Hvordan fortelle sjalu stebarn at de skal få søsken?

[AnonymBruker]

13 minutter siden, MapleSirup skrev:

Nå har ikke jeg lest svarene her, så det er sagt.

Men første innskytelse er at FAR skal fortelle sine barn om dette. Stebarn i en slik situasjon har nødvendigvis foreldre som skal snakke med de om potensielt vanskelige ting.

Godt eksempel på hvor et skille skal gå.

Stemoren min og jeg var alene da hun fortalte at jeg skulle bli storesøster  De hadde vel vært sammen i 4-5 år, men jeg hadde ikke vært veldig mye hos dem pga. lang reisevei. Jeg tror det var det lykkeligste øyeblikket i mitt 9 år lange liv!  Min spontane reaksjon var så klart at jeg måtte ringe mamma og fortelle det  Ble også furt når hun sa at hun hadde vært gravid i 5 HELE UKER, jeg visste jo ikke at man ikke fant ut av det i det øyeblikket man ble gravid  

Tror det var etter at broren min kom at jeg faktisk begynte å føle at stemoren min var familie. Da var det liksom en person begge skulle ha et forhold til livet ut som knyttet oss sammen. Hun var ikke bare kjæresten til pappa, men moren til broren min   

Anonymkode: 3583d...5a3

[MapleSirup]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Stemoren min og jeg var alene da hun fortalte at jeg skulle bli storesøster  De hadde vel vært sammen i 4-5 år, men jeg hadde ikke vært veldig mye hos dem pga. lang reisevei. Jeg tror det var det lykkeligste øyeblikket i mitt 9 år lange liv!  Min spontane reaksjon var så klart at jeg måtte ringe mamma og fortelle det  Ble også furt når hun sa at hun hadde vært gravid i 5 HELE UKER, jeg visste jo ikke at man ikke fant ut av det i det øyeblikket man ble gravid  

Tror det var etter at broren min kom at jeg faktisk begynte å føle at stemoren min var familie. Da var det liksom en person begge skulle ha et forhold til livet ut som knyttet oss sammen. Hun var ikke bare kjæresten til pappa, men moren til broren min   

Anonymkode: 3583d...5a3

Fint:) Men slik er det jo ikke her.

Det er ikke noe som er bedre enn at relasjonene er såpass gode som hos deg, men her vet man jo ikke hvilken vei det kan slå. Jeg vet selv at jeg vil ha alle viktige beskjeder direkte fra de nærmest uansett hva det gjelder  

[Timseh]

Her og var det mye sjalusi med stebarnet i begynnelsen. Han hadde hatt pappa alene hele tiden og skulle plutselig dele pappa med en baby. I hele graviditeten var han sjalu, men med en gang baby ble født forandret han seg. Nå er "babyen" 4,5 år og bf sin sønn er verdens beste storebror! Han er så flink med lillebroren sin. Spør om å få ta han med ut på lekeplassen, butikken, ut å kjøpe is, klatring osv.

Vi tar aldri med fellesbarna (nå 2 barn) på noe uten stebarnet (som nå er 15 år). Alle ferier, hytteturer, sydenturer o.l er stebarnet ALLTID med på. Til og med når jeg reiser alene (med barna) uten bf, er stebarnet alltid med

[AnonymBruker]

For det første vil jeg si ikke ta med barn på ultralyd. Mange glemmer det, men det er først og fremst en medisinsk undersøkelse. Hvis man skulle finne ut at det er noe galt burde man ikke ha barn til stedet.

Hvis man klarer det burde man vente til å si det til etter ultralyden. Da vet man kanskje termin, kjønn, at alt er i orden, og man kan få bilder. Det er noe du må bestemme selv og handler litt om det synes godt du er gravid og formen din. Hvis man kan vent til etter ultralyd er det hvert fall fint. Kan man gi ordentlig informasjon med engang så blir det mer virkelig. Hvis hun interesserer seg for klær så kan dere kjøpe babyklær i sammen. Finn ut hva barna kan bidra med og kan være med å bestemme. Feks farge på babyrommet, navn osv. Husk at du burde bare inkludere de i ting dere vil at de skal være en del av. Hvis dere ikke vil at de skal bestemme navn, så burde dere heller ikke ta med barna på det. Altså det kan bli en stor skuffelse når de skal få være med å bestemme navn, men så velger man ikke navnet som de syns er fint. Det kan igjen skape konflikt. Mine foreldre har fire barn, og når de skulle ha den femte spurte de oss om navn. Vi kom med masse navn, men de hadde allerede valgt navn, men det viste ikke vi. Når det ikke ble noen av våre alternativer ble vi skikkelig skuffa. Man kan ikke gjøre så veldig mye mer enn å være ærlig, og prøve å inkludere de. 

