Hvordan fortelle sjalu stebarn at de skal få søsken?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg og min samboer har vært sammen i 3 år. Han har 2 jenter fra før, de er 12 og 14 år. De bor hos oss 60%. Jeg har ingen barn enda. Han og barnas mor skilte seg bare et halvt år før han traff meg, og spesielt 12-åringen er fortsatt litt skjør etter bruddet mellom foreldrene. Skjør i den forstand at hun har en del humørsvinginger, og hun er også veldig egen og eiesyk, både med leker og også med faren sin. Hun er veldig opptatt av at hun er pappas lille prinsesse. Hun er også voldsomt opptatt av hva vi gjør mens hun er med moren sin. Hun blir veldig misunnelig når jeg og samboeren drar på hytta (vi har en hytte på fjellet vi bruker mye), på kino eller lignende uten henne, selv om vi prøver å forklare at vi ikke kan bure oss inne selv om hun ikke er der, og at vi må få lov til å finne på ting selv om hun er med moren sin. Vi gjør jo ting når hun er hos oss også, men vi blir kryssforhørt hver gang hun har vært hos moren, og hun reagerer veldig når vi gjør den minste ting uten henne. Det blir SÅ urettferdig, ifølge henne. Det er også mye sjalusi mellom henne og søsteren. Om søsteren får så mye som et hanskepar så blir det et voldsomt styr. Hun er mer opptatt av hva søsteren får av verdier, enn hva hun selv får. Hver krone telles i hodet hennes. Dette jobber vi hardt med, vi prøver å forklare at det er hver sin gang, at av og til trenger hun noe, og av og til trenger søsteren noe. Men hun reagerer ved å si at vi SKYLDER henne 10 kr om søsteren får så mye som en tyggispakke.

Nå er jeg gravid, og det nærmer seg tidspunktet hvor vi må fortelle barna om dette. Jeg er veldig nervøs for hvordan de vil ta imot denne nyheten, spesielt hun på 12 år. Jeg skal ikke undervurdere henne, for all del, men jeg kjenner henne godt og jeg frykter hun vil ha store problemer med å takle at pappaen hennes skal få en ny baby. Jeg frykter en del sjalusi her. Hun vil også takle dårlig at vi kommer til å ha et liv mens hun er med moren. Et liv som hun ikke deltar i og har kontroll på. Mens hun er med moren vil jo babyen være hos oss, og får sånn sett delta på mer sammen med oss. Vi gjør aldri store ting som å dra på ferier, tivoli eller lignende, uten at alle er med. Men hun takler dårlig at vi tar oss en hyttetur alene, og jeg tror det blir krise når babyen får være med og ikke hun.

Jeg skal ikke svartmale dette altså, men jeg er veldig redd for at nyheten om baby blir veldig dårlig tatt imot. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det. Er det noen som har erfaring med dette, og som kan gi meg noen gode råd? Jeg håper selvfølgelig at det skal gå bra, men jeg er ikke helt overbevist, og kjenner jeg gruer meg til dette.

Klem fra Hilde

 

Anonymkode: 8db4c...7b2

[Gjest cheshirecat]

Hei! Jeg synes mye av det du skriver viser at du har forståelse for jenta sin situasjon. At hun mener dere "skylder" henne noe er ikke greit. Ikke at hun blir så opprørt over at dere finner på noe uten heller.. Hvordan er din og jentas relasjon bare dere imellom ? Ser hun på deg som en konkurrent? Kanskje trenger hun at du tar henne mer inn til deg, at dere to har mer alenetid sammen, sånn at hun skjønner at du er glad i henne og hun er viktig for deg.. Når det gjelder babyen tenker jeg at du må vinkle det sånn at det er HUN som skal få en småsøsken. Ikke "jeg og pappa får en baby" men "vil du vite en hemmelighet...? - DU skal bli STOREsøster".. Hun er bare tolv, og har kanskje mer behov for den nære foreldrerelasjonen enn hun som er 14 (da er man kanskje mer opptatt av venner, småkjærester, musikk, hobby osv) - mer selvstendig. Tilby dem begge, men kanskje spesielt 12åringen - å delta i forberedelsene til babyen; gjøre klart rom, kjøpe klær osv. Snakk mye om hva hun tenker om å bli storesøster: skal hun passe på babyen og beskytte den? Vil hun lære den å tegne og skrive når den blir større osv? Hvilke navn synes hun er fine gutte og jentenavn. Ikke overfokuser på babyen men vær åpen og inkluderende  

