Angst, depresjon og panikk som påvirker det å jobbe

[Kittykat]

Er i arbeidstrening via nav, men det går ikke så greit denne gangen. Angsten har tatt fullstendig overhånd og jeg gruer meg til å gå på jobben. I mars i fjor så var jeg også i arbeidstrening og det gikk strålende, men det var i en liten butikk og sjefen var utrolig grei, var blid og strålende hele tiden. Det var fullt kjør fra start til slutt om dagene. Er ringehjelp på denne jobben og fra sommeren av så kan jeg få 2 faste dager i uken og det har jeg sagt ja til, fordi jeg per i dag ikke har noe som helst.

Denne gangen så er det i en dagligvarebutikk jeg skulle være i, men jeg orker det rett og slett ikke. Jeg føler det blir for mye ansvar, jeg orker ikke å klistre på meg et smil for kundene og de andre som jobber i butikken. Jeg er psykisk utslitt etter endt dag, som bare er på 4 timer. Jeg går med en klump i magen. Men i går måtte jeg bare kaste inn håndkleet og si til nav at dette går ikke pga angsten og at jeg gruer meg til arbeidsdagen. I dag har jeg ikke gått på jobben og jeg tør ikke å svare telefonen når sjefen der ringer heller (har heller ikke tlf nr til sjefen) Har sagt i fra til nav og de skal ringe meg senere.

Jeg går på aap og det varer til midten av mai og etter det, så må jeg klarer meg selv. Jeg sliter virkelig og føler meg råtten pga dette med tanke på nav, men samtidig så orker jeg ikke situasjonen på jobben.....

Har vært til psykolog i 2 omganger, men det har ikke virket noe særlig. Jeg har diagnosene panikkangst, depresjon og unnvikende personlighetsforstyrrelse. Den siste høres jo forferdelig ut, men den trengte ikke å bety noe. Det kunne bare være sånn man er til vanlig og jeg er sjenert og holder meg for meg selv og har alltid vært sånn.

Jeg er veldig bekymret for framtiden min og vil jo bidra til økonomien vår jeg og, men pr i dag så går det rett til helvete. Jeg føler meg grusom ovenfor samboeren min og barna våre pga dette. Det siste jeg vil er å havne på uføretrygd. Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde et skikkelig svar på hva som egentlig er problemet mitt enn bare angst for angst kan bety mange ting. Og hos meg så kan hva som helst utløse den. Har også hatt dette i mange år, så det har påvirket livskvaliteten min veldig.

Ble et langt innlegg. Kudos til deg hvis du kom så langt

Er det noen som har gått igjennom det samme?

Endret 13. februar 2016 av Kittykat

[AnonymBruker]

Når du sier psykolog i to omganger; har det vært konkret eksponeringstrening?

Type med oppfølging fra en ledsager - eller eksempelvis oppfølging i tillegg gjennom IPS eller liknende?

Jeg hadde angst og panikkanfall i ganske mange år som en bieffekt av medisiner(som igjen gjorde at jeg ikke helt klarte bli kvitt angst for angsten osv).

Jeg kjempet i endel år med det, og jeg vil si at det nok tok...tja....6-7 år å endre handle- og tankemønstre såpass at jeg merket drastisk endring. Og da snakker vi jenvlig psykolog, eksponering, stadige forsøk på å "skjerpe meg" osv. Veldig lite virket egentlig.

Men, så flyttet jeg til Oslo og søkte meg inn på DPS og forklarte der at jeg ikke hadde vært helt fornøyd med terapi tidligere fordi det var såpass lite fokus på eksponering - det var mest samtaler generelt, og det hjalp meg åpenbart ingenting.

Da fortalte hun om muligheter til å ha med seg en person til eksponering om jeg ønsket - gradvis tilvenning.

Jeg trengte det ikke da fordi jeg iløpet av det halvåret ble drastisk bedre, men jeg ble veldig overrasket over hvor store forskjeller det var på behandlingsopplegg.

