Da dere begynte å løpe

[Sharon90]

Hei !

Noen som vil fortelle hvordan det var å 'begynne' å løpe? 

Spesielt dere som ikke hadde løpeerfaring eller var i super form fra før?

 

Jeg tenker å begynne og leste litt her, http://aktivtrening.com/treningslogg/lop-5-km-uten-stopp-om-12-uker .

Jeg liker å springe faktisk, men klarer bare helt SYKT korte distanser.. men er jo ikke i form eller trent nå etter siste svangerskapet. Og har aldri trent løping fordi jeg føler jeg ikke mestrer det. 

 

Noen som vil dele historier fra da dere begynte og hvordan det var, og hvordan er nå? 

Tips kanskje? =)

[Emalje]

Jeg er en "sesongløper", løper bare om sommeren, og burde sikkert starte sesongen snart... Da jeg fremdeles hadde gym, var jeg i superdårlig form. Vi skulle løpe cooper-testen, så langt som mulig i løpet av 12 minutter, og jeg klarte ikke å løpe eller jogge sammenhengende i mer enn to-tre minutter... Måtte bare pushe meg selv! Blodsmak i munnen. Vondt i kroppen. Tomatrød i ansiktet. Hele greia. Jeg gjorde det sånn at jeg satte på en sang og måtte løpe hele sangen, uansett terreng, så gikk jeg raskt til jeg følte meg bedre igjen, og gjentok. Etterhvert tok jeg "løpeturer" på 20 min der jeg jogga mesteparten, og gikk i oppoverbakkene. Noen ganger følte jeg at jeg nesten ikke beveget meg i joggeminuttene. Det gikk liksom raskere å gå.. Etterhvert løsna det! Kanskje etter en måned.

De neste sommerne har det vært mye lettere å starte å løpe, selv når jeg har sittet stille nesten hele vinteren. Tror det er mest psykisk. Jeg vet at jeg blir bedre etterhvert, og jeg har riktig pusteteknikk.

To år etter at jeg ikke klarte å løpe 12 minutter sammenhengende, løp jeg flere turer på 15-20-25 km i uka. Jeg er utroolig forsiktig i starten av sesongen,  og trapper opp veldig rolig. Starter først med å gå lange turer noen ganger i uka, så erstatter jeg noen av gåturen med joggeturer etterhvert! Er redd for å få belastningsskader, så det er derfor jeg ikke går ut så hardt med en gang!

Anbefaler absolutt å følge et program! Jeg bruker löplabbet sine.

Endret 22. april 2016 av Emalje

[Emalje]

Er forøvrig gjerne med på en løpetråd eller lignende her! Trenger et dytt!

[AnonymBruker]

Har begynt å jogge skikkelig for første gang i mitt liv. Har holdt på i noen uker nå. 

Det som er gøy er hvor godt jeg merker at formen bedrer seg fra uke til uke, og hvor godt humøret er etter en joggetur. 

Det jeg ikke forventet var at jeg fikk vondt inni leggene, føltes som i beinet, og kunne knapt gå i en uke (trapper var mareritt, og GÅ ut av en bil... følte meg som jeg var en 100-åring. så sikkert slik ut også), og det gjorde fortsatt vondt i 2 uker til. 

Så, IKKE jogg på asfalt, velg mykere underlag når du kan. Kroppen tilpasser seg løpingen etter hvert. 

Anonymkode: 3b895...b4f

[ajarRun]

Jeg liker ikke dette programmet, for lite volum. Du trenger 20 minutter tre ganger i uken for å forbedre deg. Når du begynner kan gåing i høyt tempo eller gåing i oppoverbakke være nok for å få opp pulsen tilstrekkelig. Gåing generelt er veldig positivt for løping. 

Mange liker for eksempel C25K, som er et program designet for å løpe 5 kilometer på 9 uker. Der er det mye gåing, og litt løping i begynnelsen. Programmet ditt kaster bort de første ukene, når de skulle blitt brukt til en kombinasjon av gåing og løping.

