Ravnklo vs. livet

[Ravnklo]

En dagbok hvor jeg kan dynke meg selv i selvmedlidenhet, dyrke på elendigheten, reflektere over livet generelt og kanskje komme med håpefulle tanker og ord om hvordan jeg skal leve et verdig liv. Jeg vil bli frisk, men veien er så vanvittig lang og utfordrende. I kveld er det virkelig ille. 

I begynnelsen av 20 årene. Tilbakevendende depresjon. Tidligere prøvekanin når det gjelder antidepressiva og diverse andre medikamenter. Jeg vet i dag at der ikke er noen medisin som kan redde meg, kun meg selv og min egen tankekraft, min egen viljestyrke, som jeg ikke aner hvor befinner seg. En dårlig datter, en dårlig søster, en dårlig venn og en dårlig kjæreste. En dårlig elev, en dårlig kollega, generelt et dårlig menneske. Jeg føler meg som et dårlig menneske og jeg føler ikke at jeg eier noen som helst verdi. Alle andre er så vakre og verdifulle, og så kommer jeg, som ikke er det. Jeg tenker så mye fint om alle andre og tror på alle andre, men når det kommer til meg selv, er alt håpløst. 

Jeg har ikke venner. Jeg har mennesker rundt meg som betegner seg som vennene mine. Disse menneskene kontakter meg aldri, de sender meg aldri meldinger, de liker aldri tingene jeg deler på sosiale medier og de viser overhodet ingen interesse i å være kjent med meg i det hele tatt. Viser jeg interesse for dem? Ja, noen ganger gjør jeg faktisk det. Men de fanger det ikke opp, de bryr seg ikke. Da slutter man så klart å prøve. Man prøver ikke lenger om man føler at ingen liker deg. Noen ganger sender jeg kryptiske snapper på Snapchat til tilfeldige folk for å se om noen "tar hintet", for å se om noen gidder å bry seg. Enten får jeg ikke respons eller så får jeg noe tull tilbake. Dette skjer derimot så sjeldent som et fåtall ganger i året. Jeg håper konstant at noen skal legge merke til meg og faktisk bry seg om meg, vise meg omsorg og trøste meg. Men ikke faen om det skjer. Folk er så blinde, de tror på andre når de smiler og sier at alt går bra. Halvparten av dem som påstår det, lyver. En litt mindre del har det så jævlig at bare det å si at det går bra, gjør fysisk vondt. Jeg er en av dem som får en million sommerfugler i magen, klump i halsen og en trang til å skrike at nei, så klart går det ikke bra. Likevel setter jeg på et smil som er svært genuint og ekte, fordi jeg er en mester på å lyve om min psykiske tilstand. Jeg smiler og sier jada, her går alt bra. 

Det er dumt av meg å forvente at noen skal se hva som foregår, for jeg er en god skuespiller. Jeg er en fantastisk løgner. Alle løgnene jeg har servert "klassekamerater", familien min, mine kolleger, generelt folk rundt meg, for å dekke over det miserable kvinnemennesket jeg er. Løgnene jeg til og med noen ganger forteller meg selv. Løgner som omhandler at en dag møter du din store kjærlighet, som lar deg ligge i armkroken og som stryker deg over håret, du kan gråte på skulderen hans og du kan sovne i skje med han. Jeg vet vell for faen at det kommer aldri til å skje, men likevel dveler jeg ved disse tankene og dette absurde håpet hele tiden, for å holde meg selv oppegående. Jeg er ingenting uten håp, og uansett hvor langt nede jeg er, så er det merkelig nok håp i meg. Det blir vell kanskje feil å kalle det håp, det burde vell kalles for drømmer. Alt er bare en illusjon, jeg lever meg inn i en fantasiverden for å skjerme meg fra det virkelige, jævlige, kaotiske drittlivet jeg lever. 

Jeg står opp. Drar på jobb/skole. Noen ganger/ganske ofte blir jeg hjemme. Sovner. Våkner. Spiser. Spiser kanskje mer. Gjør en sjelden gang noe produktivt. Sover. Slik er min hverdag. Hver eneste jævla dag. Ingenting innholdsrik. Jeg føler livet mitt ikke er verdt å leve og at det sluttet for lenge siden. Jeg bryr meg ikke om at jeg har mange herrens år foran meg. Jeg blir bare eldre og eldre, dårligere og dårligere. Jeg tipper at når jeg er rundt 30 års alderen sitter jeg på stedet hvil og gråter fordi jeg ikke greide å komme meg dit jeg ville i livet. 