I min forrige by gikk det på ordinære samtaler - og det hjalp jo meg ingenting. Når jeg så fant ut hvor annerledes tilbudet var der jeg bor nå så tror jeg at jeg ville blitt langt raskere frisk om jeg bare hadde fått tilsvarende tilbud før - jeg hadde jo etterspurt det i flere år.

Det er jo ikke så komplisert, egentlig ganske enkelt - men det er vanskelig å gjøre det helt på egenhånd.

Jeg vet at Trondheim har egne opplegg som utelukkende driver eksponeringsterapi med ganske gode resultater, mener det har vært et eget program om det på TV2(?) for noen år siden.

Så: jeg lurer på hva slags terapi du har prøv, og hvor lenge - har du noen som følger deg opp på selve arbeidsplassen osv. Har du mentor - i det hele tatt.

Anonymkode: 64960...d51

[AnonymBruker]

Jeg glemte å legge til at jeg de siste to årene har vært deltaker i IPS og hadde en mentor jeg kunne snakke med i relasjon til jobb, som egentlig var "overflødig" for meg - men samtidig tror jeg det var den støtten jeg trengte for ikke å falle tilbake i gamle "angst" spor som ofte har skjedd før fordi jeg har prøvd å fremstå som "perfekt"(jobber i krevende bransje). 

Jeg opplevde det slik at når jeg kunne snakke med noen underveis om helt vanlige ting, så følte jeg at jeg ikke stod helt alene med et tungt press på meg. Og jeg ble faktisk overrasket, for det gikk så utrolig mye bedre enn det har gjort på mange år.

Kanskje tilfeldig, men jeg tror likevel det har hatt en sammenheng.

Anonymkode: 64960...d51

[Jolene]

Enig med AB over og eksponeringsterapi. Gikk du lenge til psykolog TS?

[AnonymBruker]

Jeg har vært der TS. Og jeg er nå "frisk". Det eneste som henger igjen er sjeldne perioder med ørlite angst.

Jeg gikk til jevnlige samtaler, eksponeringsterapi og gikk på medisiner over en periode på 1,5 år. Det var beinhardt når det pågikk, men gud bedre så verdt det!

Anonymkode: fe604...e05

[AnonymBruker]

Jeg hadde angst før og eksponering hjalp ikke. Jeg gikk bare konstant med en klump i magen, selv etter 5 mnd med jobb. For meg var det eneste som hjalp medisiner. Medisinene gjorde at angsten slapp taket, og etter det begynte mine normale følelser å holde seg i den angstfri modusen. Det lærte kroppen min hvordan være/ tenke for å ikke ha angst. Det var ganske rart å kunne ta bilen og kjøre uten å føle den ekle følelsen. Idag vil jeg si jeg er angstfri.

Anonymkode: 20e29...d37

[AnonymBruker]

38 minutter siden, Kittykat skrev:

I dag har jeg ikke gått på jobben og jeg tør ikke å svare telefonen når sjefen der ringer heller (har heller ikke tlf nr til sjefen) Har sagt i fra til nav og de skal ringe meg senere.

Jeg går på aap og det varer til midten av mai og etter det, så må jeg klarer meg selv. Jeg sliter virkelig og føler meg råtten pga dette med tanke på nav, men samtidig så orker jeg ikke situasjonen på jobben.....

Jeg er veldig bekymret for framtiden min og vil jo bidra til økonomien vår jeg og, men pr i dag så går det rett til helvete. Jeg føler meg grusom ovenfor samboeren min og barna våre pga dette. Det siste jeg vil er å havne på uføretrygd. Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde et skikkelig svar på hva som egentlig er problemet mitt enn bare angst for angst kan bety mange ting. Og hos meg så kan hva som helst utløse den. Har også hatt dette i mange år, så det har påvirket livskvaliteten min vekdig.

Er det noen som har gått igjennom det samme?

