Vet ikke hva jeg skal gjøre, greier ikke omplassering

[AnonymBruker]

Er i en umulig situasjon, trenger tips fra noen der ute. Skal forsøke å gjøre dette så kortfattet som mulig;

Jeg er så glad i hunden min, han er nå to år gammel. Jeg er oppvokst med hund, men hadde en pause på et par år fra den forrige gikk vekk til jeg fikk denne som valp.

Problemet er at jeg har gått inn i en slags "krise" i livet, kombinasjon av utbrenthet fra jobb, depresjon fra et langvarig forhold som gikk i dass, og generelt følelsen av at verken tiden eller jeg strekker til. 

Den store taperen her blir selvfølgelig lille vovsen min stakkar, som jeg er så glad i, og jeg har så dårlig samvittighet. Jeg har forsøkt å sette ham på fôr for en liten stund, men han er av en veldig spesiell kaliber og krever en ganske standfastig hånd, så de absolutt færreste greier å holde ham i sjakk. Hittil viser han bare respekt og underdanighet for meg og en jeg kjenner som har trent tjenestehunder i en mannsalder.

Den siste delen der virket veldig pretensiøs når jeg nå skrev det og leste det for meg selv, men det jeg mener er at han bruker lang tid på å godta en ny alfa, og det er mange som gir opp før de kommer til det punktet. Fôravtale fungerer derfor ikke.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg har ikke energi til å ta meg av ham. Hodet mitt fungerer ikke, selv med medikamenter fra lege, og akkurat nå greier jeg såvidt å holde meg i jobben jeg har. Jeg KAN ikke sykemeldes, da føler jeg at livet mitt vil rase sammen. Jeg VIL heller ikke omplassere voffen, jeg er så glad i ham og jeg synes generelt veldig lite om "bruk-og-kast"-tankegangen om dyr som vi så ofte finner i dag.

Hva skal jeg gjøre? :-(

Anonymkode: b7c09...0dc

[Antoinette]

Du "vil" ikke det ene og du "vil" ikke det andre. Ganske vanskelig å hjelpe deg da.

Omplassering eller avliving, det er de to valgene du har om du ikke kan ta deg av hunden din selv. Evt. kontakt FOD-gården i Oslo.

[AnonymBruker]

Vet du hva; du klarer det, hvis du vil. 

Ikke for å virke "jeg hadde det verre enn deg så shut up". Men; Jeg slet med panikkangst, sosial angst, depresjon og selvmordstanker, selvskading. Mistet jobben, strøk på skolen, og gikk fra å være sosial fyrverkeri til en taper, bunnslammet i samfunnet. Som toppen av kransekaken så fikk min bestevenninne kreft, vi har vært venner siden den dagen vi ble født, og nå er hun borte. Min eneste ekte venn. 

Det var én ting her i livet som fikk meg opp og frem; Hunden min. 

Samme hvor ille jeg hadde det, så hadde jeg en som trengte meg. Jeg gikk rundt i nabolaget, panikkanfall, tårer og snørr. Men jeg klarte det. Og det er det eneste jeg er stolt av. Jeg klarte å ta vare på hunden min, i den verste perioden av mitt liv. 
Jeg hadde familie som var villig til å ta til seg hunden i en periode. Men jeg er sta og elsker hun mer enn livet selv. Over mitt lik om jeg hadde snudd ryggen til henne. 

Du klarer det, hvis du vil. 
Det er faktisk så enkelt som å skjerpe seg ett par ganger om dagen. Tenk litt på andre før deg selv. Det nytter ikke å sett seg ned å syns synd på seg selv. 
Du kan være så langt ned du klarer, men det forandrer ikke det faktumet at hunden trenger deg. Du kan ta den lette veien; omplassering, eller den vanskelige veien; sett hunden før deg selv i noen minutter om dagen! 
For tro meg; Det hjelper mye, mye, mye mer enn hva medisiner, psykologer og terapi gjør. 
Før du vet ordet av det så ser du deg tilbake å tenker "Hvordan i svarte kom jeg meg hit?". Alt på grunn av hunden som fikk deg ut, fikk deg opp og frem. 

Anonymkode: 74d2d...4bd

[Majott]

Du har jo bare godt av å komme deg ut! Bruk heller tiden på å være ute med hunden enn å sitte inne og føle at du ikke orker noe. Så snart du er ute, så er det lett å gå. Det er dørstokkmila som er tung. Jeg vet det. Jeg har to hunder, som jeg har måttet ut på tur med hver dag, selv om jeg ble ufør, og til tross for mye smerter. Hundene har hjulpet meg tilbake til arbeidslivet.

 

 

[Tabris]

Kan du få noen som kan avlaste deg en periode? Gå tur med hunden en dag eller to i uka? Enten noen du kjenner, evt finnes det også hundelufter-tjenester enkelte plasser i landet. 

Ellers vil jeg tipse om at hunden trenger slett ikke vise underdanighet for at noen skal kunne passe ham, og det er ingenting som heter "alfa" i hundeverden lenger, etologer har gått bort fra den tankegangen da det var basert på en misforståelse.  

Hva med å lære hunden triks? Lære den å søke etter en gjenstand? Det kan erstatte lange turer når du ikke har energi til det, og kan skape et hyggeligere bånd mellom dere. Bruk masse godbiter og kos dere. Når hunden blir vant med den type trening, så vil det også være lettere for andre personer å kunne hjelpe deg å avlaste ham hvis de også kan litt om positiv trening og å belønne hund.

[Gjest Badebuksa]

Du er overbevist om at kun du kan tilby hunden et godt liv? Kan du det NÅ da?

[Jerry Lee]

Den Sunday, April 24, 2016 at 15.58, Antoinette skrev:

Du "vil" ikke det ene og du "vil" ikke det andre. Ganske vanskelig å hjelpe deg da.

Omplassering eller avliving, det er de to valgene du har om du ikke kan ta deg av hunden din selv. Evt. kontakt FOD-gården i Oslo.

Man avliver slett ikke friske hunder.  😠

Kun et alternativ finnes slik jeg ser det.

[Sulosi]

Se på hunden som veien ut av dette og ikke som ett problem du må løse. 

[Jerry Lee]

7 minutter siden, Sulosi skrev:

Se på hunden som veien ut av dette og ikke som ett problem du må løse. 

Ja!