Arbeidsledig alenemor

[Olaug Olsen]

Veldig typisk at denne tråden som egentlig var om mors økonomi, plutselig handler om mors følelser, mors egoisme, mors manglende evne til å forsørge seg selv. Gå og ta en bolle folkens, dere er altfor hotte, for ikke å si på hugget. Dette er usaklig og irrelevant i forhold til hva TS spurte om. Mekling. Pøh. Dette er en privatsak mellom mor og far, og staten vet nok å blande seg inn i disse forholdene. Det er som det er. Man føder ikke barn ustraffet i dagens samfunn. Jeg ønsker deg lykke til TS, og håper du kommer deg gjennom dette. Som man nevner over her, hadde det kanskje vært bedre for dere å lage litt voksentid, og forsøke å reparere forholdet. Ikke sikkert du passer til å bli en alenemor som bytter dekk på egen bil. Kjører barna gjennom ild og vann, og mekler deg ut av helvete, Man skal ha ryggrad for å være alene med barn. Man får muskler på overarmene, og poser under øynene. Jeg ser ikke særlig feminin ut selv lenger, etter snart 20 år i kamp med elementene. Men for guds skyld, hvis du er motivert går det sikkert på et vis. Lykke Lykke til!

[AnonymBruker]

Man er pliktig å møte til mekling ved brudd. Man kan lage en privat avtale fordi, ja, men man må fortsatt møte til mekling.

Anonymkode: e4238...311

[Lou Salome]

Men du har vært hjemmeværende det siste året, og dere har slitt i forholdet i ett år. Det er vel en sammenheng her? To barn, de fortjener at dere prøver litt til. At du kommer deg i jobb vil jo være posetivt uansett, enten bedrer det dagens situasjon og forholdet, eller det gjør deg i stand til å gå fra ham.

[Peter007]

Hei  TS. Det ingen har skrevet noe om er bolig fremover .Hvem eier hva, og betaler for boligen?  Dette er sentralt om du kan forsette å bo der dere bor nå. Jeg vil tro du vil få bostøtte men ikke til hvilken som helst bolig. Eier din samboer boligen vil jeg tro du må flytte om han ikke lar deg bo der. Har du råd til å bo der? Retten kan fastsette at du kan bo der en hvis tid mot markeds-pris. Men har du alikevel råd? Eier dere sammen må den du kjøpe ut samboerom du vil fortsette å bo der. Flytter du må han kjøpe ut deg. Vil eller kan dere ikke dette blir det salg av boligen. Det er nok den ene vil selge. Dette overstyrer. Er bolig belånt mye vil det ikke bli noe særlig startkapital til ny bolig. Ikke eier av boligen ved felles barn kan kreve andel av prisøkning tiden det er felles bebodd. Dette kan være en vanskelig prosess. 

Videre kan din samboer kreve at du blir regnet som 80% arbeidene selv om du ikke er dette. Unntak er du er syk, ufør men da får du trygd. Videre om du er student. Dette som grunnlag for barnebidrag. 

Jeg ser også at lån til boligkjøp er vanskelig uten inntekt en grei inntekt når du har barn. Der finnes kommuner som gir deler av boliglån til gunstig rente I en  vanskelig situasjon. Mye avhenger her også av boligprisene I kommunen du bor I. 

Din samboer kan normalt kreve 40 % samvær om han er normalfungerende uten rus, eller andre problemer.Det er altså ikke mor som kan bestemme samværet. Dette etter vanlig samvær barneloven. Delt bosted blir mer og mer vanlig. Men har forstått det som samboer din ikke er der. 40% av 28 dg.er 11.2 dg . De fleste ligger på mellom 9-11 samværs-døgn I snitt årlig. Ferier og annet samvær skal også regnes med her I regnestykket. Stor andel ferie og annet samvær trekker opp snittet en del. 