Så bra at du har gitt beskjed til NAV! Det første jeg håper du klarer å gjøre, det er å gi slipp på følelsen av at du er råtten. NAV er der for å hjelpe deg, og du har gjort og gjør så godt du kan! Jeg skjønner at du er bekymret for framtiden, men prøv å puste godt ned i magen og ta en ting ad gangen. Om du klarer, innfør en halvtime for dagen hvor du virkelig tenker så det knaker over alt du bekymrer deg for, og sett alle bekymringstanker på vent til den halvtimen. Hvor lenge har du gått på AAP? Ved utsikt til bedring og med arbeidsrettet aktivitet er det såvidt jeg vet mulig å søke utover de (jeg tror det var) fire årene som er det vanlige. Og så vil jeg på det sterkeste anbefale å gjøre et nytt forsøk med psykolog, i samarbeid med NAV og legen din. 

Jeg har vært i dine sko, men jeg var altfor sen med å gi beskjed om at arbeidstreningen ikke var noe god for meg, men heller gjorde meg og angsten min verre. Det om jeg har fungert i jobb eller ei har også vært veldig avhengig av hvem jeg har jobbet sammen med. Jeg har angst, tilbakevendende depresjoner, PTSD og unnvikende personlighetsforstyrrelse. Den unnvikende personlighetsforstyrrelsen gikk omtrent bort en lenge periode, men er nå tilbake på en liten visitt siden jeg har vært igjennom en stressende periode. Poenget mitt er at det går an å bli bedre!

Jeg får også følelsen av å lese innlegget ditt at du stiller strenge krav til deg selv? Det jeg håper er at du kan senke disse kravene. Nå er du i en arbeidsutprøvingsperiode, ingen forventer at du er perfekt. Ikke når du er i ordinært arbeid heller, for den saks skyld  Jeg tror at det å dempe kravene kan dempe angsten, og å gi slipp/begrense bekymringene kan dempe depresjonen. Stor klem og lykke til til deg!

Anonymkode: 3b3e0...9d7

[Kittykat]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så bra at du har gitt beskjed til NAV! Det første jeg håper du klarer å gjøre, det er å gi slipp på følelsen av at du er råtten. NAV er der for å hjelpe deg, og du har gjort og gjør så godt du kan! Jeg skjønner at du er bekymret for framtiden, men prøv å puste godt ned i magen og ta en ting ad gangen. Om du klarer, innfør en halvtime for dagen hvor du virkelig tenker så det knaker over alt du bekymrer deg for, og sett alle bekymringstanker på vent til den halvtimen. Hvor lenge har du gått på AAP? Ved utsikt til bedring og med arbeidsrettet aktivitet er det såvidt jeg vet mulig å søke utover de (jeg tror det var) fire årene som er det vanlige. Og så vil jeg på det sterkeste anbefale å gjøre et nytt forsøk med psykolog, i samarbeid med NAV og legen din. 

Jeg har vært i dine sko, men jeg var altfor sen med å gi beskjed om at arbeidstreningen ikke var noe god for meg, men heller gjorde meg og angsten min verre. Det om jeg har fungert i jobb eller ei har også vært veldig avhengig av hvem jeg har jobbet sammen med. Jeg har angst, tilbakevendende depresjoner, PTSD og unnvikende personlighetsforstyrrelse. Den unnvikende personlighetsforstyrrelsen gikk omtrent bort en lenge periode, men er nå tilbake på en liten visitt siden jeg har vært igjennom en stressende periode. Poenget mitt er at det går an å bli bedre!

Jeg får også følelsen av å lese innlegget ditt at du stiller strenge krav til deg selv? Det jeg håper er at du kan senke disse kravene. Nå er du i en arbeidsutprøvingsperiode, ingen forventer at du er perfekt. Ikke når du er i ordinært arbeid heller, for den saks skyld  Jeg tror at det å dempe kravene kan dempe angsten, og å gi slipp/begrense bekymringene kan dempe depresjonen. Stor klem og lykke til til deg!

