Gå til innhold

På tide å avslutte forholdet?


hypes

Anbefalte innlegg

Jeg sitter i en veldig vond situasjon nå, og jeg er så forvirret. Jeg er i et forhold som nå har vart snart to år, med en gutt som på mange måter er verdens beste. Vi har vært gjennom uvanlig mye dritt vil jeg si - begge har såret hverandre mange ganger, men vi har tilgitt hverandre og klart å leve med det. Men så gikk han laangt over streken for noen måneder tilbake.. Da gjorde jeg det slutt, men så begynte vi å tekste å prate igjen ganske fort, og det endte med at jeg gikk med på å prøve en aller siste gang. 

Vi har hele veien vært to som må jobbe hardt for å få det til. Vi er veldig forskjellige - han har ADHD, mens jeg er jo det motsatte, i tillegg til å være en sykt følsom person, på grensen til hypersensitiv vil jeg si. Vi har hatt mye problemer med at vi misforstår hverandre. Men etter såpass tid vi har vært sammen nå, er jo ting mye bedre og vi kjenner hverandre veldig godt. Jeg merker det er en utrolig god følelse å være i et forhold hvor man kjenner hverandre nærmest ut og inn. 

Men, hele veien har han ikke vist meg ordentlig respekt. Han har tråkket på meg, ved å si mye nedlatende ting og være veldig brå. Han har tatt meg for gitt. Noe jeg flere ganger har påpekt, alt dette - men han har ikke sett det selv. Jeg har på en måte bare vendt meg til tanken, skyvd den vekk og på en måte tenkt at "han har vel respekt for meg, han tar meg vel virkelig ikke såå for gitt" osv.. Han har neppe behandlet meg slik bevisst, det er jeg temmelig sikker på. Det er nå, etter jeg gjorde det slutt og han faktisk innså at han hadde mistet meg og det vi hadde sammen, at han har endret seg mye. Han har kort fortalt blitt en mye mer vennlig kjæreste. Han verdsetter meg mer, vi ringes oftere, han tekster meg mer. Vi bodde jo sammen, og jeg flyttet ut etter at han dreit seg ut. Det gjorde han skikkelig deprimert, men nå har han heldigvis kommet seg en del opp igjen. Jeg kommer neppe til å flytte inn med det første, jeg vil at han skal forstå alvoret i det han har gjort. Men det verste er kanskje det at jeg vet ikke om jeg har lyst til å flytte inn med han igjen.. 

Problemet er at jeg nå spør meg selv om det er for sent. Har han tatt meg for gitt og gitt faen i meg for lenge? Har jeg følt meg tråkka på for lenge? Selv om jeg aldri har elsket en kjæreste så høyt, må jeg innrømme at jeg også har et bittelite hat rettet mot ham i bunnen etter hvordan han har behandlet meg. Nå er det jeg som ikke jobber for forholdet, jeg som ikke bryr meg, jeg som ikke ringer, jeg som ikke kjærtegner eller jobber for at forholdet skal vare.. Jeg blir sur på han for alt og ingenting, når han spør meg om jeg for eksempel kan massere han eller gjøre han en liten tjeneste blir jeg sint inni meg. Jeg skylder ikke deg noen ting?! tenker jeg inni meg. Jeg ser det selv. Jeg føler meg skikkelig fæl. Når jeg er hos han gråter jeg meg i søvn fordi jeg er redd ting aldri blir som før. Fordi jeg ikke klarer å gi noe av meg selv lenger, jeg bare orker ikke. Når vi sitter sammen en kveld prater vi nesten ikke, det er så stille, vi er som to sjenerte tenåringer som ikke kjenner hverandre. Jeg har blitt så taus rundt ham. Jeg merker at jeg har mistet mye av følelsene mine for ham. Jeg vet ikke lenger om det er ham eller tryggheten jeg liker. Eller om jeg liker det i det hele tatt! På den annen side er han faktisk den jeg så for meg å gifte meg med, har sett for meg at vi skulle bli gamle sammen.. Det har jeg ikke sett for meg med noen andre. Jeg har vært i et par forhold før, ikke like seriøse som dette riktig nok, men det ene varte halvannet år ca. Forskjellen var at da visste jeg med sikkerhet at nå går det ikke lenger! Jeg bare visste det! Fyren gjorde meg enten kvalm, eller så så jeg bare ikke for meg noen framtid, eller jeg hadde ingen følelser igjen. Her har jeg fortsatt følelser, men jeg vet liksom ingenting. Jeg er så utrolig forvirret. :( 

