Mitt livs største mareritt er blitt realitet...

[Theano]

Min gode og fantastiske samboer og kjæreste gjennom de 10 siste årene har mistet sine følelser for meg og har ikke noe tro på at de kommer tilbake. Jeg har vært på forumet her under annet navn i flere år, men aldri vært veldig aktiv. Men nå kjenner jeg at jeg trenger KG, for nære venner har jeg ikke. 

Dette er realiteten:

- Vi har en datter på 9 mnd. Ønsker å høre fra andre som har gått fra hverandre med så små barn. 

-Han har gått og kjent på dette i et års tid, men ikke satt i gang noen tiltak selv, spilt skuespill på hjemmebane og er utrolig sliten av hele situasjonen nå. Jeg har ikke sett et eneste tegn på at han har slitt med usikkerhet på forholdet, han har vært som han pleier. 

- Han har forelsket seg i veilederen sin, og veilederen har vært med på flørten, intet fysisk. Men det gjør så forferdelig vondt at han er glad i noen andre og ikke i meg. Han løy om dette til å begynne med, for å "skåne" henne. 

- Vi har fått time til parterapi, men han har ingen tro på at vi kan fortsette forholdet. Har mine tvil selv også, er så sveket og såret.

- Har de siste ukene sett nye sider av han, som likegyldighet og egoistisk. 

- Jeg går hjemme uten inntekt etter endt foreldrepermisjon denne mnd. Skal fortsette med det siste året på master fra høsten, når jenta begynner i barnehage.

Det var virkelig ikke slik jeg så for meg livet, jeg skulle jo bli gammel med denne mannen. Vi skulle reise, kose oss, få flere barn, kjøpe oss hus. Jeg gledet meg til så mye! Livet raser sammen rundt meg og den bunnløse sorgen er grusom.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil med innlegget, trenger bare en plass å få skrevet ned ting(familien begynner å bli lettere lei av temaet), delt tanker og følelser, diskutert og få trøst og råd  

[bettsa]

Huff for en trist situasjon, livet blir ikke alltid slik vi forestiller det.

Ta kontakt med nav og undersøk hva du kan få i støtte som alenemor.  Det er første steg. 

 

 

[AnonymBruker]

Shit. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, vil egentlig bare trøste deg, men vet ikke hvordan. Jeg tror du bare må gi slipp, og gå videre. Det virker som kjæresten din vil det, og det er best at du begynner å tenke over hvilke muligheter du har. Håper det ordner seg for deg.

Prøv å se på det positive; tenk om dere hadde vært sammen i 10-20 år til, og han plutselig hadde våknet opp en dag og sagt at han mistet følelsene sine for deg for 10-20 år siden, og har vært utro alle de årene. Herregud, nei, sorry, men ser du poenget? 

Anonymkode: 669ef...815

[AnonymBruker]

Huff, skjønner dette er veldig vanskelig for deg.. Jeg har hatt kjærlighetssorg selv, men har ikke blitt forlatt grunnet noen andre. Men kan tenke meg at det er veldig vondt..

For meg høres det litt fjortis ut å forelske seg i veilderen sin og forlate hele familien for dette. Synes det er skikkelig dårlig gjort ovenfor deg å slippe den bomben så seint. Kanskje litt vanskelig å fikse det når han har latt det gå så langt? Ser for meg at han forlater dere og senere angrer når han innser hva han har gjort. Kanskje blir det ikke så spennende med den nye dama..

Men det viktigste er jo: Hva vil du? Hva føler du? Jeg kunne aldri vært sammen med noen som liker noen andre. Min eks var utro, og det var noe jeg ikke kunne tilgi. Men jeg synes det er fint at dere går i terapi og prøver. Men husk og tenk ove rhva du faktisk vil og trenger.

Anonymkode: 6014c...c73

[AnonymBruker]

Du vil komme deg over og igjennom det. Det er en tøff tid nå i noen måneder, kanskje ett år. Men det er utrolig hvor mye man kan tilpasse seg situasjoner. 

