dine pårørende det? Min far var fantastisk, han har nok hatt det jævlig tøft både denne situasjonen og senere da jeg ble syk, men jeg er virkelig akkurat han er min far. Min mor er mer en kald og holdt det meste på avstand og unna sitt kalde skjold. Hun godtok ikke situasjonen og virket helt upåvirket, men vil og tro hun har hatt det veldig tøft. Kjæresten jeg hadde på det tidspunktet slo opp.

Tusen takk for at du delte historien din, den var sterk og jeg måtte felle en tåre. Og det at du fikk enda en diagnose etter dette var veldig trist. Forstår om du ikke vil dele den, men hvis du ville så leser jeg gjerne! Men uansett takk for denne!

Anonymkode: 40d69...a68

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Hvordan var det å motta diagnosen? Diagnose 1: Jeg både skjønte og ikke skjønte det. Diagnose: 2: Det var en lettelse å få vite hva det var.

 

Hvordan taklet du det? Evt hvordan var det å gjenomgå utredning, og behandling? Diagnose 1: Greit, litt kjedelig med gjentagende timer for oppfølging. Diagnose 2: Grusomt vanskelig mens utredning pågikk, og jeg ble satt på typiske medisiner jeg ikke tålte.

Hvordan er livet ditt i dag? Jeg er ufør, og hverdagen går til å finne stabilitet.

Og må du gå på medisiner livet ut? Mest sannsynligvis minst 10-15 år til. Det avhenger av nyere forskning.

Hvordan hadde dine pårørende det? De takler det på ulikt vis. Noen forstår, andre ikke. Men jeg syns det er litt dumt at jeg ikke har mer energi til å gjøre mer sammen med enkelte.

Anonymkode: 40d69...a68

 

Anonymkode: a49bb...bb7

[Carrot]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Sykdommen eller skaden trenger ikke være dødelig, men at det setter preg på hverdagen.

Hvordan var det å motta diagnosen? Hvordan taklet du det? Evt hvordan var det å gjenomgå utredning, og behandling? Hvordan er livet ditt i dag? Og må du gå på medisiner livet ut? Hvordan hadde dine pårørende det?

Anonymkode: 40d69...a68

Nå har jeg etterhvert fått flere diagnoser så jeg har fått litt "erfaring" i å ta imot dem festlig å skrive det slik men det er sant, man får sikkert størst sjokk første gangen - nå sist var det "bare" en ny greie jeg måtte forholde meg til.. Men første gangen gikk jeg litt i kjelleren en stund til jeg innså at jeg ikke kunne la noen ord definere meg eller livet litt.

Utredning er aldri spesielt festlig, det er ofte oppturer og nedturer hånd i hånd, forståelse fra noen - fraværende fra andre, en frustrerende og slitsom tid egentlig til man innser at selve diagnosen ikke er så viktig, det viktige er hvordan man lever med plagene man evt har.

Jeg har valgt å takke nei til en del medisiner som går på smertelindring og prøve alternative løsninger før jeg gir meg fordi medisinene har mange bivirkninger. Til nå  har det fungert greit, jeg er i jobb på tross av at legene mener jeg bør være ufør - stahet og ståpåvilje har mye av æren tror jeg, sammen med hvordan man velger ta en dårlig hverdag - du kan velge la den styre deg eller du kan ta kontrol der du klarer og være den som styrer hverdagen. Jeg har valgt det siste.

Mine pårørende preges selvsagt siden humør ofte henger sammen med smertene, og det er ikke alltid jeg selv innser at jeg har så store smerter at jeg blir litt muggen for eksempel. Ikke alt jeg kan delta i som de ønsker drive med, noen dager er senga eneste alternativet liksom - og det er helt klart kjedelig, men på den andre siden er de veldig forståelsesfulle og klarer se at går det ikke så går det ikke.. det er ikke vits å henge med hodet, ingenting blir bedre av det..

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Anonymkode: a49bb...bb7

Håper at nyere forskning gjør et stort hopp fram i riktig retning! Og at du finner en bra balanse i livet! Takk for at du deler med meg!

Anonymkode: 40d69...a68

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Carrot skrev:

Nå har jeg etterhvert fått flere diagnoser så jeg har fått litt "erfaring" i å ta imot dem festlig å skrive det slik men det er sant, man får sikkert størst sjokk første gangen - nå sist var det "bare" en ny greie jeg måtte forholde meg til.. Men første gangen gikk jeg litt i kjelleren en stund til jeg innså at jeg ikke kunne la noen ord definere meg eller livet litt.

