Noen tanker i uke 35+4, første gangs

[AnonymBruker]

Høygravid faktisk. Kjenner godt at ting skjer i magen, frøkna vokser, sparker og er super aktiv, selv om d står i all informasjon at d blir dårligere plass og tregere bevegelser, kan ikke si at jeg har merket noe til d. Full baluba døgnet rundt!

Svangerskapet av vært så og si uproblematisk. Har ikke vært kvalm, men har vært så sykt trøtt. Første trimester kunne jeg sovet døgnet rundt, andre trimester ble d bedre, men fikk plutselig trøttheten veltende over meg igjen i uke 23-24. Fikk 40% sykemelding for å ha bedre tid på morgenen og sove mer. Noe som hjalp noe. 

Ikke hatt blødninger, smerter eller andre plager. Så føler meg ganske heldig. Men d er en ting som har plaget meg. Og som gjorde at min 40% sykemelding gikk til 100%. 

Jeg føler ingen glede over å være gravid... Ingen glede over å være frisk og oppegående. Alle rundt meg, familie og venner og kollegaer er så glad og gleder seg, strikker klær, planlegger gåturer, klapper i hendene og sender meldinger. Mens jeg sitter og er deppa...! Og verre blir d etterhvert som magen vokser. Jeg blir helt dårlig av å tenke på barselgrupper og barnesang, termingrupper på Facebook, men jeg tvinger meg til å prøve å la andres graviditetsglede smitte over. 

Ikke misforstå, jeg angrer ikke... Vi har planlagt dette og jeg har alltid ønsket meg barn. Har verdens beste samboer, som vet om alt dette. Jeg har en lege som tar dette på fulle alvor og satt i gang samtaleterapi nå i svangerskapet og oppfølgning når frøkna kommer. Min samboer sa faktisk noe som dekker d meste.  "Solstråla mi har slokna". D er sånn jeg føler d, og er skikkelig skuffa over meg selv... Tenkt at jeg skulle få depresjon i svangerskapet, som er den sprudlende gledessprederne i gjengen... 

Men nå er d max 5uker igjen før lille frøken kommer. Jeg har ikke tenkt å gå en time over termin. Og jeg håper og krysser fingrene for den berømte bryteren som slås over, at morfølelsen bare lander pladask inn i meg og at verden blir lyst og trivelig igjen! 

Da fikk jeg ut noen tårer i dag også... 

Anonymkode: 59488...6d2

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: 017b0...eb9

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har heller ikke vært "lykkelig gravid", selv om begge barn er planlagt og sterkt ønsket. Det er flott at du får oppfølging! Jeg vil bare råde deg til å ikke forvente en bryter som slås på ved fødsel... Tilknytningen kan for flere ta lengre tid, jeg synes det var vanskelig med liten baby. Nå som førstemann er 2 år er det helt fantastisk!

Gjør ting i ditt tempo i permisjonstiden, barselsang og termingrupper er ikke nødvendig. Barselgruppe kan være ok, gi det et forsøk og dropp det hvis det ikke er riktig for deg  

Anonymkode: 85f9e...4ec

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Anonymkode: 017b0...eb9

 

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg har heller ikke vært "lykkelig gravid", selv om begge barn er planlagt og sterkt ønsket. Det er flott at du får oppfølging! Jeg vil bare råde deg til å ikke forvente en bryter som slås på ved fødsel... Tilknytningen kan for flere ta lengre tid, jeg synes det var vanskelig med liten baby. Nå som førstemann er 2 år er det helt fantastisk!

Gjør ting i ditt tempo i permisjonstiden, barselsang og termingrupper er ikke nødvendig. Barselgruppe kan være ok, gi det et forsøk og dropp det hvis det ikke er riktig for deg  

Anonymkode: 85f9e...4ec

Takk for klem og gode råd! 

Rart hvordan hjerne og kropp ikke prater sammen! Jeg smører meg med tålmodighet, og forventer ikke at hjernen kobler deg på første dagen! Bare håper jeg slipper å vente lenge! Jeg tror jo d skal bli en fin tid fremover, jeg bare ser d ikke helt for meg nå... 

Anonymkode: 59488...6d2

[Niennas]

Det er VELDIG MANGE som synes det er vanskelig å faktiske forstå at det er barnet ditt inni magen, og at dette kommer til å bli en person du skal ha i livet ditt resten av livet. Det er også vanskelig for mange å bli glad i noen man ikke har møtt.

 

Når frøkna først er ute så kan det slå begge veier. De fleste føler en enorm kjærlighet med en gang (jeg var nødt til å sove først, tror ting ble bedre bearbeidet da). Husk at kroppen din blir styrt veldig av hormoner, og de raser rundt etter fødsel. Du er designet for å bli glad i og passe på barnet ditt, slik at menneskeheten overlever

Når det er sagt så er det slitsomt med babyer. De er hensynsløse, krevende og når man er både opp og ned på grunn av hormonene så kan det være tungt å gi så mye av deg selv, når du ikke føler at du blir verdsatt. 

 

Alt er normalt. ikke vær redd for disse følelsene, de kommer nok når babyen kommer. Men hvis ikke, så be om hjelp. Det er ikke noe galt med deg, men av og til tar det lenger tid