 

Oppmevde nesten det samme som deg for et par år siden. Samboeren og kjæresten min gjennom 6 år dro fra meg da jeg ble gravid. Dette var også som du beskriver mannen jeg ville leve livet med, bli gammel med å ha en familie med. Jeg var totalt knust de 4 første månedene, men jeg fokuserte på den ufødte babyen og gledet meg over det. Idag har jeg det utrolig bra sammen med sønnen min på 2 år. Jeg har også i ettertid sett ting jeg ikke så "da". Du klarer dette, du har en fantastisk datter som kommer til å gi deg så mye glede, det skjer mye fremover nå som hun nærmer seg året. Fokuser på det, men samtidig tillat deg å være lei deg. Jeg er sikker på at uansett hvor vondt og maktesløs du føler deg nå, du tenker kanskje at du aldri vil bli lykkelig igjen, så gjør du det, du blir glad igjen og du kommer over det. 

Klem 💕

Anonymkode: c5ccf...f5c

[AnonymBruker]

Stakkars deg, TS!!

Har opplevd noe lignende selv - han ble forelsket i ei annen dame på en videreutdanning han tok. Varte i flere år denne besettelsen. Han har forklart det med at han "ble sett". Men han har ikke innrømmet utroskap (selv om jeg har saftige mailer mellom dem som bevis). Her er det også bare løgn etter løgn som kommer.

Han virker ikke som han har følelser for meg mer. Ingen nærhet oss i mellom, og slik har det vært lenge. Vi er fortsatt gift (pga barn). Men jeg holder snart ikke ut lenger. Er utrolig bitter på at han kunne kaste det vi hadde så lett over bord. Ufattelig.

Selv om det er flere år siden jeg oppdaget dette, så sliter jeg med dette hver dag ennå. Siste "bevis " jeg har er to år gammelt -altså fem år fra dette startet. Vurderer å gå siden jeg ikke klarer å legge det bak meg. Hadde han lagt alle kortene på bordet, så hadde det vært håp om at ting kunne la seg reparere. Men det gjør han ikke - han tenker nok at det er "the smartest move" - å fortsette å benekte. Han tar SÅ feil. Det er det at han ikke legger seg flat og beklager som virkelig ødelegger. Tillitsbruddet er verst, samt det at han ikke forteller sannheten.

 

Føler SÅ med deg !

Anonymkode: df45d...8b0

[Theano]

1 time siden, bettsa skrev:

Huff for en trist situasjon, livet blir ikke alltid slik vi forestiller det.

Ta kontakt med nav og undersøk hva du kan få i støtte som alenemor.  Det er første steg. 

 

 

Nei, det har jeg virkelig fått erfart nå. Men føler meg noe heldig likevel, for opplevd svært få kriser som dette. Nav ble faktisk kontaktet idag, og det ser ut som om det å være student og aleneforsørger ikke var så ille økonomisk som jeg trodde. I allefall en ting som faller på plass

[Solsikke27]

Jeg lå på sykehuset, fødte en datter og var så lykkelig. Kom hjem til samboer og en to år gammel sønn to dager senere. Dagen i mellom, altså når min nyfødte datter var en dag gammel, var samboeren min utro. Med et blondt mehe(unnskyld.., men ingenting får meg til å forandre mening..) det ble slutt. Etter kort tid hadde han ombestemt seg, ville ha oss likevel, men sorry sam-for sent. Poenget mitt er, du kommer deg videre. Etter en tid ser han hva han mistet

[Theano]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Shit. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, vil egentlig bare trøste deg, men vet ikke hvordan. Jeg tror du bare må gi slipp, og gå videre. Det virker som kjæresten din vil det, og det er best at du begynner å tenke over hvilke muligheter du har. Håper det ordner seg for deg.

Prøv å se på det positive; tenk om dere hadde vært sammen i 10-20 år til, og han plutselig hadde våknet opp en dag og sagt at han mistet følelsene sine for deg for 10-20 år siden, og har vært utro alle de årene. Herregud, nei, sorry, men ser du poenget? 