Anonymkode: 3b3e0...9d7

I mai så har jeg gått 4 år på aap. Men jeg føler virkelig ikke at jeg ikke har tid til flere psykologer. Jeg fikk angst når jeg var i 20-årene og nå er jeg 38 år og det er ikke så mange årene jeg har igjen hvor jeg kan jobbe.... Men ny runde med psykolog osv så vil det gå et par år pga venteliste og behandling. I tillegg så har jeg 3 barn som skal tas vare på. Heldigvis så har jeg en samboer som tjener penger, men er redd for at det skal bli trøbbel f eks med barnevernet pga min situasjon til slutt fordi jeg sliter psykisk og går på aap. Og tror også at samboeren er litt lei hele situasjonen fordi han har dratt det økonomiske lasset alene i alle årene vi har vært sammen.

Jeg vet virkelig ikke mine arme råd. Jeg får ikke lov av nav å jobbe videre i jobben jeg var på under første arbeidstrening, fordi jeg måtte da bli ansatt, men nav vil gjerne at jeg skal prøve meg på 100% og på den første jobben jobbet jeg 6 timer 3 dager i uken, ca 60%. Og jeg trivdes så godt der og er veldig irritert på nav fordi jeg måtte slutte der fordi de sa det.

Men 100% vil ikke funke for meg pr i dag. Å jobbe 8 timer pr dag, hver dag orker jeg ikke tanken på når angsten gnager på  meg, mens 6 timer 3 ganger i uken funket utmerket. Men hva jeg mener angående det betyr jo ikke så mye. Jeg må gjøre som nav sier og de vil prøve meg i 100% jobb før noe annet.... Og det orker ikke jeg....

Endret 12. februar 2016 av Kittykat

[Kittykat]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Når du sier psykolog i to omganger; har det vært konkret eksponeringstrening?Så: jeg lurer på hva slags terapi du har prøv, og hvor lenge - har du noen som følger deg opp på selve arbeidsplassen osv. Har du mentor - i det hele tatt.

Anonymkode: 64960...d51

Jeg har ingen mentor på arbeidsplassen bortsett fra en saksbehandler som kommer innom nå og da. Har kun hatt prating hos psykologene, begge gangene, så har ingen eksponeringstrening.

Men jeg trivdes så godt i den førse jobben jeg hadde under første arbeidstrening, men fikk ikke lov å jobbe der lenger av nav fordi de vil at jeg skal prøve meg i 100% jobb. Den første jobben under første arbeidstrening var 6 timer 3 dager i uken, så den var på ca 60%.

[Kittykat]

1 time siden, Jolene skrev:

Enig med AB over og eksponeringsterapi. Gikk du lenge til psykolog TS?

Jeg gikk vel de klassiske 3 mnd begge gangene. Det gikk 3 år mellom første og andre gang hos psykologene. Jeg går på medisiner til daglig. Angsten min blir verre uten medisiner. Har gått på medisiner i en del år nå.

[Jolene]

1 minutt siden, Kittykat skrev:

Jeg gikk vel de klassiske 3 mnd begge gangene. Det gikk 3 år mellom første og andre gang hos psykologene. Jeg går på medisiner til daglig. Angsten min blir verre uten medisiner. Har gått på medisiner i en del år nå.

Da vil jeg anbefale deg å oppsøke psykolog igjen, for å få et opplegg som varer mer enn 3 måneder. 3 måneder er ikke mye i den store sammenhengen, dessuten virker det jo som om du trenger oppfølgning. Å gå rundt å ha det vondt, er ingen tjent med kjære TS

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Kittykat skrev:

Jeg har ingen mentor på arbeidsplassen bortsett fra en saksbehandler som kommer innom nå og da. Har kun hatt prating hos psykologene, begge gangene, så har ingen eksponeringstrening.

Men jeg trivdes så godt i den førse jobben jeg hadde under første arbeidstrening, men fikk ikke lov å jobbe der lenger av nav fordi de vil at jeg skal prøve meg i 100% jobb. Den første jobben under første arbeidstrening var 6 timer 3 dager i uken, så den var på ca 60%.

Nei, det tenker jeg er ett av "problemene" dine nå.

Slik jeg leser din situasjon så er overhodet ikke jobb ute av sikte for deg - men det kan tenkes at du har rett i at fulltid ikke fungerer.

