Gå til innhold

Kjæresten trenger rom, jeg synes det er vanskelig å ikke ta kontakt


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

8 timer siden, a l'orange skrev:

Ja, du vakler mellom at du vil se på DEG SELV som verdifull (stå opp for deg selv, behandle deg som om du var verdt noe), og at du vil ha akkurat HAN (som du føler ikke behandler deg med respekt, dvs ikke behandler deg som verdifull).

Det jeg mistenker, er at han egentlig også skulle ønske at DU så på DEG SELV som verdifull. Og at han ikke helt vet hvordan han skal få deg til å se at du er det.

 

For (og med all respekt!) TS, det tankekjøret du er villig til å gå gjennom her, innen du står opp for deg selv og sier at "Nok er nok!", det røper at du egentlig ikke tror at du er verdt så mye. Og at den passive aggresjonen og tankekjøret ditt mest sannsynlig er til plage for han også allerede. Han trekker seg unna.

Når du ikke sier fra hvor grensene dine går, så legger du belastningen med å finne dette ut, over på hans skuldre. Det er et vanvittig tungt ansvar å ha. Kanskje han er sliten?

For apropos vold; grensene mellom hvem som utøver og hvem som utsettes for vold er ofte uklare. Du føler at han behandler deg dårlig. Men du sier ikke fra. Og det å mase, det å kreve at mennesker svarer, påstå at det tar bare noen sekunder å svare, true med å kontakte familie og venner for å sjekke om noen lever, slike ting hadde gjort at jeg personlig hadde følt meg utsatt for vold (jeg har opplevd nokså nøyaktig dette, så jeg vet). Når man ikke er i stand til å sette gode grenser for seg selv, TS, så kan man fort ende opp på feil side av denne vippen.

Paradokset er at man er så redd for å bli forlatt, så man står ikke opp for den man et og det man selv ønsker, går over i urimelig modus, og setter seg selv i høyrisikosone for å bli forlatt.

Det jeg synes du burde fokusere nå, er på deg selv. Ha det bra selv. Begynn enkelt med å puste langt inn i magen, drikk noe varmt og søtt. Fortsett med å fokusere på hva du kan gjøre, skriv ned ting du liker og ikke liker og hva du kan gjøre for å si fra til mennesker om dette, gjør noe for deg selv, som å ta kontakt med en psykolog eller FVK for å lære deg å sette grenser bedre. Vær din egen venninne, stå opo for deg selv og si fra når noen behandler deg dårlig.

Dette handler til syvende og sist om DEG, ts. Ikke om han, men om DEG. 

Lykke til! :dagens-rose:

Takk for svar, og oppmuntring!

Jeg kjenner at jeg synes dette svaret er vanskelig. Og at jeg ikke forstår helt alt, samtidig som jeg opplever at deler av det er urettferdig. Å høre at jeg utøver psykisk vold mot kjæresten min er noe av det verste jeg har hørt om meg selv, og hvis det er så så burde vi i alle fall slå opp, for det fortjener ingen. Men jeg kjenner jeg synes det er urettferdig at du sier det om meg, for hva baserer du det på. Akkurat hva er det jeg har gjort som er psykisk vold? Hvordan er det jeg som er "the bad guy" her? (Dette lurer jeg på oppriktige svar på.) 

Jeg har sagt hvor grensene mine går. Jeg har sagt at det å ikke høre tilbake helt ut av det blå sårer meg, og at jeg ikke synes det er en OK måte å være mot en venn/kjæreste. Men når det da skjer likevel, hva skal jeg tenke, at han driter i meg, eller at noe har skjedd? Skal jeg slå hardt i fra meg med det samme, for å stå opp for meg selv, eller skal jeg være avventende, ydmyk i tilfelle det er noe alvorlig på gang? 

Du skriver at jeg setter meg i høyrisikosone for å bli forlatt, og det føler jeg også blir feil. Jeg er så klart litt redd for at det er det det handler om nå, men jeg er mest bekymret for ham. Hvis han ender med å slå opp, så får jeg ta den sorgen, jeg tenker jo også på om det er det beste, så jeg kan vel ikke være så krisemaksimerende i forhold til akkurat det. Det som blir problemet mitt er at "hva er det som har skjedd!", og er ikke det naturlig? 