I begynnelsen er det helt jævlig å løpe, det største problemet er at det går for fort. Hvis du kan løpe saktere løper du nok for fort. Fart kommer etter hvert, fokuset i begynnelsen bør være å holde et jevnt tempo som du klarer å opprettholde. Det er mye bedre for både ledd og kondisjon å bruke mer tid i motsetning til å øke farten. Da får skjelett og muskulatur tid til å tilpasse seg.

Det som er kult er at veien fra 0 til 3 kilometer er mye lengre enn veien fra 3 til 6, og fra 6 til 10 er lett. Og så snart du kan løpe 10 kilometer, kan du løpe 20. Det er veldig lett å løpe lengre når man klarer å presse seg gjennom den første halvtimen. Etter min første 10k tok jeg en halvmaraton noen dager senere siden 10k var så lett. 

Endret 22. april 2016 av ambivalentReaction
glemte lenken

[Grønt blad]

Start i (veldig) rolig tempo som du holder lenge, f.eks. 20-30 min. Du skal holde igjen og føle at du har mer å gå på. Jogging er mye mer belastende enn å gå, og når du trenger pause bør du jogge på stedet i stedet for å stoppe helt på. Dette fungerer også som en god oppvarming, og gjør at kroppen er klar til å yte på høyere intensitet.

 

Orker du å jogge lenger enn dette, øker du tempo. Løp gjerne intervaller, f.eks. (veldig) rolig jogging på verset, og rask jogging på refrenget. Stopp aldri opp for å ta pause, da er det bedre å senke tempo.

[Gjest Runforit]

Jeg var i ufattelig dårlig form da jeg startet å jogge. Typisk ung og lat livsstil med mye junk, alkohol og "trening" var å spasere til et utested i helgene  Vi bodde i 5 etasje uten heis og en dag innså jeg at lungene hveste da jeg kom inn døren. Det var en oppvekker når jeg knapt var 27 år gammel. Så jeg bestemte meg for å piske meg selv i form, koste hva det koste ville så jeg kjøpte meg en tredemølle.

Jeg startet med powerwalking og begynte med små og rolige joggeøkter innimellom. Farten var på "hele" 8 km/t og jeg trodde seriøst at min siste time var kommet og at jeg skulle dø.

Lungene føltes som om de når som helst skulle kollapse, jeg hadde ikke spytt igjen i kjeften og beina føltes som om de slepte på tømmerstokker. Det var helt for jævlig. Og det var det som satte motivasjonen min i fyr og flamme. Ikke søren om jeg noen gang skulle føle det sånn igjen ved å såvidt bevege på skrotten! Det var kun meg og min egen feil at jeg var i så utrolig dårlig form og nå straffet det seg. Jeg fortjente å svi litt som hadde tillatt dette.

Progresjonen kom forbløffende fort uke etter uke. Jeg konsentrerte meg kun om å jogge lengst mulig og teknikk var i fokus. Jeg visste at farten ville øke av seg selv etterhvert som formen bedret seg. Året etter tok jeg mila på under 42 minutter.

Nå 7 år senere og med en 9 mnd gammel baby er formen bedre og sterkere enn noensinne  Jeg som var en joggehater er helfrelst og jogger nå i snitt 4 mil i uka og har jogget kontinuerlig hele veien siden jeg tok de første og slitsomme joggestegene. Tenk at jeg faktisk ble en av de gravide som løp til vannet røk og kunne løpe 7 dager etter fødsel. 

 

[AnonymBruker]

Jeg også begynte med c25k-programmet gjennom appen Get running! Nå er jeg hekta!

Anonymkode: 6cc00...40f

[AnonymBruker]

6 timer siden, ambivalentReaction skrev:

Du trenger 20 minutter tre ganger i uken for å forbedre deg.   Burde det være 20 min på jevnt lavt tempo, eller burde man gå litt og løpe litt? 