Det at datteren interesserer seg for det dere driver med når hun ikke er der er nok mer en kjærlighetserklæring. At hun så veldig gjerne skulle vært der. Jeg husker jeg hadde det litt sånn når min bestemor gjorde noe med sine andre barnebarn. Da kunne bli rasende og føle meg utenfor. Det er en helt normalt følelse, og det trenger ikke bety at det skjer bare med skilte foreldre. Det er verre når det er foreldre fordi det skjer oftere enn med besteforeldre. Uansett så er det fint å finne en balanse. Ta hennes følelser på alvor, men man skal ikke fore de følelsene. Ikke overdriv når dere skal fortelle og inkludere. 

Lykke til, og det kan hende hun overrasker dere. Oppdater gjerne når du har snakket med henne. Det er nok flere som lurer på dette.

Anonymkode: 8ee5c...984

[AnonymBruker]

Den Thursday, February 11, 2016 at 9.38, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår fars døtre meget godt. Også hun som teller. Hun vil bli sett og forsikre seg om rettferdig behandling fra far! Det må være veldig vondt for hans døtre at far fant en ny SÅ raskt!! 😐😢

At det kommer et nytt barn med en utenforstående må være svært tungt for fars døtre. Stakkars...

Hvorfor har barnas mor de kun 40% - er hun syk eller bare ressurssvak? 

Anonymkode: b1524...4a0

Herregud, skjerp deg. 

 

Anonymkode: 94e48...693

[AnonymBruker]

Den Thursday, February 11, 2016 at 9.41, AnonymBruker skrev:

Kjære deg, hvor er dine antenner? Dette er overhode ikke vanskelig å forstå! Hun på 12 behøver da ikke psykolog bare fordi hun teller og holder oversikt....jeez.

Døtrene reagerer slik fordi DERES familie er brutt opp. Noen kommer aldri over det. 

Det er TØFT for de at en annen dame tar fra de pappa og okkuperer deres far.

 

 

Anonymkode: b1524...4a0

Hvordan i all verden vet du det? Skjerp deg.

Anonymkode: 94e48...693

[KG deltager]

Den 11. februar 2016 at 9.19, AnonymBruker skrev:

TS her Tusen takk for fint svar og veldig gode råd Jeg har en god relasjon til jenta, vi er ofte sammen og prater mye bare vi to. Om samboeren min jobber overtid kan vi kose oss sammen med spill og ha en veldig fin tone, men så skjer det noe når han kommer hjem. Da kan hun plutselig finne ut at hun skal være sur og vanskelig mot ham. Ikke mot meg, det er hun aldri, men mot han, og helt uten grunn. Det virker som et rop om oppmerksomhet, og vi blir ikke helt kloke på det, for hun får veldig mye av både oppmerksomhet og omsorg av oss begge, og han er veldig flink med henne. Spiller spill, tuller, leser bøker, ser film. Humøret kan snu helt plutselig fra sprudlende til trassig, og vi forstår det ikke helt.

Tipsene dine var kjempegode. At vi må fokusere på at HUN blir storesøster, ikke at jeg og pappaen skal ha barn. Prøve å inkludere henne mest mulig. Hun er veldig omsorgsfull og liker godt når venninnene mine som har babyer kommer på besøk, men de er heller ingen trussel som tar oppmerksomheten til faren. Kanskje går det bedre enn jeg frykter. Jeg har bare så veldig lyst til at dette skal foregå i harmoniske og gledelige former.

Anonymkode: 8db4c...7b2

Tror også det at hun er i puberteten spiller større rolle enn bruddet for tre år siden...

[KG deltager]

Den 11. februar 2016 at 9.38, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår fars døtre meget godt. Også hun som teller. Hun vil bli sett og forsikre seg om rettferdig behandling fra far! Det må være veldig vondt for hans døtre at far fant en ny SÅ raskt!! 😐😢

At det kommer et nytt barn med en utenforstående må være svært tungt for fars døtre. Stakkars...

Hvorfor har barnas mor de kun 40% - er hun syk eller bare ressurssvak? 

Anonymkode: b1524...4a0

Jeg vil tippe barna er 40% hos mor fordi de er 60  % hos far.. 

 

Barnefordeling og ressurser har da ingen sammenheng..

er mange alenemødre med mer enn 60% samvær uten jobb og utdanning..

 

 

[:-) anna]

Den 12. februar 2016 at 12.25, MapleSirup skrev:

Nå har ikke jeg lest svarene her, så det er sagt.