"Og det å mase, det å kreve at mennesker svarer, påstå at det tar bare noen sekunder å svare, true med å kontakte familie og venner for å sjekke om noen lever, slike ting hadde gjort at jeg personlig hadde følt meg utsatt for vold (jeg har opplevd nokså nøyaktig dette, så jeg vet)." 1: Hva mener du det er jeg har gjort som er å mase? 2: Jeg har ikke krevd noe svar, jeg har sagt at jeg ville blitt glad om jeg hørte noe, at det å ikke høre noe gjør meg bekymret, at jeg synes ikke det er greit at jeg må gå å ikke vite noe som helst, men jeg har aldri brukt trusler som "hvis ikke du svarer blablabla", eller "du MÅ svare meg". Og samtidig, hvorfor kan man ikke kreve det? 3: jeg har ikke truet med å kontakte familie eller venner for å sjekke om han lever, det er noe jeg har såvidt tenkt på, fordi: hva om noe alvorlig har skjedd, og jeg ikke finner ut av det. Jeg synes ikke det hadde gjort noe hvis jeg var i en ulykke og kjæresten min tok kontakt med en i min familie for å finne ut av det når jeg ble helt fraværende. 

Jeg blir forvirret av svaret ditt, for samtidig som du skriver det du skriver ovenfor, så sier du også at jeg skal stå opp for meg selv. Men hvordan kan du si at jeg skal stå opp for meg selv, jeg skal forvente noe av ham om hvordan jeg blir behandlet, men når jeg så gjør det, når jeg setter grenser så sier du at det er å utøve psykisk vold? 

For å si det: hvis han hadde sagt "jeg trenger rom, jeg er sliten og må tenke, jeg skriver til deg når jeg er klar", så hadde jeg gitt ham akkurat det. Jeg krever ikke at jeg er i sentrum. Men jeg forventer at jeg blir behandlet som at mine følelser blir tatt hensyn til, og det synes jeg ikke han har gjort her. Hvordan er det å si fra om det, å utøve psykisk vold? Jeg vil virkelig forstå det du skriver her, la meg prøve å forstå hvordan jeg utøver psykisk vold, for jeg klarer ikke å være enig med at jeg gjør det. 

TS

Anonymkode: 16052...2b5

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

16 timer siden, Sariou skrev:

Denne tråden bekymrer meg litt. Når ble det greit å ignorere kjæresten sin sånn helt uten videre egentlig, og når ble verden sånn at vi ikke skal vise oss sårbare, stille krav til andre mennesker, kreve å bli tatt hensyn til og forvente å få være viktige?

Kjære TS. Det er faktisk meningen at man skal bli bekymret når man plutselig ikke hører noe fra kjæreste, og det er faktisk greit å forvente at han som et minimum kan si "Sorry, men jeg trenger tid nå!" om det er sånn det er. Hvis jeg ikke hadde hørt noe fra kjæresten min siden tirsdag hadde jeg for lenge siden kontaktet familien hans for å finne ut om han var ok, og om han var ok, ville det krevd en jævlig god forklaring for at forholdet ikke skulle vært over.

Takk for dette svaret, som gir en ganske annen type innspill enn de andre svarene. Søren heller, virkelig, takk. 

Jeg er enig. Man skal være der for hverandre, ta hensyn til hverandre, og respektere den andre. Og jeg opplever ikke at det å regelrett bli ignorert er noen av de delene. 

Du skriver at du hadde kontaktet familien hans innen nå, mens andre mener at det er å utøve psykisk vold, hva tenker du om det? Noen vil si at det å kontakte familie er å være stalker-ish, hva tenker du? Jeg tenker at det hander om en legitim bekymring, og ikke et behov for å kontrollere ham. Jeg synes ikke det er rett å ikke svare på så mange dager helt ut av det blå, og at det ender med at den andre parten blir bekymret, så er vel ikke det så merkelig? 

TS

Anonymkode: 16052...2b5

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har jeg forstått dette rett?

1. Dere er kjærester, i et forhold. Ikke bare på dater`n

2. Ut av det blå og uten grunn har han ikke tatt kontakt på mange dager. En uke?

3. Han har sagt at han trenger å tenke (eller var det sånn at han ikke hadde sagt noe og bare forduftet?)

4. Siste du hørte fra han var for noen dager siden, der han skrev at han er glad i deg og gleder seg til å se deg.

5. Du har skrevet en melding hvor du uttrykker bekymring og lurer på om han er i live? Ikke fått svar.

.Ja, da kan du ringe foreldrene. Eller politiet. 