 

 

[jabx]

Den 4/24/2016 at 19.34, Olaug Olsen skrev:

Veldig typisk at denne tråden som egentlig var om mors økonomi, plutselig handler om mors følelser, mors egoisme, mors manglende evne til å forsørge seg selv. Gå og ta en bolle folkens, dere er altfor hotte, for ikke å si på hugget. Dette er usaklig og irrelevant i forhold til hva TS spurte om. Mekling. Pøh. Dette er en privatsak mellom mor og far, og staten vet nok å blande seg inn i disse forholdene. Det er som det er. Man føder ikke barn ustraffet i dagens samfunn. Jeg ønsker deg lykke til TS, og håper du kommer deg gjennom dette. Som man nevner over her, hadde det kanskje vært bedre for dere å lage litt voksentid, og forsøke å reparere forholdet. Ikke sikkert du passer til å bli en alenemor som bytter dekk på egen bil. Kjører barna gjennom ild og vann, og mekler deg ut av helvete, Man skal ha ryggrad for å være alene med barn. Man får muskler på overarmene, og poser under øynene. Jeg ser ikke særlig feminin ut selv lenger, etter snart 20 år i kamp med elementene. Men for guds skyld, hvis du er motivert går det sikkert på et vis. Lykke Lykke til!

Tråden gikk over til å handle om andre ting fordi hun ville ha barna 100%, altså ikke gi barna sine rett til å ha et samvær med faren. Da tenker hun bare på seg selv og ikke barna.

Dette er ikke en privatsak. Staten skal så absolutt blande seg inn. Staten skal påse at barnas beste blir ivaretatt, i tilfelle foreldrene ikke evner å gjøre det selv. Å påstå at f.eks. potensielt misbruk av barn er en privatsak er en horribel skivebom.

[skje]

Den 4/24/2016 at 15.00, AnonymBruker skrev:

Jeg klarer bare ikke tanken på å ha barna mine bare 50%. Jeg er jo med dem hele tiden.

Anonymkode: 49052...772

Den tanken er det ingen foreldre som klarer. Men det handler ikke om deg og dine behov, det handler om ungene dine, og de har rett til å tilbringe like mye tid med faren sin som med deg.

[Gorgonzola]

Den 24.4.2016 at 18.06, 2shy skrev:

Det som er vanlig er at omsorgen fordeles 70-30 (annenhver helg og f.eks hver onsdag hos far). Noen kjører 50-50, men det er veldig delte meninger om det er til det beste for barnet. Med mindre det er noe helt spesiellt, så skal barnefaren ha regelmessig samvær også, han har også rettigheter.

Det er barnas behov som kommer først her, ikke foreldrenes. 

Du sier ikke det?  

 

[AnonymBruker]

Hvordan har du komt frem til at du skal ha barna 100%? Far har vel like mye rett til å se barna sine.
Du har jo ikke penger til å forsørge de en gang.

Anonymkode: 8b53e...974

[AnonymBruker]

Hvorfor skal en far som har vært lite interresert i barnas velvære fram til nå, plutselig bli kvalifisert til å ta hånd om barna 50% ? Er ikke det ren egoisme hos far da ? Ikke bryr han seg om barna sålenge de er samboere men skal magiskt bli en super far på 1-2-3 ! 

Er vel det beste at barna er mer hos mor som har vært engasjert, tilstedeværende og vært hoved omsorgsperson i livet dems. Hvor mange barn der ute lider av mangelfull omsorg bare fordi far SKAL ha sin rett. Barn merker nok at far er lite interresert, følger kanskje ikke opp på skolearbeid eller tilrettelegger for at sosiale behov dekkes. 

Hun sier at mannen har vært lite involvert mens dere mener at far skal ta halvparten av ansvaret nå. Er dere ikke riktig kloke ?!? Hva med barnets rett til en god oppvekst der dems behov blir dekket ?  

Anonymkode: f67ba...ed6

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med barnets rett til en god oppvekst der dems behov blir dekket ?  

Anonymkode: f67ba...ed6

Når moren ikke har råd til å flytte ut og betale høyst ordinære regninger blir ikke barnas behov dekket. Hvordan skal hun ha råd til klær, mat, strøm og et sted å bo? Det er grunnleggende behov hun per i dag ikke kan dekke. Men det kan far. Er det bedre for barna å bo på gata hos en kjærlig mor eller i et hus med en fjern far?