Anonymkode: 669ef...815

Jeg er enig med deg i det  Men kjenner det er fryktelig vanskelig å gi slipp når man elsker en annen, vil så veldig gjerne at alt skal ordne seg. Men jeg ser jo at dette mest sannsynlig ikke vil ha noen annen løsning enn å forlate hverandre :´( Ja, du har et poeng der  Og takk for fine ord!

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff, skjønner dette er veldig vanskelig for deg.. Jeg har hatt kjærlighetssorg selv, men har ikke blitt forlatt grunnet noen andre. Men kan tenke meg at det er veldig vondt..

For meg høres det litt fjortis ut å forelske seg i veilderen sin og forlate hele familien for dette. Synes det er skikkelig dårlig gjort ovenfor deg å slippe den bomben så seint. Kanskje litt vanskelig å fikse det når han har latt det gå så langt? Ser for meg at han forlater dere og senere angrer når han innser hva han har gjort. Kanskje blir det ikke så spennende med den nye dama..

Men det viktigste er jo: Hva vil du? Hva føler du? Jeg kunne aldri vært sammen med noen som liker noen andre. Min eks var utro, og det var noe jeg ikke kunne tilgi. Men jeg synes det er fint at dere går i terapi og prøver. Men husk og tenk ove rhva du faktisk vil og trenger.

Anonymkode: 6014c...c73

Det verste er jo at hun ikke er interessert  så ser ikke for meg at det blir de to heller. Jeg vet ikke helt hva jeg vil jeg, følelseslivet kjører berg- og dalbane. Jeg ser jo for meg at å fortsette forholdet vil by på store utfordringer, vil jo alltid være redd for at dette skal skje igjen og fundere på hvem han snakker med på mobilen o.l. Jeg er spent på hva terapien gir oss, oppstart til uka(evighet med venting for å få time, så typisk). Takk for fine ord!

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Stakkars deg, TS!!

Har opplevd noe lignende selv - han ble forelsket i ei annen dame på en videreutdanning han tok. Varte i flere år denne besettelsen. Han har forklart det med at han "ble sett". Men han har ikke innrømmet utroskap (selv om jeg har saftige mailer mellom dem som bevis). Her er det også bare løgn etter løgn som kommer.

Han virker ikke som han har følelser for meg mer. Ingen nærhet oss i mellom, og slik har det vært lenge. Vi er fortsatt gift (pga barn). Men jeg holder snart ikke ut lenger. Er utrolig bitter på at han kunne kaste det vi hadde så lett over bord. Ufattelig.

Selv om det er flere år siden jeg oppdaget dette, så sliter jeg med dette hver dag ennå. Siste "bevis " jeg har er to år gammelt -altså fem år fra dette startet. Vurderer å gå siden jeg ikke klarer å legge det bak meg. Hadde han lagt alle kortene på bordet, så hadde det vært håp om at ting kunne la seg reparere. Men det gjør han ikke - han tenker nok at det er "the smartest move" - å fortsette å benekte. Han tar SÅ feil. Det er det at han ikke legger seg flat og beklager som virkelig ødelegger. Tillitsbruddet er verst, samt det at han ikke forteller sannheten.

 

Føler SÅ med deg !

Anonymkode: df45d...8b0

Tusen takk for fine ord og deling av egne erfaringer! Dumt at han ikke legger alle kort på bordet. Det var det her også, jeg sa klart i fra at nå fikk han fortelle alt, og det gjorde han ikke. Tillitsbruddet er verre enn det han har gjort(flørtet). 