Hva jeg skulle gjort for å få en klem fra noen som faktisk bryr seg om meg. Hva jeg skulle gjort for å høre setningen "det ordner seg, det går bra" fra noen som virkelig kjenner til smerten min og som ser hvor vondt jeg faktisk har det, som ser forbi det kalde og tøffe ytret. Det er vondt å bare sitte her og syntes synd i seg selv, trøste seg selv, være med seg selv, hele tiden, dag ut, dag inn. Jeg er så lei av meg selv. Jeg vil ha noen andre også. Men der er ingen som vil ha meg. 

[Ravnklo]

Hver dag tenker jeg at jeg er bra nok. Hver dag tenker jeg at jeg er fin nok. Hver dag tenker jeg at det betyr egentlig ikke noe hvordan jeg ser ut, min verdi kan ikke måles etter utseendet. Hver dag blir jeg motbevist. Jeg er ikke bra nok, jeg er så absolutt ikke fin nok. 

Noen ganger forstår jeg ikke vitsen med å leve. Jeg har aldri en grunn til å stå opp om morgenen, sett bort ifra de dagene jeg skal jobbe. Når jeg først er på jobb, føler jeg meg ubrukelig og ulikt av kollegene mine. Alt jeg gjør er dårlig og feil i forhold til det de andre gjør. Ingen savner meg om jeg en dag er syk og ikke kommer på jobb. Ingen savner meg om jeg plutselig ikke har vært pålogget på sosiale medier på en stund. Hadde jeg dødd tror jeg at jeg kan telle på en hånd hvor mange som hadde grått. Det er familien min. Før trodde jeg ikke at de kom til å gråte og at de kom til å bli lettet over at jeg døde, dette var virkelig genuine tanker, men har lært meg i ettertid og etter et selvmordsforsøk at de bryr seg nok litt likevel. Jeg tenker veldig ofte på det selvmordsforsøket. Og jeg tenker mange dager at faen, jeg greide til og med ikke å ta livet mitt. Jeg klarer ikke noe som helst. 

Ja, klart jeg velter meg i selvmedlidenhet. Jeg har ikke en eneste person rundt meg som bryr seg om meg, sett bort ifra fagfolk som får betalt for å hjelpe meg med problemene mine. Jeg er helt alene og kommer alltid til å være alene. Det stikker så jævlig og det gjør så vondt. Hver dag blir jeg bare mer og mer sikker på at jeg kommer aldri til å bli det jeg ønsker. Jeg kommer aldri til å leve det livet jeg vil leve og jeg kommer aldri til å utdanne meg til det jeg vil jobbe som resten av livet. Jeg håper hele tiden på at noen skal se meg, legge merke til meg, men ingen gjør det. Jeg er totalt usynlig for alle. Men ønsker jeg ikke det også, da? 

Hva jeg skulle gjort for å ha noen som tørket tårene mine og sa til meg at det går bra. Hva jeg skulle gjort for kjærlighet og trygghet. Hva jeg skulle gjort for å slippe å være alene med meg selv.

Det er så jævla vondt å tenke på at ingen syns jeg er vakker.
Ingen syns jeg er snill.
Ingen syns jeg er omtenksom.
Ingen syns jeg er smart.
Ingen syns jeg er verdifull. 
Her en dag trodde jeg at jeg var fin og unik, at jeg hadde en verdi akkurat slik som alle andre mennesker. Men så gikk jeg utfor døren og så en vakker kvinne. Jeg gikk rett inn igjen, låste døra bak meg og innså at jeg blir aldri i livet vakker. Og ingen kommer til å syns det heller. Jeg er så stygg at en mann til og med ikke vil ta seg til takke med meg. 

