Mor til en 18-åring som sliter.

[AnonymBruker]

Jeg syns du fokuserer for mye på sommerjobben. Jeg ville oppmuntret han til å gå folkehøyskole, det var et fantastisk og utviklende år i mitt liv! 

Anonymkode: 53547...130

[AnonymBruker]

Fra en som var i samme situasjon som sønnen din den gang; jeg er utrolig glad for at foreldrene mine ga meg tid og støtte til å jobbe meg gjennom sykdommen uten noe press. Jeg satte i mange år på mitt rom i mørket, uten å snakke med noen eller gjøre noe annet enn det jeg måtte. Døgnrytmen var opp ned, fordi jeg ville være alene. Var jeg oppe på natta og sov om dagen slapp jeg å forholde meg til foreldrene mine. Spilling, tv-titting, film og serier var min virkelighetsflukt, det var et sted hvor alle de vonde tankene mine ikke nådde meg og jeg fikk en pause fra dem. Rot og skitt "så" jeg ikke, og det brydde meg i hvertfall ikke fordi mine problemer var mye større enn rydding, jeg så ikke poenget med det. Bare for å nyansere det du beskriver han gjør.
Har dere som foreldre ikke vært i dialog med BUP i det hele tatt? Å snakke med behandler gir ofte foreldre en bedre forståelse av sykdommen, og ved depresjon er det veldig viktig å prøve å forstå hvordan personen faktisk har det.

Om foreldrene mine hadde begynt å presse meg for å stå på egne bein i denne perioden, hadde det nok endt mye verre enn det gjorde. Jeg hadde mer enn nok med å holde meg i live og å prøve å finne en mening med å leve, å tenke på hvordan jeg skulle klare meg økonomisk, forholde meg til studier/jobb og menneskene rundt meg, - ville knekt meg.
Man syr ikke puter under armene på barna sine ved å støtte dem i sykdom. Alle har ikke like forutsetninger, og jeg synes du skal støtte sønnen din med lommepenger om han velger å dra på folkehøgskole. Om han velger å dra er det selvfølgelig svært positivt i stede for å sitte hjemme.

Jeg synes du heller skal sette fokus på at han fullfører VGS, i stede for å tenke så mye på den sommerjobben, for det er ikke alle i samme situasjon som sønnen din som klarer det. All ære til ham. Prøv å ikke ha så mange forventninger til sønnen din. Han vet garantert hva du mener han burde gjøre, og det gjør ikke sykdommen noe enklere å håndtere at han vet han skuffer deg. Han viser mye initiativ ved å si hva han har lyst til (folkehøgskole, studier, jobb), så la han tenke og ta det i sitt eget tempo. Oppmuntre ham til å dra på folkehøgskole, det har vært svært positivt for mange unge jeg kjenner. Spesielt de med psykiske vansker har hatt godt utbytte av det.

Gutten er bare 18 år, det er ikke noen krise at han ikke kommer i gang med livet med en gang. Jeg begynte ikke å jobbe før jeg var 20 år, begynte å studere da jeg var 23 år. Det ble folk av meg også, selv om jeg trengte de årene hvor jeg ikke gjorde en dritt annet enn å være syk.

Anonymkode: 9c61d...435

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar.

 

Søknadsfristen for høyere utdanning er 15. april,  ikke 1. mars. 

Han ønsker ikke at jeg skal involveres i samtalene med bup. Der er han helt bestemt og det mp jeg bare respektere.

 

Saken er at han jo er "voksen" nå. Han er straks ferdig med videregående og hva nå? Om han for eksempel velger folkehøgskole fra høsten,  skal vi foreldre da sponse lommepenger?  Hvor går grensen mellom å hjelpe ham i en vanskelig tid og å sy puter under armene på ham? 

Anonymkode: 79660...322

Du som har valgt å sette ett barn inn i denne verden her, da er det ditt ansvar uansett om de er 4, 18 eller 99!!!

Selvfølgelig skal de stilles krav til, men du virker litt småhyserisk, det er mye press på unge i samfunnet i dag, la nå han få slappe av litt innimellom......folkehøyskole høres veldig bra ut i en slik situasjon... i alderen han er i, der de vokser slik trenger de mye hvile. hvis du phuser så er det ikke rart han blir ekstra deppa........

Anonymkode: 1baff...f22

[minister-mio]

Det er så bra at han går på skole og blir fulgt opp av bup. Jeg syntes det kunne vært jobben hans nå.

hvorfor er det så viktig at han skal få jobb

[Gjest GulSol]

Har sett mange blomstre av ett år på folkehøyskole, alle sier det var den beste tiden i livet deres. Angrer på at jeg ikke gjorde det samme selv. Tror det vil være veldig godt for han, en linje hvor de reiser til noen kule plasser og gjør morsomme ting, så får han utforske litt hvem han er sammen med andre i samme båt. 