Utredning er aldri spesielt festlig, det er ofte oppturer og nedturer hånd i hånd, forståelse fra noen - fraværende fra andre, en frustrerende og slitsom tid egentlig til man innser at selve diagnosen ikke er så viktig, det viktige er hvordan man lever med plagene man evt har.

Jeg har valgt å takke nei til en del medisiner som går på smertelindring og prøve alternative løsninger før jeg gir meg fordi medisinene har mange bivirkninger. Til nå  har det fungert greit, jeg er i jobb på tross av at legene mener jeg bør være ufør - stahet og ståpåvilje har mye av æren tror jeg, sammen med hvordan man velger ta en dårlig hverdag - du kan velge la den styre deg eller du kan ta kontrol der du klarer og være den som styrer hverdagen. Jeg har valgt det siste.

Mine pårørende preges selvsagt siden humør ofte henger sammen med smertene, og det er ikke alltid jeg selv innser at jeg har så store smerter at jeg blir litt muggen for eksempel. Ikke alt jeg kan delta i som de ønsker drive med, noen dager er senga eneste alternativet liksom - og det er helt klart kjedelig, men på den andre siden er de veldig forståelsesfulle og klarer se at går det ikke så går det ikke.. det er ikke vits å henge med hodet, ingenting blir bedre av det..

For et herlig svar!  Tusen takk og du har så rett! Man må ta kontroll selv og ikke la sykdommen ta all kontroll. Det var veldig motiverende å lese!

Anonymkode: 40d69...a68

[AnonymBruker]

Hvordan var det å motta diagnosen?

Jeg var 7 år. Jeg synes det var flaut, det var noe som fikk meg til å skille meg ut i mengden uten at det synes utenpå. Jeg var fryktelig sjenert (har nå fått diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse) så når det i friminuttet kom ei jeg ikke kjente fra klassen over og spurte om det  var jeg som hadde fått den-og-den sykdommen hadde jeg mest lyst til å synke i jorda.

Hvordan taklet du det?

Jeg var jo nødt til å forholde meg til det døgnet rundt enten jeg ville eller ei, jeg gjorde mitt beste men feilet gang på gang og ble truet med at dersom jeg ikke skjerpet meg ville jeg få diverse kjipe seinvirkninger. Periodevis gikk jeg i vranglås og ga faen - jeg fikk det ikke til likevel, så hvorfor overhodet gidde å forsøke? Så kom jeg på bedre tanker igjen, gjorde mitt beste og feilet gang på gang, og sånn fortsatte det. 

Evt hvordan var det å gjenomgå utredning, og behandling?

Gikk raskt og enkelt. Ingen problemer der. 

Hvordan er livet ditt i dag?

Helt ærlig? Jeg har fortsatt ikke kontroll, men periodene hvor jeg gir faen er redusert ganske betraktelig. Det har heldigvis blitt mer fokus på å samarbeide med pasientene nå, så de truende "hvis du ikke skjerper deg så får du en haug med kjipe seinvirkninger"-truslene har jeg ikke fått å¨lenge. Helsepersonell snakker med meg og gir råd, de belærer ikke. De gir hjelp, ikke trusler.

Og må du gå på medisiner livet ut?

Ja.

Hvordan hadde dine pårørende det?

De fokuserte mest på hvor inderlig synd det var på dem som hadde fått en syk unge, og klagde og sutret. Det var liten hjelp å få, de hadde ikke stor interesse for å sette seg inn i det og de overlot meg til å takle det på egenhånd. De var svært glad for å kunne få penger fra kommunen begrunnet sykdommen, men de brukte ikke pengene på det de hadde sagt til saksbehandleren at de skulle bruke dem på.

Anonymkode: e1dcb...fad

[Wenda]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Sykdommen eller skaden trenger ikke være dødelig, men at det setter preg på hverdagen.

Hvordan var det å motta diagnosen? Hvordan taklet du det? Evt hvordan var det å gjenomgå utredning, og behandling? Hvordan er livet ditt i dag? Og må du gå på medisiner livet ut? Hvordan hadde dine pårørende det?