Men første innskytelse er at FAR skal fortelle sine barn om dette. Stebarn i en slik situasjon har nødvendigvis foreldre som skal snakke med de om potensielt vanskelige ting.

Godt eksempel på hvor et skille skal gå.

Det er jeg uenig i.

Jeg synes dette er et godt eksempel på noe som hører til i sekken "den nye familien hos far" og det ercen enhet stemor er en naturlig del av. Hun er ikke en like naturlig del av det som ligger i sekken "oppdragelse av stebarnet". Så om det er naturlig at hun er del av det er forskjellig fra familie til familie. 

[MapleSirup]

2 timer siden, :-) anna skrev:

Det er jeg uenig i.

Jeg synes dette er et godt eksempel på noe som hører til i sekken "den nye familien hos far" og det ercen enhet stemor er en naturlig del av. Hun er ikke en like naturlig del av det som ligger i sekken "oppdragelse av stebarnet". Så om det er naturlig at hun er del av det er forskjellig fra familie til familie. 

Det er ganske typisk for stemødre å tenke slik. Mye av problemene som oppstår er jo ofte stemors overdrevne viktighet av egen rolle og plass.

Jeg har selv en stemor jeg er glad i, men det er Pappa og Mamma og søsken jeg anser som bestandige.

[AnonymBruker]

Den 12.2.2016 at 16.11, AnonymBruker skrev:

For det første vil jeg si ikke ta med barn på ultralyd. Mange glemmer det, men det er først og fremst en medisinsk undersøkelse. Hvis man skulle finne ut at det er noe galt burde man ikke ha barn til stedet.

Hvis man klarer det burde man vente til å si det til etter ultralyden. Da vet man kanskje termin, kjønn, at alt er i orden, og man kan få bilder. Det er noe du må bestemme selv og handler litt om det synes godt du er gravid og formen din. Hvis man kan vent til etter ultralyd er det hvert fall fint. Kan man gi ordentlig informasjon med engang så blir det mer virkelig. Hvis hun interesserer seg for klær så kan dere kjøpe babyklær i sammen. Finn ut hva barna kan bidra med og kan være med å bestemme. Feks farge på babyrommet, navn osv. Husk at du burde bare inkludere de i ting dere vil at de skal være en del av. Hvis dere ikke vil at de skal bestemme navn, så burde dere heller ikke ta med barna på det. Altså det kan bli en stor skuffelse når de skal få være med å bestemme navn, men så velger man ikke navnet som de syns er fint. Det kan igjen skape konflikt. Mine foreldre har fire barn, og når de skulle ha den femte spurte de oss om navn. Vi kom med masse navn, men de hadde allerede valgt navn, men det viste ikke vi. Når det ikke ble noen av våre alternativer ble vi skikkelig skuffa. Man kan ikke gjøre så veldig mye mer enn å være ærlig, og prøve å inkludere de. 

Det at datteren interesserer seg for det dere driver med når hun ikke er der er nok mer en kjærlighetserklæring. At hun så veldig gjerne skulle vært der. Jeg husker jeg hadde det litt sånn når min bestemor gjorde noe med sine andre barnebarn. Da kunne bli rasende og føle meg utenfor. Det er en helt normalt følelse, og det trenger ikke bety at det skjer bare med skilte foreldre. Det er verre når det er foreldre fordi det skjer oftere enn med besteforeldre. Uansett så er det fint å finne en balanse. Ta hennes følelser på alvor, men man skal ikke fore de følelsene. Ikke overdriv når dere skal fortelle og inkludere. 

Lykke til, og det kan hende hun overrasker dere. Oppdater gjerne når du har snakket med henne. Det er nok flere som lurer på dette.

Anonymkode: 8ee5c...984

Dette er jeg veldig uenig i. Her er det ei ganske stor jente vi snakker om, som føler at det skjer ting hos far når hun ikke er der. Det ideelle er jo da å innvie henne i dette så tidlig som mulig, sånn at hun får føle på å være en del av hemmeligheten og at det bare er de innviede som får vite det. Å holde det hemmelig så lenge kan skape enda mer sjalusi, siden hun nettopp er opptatt av ting som far er med på uten at hun får være med eller vite om det. Og hvorfor skal man vente for å vite om alt er bra? Hvis ting ikke er bra, så kommer de voksne til å ha det vondt og sørge, barn har ikke vondt av å ta del i dette. De vil da kunne skjønne hvorfor de voksne er lei seg. Og en niåring trenger ikke masse info for at det skal bli virkelig. Hadde det vært snakk om en femåring er jeg enig, men dette er ei stor jente på ni år. Min niåring visste det meste om hvordan barn ble til og hvordan ting fungerer under en graviditet. 

Anonymkode: af455...e32