Sommerjobb.. Mjæ, hadde det aldri selv og sommeren virket alltid så kjip for dem som måtte jobbe. Jeg tror å støtte han i året på folkehøyskole vil gi deg tilbake en mye sunnere, friskere og mer intuitiv og kjekk ungdom enn en sommer med svette og tårer. 

Lykke til. Husk at kosthold og aktivitet er viktige ingredienser i jakten på god psykisk helse, hva med å aktiviseres litt ekstra sammen før høsten? Fjellturer og all tid i natur er gull verdt for sinnet, kanskje vil han ta med en venn også? 

Igjen, mye lykke til med ungdommen! 

[AnonymBruker]

Hvis han har depresjon går det ikke over på tidsfrist. Kan han utsette studier, intensivere behandlingen sin og få litt karriereveiledning sålenge? Finne ut hva som er problemet, styrke psyken og så tenke jobb og studier. Kan ta opp igjen den tråden til neste år. 

Anonymkode: aff4f...a17

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar.

 

Søknadsfristen for høyere utdanning er 15. april,  ikke 1. mars. 

Han ønsker ikke at jeg skal involveres i samtalene med bup. Der er han helt bestemt og det mp jeg bare respektere.

 

Saken er at han jo er "voksen" nå. Han er straks ferdig med videregående og hva nå? Om han for eksempel velger folkehøgskole fra høsten,  skal vi foreldre da sponse lommepenger?  Hvor går grensen mellom å hjelpe ham i en vanskelig tid og å sy puter under armene på ham? 

Anonymkode: 79660...322

Jeg går lutt mot strømmen her:

Jeg hadde på hans alder hatt en oppvekst som er nokså fundamentalt annerledes på en negativ måte - som jeg slet ganske hardt med ettervirkninger av.

Jeg ble kastet ut hjemmefra, og måtte klare meg selv.

Føltes det bra? Nei. Skulle jeg ønske jeg hadde foreldre som var tilstede og gav meg en annerledes start? Selvsagt. Jeg fikk i tillegg en kronisk sykdom som gjorde at jeg ble ute av stand til å funke normalt, og måtte likevel kare meg selv økonomisk. Det var steinhardt, men lærte meg virkelig ganske mye. 

Samtidig så synes jeg dette med å la ungdommer skulle ha et magisk friår, leve uten ansvar og kunne si i den alderen uten videre at livet er for tøft til at man kan takle det - vel. Sånn funker ikke virkeligheten.

I ditt tilfelle ville jeg ikke presset på for noe, men heller ikke gitt ham masse støtte økonomisk som han faktisk ikke vil få i den virkelige verden. Foreløpig er det ikke erklært at han er sterkt avvikende helsemessig fra de fleste andre ungdommer.

Det er kjipt å føle press og stress, men det er ikke noe som går over i voksen alder - tvert imot. Da stilles man krav og forventninger om ganske mye større ting. Ungdomstiden er en forberedelse på det, og det handler vel om å gjøre barna sine i stand til å ta vare på egen helse, økonomi og livssituasjon.

Så: jeg hadde gjort det klart at jeg ikke kom til å presse ham, men at det samtidig var slik at han snart må kunne klare seg selv på egne ben uansett helsesituasjon - dessverre. Det er ikke sånn at samfunnet rundt støtter en når livet svinger opp og ned, ingen betaler regningene dine og ingen står klar med et stort apparat. 

Han må lære seg at ting ikke ordner seg helt av seg selv, men samtidig at dere jo støtter ham rent personlig. 

Han trenger lære at han kan snakke med dere, men ikke at dere betaler en masse ekstra greier for ham når han begynner å nå alder for  ta høyere studier og klare seg på egenhånd.

Fortsatt har dere vel forsørgeransvar, men det kan tenkes at han er en av de som trenger møte en vegg før han endrer på handlingene sine.

Jeg var kronisk syk, måtte studere fulltid og jobbe ved siden av - engasjerte meg frivillig og stod steinhardt på for å få mat på bordet og sikre meg en jobb ved ferdig utdannelse. Det er sånt man lærer seg gradvis, ikke umiddelbart når man fyller 17 eller 21 år.

Mange "trenger" dessverre gå litt på trynet og se konsekvensen av manglende planlegging - og det hjelper ikke at dere står på sidelinjen og maser om "hva var det vi sa". La han skjønne disse tingene selv, og lære gradvis.

Han kommer neppe til å være helt frisk og uten jobb som 30 åring - og det er slettes ikke sikkert at denne depresjonen er noe annet enn midlertidig, noe som kan bedres ved samtaler. 

Det er også noe med å lære seg at livet ikke fungerer sånn at "resten av verden er lykkelige" - jobb og hverdag må man ha med mine man er erklært ufør. Inntil da må man bare bite tennene sammen og ta en dag av gangen.

La han lære det av seg selv - det er eneste måten å gjøre det på.