[AnonymBruker]

Humørsvingningene skyldes sikkert puberteten. Bare si det rett ut - vi skal ha barn. 

Anonymkode: 2198f...543

[AnonymBruker]

12 minutter siden, cheshirecat skrev:

Hei! Jeg synes mye av det du skriver viser at du har forståelse for jenta sin situasjon. At hun mener dere "skylder" henne noe er ikke greit. Ikke at hun blir så opprørt over at dere finner på noe uten heller.. Hvordan er din og jentas relasjon bare dere imellom ? Ser hun på deg som en konkurrent? Kanskje trenger hun at du tar henne mer inn til deg, at dere to har mer alenetid sammen, sånn at hun skjønner at du er glad i henne og hun er viktig for deg.. Når det gjelder babyen tenker jeg at du må vinkle det sånn at det er HUN som skal få en småsøsken. Ikke "jeg og pappa får en baby" men "vil du vite en hemmelighet...? - DU skal bli STOREsøster".. Hun er bare tolv, og har kanskje mer behov for den nære foreldrerelasjonen enn hun som er 14 (da er man kanskje mer opptatt av venner, småkjærester, musikk, hobby osv) - mer selvstendig. Tilby dem begge, men kanskje spesielt 12åringen - å delta i forberedelsene til babyen; gjøre klart rom, kjøpe klær osv. Snakk mye om hva hun tenker om å bli storesøster: skal hun passe på babyen og beskytte den? Vil hun lære den å tegne og skrive når den blir større osv? Hvilke navn synes hun er fine gutte og jentenavn. Ikke overfokuser på babyen men vær åpen og inkluderende  

TS her Tusen takk for fint svar og veldig gode råd Jeg har en god relasjon til jenta, vi er ofte sammen og prater mye bare vi to. Om samboeren min jobber overtid kan vi kose oss sammen med spill og ha en veldig fin tone, men så skjer det noe når han kommer hjem. Da kan hun plutselig finne ut at hun skal være sur og vanskelig mot ham. Ikke mot meg, det er hun aldri, men mot han, og helt uten grunn. Det virker som et rop om oppmerksomhet, og vi blir ikke helt kloke på det, for hun får veldig mye av både oppmerksomhet og omsorg av oss begge, og han er veldig flink med henne. Spiller spill, tuller, leser bøker, ser film. Humøret kan snu helt plutselig fra sprudlende til trassig, og vi forstår det ikke helt.

Tipsene dine var kjempegode. At vi må fokusere på at HUN blir storesøster, ikke at jeg og pappaen skal ha barn. Prøve å inkludere henne mest mulig. Hun er veldig omsorgsfull og liker godt når venninnene mine som har babyer kommer på besøk, men de er heller ingen trussel som tar oppmerksomheten til faren. Kanskje går det bedre enn jeg frykter. Jeg har bare så veldig lyst til at dette skal foregå i harmoniske og gledelige former.

Anonymkode: 8db4c...7b2

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her Tusen takk for fint svar og veldig gode råd Jeg har en god relasjon til jenta, vi er ofte sammen og prater mye bare vi to. Om samboeren min jobber overtid kan vi kose oss sammen med spill og ha en veldig fin tone, men så skjer det noe når han kommer hjem. Da kan hun plutselig finne ut at hun skal være sur og vanskelig mot ham. Ikke mot meg, det er hun aldri, men mot han, og helt uten grunn. Det virker som et rop om oppmerksomhet, og vi blir ikke helt kloke på det, for hun får veldig mye av både oppmerksomhet og omsorg av oss begge, og han er veldig flink med henne. Spiller spill, tuller, leser bøker, ser film. Humøret kan snu helt plutselig fra sprudlende til trassig, og vi forstår det ikke helt.