Anonymkode: e5a96...2d8

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, a l'orange skrev:

Det var du som nevnte at han behandlet deg dårlig, og trakk inn at jeg holder gående en tråd om vold. Så forsøkte jeg å nyansere litt basert på temaene som kom opp inne i denne (tankekjør, mas, lever han? slike ting) Dette må jeg bare trekke tilbake, for jeg ser at det blir helt misforståelser mellom oss. Beklager det!

Det jeg mente var at disse to er ulike;

Det å si fra at du ikke er ok med det = å markere din grense/stå opp for deg selv (slik jeg beskrev før du spurte meg)

Det å mase/spekulere/tankekjør/hva er skjedd?/slik jeg opplever at du beskriver deg = ikke sette grense for deg selv/ikke stå opp for deg selv

Jeg må bare beklage, men jeg har rett og slett ikke kapasitet til å forklare dette bedre. Jeg anbefaler deg å heller ta kontakt med noen som kan dette, og som kan forklare bedre :) 

Og uansett, TS: masse lykke til!

Men det er jo du som kom med uttalelsene og synspunktet at jeg driver med psykisk vold, og da er vel kun du som kan forklare hvordan du mener jeg driver med det. Jeg forstår forklaringen, men jeg ønsker konkret å vite hva du mener jeg har gjort som er psykisk vold? Og jeg setter pris på at du sier det konkret, for det er noe jeg absolutt ikke har lyst til å gjøre, og jeg tar det at du mener at jeg gjør det alvorlig. 

Jeg maser jo ikke på HAM, men i denne tråden har jeg JA, skrevet en del tankekjør, og spekulasjon i hva som har skjedd, fordi jeg sitter igjen og er bekymret og forvirret. Er det sånn at han bare ikke gadd å svare, så er det jo hundre prosent ikke OK, men det er mulig det har skjedd noe, og da er det vanskelig (synes jeg) å vite hva som er riktig måte å håndtere det på. 

TS

Anonymkode: 16052...2b5

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Den 28.4.2016 at 15.17, a l'orange skrev:

Dette!

Jeg synes det er foruroligende at såpass mange synes man skal holde seg for god for å si fra, som om det er man selv som er en masekråke når den andre bare forsvinner. Herregud er det noen av dere som mener at dette er å vise respekt for kjæresten? For forholdet? For seg selv?

Når man kjenner på sinne og behov for å markere grenser, så skal man gjøre det. Man kan godt gjøre det rolig og behersket og telle til ti før man gjør det. Den det å ikke si fra vil bare føre til at sinnet undertrykkes og bobler opp et sted når man minst venter det. Trass, kverulering, krangler man aldri blir ferdig med. En kjæreste som ikke tør gjøre noe i frykt over at det kan bli galt.

Det er ikke respektfullt overfor noen, at du holder tett når de tråkker over grensene dine.

 

Helt enig. Man skal ikke bare godta sånt uten videre. Helt greit at man kan trenge å være for seg selv noen ganger, men da må man fortelle (i alle fall kort) hva det dreier seg om og ca hvor lenge man trenger å være alene. Å bare si at "jeg trenger rom" og så avvise all kontakt på ubestemt tid, er rett og slett umenneskelig grusomt. Enten er han helt tonedøv for hva hans handlinger gjør med andre personers følelser, eller så bryr han seg rett og slett ikke noe særlig om deg. Evt må han ha skikkelig store psykiske problemer. 

Føler med deg, TS.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, a l'orange skrev:

Enig. Jeg trodde det var snakk om to dager siden han sa han behøvde tid. Og da ville jeg syntes det var bedre med en klar melding ut om at det ikke er ok, og direkte creepy med kontakt med familien.

Er beskrivelsen din riktig er jeg enig i å ta kontakt med familien/politiet. Kanskje melde han en gang og si fra om dette så han får en sjanse til å gi livstegn før akkurat det.

Jeg må ha uttrykt meg uklart i første innlegg, men jeg har oppklart dette flere ganger i svarene mine. Han har ikke sagt at han behøvde tid. Hadde han sagt det, så hadde jeg jo bare holdt kjeft og gitt ham tid. Da hadde jeg tenkt at svaret på hva som foregikk ville komme når tiden han trengte var over, og spekulasjoner hadde ikke gjort noen noe godt. Enten så vil han slå opp, eller så er det andre ting, men han kommer til meg: helt OK. Spekulasjonene kommer jo av at jeg ikke aner hva som foregår, er det noe som har skjedd, eller er det det at han trenger tid, for han har ikke sagt NOE. 