 

Det som er kult er at veien fra 0 til 3 kilometer er mye lengre enn veien fra 3 til 6, og fra 6 til 10 er lett. Er det virkelig sant? Går progresjonen fortere, eller mente du at det bare virker som det går raskere etter hvert som man trener jevnlig? 

 

Anonymkode: d6803...bf5

[AnonymBruker]

3 timer siden, Runforit skrev:

Progresjonen kom forbløffende fort uke etter uke. Jeg konsentrerte meg kun om å jogge lengst mulig og teknikk var i fokus. Jeg visste at farten ville øke av seg selv etterhvert som formen bedret seg. Året etter tok jeg mila på under 42 minutter.

 

 

Så flink du er!  Har noen spørsmål: I begynnelsen da du var helt utrent, hvor mange økter hadde du i uken da? Hadde du noen dager pauser mellom hver treningsøkt? 

Anonymkode: d6803...bf5

[Gjest Runforit]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så flink du er!  Har noen spørsmål: I begynnelsen da du var helt utrent, hvor mange økter hadde du i uken da? Hadde du noen dager pauser mellom hver treningsøkt? 

Anonymkode: d6803...bf5

Takk

Powerwalking så ofte som mulig, men jogging var målet 3 ganger i uka så jeg ikke pådro meg skader. Søkte også opp gode tøyeøvelser og skadeforebyggende løpeøvelser på YouTube   Etterhvert trappet jeg opp antalle løpeøkter og i dag løper jeg hver dag  

[AnonymBruker]

Jeg følgte ikke noen plan da jeg begynte å løpe for ett år siden. Det eneste jeg bestemte meg for var at nå skulle jeg komme i form, og løpe tre dager i uken uansett. Utover det improvoserte jeg. Jeg begynte med å veksle mellom fem min jogging og fem min gåing. Så økte jeg joggeøktene, og reduserte gåingen. Etter en måned kunne jeg løpe 5 km sammenhengende, men i veeeldig rolig tempo. Tror jeg brukte 35 minutter på halvmila da. 

Som andre sier så søker form og kondis overraskende fort om man løper regelmessig. Etter et halvt år deltok jeg på mitt første løp, 10 K, og løp på 45.20 

Nå elsker jeg å løpe, og er utrolig glad (og litt stolt) for at jeg stod i den kjedelige, og til tider demotiverende opptreningen i starten. 

Anonymkode: eec12...595

[Ciara]

For et år siden var løpeformen min helt elendig. Jeg klarte å løpe rett bortover i kanskje 1 km før jeg måtte stanse og gå et stykke. Veldig ubehagelig følelse der man føler man peser som en gal og kroppen overhodet ikke samarbeider. Jeg fikk også vondt i et kne veldig fort.

Denne våren har jeg begynt å løpe igjen, og det er noe helt annet Nå løper jeg åtte kiilometer uten stans (ikke fort, men ikke superteigt heller), har ikke vondt noen steder og jeg synes det er gøy. Hvis jeg løper opp en bakke og blir sliten går pulsen ned mens jeg løper bortover etterpå, og jeg har endelig skjønt at det faktisk er mulig å jogge sammen med noen og småprate litt underveis (når intensiteten ikke er veldig høy, vel og merke).

Hva jeg har gjort i mellomtiden? Fått opp kondisen min ved hjelp av spinning én eller to ganger i uka, trent en del styrke, kjøpt gode joggesko.

Med andre ord: Man kan helt klart trene opp kondisen ved å løpe, men det er lettere hvis man har et grunnlag fra før (eller trener andre ting parallelt).