Det blir ikke bedre av å tenke slik, sier du. Det er jeg fullstendig klar over. Men hvorfor slutter du ikke å tenke slik da, spør du. Fordi jeg har gått med disse tankene hele livet. Jeg kjenner ikke til et annet tankemønster. Jeg vet ikke hvordan det er å tro på seg selv. Jeg vet ikke hvordan det er å være vakker. Jeg vet bare hvordan det er å være komplett usynlig for allmennheten, hvordan det er å hate seg selv så intens at en vil prelle av seg huden og løpe ifra sitt eget skinn, hvordan det er gråte så kraftig at en føler en er på nippet til å bli kvelt av sine egne tårer og sitt eget snørr fordi en føler seg så jævla lite verdt, hvordan det er å verke etter nærhet med et annet menneske, og vite at en aldri, aldri vil oppleve det igjen. 

Hvordan kan du være så sikker på at du aldri vil oppleve det igjen, spør du. Fordi ingen vil ha noen som meg. Ingen vil ha ei kjerring med lårene fulle i stygge arr, med sjelen full i enda styggere arr, og ikke minst dypere. Ingen vil ha ei ødelagt frøken. Det er ikke søtt, det er ikke sjarmerende, det er ikke spennende, det er ikke interessant. Det er bare fælt, ekkelt, grusomt, plagsomt og ikke minst, langt ifra attraktivt. Menn vil ha en kvinne som stråler som en sol, som vet hva hun vil her i livet, som kan se seg selv i speilet uten å gråte og som ikke kutter seg selv når hun har det vondt. Den kvinnen blir aldri meg. Så da blir jeg alene, da. 

[Gjest supernova_87]

Håper det går greit at jeg tok en tur innom dagboken din, og legger igjen et lite spor!  

Jeg synes du er verdifull. 
Du er bra nok, du er fin nok, og det betyr egentlig ikke noe hvordan du ser ut, for hvordan du er som person er det som betyr noe. Det er kanskje ingen vits med å leve, men gjør det likevel! Ikke velg å bli i livet for å ikke skape de tårene på de menneskene du kan telle på en hånd sine kinn, men velg å bli i livet for DEG. Fordi du er verdifull for deg selv. Fordi du er alt du har. Sånn er det egentlig for oss alle, vi er alene, alltid. Og aldri. 

Det er noen som kan forstå deg. Det er i grunn ganske tragisk, men det er det. Det er andre som har vært, og som er, der du er nå. Ikke at du er erstattelig, eller at noen er akkurat som deg, men noen har hatt det som deg. 

En dag så vil du vite hvordan det er å tro på seg selv, og en dag vil du kjenne deg vakker. En dag vil du legge deg med et smil om munnen, og lure på hvordan du kom deg dit. Og da skal du vite at du kom deg dit fordi du ikke ga opp, fordi du er sterk, fordi du fortsatte å kjempe. 

Kjære deg, det er noen som ser deg.  

[Dr. A. Kula]

Men plutselig var det noen som så deg likevel, @Ravnklo

Selv om det er lenge siden du skrev dine tanker om deg selv og ditt liv (for ca 1 og ett helt år siden), så dukker det altså opp noen som leser og ser deg.

Slik kan det være i livet rundt deg også, endringen og redningslina du søker etter kommer gjerne når du selv ikke lenger aktivt søker den. Den bare kommer og holder deg i bestemt grep og du kjenner på friheten av å bli reddet ut av den evinnelige spiral.

Du er selvsagt like flott og fin, innvendig som utvendig, som enhver annen. Men du bruker bare feil syn. Du må lære deg at det finnes så mange ulike syn og innfallsvinkler at du også er vakker, uansett hvor lite vakker du selv ser på deg selv. Ditt syn er ikke det eneste og heller ikke nødvendigvis det rette (i denne sammenhengen).

Selv om det du skrev er trist og leit, var det likevel flott skrevet og svært beskrivende av din situasjon. Så selv om innholdet er trist, ser jeg noe flott og positivt ut av det du skriver fordi jeg bruker et annet syn enn deg når jeg leser. Slik er deg også med deg og ditt vesen. Selv om du ser deg på din måte, vil andre se deg på sin måte (sitt syn) og finne andre detaljer å fokusere på som de synes er flott og fantastisk. 

Jeg heier på deg og livet og en vakker fremtid 

Dr. A. Kula