1 minutt siden, lingua franca skrev:

Helt enig. Man skal ikke bare godta sånt uten videre. Helt greit at man kan trenge å være for seg selv noen ganger, men da må man fortelle (i alle fall kort) hva det dreier seg om og ca hvor lenge man trenger å være alene. Å bare si at "jeg trenger rom" og så avvise all kontakt på ubestemt tid, er rett og slett umenneskelig grusomt. Enten er han helt tonedøv for hva hans handlinger gjør med andre personers følelser, eller så bryr han seg rett og slett ikke noe særlig om deg. Evt må han ha skikkelig store psykiske problemer. 

Føler med deg, TS.

Hadde han bare sagt at "jeg trenger rom", men det er ut av det blå. Derfor er jeg jo så redd for at noe har skjedd. 
Du sier enten det eller det, og det er nok det som har vært mitt problem, hva er det egentlig dette betyr, fordi det gir ikke mening for meg. Han er jo ikke tonedøv for hva hans handlinger gjør med andre, og han viser på andre måter at han bryr seg mye om meg, inntil nå da. Så da blir det spekulasjon, for det er forvirrende og gir ikke mening. 

Takk for omtanken og innspillet. 

TS

Anonymkode: 16052...2b5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

18 timer siden, Sh999 skrev:

Har vært i en ganske lik situasjon selv skjønner du, og jeg gjorde det bare verre for meg selv med og prøve og få svar, desperasjonen kom frem og jeg angrer som en hund på at jeg ikke klarte og være litt mer laydback, det hadde nok kanskje reddet forholdet.

 

Tror du heller skal være glad du ikke fortsatt er sammen med en som syntes det var greit å gjøre deg så fortvilet.

 

17 timer siden, Sariou skrev:

Denne tråden bekymrer meg litt. Når ble det greit å ignorere kjæresten sin sånn helt uten videre egentlig, og når ble verden sånn at vi ikke skal vise oss sårbare, stille krav til andre mennesker, kreve å bli tatt hensyn til og forvente å få være viktige?

Kjære TS. Det er faktisk meningen at man skal bli bekymret når man plutselig ikke hører noe fra kjæreste, og det er faktisk greit å forvente at han som et minimum kan si "Sorry, men jeg trenger tid nå!" om det er sånn det er. Hvis jeg ikke hadde hørt noe fra kjæresten min siden tirsdag hadde jeg for lenge siden kontaktet familien hans for å finne ut om han var ok, og om han var ok, ville det krevd en jævlig god forklaring for at forholdet ikke skulle vært over.

 

Skulle ønske jeg kunne plusse denne en million ganger.

Skremmende hvor mange kvinner som synes det er greit at kjæresten gir faen i følelsene deres.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må ha uttrykt meg uklart i første innlegg, men jeg har oppklart dette flere ganger i svarene mine. Han har ikke sagt at han behøvde tid. Hadde han sagt det, så hadde jeg jo bare holdt kjeft og gitt ham tid. Da hadde jeg tenkt at svaret på hva som foregikk ville komme når tiden han trengte var over, og spekulasjoner hadde ikke gjort noen noe godt. Enten så vil han slå opp, eller så er det andre ting, men han kommer til meg: helt OK. Spekulasjonene kommer jo av at jeg ikke aner hva som foregår, er det noe som har skjedd, eller er det det at han trenger tid, for han har ikke sagt NOE. 

Hadde han bare sagt at "jeg trenger rom", men det er ut av det blå. Derfor er jeg jo så redd for at noe har skjedd. 
Du sier enten det eller det, og det er nok det som har vært mitt problem, hva er det egentlig dette betyr, fordi det gir ikke mening for meg. Han er jo ikke tonedøv for hva hans handlinger gjør med andre, og han viser på andre måter at han bryr seg mye om meg, inntil nå da. Så da blir det spekulasjon, for det er forvirrende og gir ikke mening. 

Takk for omtanken og innspillet. 