 

Anonymkode: 670e2...bd0

[AnonymBruker]

Kanskje et år på folkehøgskole hvor han bor borte,  får være litt selvstendig? Og rett og slett får være en ungdom. Eller ta skole i utlandet og oppleve litt?  

Anonymkode: 2809f...b6d

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg har lest alt, flere ganger. Godt å lufte tankene for noen ukjente. 

Det er selvsagt mer enn det jeg har fortalt,  og sommerjobb har jeg egentlig mast lite om i år (men det får jo endel fokus når jeg skriver her, så forstår om det ser ut som om det er veldig viktig for meg). 

Uansett,  jeg er også veldig positiv til folkehøgskole! Prøver å ikke mase ang det, tenker at han må ville det selv.  Men vi har sett på litt alternativer og diskutert litt. Om han ikke klarer å jobbe i sommer skal jeg med glede sponse lommepenger om han vil på folkehøgskole,  men  hvis han kan jobbe så synes jeg han skal det. Sånn jeg ser det er det forskjellen på å støtte og på å skjemme bort.

 

Uansett ikke enkelt.  Og noe er jo vanlig undomsforelderfrustrasjon også.. Må forsøke å finne den rette balansen og si beklager når jeg tråkker over.  Kommunikasjon er nøkkelen til mye, men det er jammen ikke enkelt alltid!

Anonymkode: 79660...322

[AnonymBruker]

Bare søk over alt etter sommerjobb. Øv på intervju sammen med ham, og se over søknadene hans. Han kan registrere seg hos vikarbyrå også. 

Et år med folkehøgskole hadde nok gjort ham godt  han får lån fra Lånekassen da, så du trenger ikke sponse så mye lommepenger der, men du kan jo betale for togbilletten når han skal hjem på besøk og sånn.

Anonymkode: 060f6...91f

[Raven Emerald]

Ryddet for avsporinger.

Raven Emerald, mod.

[ablaze]

Jeg har arbeidet med rekruttering og må ærlig talt si at de uten arbeidserfaring stiller mye dårligere enn de med i mine øyne. Dette er i utgangspunktet ikke for å være vanskelig, men i den jobben jeg skulle finne folk til, så la jeg vekt på å kunne ta i et tak, stå opp tidlig, møte på jobb (lite fravær) og få "skitne fingre". 

Jeg forstår at en 15-16-åring kanskje ikke ser dette, men en 18-19-åring burde forstå dette. Ikke minst så gir arbeidserfaring også attester og kontaktpersoner. Igjen - dette er ikke stygt ment, men en person med kun mamma eller pappa som referanse stiller dårlig i forhold til f.eks noen som har hatt jobb samme plass hver sommer og med super referanse. Jeg vet at det noe plasser er umulig å få sommer/deltidsjobb, men slik er det bare..

[MapleSirup]

3 timer siden, ablaze skrev:

Jeg har arbeidet med rekruttering og må ærlig talt si at de uten arbeidserfaring stiller mye dårligere enn de med i mine øyne. Dette er i utgangspunktet ikke for å være vanskelig, men i den jobben jeg skulle finne folk til, så la jeg vekt på å kunne ta i et tak, stå opp tidlig, møte på jobb (lite fravær) og få "skitne fingre". 

Jeg forstår at en 15-16-åring kanskje ikke ser dette, men en 18-19-åring burde forstå dette. Ikke minst så gir arbeidserfaring også attester og kontaktpersoner. Igjen - dette er ikke stygt ment, men en person med kun mamma eller pappa som referanse stiller dårlig i forhold til f.eks noen som har hatt jobb samme plass hver sommer og med super referanse. Jeg vet at det noe plasser er umulig å få sommer/deltidsjobb, men slik er det bare..

Man kan ikke bedømme hva folk burde forstå i den alderen der.

Det er veldig høy prosent av ungdommer i 18-19 års-alderen som sliter med depresjoner og/eller er svært umodne når det gjelder å tenke fremover. 

Selv har jeg hatt 3 ungdommer i hus, og nr. 4 er på vei til å bli en  Min ene sønn var usedvanlig vanskelig. Det var som om han mistet vettet i puberteten og brukte lang tid på å finne det igjen!. Et annet barn var stille og deprimert lenge. 3 mann var helt "seg selv" igjennom disse årene.

Det er vanskelig å finne balansen i å stille de rette kravene. Ungdommer har ikke alltid samme fornuft eller realitetsorientering som de senere får som voksne. Noen må loses igjennom, andre går for egen maskin. Vi foreldre må prøve og feile, og prøve noe nytt innimellom. En lang periode gjorde jeg ikke annet enn å feile, med de beste intensjoner.... Mye fordi jeg måtte lære meg at fornuften faktisk manglet; altså det kognitive ikke var tilstede. 

Dette med jobb ser jeg ikke på som så veldig viktig i denne tiden. Jobb ordner seg uansett etterhvert. Ja, det er sikkert fordel at de har litt på CV\ en fra sommerene, men livet stopper ikke opp uten heller.