[Derpia]

Jeg har trent styrke og yoga av og på i noen år, men ikke løpt eller trent cardio. Nå har jeg blitt dratt med på intervalløkter en gang i uka på mølle av en venn i meg de siste månedene, hvor vi løper i en halvtime hver søndag i intervaller på 1,5 minutt. Jeg hater å løpe. Virkelig, det er det verste jeg vet. Men disse intervalløktene går så raskt, og det eneste jeg må klare er liksom å få beina til å gå mens tredemølla ruller, og så ikke trykke på tastene før det er gått 1,5 min. Det klarer jeg. Og bare med denne treningen i et par måneder har jeg fått merkbart bedre kondis. 

Lykke til TS! Det er gøy når du ser effekter

[Basun]

Jeg holdt nesten bare på med kampsport da jeg var ung. Jeg var en under middels flink løper. Alle guttene i klassen både på ungdomsskolen og vgs holdt på med fotball. Jeg var en av de treigeste både på 60-,1500- og 3000 meter. Jeg var flinkest i motbakke, men havnet alltid på andrelaget i stafetter uansett og visste ikke at motbakke var noe man kunne konkurrere i. Den gang trodde jeg at det bare var fordi jeg hadde lange bein som følge av at jeg vokste fortere enn de andre, og at de ganske snart ville ta meg igjen.

Jeg ble alltid raskt anpusten og testet meg for anstrengelsesastma. Legen sa at det hadde jeg ikke. Han sa at lungekapasiteten min  var 20% bedre enn gjennomsnittet og at jeg sannsynligvis kunne få veldig god lungekapasitet om jeg trente mer. Han sa at hvor bra lungekapasitet man kan få ikke henger sammen med utgangspunktet.

 Jeg ble med i en løpeklubb på 2 videregående. Det gjorde løpingen lystbetont. Jeg sluttet da jeg iķke passet så godt til sprint, men fortsatte å løpe for meg selv. Jeg var plutselig flinkest på 3000 meter-testesten, men merket at rask kom jeg aldri til å bli. Jeg prøvde meg på et maraton. Det gikk helt greit det. Kom i mål blant de 20% beste, men jeg var overhodet ikke anpusten. Jeg var rett og slett ikke rask nok for maraton i flatt terreng. Prøvde meg på en langdistanse-løpegruppe og. De satset på for korte distanser der og.

Så nå er det ultra som gjelder, men har mistet mye av det lystbetonte på veien. Skulle ønske jeg hadde hatt noen som så hvilke egenskaper jeg hadde allerede fra jeg var liten. Jeg tror jeg har gode muligheter i ultra i fremtiden, men jeg blir litt misunnelig på alle de som fant sin nisje da de var yngre.

Endret 22. april 2016 av Personenmeg

[BlendaSensitive]

Jeg fulgte ikke noe plan. I begynnelsen er mye av løpingen på mentalt plan, i allfall for meg. Gikk fra orke løpe 5 minutter sammenhengende til 27 minutter sammenhengende fra januar 2016- mars 2016. 

Jeg løp og gikk om hverandre. Men forsøkte presse meg litt till, hver gang. Enten i tid eller tempo. 

Og @Runforit har skrevet mye om dette, å gå fra ikke-løper til løper. Hun anbefaler at man legger seg på laaavt behagelig tempo. Og det gjorde jeg.

I begynnelsen lå jeg faktisk så lavt som 7 km/t. (har kort bein! ) Så fokuserte jeg på å løpe først 5 minutter sammenhengende, så 10 minutter, så 15, så 20 osv. Og under tiden har tempoet økt "av seg selv" uten at jeg holdt på å dø. Og mentalt holder jeg ikke på å dø av kjedsomhet etter 3 minutter heller... Før tenkte jeg: arghh ett skritt til, ett skritt til, et skritt til - hele tiden. Nå må jeg opp i 20-30 minutter før jeg får den følelsen. Så nå ligger min mentale grense på 30 minutter.

Tidsmessig varierer jeg mellom 15-1 time. Og veksler mellom løping og gåing. Og andre ganger har jeg ikke god tid, så da tar jeg 10 minutter med høyere intensitet. Det er den litt høyere pulsen du må ha for å øke kondisjonen. Om du får det av å gå fort, da begynner du der.