TS

Anonymkode: 16052...2b5

OK, så han har ikke sagt noe som helst? Det gjør det jo enda verre. Hvor lenge er det siden du hørte noe sist? Jeg hadde tatt kontakt med vennene eller familien dersom noe slikt hadde skjedd. Man skal ikke bare sitte og tåle sånt. Det er superegoistisk og hensynsløs oppførsel. Det eneste som kunne rettferdiggjøre det, var dersom han skulle ha opplevd et eller annet grusomt.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS, kan ikke du oppklare hva som egentlig det er som er saken her? Du har ikke hørt fra han på flere dager og han svarer ikke når du kontakter han? Har ikke du fått livstegn fra han i det hele tatt? Hvor lenge er det siden du hørte fra han sist?

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, lingua franca skrev:

OK, så han har ikke sagt noe som helst? Det gjør det jo enda verre. Hvor lenge er det siden du hørte noe sist? Jeg hadde tatt kontakt med vennene eller familien dersom noe slikt hadde skjedd. Man skal ikke bare sitte og tåle sånt. Det er superegoistisk og hensynsløs oppførsel. Det eneste som kunne rettferdiggjøre det, var dersom han skulle ha opplevd et eller annet grusomt.

1 minutt siden, venus_ skrev:

TS, kan ikke du oppklare hva som egentlig det er som er saken her? Du har ikke hørt fra han på flere dager og han svarer ikke når du kontakter han? Har ikke du fått livstegn fra han i det hele tatt? Hvor lenge er det siden du hørte fra han sist?

Beklager at det har vært uklart.

Det siste jeg hørte var tirsdag, da han nevnte at han er glad i meg, savner meg og ringer meg seinere. Etter det ingenting. Noen ganger har det gått en dag, han sovner, og tar kontakt dager derpå. Jeg tenkte jo først det var det. Eller mista telefonen, eller ja, hva skulle jeg tenke: derfor tankekjør.

Jeg har prøvd å ringe, jeg har sendt melding på face og på SMS. Ingenting siden tirsdag nei. 

lingua franca, jeg synes det er godt å høre at jeg ikke er den eneste som synes det er fæl oppførsel mot noen man liksom er glad i. 

Jeg har ikke fått livstegn fra han i det hele tatt, bortsett fra at det kan se ut som at han har vært innom face innimellom (men hvor pålitelig det er vet jeg ikke, ikke lest meldingen min da), og det kan virke som at telefonen har blitt ladet siden den fremdeles er på. (Høres jeg ut som en stalker nå?) Dette har gitt meg en viss trygghet, at i det minste er han i live, men samtidig har jeg tenkt idiot-ting som at kan jo hende det er familien som er innpå hvis noe faktisk har skjedd. :vetikke: 

Er det noe som er uklart nå? 

TS

 

Anonymkode: 16052...2b5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har jeg forstått dette rett?

1. Dere er kjærester, i et forhold. Ikke bare på dater`n

2. Ut av det blå og uten grunn har han ikke tatt kontakt på mange dager. En uke?

3. Han har sagt at han trenger å tenke (eller var det sånn at han ikke hadde sagt noe og bare forduftet?)

4. Siste du hørte fra han var for noen dager siden, der han skrev at han er glad i deg og gleder seg til å se deg.

5. Du har skrevet en melding hvor du uttrykker bekymring og lurer på om han er i live? Ikke fått svar.

.Ja, da kan du ringe foreldrene. Eller politiet. 

Anonymkode: e5a96...2d8

1. Kjærester

2. 3 dager, ikke tatt kontakt, og ikke svart på noe kontakt

3. Ikke sagt noe, forduftet

4. Siste jeg hørte var "ringes seinere"

5. Jeg har skrevet at jeg er bekymret, og lurer på om noe alvorlig har skjedd med ham eller familien, ingen svar

Anonymkode: 16052...2b5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar, og oppmuntring!

Jeg kjenner at jeg synes dette svaret er vanskelig. Og at jeg ikke forstår helt alt, samtidig som jeg opplever at deler av det er urettferdig. Å høre at jeg utøver psykisk vold mot kjæresten min er noe av det verste jeg har hørt om meg selv, og hvis det er så så burde vi i alle fall slå opp, for det fortjener ingen. Men jeg kjenner jeg synes det er urettferdig at du sier det om meg, for hva baserer du det på. Akkurat hva er det jeg har gjort som er psykisk vold? Hvordan er det jeg som er "the bad guy" her? (Dette lurer jeg på oppriktige svar på.) 