Tipsene dine var kjempegode. At vi må fokusere på at HUN blir storesøster, ikke at jeg og pappaen skal ha barn. Prøve å inkludere henne mest mulig. Hun er veldig omsorgsfull og liker godt når venninnene mine som har babyer kommer på besøk, men de er heller ingen trussel som tar oppmerksomheten til faren. Kanskje går det bedre enn jeg frykter. Jeg har bare så veldig lyst til at dette skal foregå i harmoniske og gledelige former.

Anonymkode: 8db4c...7b2

Virker nesten som dere tillater sånn oppførsel fordi det er dårlig samvittighet inne i bildet pga bruddet. ( ikke for din del, tenker mannen) Litt sånn, huff se hva som har skjedd med henne på grunn av avgjørelsen jeg har gjort. 

Det er IKKE bra!

Det er ikke bruddet som gjør at jenta har en ufyselig oppførsel. Det er oppdragelsen. 

Ellers virker det som barna hadde hatt godt av litt tid hos psykolog, spesielt hun på 12... Tenker om hun oppfører seg sånn ovenfor sine venner? Gjør hun det??

Anonymkode: a574b...a35

[Gjest cheshirecat]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her Tusen takk for fint svar og veldig gode råd Jeg har en god relasjon til jenta, vi er ofte sammen og prater mye bare vi to. Om samboeren min jobber overtid kan vi kose oss sammen med spill og ha en veldig fin tone, men så skjer det noe når han kommer hjem. Da kan hun plutselig finne ut at hun skal være sur og vanskelig mot ham. Ikke mot meg, det er hun aldri, men mot han, og helt uten grunn. Det virker som et rop om oppmerksomhet, og vi blir ikke helt kloke på det, for hun får veldig mye av både oppmerksomhet og omsorg av oss begge, og han er veldig flink med henne. Spiller spill, tuller, leser bøker, ser film. Humøret kan snu helt plutselig fra sprudlende til trassig, og vi forstår det ikke helt.

Tipsene dine var kjempegode. At vi må fokusere på at HUN blir storesøster, ikke at jeg og pappaen skal ha barn. Prøve å inkludere henne mest mulig. Hun er veldig omsorgsfull og liker godt når venninnene mine som har babyer kommer på besøk, men de er heller ingen trussel som tar oppmerksomheten til faren. Kanskje går det bedre enn jeg frykter. Jeg har bare så veldig lyst til at dette skal foregå i harmoniske og gledelige former.

Anonymkode: 8db4c...7b2

Jeg synes det du skriver her er kjempefint. At du og jenta har god relasjon og at hun er inkluderende og synes babyer er spennende gjør at oddsen er gode. Som noen nevner ovenfor kan hormoner i forbindelse med pubertet være årsak til at humøret skifter så fort. Faktisk tenker jeg at det er bedre at det er far hun er "irritert" på, enn deg.. Det kunne jo ha vært tilfellet om du var hennes biologiske mor også. Det viktige her et at far setter grenser for hva slags adferd som er greit og ikke, og at hun ikke har lov til å være respektløs ovenfor far. - som sagt så kan slike ting skje når det er en "klassisk kjernefamilie" - og det samme gjelder søskensjalusi. En viss grad av det er naturlig, både mellom hel, halv og ste -søsken. Men så lenge du/dere klarer å fortsette den gode relasjonen og inkluderinga ovenfor henne tenker jeg at dette vil gå bra for dere.. Og ja en siste ting; Gratulerer  

[AnonymBruker]

Dette med sjalusi og at det må være på krona likt mellom søsken er for meg gjenkjennende. Jeg har en søster som var på akkurat samme måte under oppveksten, hun er foresten ikke sånn som voksen...  Forøvrig har vi foreldre som er gift, så jeg tror dette kan gå like mye på personlighet som på det at dette kan være et resultat av skilsmissen. 