Anonymkode: 4bdd9...232

[2shy]

15 timer siden, Gorgonzola skrev:

Du sier ikke det?  

 

Hva er vitsen med å være hånete? TS trengte jo åpenbart at noen fortalte henne det.

[Gorgonzola]

1 time siden, 2shy skrev:

Hva er vitsen med å være hånete? TS trengte jo åpenbart at noen fortalte henne det.

Mulig hun trengte det. Hun trenger nok noe mer også

Den 24.4.2016 at 15.09, AnonymBruker skrev:

..Jeg og min samboer har hatt masse problemer det sisste året. Alt fra tillitsproblemer, løgner, svik, lite initiativ fra hans side for å tilbringe tid med barna og meg. Nå orker jeg rett og slett ikke mer og har bestemt meg for å gå fra han. Det jeg derimot lurer på er om jeg i det hele tatt har krav på noe støtte hvis jeg kommer til å ha full omsorg for barna mine (det er det jeg vil). Jeg har vert hjemmeværende i litt over ett år nå. Så jeg har ikke jobb eller noen ting. ...

 

Dersom reglene i dette landet etterleves er det å forlate en samboer med felles barn basert på uklare og abstrakte påstander om atferd OG i tillegg kreve full omsorg og samvær for felles barn UTEN økonomisk omsorgsevne i beste fall naivt. Skulle TS få det som hun vil så har (den såkalte) likestillingen spilt fullstendig falitt. Vær klar over at en voksen, oppegående (normal IQ), mann som både er far, har jobb og har lyst, interesse og vilje for å ha samvær med sine barn, vil sitte med relativt gode kort for å få til nettopp det, ikke minst konfrontert med en mor som, i tillegg til å ha gått lei, være bebreidende og litt for lite konkret, står uten jobb og dermed har en utfordring med å takle omsorg og samvær rent økonomisk. 

Ikke vet jeg men dersom TS, med sitt innlegg, hadde håpet på råd og vink om åssen staten kunne ha erstattet den påståtte svikefulle initiativløse løgneren sin månedlige lønnsslipp så vil hun garantert gå skuffet, muligens overrasket og eventuelt - etter å lidd seg gjennom mine skrevne ord - kanskje litt krenket hjem 

Men - det som vil være lurt er å innlede en konstruktiv dialog med den prognostiserte eks'en, med tanke på samvær, bidrag, løsninger og samarbeid som vil være til barnas, gjentar; barnas beste. 

Lykke til med det - om ikke annet

 

Endret 29. april 2016 av Gorgonzola

[AnonymBruker]

Den 24. april 2016 at 17.00, AnonymBruker skrev:

Jeg har begynt å søke jobber. Så jo med en gang jeg får meg jobb og kommer meg på beina så kan jeg forsørge meg selv og ungene. Det jeg lurer på da er om jeg kan få noe støtte frem til jeg finner meg en jobb. Jeg klarer bare ikke tanken på å ha barna mine bare 50%. Jeg er jo med dem hele tiden. Far ser de sjeldent, og er ellers ikke noe særlig involvert i familielivet.  TS

Anonymkode: 49052...772

Det er ikke spesielt rart, siden han er alene om å skaffe inntekt til husholdningen, siden du dasser rundt hjemme i stedet for å jobbe.

Anonymkode: a6563...991

[AnonymBruker]

Når man er i et forhold som knirker, når man er lei av å diskutere, lei av å dra lasset alene, da er det lett å tro at gresset er grønnere på den andre siden. Man ser for seg et liv uten diskusjoner, kanskje du håper å treffe noen som ser deg og gir deg gode dager, man ser for seg et bedre liv enkelt og greit.

Jeg har vært alene med mine barn i mange år, og for oss var det dessverre ingen mulighet til å leve sammen av årsaker jeg ikke vil nevne her. Så jeg hadde ikke alternativet.

Men jeg råder deg til å gi forholdet deres en sjanse, prøv alt som prøves kan. Økonomien får du alltids stablet på bena, selv om det vil bli trangt. Bolig og jobb ordner seg også. Kanskje dere greier å samarbeide bra, slik at du unngår de verste og mest krevende kampene med barnas far.