Jeg har sagt hvor grensene mine går. Jeg har sagt at det å ikke høre tilbake helt ut av det blå sårer meg, og at jeg ikke synes det er en OK måte å være mot en venn/kjæreste. Men når det da skjer likevel, hva skal jeg tenke, at han driter i meg, eller at noe har skjedd? Skal jeg slå hardt i fra meg med det samme, for å stå opp for meg selv, eller skal jeg være avventende, ydmyk i tilfelle det er noe alvorlig på gang? 

Du skriver at jeg setter meg i høyrisikosone for å bli forlatt, og det føler jeg også blir feil. Jeg er så klart litt redd for at det er det det handler om nå, men jeg er mest bekymret for ham. Hvis han ender med å slå opp, så får jeg ta den sorgen, jeg tenker jo også på om det er det beste, så jeg kan vel ikke være så krisemaksimerende i forhold til akkurat det. Det som blir problemet mitt er at "hva er det som har skjedd!", og er ikke det naturlig? 

"Og det å mase, det å kreve at mennesker svarer, påstå at det tar bare noen sekunder å svare, true med å kontakte familie og venner for å sjekke om noen lever, slike ting hadde gjort at jeg personlig hadde følt meg utsatt for vold (jeg har opplevd nokså nøyaktig dette, så jeg vet)." 1: Hva mener du det er jeg har gjort som er å mase? 2: Jeg har ikke krevd noe svar, jeg har sagt at jeg ville blitt glad om jeg hørte noe, at det å ikke høre noe gjør meg bekymret, at jeg synes ikke det er greit at jeg må gå å ikke vite noe som helst, men jeg har aldri brukt trusler som "hvis ikke du svarer blablabla", eller "du MÅ svare meg". Og samtidig, hvorfor kan man ikke kreve det? 3: jeg har ikke truet med å kontakte familie eller venner for å sjekke om han lever, det er noe jeg har såvidt tenkt på, fordi: hva om noe alvorlig har skjedd, og jeg ikke finner ut av det. Jeg synes ikke det hadde gjort noe hvis jeg var i en ulykke og kjæresten min tok kontakt med en i min familie for å finne ut av det når jeg ble helt fraværende. 

Jeg blir forvirret av svaret ditt, for samtidig som du skriver det du skriver ovenfor, så sier du også at jeg skal stå opp for meg selv. Men hvordan kan du si at jeg skal stå opp for meg selv, jeg skal forvente noe av ham om hvordan jeg blir behandlet, men når jeg så gjør det, når jeg setter grenser så sier du at det er å utøve psykisk vold? 

For å si det: hvis han hadde sagt "jeg trenger rom, jeg er sliten og må tenke, jeg skriver til deg når jeg er klar", så hadde jeg gitt ham akkurat det. Jeg krever ikke at jeg er i sentrum. Men jeg forventer at jeg blir behandlet som at mine følelser blir tatt hensyn til, og det synes jeg ikke han har gjort her. Hvordan er det å si fra om det, å utøve psykisk vold? Jeg vil virkelig forstå det du skriver her, la meg prøve å forstå hvordan jeg utøver psykisk vold, for jeg klarer ikke å være enig med at jeg gjør det. 

TS

Anonymkode: 16052...2b5

Ikke ta det så alvorlig, hun har en lei tendens til å hause opp folks problemer noe helt vanvittig i svarene sine

Anonymkode: 2f4bc...ff1

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære TS.

Jeg skrev et innlegg der jeg understreket at dine behov er viktige, at man kan forvente av kjæreste sin at man får et stikkord til forklaring. Jeg er litt usikker på hva som er faktisk hendelsesforløp her, det er vi flere som plutselig ble. Det som dog slår meg er at du ikke kanskje ser deg selv så godt. Du skriver et innlegg hvor du virker tøff, du kan takle sorg og du er ikke en selvutslettende person. Likevel så er det noe med innleggene dine som sier noe annet. Du kjører på kort tid fullstendig i grøfta mentalt virker det som, da er det viktig å spørre seg selv hvordan dette kan ramme deg så hardt at du nesten ikke fungerer. Det ringer noen varselklokker for meg når et forhold og en gutt betyr så mye for en. Det er ikke sunt, og jeg vet at mange gutter ikke takler en slik avhengighet. Det blir rett og slett et for stor ansvar for dem. Man kan ikke og skal ikke miste seg selv i et forhold. 

