Statistikken sier mange mister, men hvem er disse?

[AnonymBruker]

Jeg mistet i uke 12 i fjor. På sykehuset fikk jeg høre at det er ganske vanlig, og enda vanligere enn vi antagelig tror. Særlig første gangen man er gravid. Over alt hvor jeg leser er det sååå vanlig med spontanaborter. Men hvem pokker er disse menneskene og hvor er de? I løpet av de to siste årene, og særlig det siste året, har MANGE jeg kjenner blitt gravide og alle får barnet. Hvor er disse andre som mister? På mitt mest irrasjonelle tror jeg nå at etter jeg mistet har folk sluttet å miste. For alle får søte små babyer. Bortsett fra meg. Og jeg begynner å føle meg ganske ensom og alene på det området. 

Måtte bare få utløp for frustrasjon. 

 

Anonymkode: 5554a...233

[AnonymBruker]

Jeg har selv hatt 6 SA, og kjenner flere andre som har hatt SA. Men de fleste forteller jo ikke det til alle. Og mange mister tidlig, så de har ikke engang rukket å fortelle det til andre. Men mener det er så mange som 25% som mister.

Anonymkode: f5acb...4a2

[AnonymBruker]

Jeg har en søt baby, men mistet to ganger først. Mistet før jeg fortalte noen om graviditeten begge gangene. Uke 6 og 8. 

Anonymkode: 609e0...378

[A4-livet]

Selv har jeg fortalt det til mange, ikke for å få sympati men nettopp fordi så få tør å snakke om det. Og da får man plutselig høre at andre har mistet også. Uke 12 er ganske sent da, kan tenke meg at det er ekstra tøft

[AnonymBruker]

Det er nok fortsatt mange som mister, men det skjer så tidlig at man ikke hører om det.. De fleste har kanskje bare sagt det til mann og evt nær familie\venner.. Noen mister så tidlig at de tror det er en forsinket menstruasjon.

Nå er du i tillegg midt oppi det, og da er det ikke rart at du kun ser babyer rundt deg.. Er som nygravide som kun hører om de som har opplevd en sa, og er redd for det.. Er det man legger merke til.

 

Du er ikke alene om det du har opplevd. <3

Anonymkode: 0f75a...ece

[Gjest O.G.]

Folk sier ikke noe om det fordi det er jo en grunn for at naturen kvitter seg av med det. 

[AnonymBruker]

Jeg tror de fleste holder det for seg selv. Av en eller annen grunn så blir det sett på som litt tabu. Jeg mistet i uke 8, men harikke fortalt det til andre en min mann og bestevenninne.

Anonymkode: c1708...9b3

[AnonymBruker]

Trådstarter her.

Jeg skjønner godt hvorfor folk ikke sier noe. Det er ikke noe jeg har fortalt så mange heller, men etter hvert som tiden har gått har jeg bestemt meg for å si det når folk maser som verst om ikke jeg skal få barn snart + jeg ønsker å redusere tabu rundt tema og kanskje finne noen som har samme erfaringer. Det er synd at det skal være så vanskelig å snakke om. Rasjonelle meg vet jo at jeg ikke er alene. På sykehuset sa de at over 30% mister, men at tallene er høyere dersom man inkluderer alle aborter før graviditeten er kjent. Men irrasjonelle meg (som er ca en gang i måneden) føler seg bare skikkelig alene. 

Anonymkode: 5554a...233

[AnonymBruker]

Jeg tror nok at det er et tema som er litt tabu, samtidig veit jeg om flere som har mista. Moren min, ei venninne, min svigerrinne, en kollega osv. Om temaet først kommer fram, har jeg opplevd at flere har fortalt om det, også godt voksne damer. Det er sikkert flere årsaker til at det er tabu, en er vel at "kvinnehelse" gjerne ikke ble snakket om før, en annen er kanskje at det er sårt for mange. Dersom en forelder eller ektefelle dør kan man snakke om det, men man snakker kanskje gjerne mer om det praktiske, ikke så mye om selve sorgen - man er kanskje redd for at folk synes det blir ubehagelig å høre om? Om man har en spontant abort har man jo ikke så mye "praktisk" og fortelle om, med mindre det skjedde så seint at det blir begravelse, man har liksom bare sorgen og det såre..

Anonymkode: 4a87a...5af

[La Luna]

Jeg synes det i det siste har vært veldig mye snakk om at dette er tabu å snakke om. For meg er det ikke tabu å snakke om i det hele tatt, men jeg har rett og slett ikke behov for det. Kommer det opp, kan jeg godt nevne det i en bisetning at jeg mistet, men utenom det har jeg ingen grunner til å skulle skrike ut om det til alle og enhver. Ja, jeg var gravid, og ja, jeg mistet. Det behøver ikke å være tabu for alle bare fordi man ikke snakker om det :-) 

[AnonymBruker]

Jeg mistet selv i uke 11 nå i februar (førstegangsgravid) og satt (sitter) med samme følelse som deg. Trålte internett for svar og erfaringer og satt med følelsen av at det er ganske vanlig. Jeg har flere venninner og bekjente som har fortalt nyheten helt ned i uke 6, og jeg skjønner faktisk ikke at de turte fordi jeg nå anser risikoen for SA/MA som veldig høy. Men alle har de bært frem friske unger, så jeg kjenner litt på den samme(?) ensomheten som deg.

Har du fortalt det til noen? Jeg har ikke sagt det til så mange, men av de jeg har fortalt det til så har 1 vært gjennom det samme uten at jeg fikk vite det før jeg selv var åpen om det. Så godt mulig det er tabubelagt slik noen foreslår. 