Men det å være alene består av så mye mer. Det er krevende dager, du sitter med ansvaret alene. Du drar alene på fotballkamper, du har ingen å diskutere hverdagsproblemer med, det er ingen som er der og deler stolte øyeblikk med deg. 

Å starte på nytt vil innebære mine og dine barn, det er sjelden problemfritt. Du vil kanskje måtte oppleve at barnas far får ny partner, kanskje den nye ikke liker ungene dine. Eller kanskje det blir full klaff, og du kjenner sårheten over at en annen dame tilbringer ferien med dine barn. Det skal man jo være glad for all den tid man valgte å bryte med barnas far, men vondt er det uansett.

Du må være uten barna dine annenhver jul, påske....Men det tyngste er likevel å være alene om gleder og sorger framfor å dele oppveksten deres med noen som har like stor interesse for barna som du har. 

Så jeg vil anbefale deg og ta en skikkelig prat med din mann, og se hva dere mister ved å bryte framfor å se hva du oppnår ved å gå. Jeg mener ikke at man skal holde ut for barnas skyld, men også for sin egen. Og de tingene jeg har nevnt over her er en stor del av hverdagslivet, og som kanskje vil gi en sorg som "forhindre" deg fra å bli lykkelig også uten din samboer. 

 

Anonymkode: dc7b8...11c

[Olaug Olsen]

Den 24. april 2016 at 15.09, AnonymBruker skrev:

Jeg er en kvinne på 34 år. Jeg har to barn og er hjemmeværende. Jeg bor sammen med faren til barna mine. Jeg og min samboer har hatt masse problemer det sisste året. Alt fra tillitsproblemer, løgner, svik, lite initiativ fra hans side for å tilbringe tid med barna og meg. Nå orker jeg rett og slett ikke mer og har bestemt meg for å gå fra han. Det jeg derimot lurer på er om jeg i det hele tatt har krav på noe støtte hvis jeg kommer til å ha full omsorg for barna mine (det er det jeg vil). Jeg har vert hjemmeværende i litt over ett år nå. Så jeg har ikke jobb eller noen ting. Skal selvfølgelig begynne å søke meg jobber men vet jo ikke hvor lang tid det tar før jeg finner meg en jobb. Inntil da vil jeg trenge hjelp. Håper noen har noen gode råd til meg  

Anonymkode: 49052...772

Kan ikke du ø bare få deg en elsker?

[AnonymBruker]

Hvis du ikke har fagbrev så kan du sikkert få overgangsstønad mye lengre, vet ikke om alder har noe å si. For det første året får man penger uansett, men andre og tredje året så må du minst jobbe eller studere 50% Hvis du kan studere så kan du få penger lengre enn 3 år. Tror det er opp til 3 år ekstra

Anonymkode: 64468...cba

[AnonymBruker]

Den 24. april 2016 at 17.00, AnonymBruker skrev:

Jeg har begynt å søke jobber. Så jo med en gang jeg får meg jobb og kommer meg på beina så kan jeg forsørge meg selv og ungene. Det jeg lurer på da er om jeg kan få noe støtte frem til jeg finner meg en jobb. Jeg klarer bare ikke tanken på å ha barna mine bare 50%. Jeg er jo med dem hele tiden. Far ser de sjeldent, og er ellers ikke noe særlig involvert i familielivet.  TS

Anonymkode: 49052...772

Akkurat NÅ er du med barna hele tiden - fordi du og barnefar ble enig om at det var greiest at en var hjemme uten å jobbe.. 

Når dere splitter lag blir ting anderleses ..

Om du skal jobbe har du mindre tid til dem så da kan det være en fordel for deg også at far har dem mer.

om du får hovedomsorgen og flytter med barna kan det hende at far vil ha barna mer . Nå inngår de i hjemmet han forsørger - han kan se dem hver dag  selv om han jobber mye .

Siden du ikke har jobb regner jeg med at mannen vil beholde huset - og du flytter? - i så fall er det han som har "krav" på hovedomsorgen ..

Anonymkode: 2c402...e91