Til dere som mener hun bør "play it cool"

jeg leser litt for mange tråder her på KG som handler om spill. Hvordan skal man spille kortene sine riktig for å få seg en dame, for at noen skal ringe, skal man gjøre slik eller sånn for å få seg en kjæreste. Hva hendte med ærlighet? Noe har hendt med dette siden jeg var i denne fasen, nå er det jo slik at man også i laange tider skal drodle frem og tilbake før man bestemmer seg for å være eksklusive. Det kan være at det er dette som er en del av problemet. Poenget er at skal noe forhold kunne vare så må man være seg selv. Hvis du spiller spill, eller later som du er en annen en det du er, så nytter ikke det i det lange løp, man blir helt utslitt av å ikke kunne være seg selv. Et forhold skal være tygt, man skal stole på at man bli elsket for hele seg, ikke bare de dårlige sidene. Hvis du tenker at du må ha på en fasade også for det menneske som etter alt og dømme skal stå deg nørmest i livet, da blir det tungt å være i et forhold. Og et forhold der du ikke blir akseptert for den du er, har ikke livets rett. Så hvorfor ikke bare være deg selv, gjør det du følger behov for og så finner du fort ut om du blir akseptert eller om du ike blir det. Et forhold med noen basert bare på dine gode sider er ikke et godt forhold. 

Anonymkode: 80811...1b2

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Edit: ser du har forklart hendelsesforløpet nå. 

Anonymkode: 80811...1b2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Jeg hadde helt klart ringt familien og hørt om han i det hele tatt lever. Han gjør nok det siden han har vært på facebook, men om ikke annet kanskje han forstår hvor bekymret du blir når han ikke gir livstegn. Jeg hadde bombadert han med meldinger og anrop i ren bekymring om det var meg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

1. Kjærester

2. 3 dager, ikke tatt kontakt, og ikke svart på noe kontakt

3. Ikke sagt noe, forduftet

4. Siste jeg hørte var "ringes seinere"

5. Jeg har skrevet at jeg er bekymret, og lurer på om noe alvorlig har skjedd med ham eller familien, ingen svar

Anonymkode: 16052...2b5

Bare denne lille informasjonen sier: Ja, da kontakter du familien hans og forteller de dette. Hvis de har livstegn fra han, så vet du hvert fall det og sier takk. Om ikke, så ringer dere politiet sammen.

Jeg har vært i lignende situasjon hvor eksen min forsvant. Han hadde prøvd å ta selvmord flere ganger i løpet av årene vi var sammen, såpass alvorlig (ingen andre enn meg visste dette) at han havnet på sykehus og det sto 50/50 sjanse mellom liv og død!!!!! Så når han ble borte, så var jeg livredd for livet hans. Jeg ville jo ikke at han skulle dø. Han ga ikke lyd fra seg på en helt måned og jeg måtte ta kontakt med familien hans og i tillegg forklare forhistorien med selvmordsforsøk. Hadde han prøvd å ta sitt eget liv mens dette pågikk? Det sa han til meg, hvert fall. Sa han hadde kjøpt noe på gata for å dø av overdose, men våknet dagen etter. 

Ta kontakt med familien til kjæresten din.

Anonymkode: e5a96...2d8

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjære TS.

Jeg skrev et innlegg der jeg understreket at dine behov er viktige, at man kan forvente av kjæreste sin at man får et stikkord til forklaring. Jeg er litt usikker på hva som er faktisk hendelsesforløp her, det er vi flere som plutselig ble. Det som dog slår meg er at du ikke kanskje ser deg selv så godt. Du skriver et innlegg hvor du virker tøff, du kan takle sorg og du er ikke en selvutslettende person. Likevel så er det noe med innleggene dine som sier noe annet. Du kjører på kort tid fullstendig i grøfta mentalt virker det som, da er det viktig å spørre seg selv hvordan dette kan ramme deg så hardt at du nesten ikke fungerer. Det ringer noen varselklokker for meg når et forhold og en gutt betyr så mye for en. Det er ikke sunt, og jeg vet at mange gutter ikke takler en slik avhengighet. Det blir rett og slett et for stor ansvar for dem. Man kan ikke og skal ikke miste seg selv i et forhold. 