Anonymkode: 40d69...a68

Det var en enorm lettelse å få diagnosen siden det gikk 10 år fra jeg begynte å bli syk til diagnosen ble satt. De årene var tunge siden jeg ikke følte meg trodd

Taklet det med at jeg først ble lettet som sagt, så kunne jeg senke skuldrene, men så havnet jeg i en dyp depresjon og følte at livet mitt var over. Det tok en god stund før jeg klarte å komme meg opp igjen og se lyst på livet

Det var ekstremt tungt å gå gjennom utredning, spesielt når jeg følte at jeg kun møtte på motstand hele tiden

I dag er livet så bra som det kan få blitt. Min sykdom hindrer meg i å gjøre ganske mye i livet, men etter at jeg endelig ble trodd, fikk diagnose og ting gikk på gli så ble jeg uføretrygdet og dermed så føler jeg nå at jeg slipper å bruke den lille energien jeg har på å sloss mot systemet. Jeg kan heller bruke den energien til å gjøre ting som gir meg glede. Selv om jeg ikke kan gjøre ting lengre som jeg elsker å gjøre, så kan jeg gjøre det beste ut av det jeg kan

Jeg kan gå på medisiner om jeg vil, eller jeg kan velge å møte hverdagen uten dem. 

Mine pårørende hadde det nok vondt av å se hvor lenge jeg har slitt mot systemet og at jeg ligger og gråter hver kveld av smerter og utmattelse

[AnonymBruker]

Å få diagnosen var en lettelse siden det tok to år med helvetes utredninger å få den, men samtidig et stort nederlag fordi den er kronisk og ganske alvorlig. Den preger meg hver dag og jeg må leve med den livet ut. Skulle heller hatt en annen diagnose.
De første årene sank ikke realiteten helt innover meg, jeg manipulerte meg selv til å tro at det ikke var så ille, at jeg kom til å bli frisk, men siden sykdommen bare blir værre og værre med årene så fikk jeg en stor psykisk smell når jeg innså og merket dette, og prøvde å ta livet mitt flere ganger. Jeg har ingen håp eller fremtid men har lært meg å leve med sykdommen og akseptere at jeg har den.

Anonymkode: dbf87...496

[AnonymBruker]

Den første diagnosen fikk jeg som barn. Det var en medfødt sykdom, men ble ikke oppdaget før jeg var 10 år. Spilte ingen rolle da jeg fikk diagnose fordi jeg hadde vært syk så lenge og hadde allerede funnet tiltak som hjalp meg mye. Har sykdommen fortsatt for den kan ikke kureres, men er ikke plaget.

Min andre sykdom er en følgesykdom av den første. Min første sykdom er en sjelden sykdom, men mange av de få som har det har også denne sykdommen jeg nå har fått. Jeg trodde det var noe alvorlig galt med meg (som i at jeg nesten trodde jeg kom til å dø) så ble lettet over at jeg ikke var dødelig syk  Nå når jeg er ferdig med akutt fase og behandling går det fint. Er stabil på medisinene og kan gå på forelesninger og jobbe som normalt. 

Anonymkode: 27e70...3ca

[Gjest Daryl Dixon]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for at du delte historien din, den var sterk og jeg måtte felle en tåre. Og det at du fikk enda en diagnose etter dette var veldig trist. Forstår om du ikke vil dele den, men hvis du ville så leser jeg gjerne! Men uansett takk for denne!

Anonymkode: 40d69...a68

Joda jeg kan dele den delen og hvis det er til noe hjelp. Vil ikke bli kjent som han som syter å klager

Hvordan var det å motta diagnosen? Var veldig kjett, jeg var veldig lei av å være syk. Fikk jo beskjed om at det var store sjanser for å bli frisk, men og at disse type svulstrer pluss den medisinen jeg står på pga hjertet gjorde at det var sjanser for at de kommer tilbake.

Hvordan taklet du det? Med fatning, men og veldig stresset.

Evt hvordan var det å gjenomgå utredning, og behandling? Intimt. Smertefult og krevende. Fikk cellegift rett i blæra etter første operasjon, 1. operasjon var ikke god nok måtte ha en til. Fikk både lokalcellegift og IV som slo meg helt ut. Måtte ha hjelp til alt, til og med ernæring og sliter litt med det enda. Ble møtt av mange forståelsesfulle og snille mennesker i helsevesnet, men og noen som var relativt brutale, noe som gjorde at jeg ble litt engstelig for hvem som skulle utføre prosedyer ol. Man blir jo veldig øm i kroppen og selv den minste berøring kan være vond.

Hvordan er livet ditt i dag? Går til hyppige kortroller og sliter mye med kvalme. Urinvegene fungerer som før. Men man blir ikke akkurat noen damemagnet av å ha dette i bagasjen.

Og må du gå på medisiner livet ut? Ikke pga dette.

Hvordan hadde dine pårørende det? Som jeg svarte over, min far stilte opp og var veldig involvert, og er fortsatt fast sjåfør til kontroller osv. Min mor blokkerer det.