Mine barn har dessverre gjennomgått et samlivsbrudd, og har nok fått kjent på de mange negative sidene ved det. Bla dette med at de føler de går glipp av noe når de feks er hos faren. Særlig den ene sønnen min er veldig opptatt av alle de gode middagene han går glipp av, faktisk mer enn det at jeg og samboer går feks på kino. Vi har to gutter hver oss, og har alltid dratt på tur med alle guttene samtidig, slik at der er det ikke grobunn for sjalusi. Vi har ved et par anledninger vært på tur alene, og det har ikke alltid vært like godt mottatt. 

Synest ellers du fikk mange gode råd fra Cheshirecat. Lurt å være inkluderende, jenter i den alderen bruker å være veldig opptatt av babyer, og hun vil sikkert like å bli med på å kjøpe litt klær og leker til babyen. 

Anonymkode: 4f7a7...ecb

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg og min samboer har vært sammen i 3 år. Han har 2 jenter fra før, de er 12 og 14 år. De bor hos oss 60%. Jeg har ingen barn enda. Han og barnas mor skilte seg bare et halvt år før han traff meg, og spesielt 12-åringen er fortsatt litt skjør etter bruddet mellom foreldrene. Skjør i den forstand at hun har en del humørsvinginger, og hun er også veldig egen og eiesyk, både med leker og også med faren sin. Hun er veldig opptatt av at hun er pappas lille prinsesse. Hun er også voldsomt opptatt av hva vi gjør mens hun er med moren sin. Hun blir veldig misunnelig når jeg og samboeren drar på hytta (vi har en hytte på fjellet vi bruker mye), på kino eller lignende uten henne, selv om vi prøver å forklare at vi ikke kan bure oss inne selv om hun ikke er der, og at vi må få lov til å finne på ting selv om hun er med moren sin. Vi gjør jo ting når hun er hos oss også, men vi blir kryssforhørt hver gang hun har vært hos moren, og hun reagerer veldig når vi gjør den minste ting uten henne. Det blir SÅ urettferdig, ifølge henne. Det er også mye sjalusi mellom henne og søsteren. Om søsteren får så mye som et hanskepar så blir det et voldsomt styr. Hun er mer opptatt av hva søsteren får av verdier, enn hva hun selv får. Hver krone telles i hodet hennes. Dette jobber vi hardt med, vi prøver å forklare at det er hver sin gang, at av og til trenger hun noe, og av og til trenger søsteren noe. Men hun reagerer ved å si at vi SKYLDER henne 10 kr om søsteren får så mye som en tyggispakke.

Nå er jeg gravid, og det nærmer seg tidspunktet hvor vi må fortelle barna om dette. Jeg er veldig nervøs for hvordan de vil ta imot denne nyheten, spesielt hun på 12 år. Jeg skal ikke undervurdere henne, for all del, men jeg kjenner henne godt og jeg frykter hun vil ha store problemer med å takle at pappaen hennes skal få en ny baby. Jeg frykter en del sjalusi her. Hun vil også takle dårlig at vi kommer til å ha et liv mens hun er med moren. Et liv som hun ikke deltar i og har kontroll på. Mens hun er med moren vil jo babyen være hos oss, og får sånn sett delta på mer sammen med oss. Vi gjør aldri store ting som å dra på ferier, tivoli eller lignende, uten at alle er med. Men hun takler dårlig at vi tar oss en hyttetur alene, og jeg tror det blir krise når babyen får være med og ikke hun.