Jeg har frem til april bare trent to ganger i uka og da mest styrke, men startet økten på tredemølla. Nå i april har jeg lagt inn en ren kondisjonsøkt til på 30-40 minutter. Så du må ikke som visse påstår trene 5 dager i uka eller noe. 

Smerter bak i leggen: Gjør gammeldagse tåhev, helst i ribbeveggen/på kloss, så du går helt ned med hælen, så hele veien opp. Fikk det rådet for å bli sterker.

Styrkeøvelser: bein og rume, samt core-musklulatur er bra støtte.

Husk at ved løping går hele vekten DUNK i golvet for hvert steg, derfor får så mange skade av løping. Så ta det med rooooooo.

[Sharon90]

Tuuuusen takk for mange bra svar ! Jeg skal pokker meg få tak i barnevakt i kveld og ut å løpe litt i skog. 

Gjort det før med bikkja , veldig gøy. Men nå skal jeg ta å presse meg littegranne og se på tida ... 

Gleder meg! 

Utrolig inspirerende !! 

 

Bare kom med flere historier !!

[Cata]

Jeg begynte å nærme meg femti og innså at jeg kom til å bli et lett offer for livsstilssykdommer dersom jeg ikke snart begynte å røre på meg, så da begynte jeg da. Jeg startet med styrketrening ettersom jeg hater å løpe. En gang i uka var jeg å finne på treningssenteret. Det holdt et års tid. Oppvarming var alltid sykkel, men etterhvert så begynte jeg å skule på tredemølla: "skal - skal ikke". Omsider bestemte jeg meg for å prøve. Det holdt i 500 meter og 5 minutter så var det takk for meg. 

Neste uke ble det 600 meter...

Slik gikk det i flere måneder. 100 meter mer hver uke til jeg var oppe på den svimlende distanse av 1,2 km  . Da begynte jeg å bli litt tøffere i trynet så jeg rampet opp og tok en ren løpehalvtime i uka. Jogge 5 minutter, gå fem minutter - repeat. Det ble jo en slags intervalltrening så det hjalp på kondisen. Etterhvert våget jeg prøve meg på 2 km. Da vokste selvtilliten og jeg "flyttet ut", dvs. begynte å løpe ute. 

2 km ble til 3 og jeg meldte meg på en 5k som skulle gå her i distriktet. Da hadde jeg et mål å trene mot, og man kan jo alltids gå 5km om alt annet feiler. Men det løpet har sin rikelige andel motbakker og stiv av skrekk for å dumme meg ut, så begynte jeg med motbakkeløp, dvs. bakkeintervaller. Jeg fant meg en passende bakke, løp opp og gikk ned 5-8 ganger. Kondisen bedret seg enda mer. 

5k ble fullført og jeg var verdens stolteste da jeg løp (eller strengt tatt jogget) i mål. 

I fjor syntes jeg det ble for pinglete å sikte mot en ny 5k. Tross alt jogget jeg greit 4-5 km som trening da. Jeg hevet innsatsen: milløp!!! Lokalt løp var første mål og jeg fullførte. Jeg hadde nær sagt "til min egen overraskelse". Vips så var jeg påmeldt Oslo Maraton - også der 10 km. Jeg klarte den også, men på hengende håret for i løpet av den mila så klarte jeg å pådra meg betennelse under ene hælen. Det var dritvondt, for å si det på godt norsk. 

Dermed ble det stopp i løpingen i 5-6 uker helt til legen min gav meg klarsignal for å fortsette selv om det fremdeles gjorde vondt. Dermed var det bare å starte på'n igjen på 3 km. Jeg hadde riktignok brukt sykkel flittig i mellomtiden så formen var ikke helt på bånn, men jeg valgte likevel å ta det forsiktig i starten. 