[KaDust]

Hvordan var det å motta diagnosen?
- Hjertet: Jeg var redd, og i øyeblikket en skikkelig pessimist. Var overbevist om at jeg ikke fikk lenger gjøre noen av favoritt-tingene mine lenger.
Astmaen: Lettet, men redd. Den graden av astma jeg har er veldig sterk.
Fibromyalgi: Jeg ante ikke hva det var i øyeblikket, men da legen min forklarte meg fikk jeg en "aha"-opplevelse. Det forklarte veldig mye.

Hvordan taklet du det?
- Jeg bestemte meg for å undersøke hva jeg kunne gjøre for å leve best mulig med det. Jeg forhørte meg med legen og leste meg opp på flere research-artikler om emnet. Fant ut av noen ting jeg kunne prøve. Prøvde de, noe funket, annet ikke.

Hvordan er livet ditt i dag?
- Helt supert. Jeg har fortsatt alle tre diagnosene, men jeg har klart å lindre symptomene veldig mye ved å kutte ut prosessert mat, halvfabrikat o.l., og ved å trene. Det var et helvete i starten. Å starte å trene var ufattelig vondt og jeg måtte presse meg igjennom det, men jeg er glad jeg ikke ga opp for det ga virkelig resultater etter hvert.

Og må du gå på medisiner livet ut?
- Ja, selvom jeg for øyeblikket har kunnet kutte ut to av medisinene.

Hvordan hadde dine pårørende det?
- De virker ikke spesielt bekymret, men så holder jeg det godt i sjakk nå. Jeg var heller ikke så veldig åpen om hvor mye jeg egentlig led heller. Mamma sier hun var bekymret, men hun ikke ville presse meg siden hun vet hvordan jeg er og viste det derfor ikke. 

Edit: Nå er det jo slik at trening og kosthold er store symptom-lindrere for alle disse diagnosene.

Det er verre med artritten min, siden jeg må operere kjeven blant annet og det vil aldri bli bra.

Endret 28. april 2016 av KaDust

[Sh999]

Hei😊 jeg har hatt brystkreft og er forholdsvis ung for den diagnosen (35) det var vanskelig og veldig mye redsels tanker fra jeg oppdaget kulen til jeg fikk svar og fra jeg fikk diagnosen til jeg ble opperert! Da jeg våknet fra operasjon følte jeg en enorm lettelse fordi jeg fikk beholde brystet og at det ikke var spredning til lymfene😀 ergo en ganske god prognose. Jeg gikk litt i kjelleren da jeg fikk bekreftet at jeg måtte ha et halvt år beh med cellegift og stråling! Mistet håret og alt! Men du verden så sterk vi mennesker er når vi ikke har noe valg! Behandlingen gikk fint og jeg kom meg igjennom det, men klart det til tider har vært bein tøft! En trøst er at helsevesenet i Norge er fantastisk og har følt meg godt ivaretatt. Nå er jeg tilbake i full jobb😀 men jeg må alltid leve med frykten om at kreften kan komme tilbake. Det prøver jeg å ikke tenke så mye på😊 på toppen av alt ble jeg alenemor til gutten min på 5 fordi faren stakk av (han er rusavhengig) men alt går bra nå, takket være et positivt syn på livet, min fantastiske sønn og gode venner😊 og ikke minst at jeg får lov og være frisk! 

[AnonymBruker]

Hvordan var det å motta diagnosen? Hvordan taklet du det?

- Var tenåring. Ikke spesielt gøy, fornektet/fortrengte hele greia lenge, men visste jo at det var noe som ikke var som det skulle. Sykdommen er trolig medfødt.

Evt hvordan var det å gjenomgå utredning, og behandling?

Hadde knapt noen utredning, ganske enkel diagnose å stille. Behandling (medisiner) var/er ikke noe kjekt. Har prøvd utallige medisiner med mange kjipe bivirkninger, og derfor flere ganger latt være å ta medisiner uten å snakke med lege, noe som selvsagt førte til forverring.

Hvordan er livet ditt i dag? Og må du gå på medisiner livet ut?

Livet mitt i dag er bra, har for lengst akseptert sykdommen og at jeg sannsynligvis må leve med den resten av livet. Må ta medisiner resten av livet.

Hvordan hadde dine pårørende det?

Foreldre og søsken har vært veldig bekymret for meg, noe som har ført til at det har vært vanskelig å bli en selvstendig voksen. 

Anonymkode: 966fb...4e0