Anonymkode: 45f02...1b1

[AnonymBruker]

Mistet i uke 6 før jeg ble gravid på nytt med verdens fineste☺

Anonymkode: 7cade...3f5

[Juvo]

Har det på samme måten. Har mistet to ganger, en SA i uke 8, og en MA i uke 12. Nå har jeg fått beskjed om at det nok blir vanskelig for meg å få barn(etter en operasjon) er kun 25 og det er en forferdelig følelse, spesielt når jeg vet om flere rundt meg som har blitt gravide og som ikke engang vil ha barnet.. Ønsker det så gjerne selv  

Fortalte kun kjæresten og en venninne, men ble så utrolig deprimert og lei meg av MA'en i Mars at jeg rett og slett måtte ringe mamma og de nærmeste og fortelle hva som hadde skjedd. Var en lettelse, men kunne jo finne på å gråte for alt og ingenting - spesielt når jeg så foreldre med babyer eller gravide....

Vi er nok flere i samme båt, men det er nok tabu for folk flest :/ 

[Tekopper]

Jeg har hatt 1 (muligens 2) SA, tror knapt jeg har nevnt det til noen, da jeg ikke føler behovet for å snakke om det. 

Men om noen vil ha en samtale om det kan jeg sikkert bidra, det er bare ikke tema jeg selv ville tatt opp.

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mistet selv i uke 11 nå i februar (førstegangsgravid) og satt (sitter) med samme følelse som deg. Trålte internett for svar og erfaringer og satt med følelsen av at det er ganske vanlig. Jeg har flere venninner og bekjente som har fortalt nyheten helt ned i uke 6, og jeg skjønner faktisk ikke at de turte fordi jeg nå anser risikoen for SA/MA som veldig høy. Men alle har de bært frem friske unger, så jeg kjenner litt på den samme(?) ensomheten som deg.

Har du fortalt det til noen? Jeg har ikke sagt det til så mange, men av de jeg har fortalt det til så har 1 vært gjennom det samme uten at jeg fikk vite det før jeg selv var åpen om det. Så godt mulig det er tabubelagt slik noen foreslår. 

Anonymkode: 45f02...1b1

Måtte fortelle det til begge foreldreparene - fordi vi to dager før hadde fortalt vi ventet barn. Og han ville gjerne fortelle det til sine søsken. En stund senere fortalte jeg det til tre venninner. Hvor den ene fortalte at hun hadde to venninner som hadde mistet. Deretter gikk det lang tid før jeg fortalte det til flere, men for ikke så lenge siden fortalte jeg det til et par kolleger fordi vi var inne på temaet, de kunne og fortelle om folk de kjenner som har mistet. Men det blir likevel litt fjernt når det er sånn "venners venner"-opplegg nærmest. For jeg kjenner ikke dem. Det er ingen man kan relatere til.
Høres ut som om vi har litt den samme tankegangen. 

Anonymkode: 5554a...233

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Juvo skrev:

Har det på samme måten. Har mistet to ganger, en SA i uke 8, og en MA i uke 12. Nå har jeg fått beskjed om at det nok blir vanskelig for meg å få barn(etter en operasjon) er kun 25 og det er en forferdelig følelse, spesielt når jeg vet om flere rundt meg som har blitt gravide og som ikke engang vil ha barnet.. Ønsker det så gjerne selv  

Fortalte kun kjæresten og en venninne, men ble så utrolig deprimert og lei meg av MA'en i Mars at jeg rett og slett måtte ringe mamma og de nærmeste og fortelle hva som hadde skjedd. Var en lettelse, men kunne jo finne på å gråte for alt og ingenting - spesielt når jeg så foreldre med babyer eller gravide....

Vi er nok flere i samme båt, men det er nok tabu for folk flest :/ 

Så leit å høre. Ønsker deg det beste fremover.

Anonymkode: 5554a...233

[Snurrepurre]

Jeg fortalte om min SA til tre nære venninner, nære kollegaer og mine foreldre. Ingen visste at vi prøvde, og vi hadde da prøvd i åtte mnd, så sorgen var stor når vi først ble gravide, men mistet bare dager senere. Ble sykemeldt i 2 uker fra dagen jeg begynte blø, og mamma var med meg til legen. For meg var det naturlig å ringe mamma, for jeg visste at hun hadde hatt en SA før hun fikk meg. 

Jeg tenker at for utenforstående må det se ut som en nøyaktig planlagt og smertefri vei til graviditet når det først skjer, fordi vi er i midten av tjueårene, vært gift et par år og ting er stabile. Når det egentlig har vært en LANG vei. Om en mnd krysser vi ett år som prøvere, og med en SA bak oss. 

Jeg kommer til å være åpen om jeg kommer inn på temaet med folk etterhvert, spesielt om jeg er så heldig og blir gravid etterhvert, men spontanaborten er ikke noe jeg annonserer.  

[AnonymBruker]

En ting er sikkert-du er ikke alene  TS.  Jeg mistet to ganger. Fortalte kun kjæresten min og moren min. 

Anonymkode: d6f33...c64

[Shinigami]

Mange mister før de i det hele tatt vet at de er gravide. Ellers er jeg enig med de andre her om at de som mister ikke forteller om det.

[Gjest Blondie65]

Jeg aner ikke hvorfor det er tabu.

Jeg kjenner mange som har mistet, og opplever at det er naturlig å si når temaet snakkes om. Jeg kjenner flere som har mistet flere ganger også.

 til deg, TS.