Til dere som mener hun bør "play it cool"

jeg leser litt for mange tråder her på KG som handler om spill. Hvordan skal man spille kortene sine riktig for å få seg en dame, for at noen skal ringe, skal man gjøre slik eller sånn for å få seg en kjæreste. Hva hendte med ærlighet? Noe har hendt med dette siden jeg var i denne fasen, nå er det jo slik at man også i laange tider skal drodle frem og tilbake før man bestemmer seg for å være eksklusive. Det kan være at det er dette som er en del av problemet. Poenget er at skal noe forhold kunne vare så må man være seg selv. Hvis du spiller spill, eller later som du er en annen en det du er, så nytter ikke det i det lange løp, man blir helt utslitt av å ikke kunne være seg selv. Et forhold skal være tygt, man skal stole på at man bli elsket for hele seg, ikke bare de dårlige sidene. Hvis du tenker at du må ha på en fasade også for det menneske som etter alt og dømme skal stå deg nørmest i livet, da blir det tungt å være i et forhold. Og et forhold der du ikke blir akseptert for den du er, har ikke livets rett. Så hvorfor ikke bare være deg selv, gjør det du følger behov for og så finner du fort ut om du blir akseptert eller om du ike blir det. Et forhold med noen basert bare på dine gode sider er ikke et godt forhold. 

Anonymkode: 80811...1b2

Takk for dette svaret, og det forrige. Jeg setter pris på dem begge. 

Det kan godt hende du har rett til at jeg ikke ser meg selv så godt. Jeg mente forsåvidt ikke å virke tøff, eller si at jeg ikke er selvutslettende. For det er heller det jeg mener at jeg virker når jeg tenker at jeg må "play it cool" for å ikke opprøre ham, eller irritere ham. Jeg har pleid å være selvutslettende, sette alle andre først. Men jeg tenker liksom at kanskje jeg har litt selvinnsikt, siden jeg ser at jeg ikke vil være selvutslettende, men at jeg har en tendens til å tenke slik i utgangspunktet, om du skjønner hva jeg mener? Jeg hadde akseptert å vite at det var over, jeg hadde synes det var dumt, men jeg ønsker det beste for ham, og for meg, og hvis et brudd er det beste, så er det det beste. Han betyr mye for meg, og et brudd hadde vært vondt, men det hadde ikke kjørt meg fullstendig i grøfta. Jeg hadde nok hatt kjærlighetssorg, men jeg tror jeg hadde taklet det. Men dette med å ikke vite, å kverne på at hva om han ligger og trenger hjelp og at jeg da ikke gjør noe, det har påvirket meg veldig. Er det rart at bekymring for noen man er veldig glad i gjør dette? 

Og så tenker jeg litt sånn, haha, for å gi meg selv litt creds, :fnise: jeg har kanskje virket totalt mentalt i grøfta, og noen av tankene mine er jo totalt krisemaksimerte, men jeg har jo fungert likevel, møtt venner, gått ut, gjort andre ting.
Men jo, du peker på noe viktig, og jeg tror at hvis han er helt allright, så har denne situasjonen i alle fall ført til mye god selvrefleksjon. Jeg har faktisk heller ... ja, faktisk innsett at jeg er ikke så avhengig av ham, og hans bekreftelse som jeg trodde, men det jeg er avhengig av er å vite hva som foregår, kanskje det handler om avhengigheten til kontroll heller, som man også kan argumentere for at ikke er sunt. Jeg tror jeg har fremstått vinglete i hva jeg tenker om hva jeg selv fortjener i denne tråden (?), og jeg tror nok at det er riktig, jeg har kjent på en del personlig utvikling, og skrevet det ut her. Mine tanker for og mot, hva som er riktig, og hva man kan forvente, frem og tilbake. Da høres man nok ekstra avhengig ut. 

Jeg satt pris på i ditt forrige innlegg at du skrev at mine behov også er viktige, og det du skrev om at man skal passe på sine egne behov, men ikke på en måte som forringer den andres. Det kjente jeg meg veldig enig i, og vet at er noe lignende jeg ville sagt til en god venninne. Jeg har også seriøst vurdert hvorvidt det er verdt å være i dette forholdet når han har vært på denne måten, og må ikke det bety at jeg ikke er SÅ avhengig av ham, hadde jeg ikke hvis jeg var det ikke en gang vurdert det siden HAN er viktigst? 

Jeg liker veldig godt det siste avsnittet ditt i dette svaret. Jeg er helt enig med deg. 

TS

Anonymkode: 16052...2b5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...