[Theano]

1 minutt siden, Solsikke27 skrev:

Jeg lå på sykehuset, fødte en datter og var så lykkelig. Kom hjem til samboer og en to år gammel sønn to dager senere. Dagen i mellom, altså når min nyfødte datter var en dag gammel, var samboeren min utro. Med et blondt mehe(unnskyld.., men ingenting får meg til å forandre mening..) det ble slutt. Etter kort tid hadde han ombestemt seg, ville ha oss likevel, men sorry sam-for sent. Poenget mitt er, du kommer deg videre. Etter en tid ser han hva han mistet

Å shit, stakkar deg! For en dust! (Jeg er blond, kremt  Men veilederen var visst brunette). Det er det jeg gruer for at vil skje her også, håper jo egentlig at det vil skje også, for nå opptrer han bare som egoistisk og kald. Håper jeg har styrke nok til å ikke ta han tilbake om det skjer. Huff, slike situasjoner er vanskelige. Også har jeg(vi?) aldri forestilt meg(oss?) selv i en slik situasjon  

[AnonymBruker]

Du skal ikke se bortifra at det er nettop pga dette barnet dere akkurat har fått sammen. Dette begynte for han i tiden rett før du skulle føde. Var ungen planlagt fra begge?

Det kan hende at han føler seg totalt oversett av deg og du gir all opmerksomhet til barnet?

Har dere snakket om og vurdert om barnet kan være grunnen til at han nå føler det slik?

Anonymkode: 13f36...776

[AnonymBruker]

Hvordan har forholdet vært etter barn? Her har vi først funnet tilbake til hverandre nå og lille er 10mnd. Å få barn er altoppslukende og viser flere nye sider av partneren på godt og vondt. Kan dette være en virkelighetsflukt? "Lettere" å flørte og starte noe nytt og spennende enn å kjenne på det enorme ansvaret barn er. 

Vi ble litt på fleip enige om at skilsmisse var forbudt i babyfasen, men du som jeg skjønner at den fasen splitter par om man ikke finner en måte å komme seg gjennom og finne den nye hverdagen sammen...

Anonymkode: b2628...abe

[Lauge]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skal ikke se bortifra at det er nettop pga dette barnet dere akkurat har fått sammen. Dette begynte for han i tiden rett før du skulle føde. Var ungen planlagt fra begge?

Det kan hende at han føler seg totalt oversett av deg og du gir all opmerksomhet til barnet?

Har dere snakket om og vurdert om barnet kan være grunnen til at han nå føler det slik?

Anonymkode: 13f36...776

Henger meg på denne. Jeg tror definitivt det ligger noe i det.

TS, jeg føler så med deg, det må være så ufattelig tungt det du går gjennom. Sender en stor klem 💟

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du skal ikke se bortifra at det er nettop pga dette barnet dere akkurat har fått sammen. Dette begynte for han i tiden rett før du skulle føde. Var ungen planlagt fra begge?

Det kan hende at han føler seg totalt oversett av deg og du gir all opmerksomhet til barnet?

Har dere snakket om og vurdert om barnet kan være grunnen til at han nå føler det slik?

Anonymkode: 13f36...776

Hvis han er så blåst så er han ikke verdt tiden til ts uansett. Man kaster ikke bort et 10 år gammelt forhold fordi man føler seg oversett. Umodne manneskit.

Anonymkode: 55e7d...77a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du skal ikke se bortifra at det er nettop pga dette barnet dere akkurat har fått sammen. Dette begynte for han i tiden rett før du skulle føde. Var ungen planlagt fra begge?

Det kan hende at han føler seg totalt oversett av deg og du gir all opmerksomhet til barnet?

Har dere snakket om og vurdert om barnet kan være grunnen til at han nå føler det slik?

Anonymkode: 13f36...776

Er det mulig!?

Anonymkode: 627f2...499

[Arktis]

 

[LouiseLM]

3 timer siden, Theano skrev:

Min gode og fantastiske samboer og kjæreste gjennom de 10 siste årene har mistet sine følelser for meg og har ikke noe tro på at de kommer tilbake. Jeg har vært på forumet her under annet navn i flere år, men aldri vært veldig aktiv. Men nå kjenner jeg at jeg trenger KG, for nære venner har jeg ikke. 

Dette er realiteten:

- Vi har en datter på 9 mnd. Ønsker å høre fra andre som har gått fra hverandre med så små barn. 

-Han har gått og kjent på dette i et års tid, men ikke satt i gang noen tiltak selv, spilt skuespill på hjemmebane og er utrolig sliten av hele situasjonen nå. Jeg har ikke sett et eneste tegn på at han har slitt med usikkerhet på forholdet, han har vært som han pleier. 