I år har jeg så langt løpt mila en gang, et par 8 km og ellers en del på 5-6 km. Det langsiktige målet er halvmaraton til høsten så jeg skal rampe opp distansen gradvis. Hadde det ikke vært for en strekk jeg fikk i leggen for 2 uker siden så hadde jeg nå vært i gang med opprampingen, men jeg måtte vente til den roet seg. 

Sist helg var jeg ute og testet litt forsiktig. Jeg gav meg etter snaue 5 km og da jeg kom tilbake til bilen så var humøret på "Æææææsj, jeg vil løpe lenger."Ikke verst for en som aldri har kunnet fordra fysisk aktivitet.  Etter mye kjemping med meg selv så begynner jeg nå å komme dithen at jeg opplever den såkalte "runners high". Etter de første fæle 10 minuttene så kommer jeg inn i et jevnt trav og da føles det som om jeg bare kan fortsette og fortsette (vedder på den der kommer  til å slå meg i trynet på halvmaraton). På en løpsbegivenhet rett før påske så klarte jeg 18 km på en dag-  riktignok fordelt på flere økter. Dagen etter var jeg bare litt småstøl i lårene.

Støtter kommentaren til BlendaSensitive: Start langsomt og forsiktig og ramp opp gradvis. Det er lett å pådra seg skader hvis man går for hardt ut før beina bilr vant til belastningen. 

 

[ajarRun]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Burde det være 20 min på jevnt lavt tempo, eller burde man gå litt og løpe litt? 

Er det virkelig sant? Går progresjonen fortere, eller mente du at det bare virker som det går raskere etter hvert som man trener jevnlig? 

Anonymkode: d6803...bf5

Å gå og løpe litt funker det, men jeg ville heller hatt lengre distanser og jevn lav fart. Det er vanskeligere å skade seg med lav fart. Hvis jeg skulle startet på nytt ville jeg startet med å gå i oppoverbakker, for det er nok til å holde pulsen høy nok. Og så ville jeg økt farten gradvis. 

Progresjonen går ikke nødvendigvis fortere. Min første løpetur var på 1.8 kilometer før jeg måtte begynne å gå. Min neste var på 3.3. Det er en 54% økning. Når jeg gikk fra 3.3 til 6.6 var det 100% økning, men å gå fra 6.6 til 10 er bare 50%. Fra 10 til 13.3 er bare 33% økning, fra 13.3 til 16.6 er bare 20% økning og så videre. I begynnelsen går det veldig fort, og så snart man lærer seg å lide seg gjennom de punktene det er tungt i den første timen, så blir resten lett. Jeg sliter etter noen og tjue minutter, og så etter omtrent 45, men så rundt 50-70 så blir det kjempelett og da kan jeg løpe til jeg går tom for tid.

Det går veldig fort i starten, da må man bygge litt muskler, bli vant til å løpe og øke kondisjonen. Etter at musklene tilpasser seg blir hindringen enten kondisjonen eller leddene. Uansett hvilken som blir flaskehalsen er den enkleste løsningen å gå ned i vekt og å rolig økte distansen. 

[Pearl2.0]

Har alltid vært aktiv med idretter opp gjennom barne - og ungdomsskole, og trent så å si hver dag fra jeg var 15. Med unntak selvsagt, men ikke mange! Hadde helt grei utholdenhet, men ikke så god som jeg ønsket. Så når jeg begynte å studere sluttet jeg etter hvert på organisert idrett og begynte å trene for å bli god på å løpe☺ å løpe mila raskest mulig var målet, og jeg gikk fra å løpe den på 1 time og 15 minutter til å klare den på 42☺ løp mest på mølle, både intervall og langkjøring, trente hver dag. Har aldri vært skadet på alle mine løpeår, har visst en fysikk som er greit optimal for langløp☺ formen har selvsagt variert, men har holdt ved løpingen hele tida. En dag uten er mareritt! Elsker egentiden og tankespinnet.

Nå er baby 3 mnd og jeg er i superform igjen. Løper 6,5 km på 30 min og raskere skal jeg bli!