Jeg skal ikke svartmale dette altså, men jeg er veldig redd for at nyheten om baby blir veldig dårlig tatt imot. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det. Er det noen som har erfaring med dette, og som kan gi meg noen gode råd? Jeg håper selvfølgelig at det skal gå bra, men jeg er ikke helt overbevist, og kjenner jeg gruer meg til dette.

Klem fra Hilde

 

Anonymkode: 8db4c...7b2

Jeg forstår fars døtre meget godt. Også hun som teller. Hun vil bli sett og forsikre seg om rettferdig behandling fra far! Det må være veldig vondt for hans døtre at far fant en ny SÅ raskt!! 😐😢

At det kommer et nytt barn med en utenforstående må være svært tungt for fars døtre. Stakkars...

Hvorfor har barnas mor de kun 40% - er hun syk eller bare ressurssvak? 

Anonymkode: b1524...4a0

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her Tusen takk for fint svar og veldig gode råd Jeg har en god relasjon til jenta, vi er ofte sammen og prater mye bare vi to. Om samboeren min jobber overtid kan vi kose oss sammen med spill og ha en veldig fin tone, men så skjer det noe når han kommer hjem. Da kan hun plutselig finne ut at hun skal være sur og vanskelig mot ham. Ikke mot meg, det er hun aldri, men mot han, og helt uten grunn. Det virker som et rop om oppmerksomhet, og vi blir ikke helt kloke på det, for hun får veldig mye av både oppmerksomhet og omsorg av oss begge, og han er veldig flink med henne. Spiller spill, tuller, leser bøker, ser film. Humøret kan snu helt plutselig fra sprudlende til trassig, og vi forstår det ikke helt.

Tipsene dine var kjempegode. At vi må fokusere på at HUN blir storesøster, ikke at jeg og pappaen skal ha barn. Prøve å inkludere henne mest mulig. Hun er veldig omsorgsfull og liker godt når venninnene mine som har babyer kommer på besøk, men de er heller ingen trussel som tar oppmerksomheten til faren. Kanskje går det bedre enn jeg frykter. Jeg har bare så veldig lyst til at dette skal foregå i harmoniske og gledelige former.

Anonymkode: 8db4c...7b2

Kjære deg, hvor er dine antenner? Dette er overhode ikke vanskelig å forstå! Hun på 12 behøver da ikke psykolog bare fordi hun teller og holder oversikt....jeez.

Døtrene reagerer slik fordi DERES familie er brutt opp. Noen kommer aldri over det. 

Det er TØFT for de at en annen dame tar fra de pappa og okkuperer deres far.

 

 

Anonymkode: b1524...4a0

[:-) anna]

Synes du tenker kloke tanker. Det en del utfordringer i det å være del av en moderne familie. For alle parter. For ungene er en av "utfordringene" at de må gi avkall på noe. Følelsen av å gå glipp av ting. Av at morsomme ting skjer, og gode middager spises også når de ikke er der. Jeg opplevde akkurat det samme med stesønnen min. Han ville helst at vi skulle spise alt det han likte de ukene han var hos oss, også kunne vi spise det han ikke likte (fisk for eksempel) de ukene han var hos moren sin. 

Jeg tror egentlig det er en positiv ting. Det viser at hun føler tilhørighet til dere og anser dere for å være hjemmet hennes. Det er jo derfor det oppleves urettferdig når noe skjer og hun ikke er der, for hun skulle helst vært med på alt.
Og det er kanskje vanskelig å håndtere at det finnes hverdager hos dere der hun liksom "ikke hører til."

Vi løste det med å slå fast at det jo bare er slik det er. Og ved å si at det meste av det som skjer hos oss de ukene jo er voksenting som vi passer på å gjøre da, slik at vi har mer tid sammen når han er hos oss. Vi var også heldige fordi vi bodde veldig nært hverandre. Så etterhvert som stesønnen min ble eldre etablerte vi en regel om at soving og middagsspising skulle skje der han "var den uken" om ikke annet var avtalt. Utenom det kunne han jo gå inn og ut som han lystet. Dermed var han på en måte en del av to familien 100 prosent. Istedet for halvveis her og halvvveis der. For oss voksne betydde det at vi ble et nettverk for hverandre, istedet for å være i en konflikt. 