- Han har forelsket seg i veilederen sin, og veilederen har vært med på flørten, intet fysisk. Men det gjør så forferdelig vondt at han er glad i noen andre og ikke i meg. Han løy om dette til å begynne med, for å "skåne" henne. 

- Vi har fått time til parterapi, men han har ingen tro på at vi kan fortsette forholdet. Har mine tvil selv også, er så sveket og såret.

- Har de siste ukene sett nye sider av han, som likegyldighet og egoistisk. 

- Jeg går hjemme uten inntekt etter endt foreldrepermisjon denne mnd. Skal fortsette med det siste året på master fra høsten, når jenta begynner i barnehage.

Det var virkelig ikke slik jeg så for meg livet, jeg skulle jo bli gammel med denne mannen. Vi skulle reise, kose oss, få flere barn, kjøpe oss hus. Jeg gledet meg til så mye! Livet raser sammen rundt meg og den bunnløse sorgen er grusom.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil med innlegget, trenger bare en plass å få skrevet ned ting(familien begynner å bli lettere lei av temaet), delt tanker og følelser, diskutert og få trøst og råd  

Det her fikk jeg helt vondt av å lese. Håper alt ordner seg for deg uansett hvordan du føler det er riktig. Ting blir bedre med tiden men når man sitter midt oppi situasjonen vet man som regel ikke sine arme råd. Har ikke så mye å melde, men kan kjenne meg igjen i flere punkter og hva som har skjedd. Her er jeg den svake som aldri klarer å sette ned foten når han kommer krypende tilbake, så ikke følg mitt eksempel. Heier på deg! 

[AnonymBruker]

Jeg er selv en jente på 19 år som fikk endt forholdet mitt med utroskap mellom kjæresten og venninnen min. Hadde så forferdelig kjærlighetssorg, men når jeg leser dette føler jeg meg rett og slett egoistisk som i det hele tatt kunne være så på bånn og synes så synd på meg selv. Min situasjon er ingenting i forhold, all respekt til deg TS.

Sender deg en god og varm klem. Jeg med lite erfaring har få råd å komme med, jeg håper alt vil ordne seg for deg. Det er nok av snille menn der ute som vil deg godt, en dag finner du denne mannen og vil bli så lykkelig over at du kom deg videre.

Anonymkode: 7f802...9b3

[Theano]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du skal ikke se bortifra at det er nettop pga dette barnet dere akkurat har fått sammen. Dette begynte for han i tiden rett før du skulle føde. Var ungen planlagt fra begge?

Det kan hende at han føler seg totalt oversett av deg og du gir all opmerksomhet til barnet?

Har dere snakket om og vurdert om barnet kan være grunnen til at han nå føler det slik?

Anonymkode: 13f36...776

Har selvfølgelig tenkt den tanken selv. Barnet var planlagt fra begges side. Han sier det ikke har noe som helst med banet å gjør, kun at hans kjærlige følelser for meg har forsvunnet. Ikke vet han hva som kan være årsaken heller, håper vi kommer frem til noe i terapien. For jeg tror jeg vil være redd for å gå inn i evt. nytt forhold om følelser bare forsvinner helt av seg selv. Jeg har tenkt mye på om jeg ikke har gitt nok oppmerksomhet, og kommet frem til at jeg gir like mye positiv og kjærlig oppmerksomhet til han som før jeg ble gravid og etter vi fikk barn  Vi snakket mye om det i svangerskapet også, jeg trodde vi var flinke til å kommunisere(helt til han har holdt det skjult for meg at han vært usikker i ett helt år). 

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan har forholdet vært etter barn? Her har vi først funnet tilbake til hverandre nå og lille er 10mnd. Å få barn er altoppslukende og viser flere nye sider av partneren på godt og vondt. Kan dette være en virkelighetsflukt? "Lettere" å flørte og starte noe nytt og spennende enn å kjenne på det enorme ansvaret barn er. 