Samtidig vet du ikke det før du har prøvd - dog er opptrapping essensielt, og jeg synes det er uheldig om du gjør dette uten oppbakking fra en slags mentor/terapeut etc.

Jeg synes ikke du har gjennomgått den terapien som faktisk er nøkkelen for de fleste - ikke alle, men de fleste. Nemlig eksponeringsterapi.

Mitt motto i hverdagen er også at jeg jo uansett ikke blir kvitt angst/depresjon eller hva enn som er feil - så jeg kan like godt iallefall ha en slags økt livskvalitet(eller; mindre skam da) ved å være i arbeid sålenge det faktisk går.

Om man ser at det har så negativ effekt på helsen at en lege vurderer deg som ufør, ja så blir det sånn. Men jeg tror du har ganske langt å gå, og har troen på at du faktisk kan stå i arbeid enten heltid eller deltid.

NAV krever ikke at du jobber fulltid eller deltid sålenge du ikke baserer deg på ulike støtteordninger fra det offentlige. Det er også et poeng at mannen din har dratt det økonomiske lasset, og du skylder også ham og barna å kjøre på noen år til med forsøk på ulike ordninger og prosentbrøker - og aller viktigst: målrettet eksponeringsterapi hvor du kanskje også fortsetter med medisiner.

Jeg tror altså som sagt at det er ganske stort håp her, ikke noe poeng i å gi opp enda. Du sier du har få år igjen å jobbe, er du snart pensjonist? Jeg fikk ikke det inntrykket.

Du vil nok få redusert livskvalitet av å stå totalt utenfor arbeidslivet, så her tror jeg du har mye å hente på å forsøke absolutt alt du makter og klarer helt inntil du ser at det faktisk ikke går.

 

Anonymkode: 64960...d51

[AnonymBruker]

Ville legge til at jeg har gått til samtaler i 1 år av gangen i sikkert 3-4 omganger - og det var først den siste omgangen det løsnet litt.

Ikke fordi jeg var så innmari syk, men fordi jeg jo ikke fikk noe som helst ut av tradisjonell terapi og "snakke om det". jeg hadde også siste gangen som sagt et nettverk å henvende meg til av støttepersoner, og var åpen om situasjonen min til venner.

Jeg jobbet fulltid hele veien - men det var virkelig et slit. 

Anonymkode: 64960...d51

[AnonymBruker]

Du har nesten 25 år igjen av arbeidslivet..lengre enn du ikke har jobbet..

Hvordan klarer du deg økonomisk hvis mannen din går eller dør? Det er en virkelighet som treffer mange kvinner som en stor overraskelse..og det blir mye tøffere da å klatre seg opp på beina. Sikkert fælt å legge den tanken til byrden din, men det kan raskt bli en realitet. Man bør alltid være økonomisk uavhengig. Du lever i beskyttede rammer nå, hvis jeg var deg så ville jeg gjort alt jeg kunne for å sørge for egen inntekt. Jeg har opplevd å hatt lammende angst og levd i slike beskyttede rammer som du gjør, jeg har også opplevd å stå alene og livet ble da så tvingende at angsten kom lengre bak i prioriterings-rekken.  

Anonymkode: 2252c...d45

[Kittykat]

Så gikk det som det måtte gå. Jeg skal ikke tilbake på den jobben.. Men hvordan forklare nav dette? Jeg føler meg ikke komfortabel med å være i jobb hver dag, om det så bare er for 50%... Men jeg trenger en lege/psykolog-erlæring på det, for mitt ord er ikke så veiende. Og nav vil jo at jeg skal prøve meg i 100%, men jeg tror ikke jeg klarer å gå på en jobb hver dag psykisk. I den forrige jobben jeg var på arbeidstrening i , så var det 6 timer 3 dager i uken og det fungerte utmerket.

Jeg sliter med angsten en del i hverdagen ellers og "kravene" som nav setter opp gjør det ikke enklere. Jeg skjønner jo hvorfor de gjør det de gjør, men psyken min er ikke enig...

Kanskje jeg burde ta en telefon til legen og forklare situasjonen?