Jeg tror også det er veldig vanlig, og ikke noe det er så farlig med. Mye av det du beskriver er nok ting som ville vært der også om jentene bodde med begge foreldrene hele tiden. Hun som teller penger, ville nok gjort det uansett. (det skjer hos oss også - må stadig realitetsorientere to som har et innfløkt regnskap over skyldnere ut fra hvem som fikk hva når) 
Jeg tenker også at det at det er sjalusi mellom de to som er nære i alder, betyr ikke at det vil være det med et småsøsken. Aldersforskjellen vil være så stor at jeg ikke tro det nye barnet vil oppleves som en konkurrent. 

Mitt råd er å fokusere på at dere.. altså hele familien skal få en baby. Og inkludere jentene så mye som mulig. Ta med på ultralyd o.s.v. det viktigste er jop å snakke med dem. Si at du er veldig opptatt av at det er hele familien som får en baby, og så være veldig på tilbudssida. det kan hende de må fordøye litt, men det kan også være at de reagerer helt annerledes enn du tror. Det viktigste er nok at de føler de blir regnet med. 

Det vil også være andre veldig positive sider for dem.
F.eks vil jo en av dere være hjemme i et år fremover. Så når de kommer fra skolen vil det være noen der. Så de vil få mer voksentid enn de har nå. (Og dette betyr jo dessuten slutten på voksnefilmer og fancy middager de ukene jentene ikke er der... nå er det pixar og milde smaker i overkommelig fremtid, så det blir jo muligens mindre å føle de går glipp av også) 

Hos oss var det utelukkende positivt når det kom småsøsken. Det etablerte oss enda mer som en familie. 

 

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjære deg, hvor er dine antenner? Dette er overhode ikke vanskelig å forstå! Hun på 12 behøver da ikke psykolog bare fordi hun teller og holder oversikt....jeez.

Døtrene reagerer slik fordi DERES familie er brutt opp. Noen kommer aldri over det. 

Det er TØFT for de at en annen dame tar fra de pappa og okkuperer deres far.

 

 

Anonymkode: b1524...4a0

Kjære vene... Prøver du å få TS til å føle seg som den store stygge ulven eller? Jeg kommer selv fra et splittet hjem og om jeg hadde fått en stemor som TS hadde jeg vært svært fornøyd! Det å bli så tatt så hensyn til og inkludert er ingen selvfølge faktisk. 

Anonymkode: e1647...631

[:-) anna]

Glemte å si en ting. Husk at når babyen kommer er jenta allerede 9 mnd eldre, og før den yngste kan gå så er hun enda et år eldre. Så når småsøskenet er blitt så stor at det kan være en "reell konkurranse om hvem som er prinsessa til pappa, så vil den eldste være konfirmant, og mest sannsynlig synes (om ikke bevisst) at det er helt greit at noen andre fyller den rollen. 

 

[:-) anna]

Og en siste ting: 12-14-åringer han sine greier selv når de har foreldre som er sammen med hverandre. 
Etter mitt syn er det Ikke noe av det du beskriver som er noe annet enn en moody tenåring.
Det hadde mest sannsynlig vært like ille om foreldrene ikke hadde gått fra hverandre.
Men når man har vært gjennom et brudd, så er det jo lett for alle å henge det på den knaggen. At forklaringsmodellen blir at det har vært et brudd. Og det kan selvfølgelig være at det er en medvirkende årsak på det hun strir med. Men bare fordid et er livet hennes. Hadde foreldrene bodd sammen hadde muligens den medvirkende årsaken vært at de kranglet, og at det var sur stemning hjemme. 