Derfor spør jeg dere.. Er det håp?? Kan vi få forholdet på fote igjen? På mange måter er det ikke noe jeg heller vil. I så fall - hva kan jeg gjøre? Hvordan kan jeg få meg selv til å gi av meg selv igjen? Det er ikke riktig av meg å være i et forhold hvor jeg ikke er sikker, det er ikke rettferdig mot ham, det vet jeg. Jeg er nødt til å ta et valg - enten gå all inn, eller ende det. Dette er så grusomt. Å føle jeg må ta et sånt valg med en jeg har delt så mye med.. En jeg elsker så høyt.. Er det noen som har vært i samme eller en lignende situasjon? Setter stor pris på tilbakemeldinger og råd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Finn deg noen du vil være 100% lykkelig med heller. Jeg ville gått.

Anonymkode: 152d9...4b1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ikke giddet med den fyren. Hva er sannsynligheten for at ting kommer til å bli bra? Mest sannsynlig vil det gå i samme tralten, og du vil bli skuffet gang på gang. 

Anonymkode: 4785f...d3e

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Finn deg noen du vil være 100% lykkelig med heller. Jeg ville gått.

Anonymkode: 152d9...4b1

kan man virkelig være 100% lykkelig med noen? 

Anonymkode: 5d260...7f8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter 15 års ekteskap har jeg funnet ut at det ikke er mulig å være 100% fornøyd i et forhold.

Kunsten er å selv se hvilke negative sider man kan -og ikke kan leve med i det lange løp. Det er det jeg mener at du bør finne ut av TS. Forsøk å se for deg dette...det du er i nå...i 5, 10 år til. Hadde du orket det eller ville du ønsket en forandring til det bedre?

Er det noe dere kan gjøre for å fikse dette, prøv. Hvis ikke..se for deg noen dealbraker grunnpilarer du MÅ ha i et forhold for at du skal kunne være lykkelig i ''all evighet'' med noen. Alt det andre er småting man kan bli enige om eller bestemme seg for å leve med men grunnpilarene vil alltid være like for deg.

Pr. definisjon skal et forhold bygges på blant annet respekt. Føler du at det mangler, vil du etter hvert enten tro det selv (at du ikke fortjener respekt) og miste deg selv...eller bryte.

Ja, jeg gikk ut av mitt ekteskap fordi jeg manglet noen av grunnpillarene. Den ene var GOD kommunikasjon.

 

Lykke til :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

kan man virkelig være 100% lykkelig med noen? 

Anonymkode: 5d260...7f8

Happiness is a state of mind, and not subject to gradation. Til en viss grad, så mener jeg at man enten er lykkelig, eller så er man ikke det. På samme måte som at et forhold/relasjon enten gir deg en netto positiv innvirkning på livet, eller ikke.. Er et forhold så slitsomt at man faktisk går rundt og er bekymret, at det ødelegger flere dager i uken med krangling og dårlige følelser fra tidligere svik; da er det på tide å gå, om man tenker rasjonelt.

Så er ikke følelser rasjonelle da, desverre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

kan man virkelig være 100% lykkelig med noen? 

Anonymkode: 5d260...7f8

Jeg var i et forhold (4 år) der det var opp og ned hele veien. Heldigvis gikk vi hver vår vei til slutt. Veldig likt der forholdet du beskriver. Og slik burde det ikke være. 

Med min mann er jeg trygg, føler meg verdsatt hver dag og vi har det veldig godt sammen. Ler mye og løfter hverandre opp. Ja, vi har dårlige perioder, men å trekke hverandre ned er noe vi aldri gjør! 

Anbefaler deg å lese det du har skrevet, og se hva du ville svart utenfra til en person som har det slik. 

Jeg så det ikke selv, men vet at jeg burde forlatt eksen lenge før. Nettopp fordi vi ikke var gode for hverandre. 

Anonymkode: dacc2...2ca

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...