Vi ble litt på fleip enige om at skilsmisse var forbudt i babyfasen, men du som jeg skjønner at den fasen splitter par om man ikke finner en måte å komme seg gjennom og finne den nye hverdagen sammen...

Anonymkode: b2628...abe

Forholdet har vært bra etter vi fikk barn, derfor er jeg selv så overrasket over at dette kom frem nå. Det har vært som vanlig, kanskje har samtalene dreid seg mer om barnet enn verdensproblemer, men akkurat i denne perioden så var vi begge forberedt på det. Jeg har selvfølgelig tenkt tanken at det kan være en virkelighetsflukt, og om det er det er jeg veldig lei meg og skuffet over at han sårer meg så dypt kun for å frasi seg noe ansvar. Han ønsker å ta så mye del i barnets liv som studiene gir rom for, og sier at han på ingen måte angrer på at vi valgte å få barn sammen. Jeg synes vi har vært flinke på å løse problemer som oppstår i fasene til barnet og har funnet en vei som fungerer for oss begge i den nye hverdagen. 

10 timer siden, Lauge skrev:

Henger meg på denne. Jeg tror definitivt det ligger noe i det.

TS, jeg føler så med deg, det må være så ufattelig tungt det du går gjennom. Sender en stor klem 💟

Takk for klemmen  Det er det vanskeligste jeg noensinne har vært borti (men forstår at andre har opplevd enda verre ting). Som sagt tidligere her, sier han i allefall selv at barnet ikke har noe med saken å gjøre. Mulig vi kommer frem til noe annet når vi får kommet i gang med parterapi.

9 timer siden, Arktis skrev:

 

Takk <3 

9 timer siden, LouiseLM skrev:

Det her fikk jeg helt vondt av å lese. Håper alt ordner seg for deg uansett hvordan du føler det er riktig. Ting blir bedre med tiden men når man sitter midt oppi situasjonen vet man som regel ikke sine arme råd. Har ikke så mye å melde, men kan kjenne meg igjen i flere punkter og hva som har skjedd. Her er jeg den svake som aldri klarer å sette ned foten når han kommer krypende tilbake, så ikke følg mitt eksempel. Heier på deg! 

Tusen takk for fine ord <3 Jeg håper og tror (iallefall akkurat nå, det går VELDIG opp og ned), at det går bra til slutt uansett utfall. Må vel ta tiden til hjelp, men ser for meg selv som en ensom 80 år gammel dame med flere katter og som fremdeles elsker denne mannen. Heldigvis har vi datteren vår <3

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er selv en jente på 19 år som fikk endt forholdet mitt med utroskap mellom kjæresten og venninnen min. Hadde så forferdelig kjærlighetssorg, men når jeg leser dette føler jeg meg rett og slett egoistisk som i det hele tatt kunne være så på bånn og synes så synd på meg selv. Min situasjon er ingenting i forhold, all respekt til deg TS.

Sender deg en god og varm klem. Jeg med lite erfaring har få råd å komme med, jeg håper alt vil ordne seg for deg. Det er nok av snille menn der ute som vil deg godt, en dag finner du denne mannen og vil bli så lykkelig over at du kom deg videre.

Anonymkode: 7f802...9b3

Huff, så grusomt! Du må ikke tenke du er egoistisk, situasjoner er ulike, men det er like vondt for det. Regner med det er kjærlighetssorg jeg føler på jeg også, en blanding mellom å føle seg overkjørt av en trailer og at noen river ut hjertet på meg og klipper det i stykker. Konstant klump i magen og halsen, tårer som sprenger på. Tusen takk for de fine ordene <3 Håper det går bedre med deg nå!

[Kristanna]

Så trist å lese  Men gi parterapien en sjanse. Terapeuten kan kanskje få mannen din til å se ting i et annet perspektiv og vinkle ting på måter han ikke har tenkt på frem til nå. Han lever sikkert i en slags boble nå, men den kommer jo til å sprekke til slutt. Det er helt sikkert. 

Håper det ordner seg for deg