Tenåringsproblematikk handler jo ofte om å finne sin plass i verden, og da stiller man spørsmål ved sitt eget oppvekstmiljø. Og man ser sin verden som svart/hvitt. Det finnes ingen gråsoner. Men det er faktisk viktig at man ikke gir tenåringer ansvaret for å skrive fasiten. Det er viktig at man realitetsorienterer litt også, når de krisemaksimerer. det betyr ikke at man ikke skal ta på alvor hva de sier. Men at man skal vise dem gråsonene. Det hele bildet. 
Faktum er jo at hun har mange voksne som er glade i henne og som vil det beste for henne.
Ja, foreldrene hennes har gått fra hverandre... men slik er det nok for halve klassen hennes. 
Jeg tenker hun er heldig som har en fin stemor som hun åpenbart har et godt forhold til, i tillegg til foreldrene. 

Så hold ut og vær raus. Det går over. (Det er det mantraet vi andre tenåringsforeldre lever etter...)

Når hun er sint og sur mot far, så handler det kanskje om at hun savner ham og trenger ham. Det beste han kan gjøre da er å overse det og møte det med kjærlighet. Eller kanskje å snakke med henne om det, litt i fredstid. 

 

[Raven Emerald]

Ryddet for personangrep og spekulasjoner.

Raven Emerald, mod.

[AnonymBruker]

Det kan være at det går mye bedre enn dere frykter. Var gjennom noe av det samme når vi ventet barn. Da var samboers sønn 10 år, men overraskende nok syntes han det var veldig stas å skulle bli storebror og ikke være den lille lenger. Nå blir jo tolvåringen deres STOREsøster og det kan det være at hun vokser på. 

Anonymkode: 14e1a...809

[GørilB]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår fars døtre meget godt. Også hun som teller. Hun vil bli sett og forsikre seg om rettferdig behandling fra far! Det må være veldig vondt for hans døtre at far fant en ny SÅ raskt!! 😐😢

At det kommer et nytt barn med en utenforstående må være svært tungt for fars døtre. Stakkars...

Hvorfor har barnas mor de kun 40% - er hun syk eller bare ressurssvak? 

Anonymkode: b1524...4a0

Hva om du kan komme med gode råd i stedet for å gjenta deg selv i tråd etter tråd? Vi har forstått hva du mener om steforeldre, og du hjelper ikke TS (i denne tråden eller andre tråder) med kommentarene dine!

Å fortelle dem at de skal få et søsken trenger ikke bli så ille som du tror  Vær inkluderende og si som en annen bruker sa: At DE skal få søsken, ikke at dere skal ha barn. Var selv veldig spent på hvordan stebarnet mitt kom til å reagere på at han skulle få søsken. Enebarn, alltid fått alles oppmerksomhet og har faren sin kun annen hver helg. Var litt redd for at det ikke falt i god jord at søskenet får ha begge foreldrene sine, og ikke han. Men jeg ble virkelig positivt overrasket. Har ikke sett et større smil på gutten, og som han gleder seg til babyen kommer  

 

[happiest]

Når det gjelder aktiviteter dere voksne gjør uten barna mens de er hos moren, så kan dere vel forklare at dere har litt voksentid? At dere trenger å kun være sammen dere to også som kjærester, og at dere velger å gjøre det når barna er hos moren fordi det da ikke går utover de. Og hvis dere finner på noe bare dere to mens barna er hos dere, kanskje barna da kan få finne på noe gøy i mellomtiden? Invitere noen venner til film osv. 

Ellers kan det jo være en ide og gi de x kr hver uke eller hver måned som de kan bruke? Jeg tenker i stedet for at den ene får noe den uken, og den andre den uken. Da lærer begge også at de må spare for å kjøpe noe de har lyst på. 

Når det gjelder å fortelle om graviditet, så må dere jo nesten bare "buse" ut med det. Men kanskje dere kan fortelle det på en litt morsommere måte slik at det virker gøyere der og da hvertfall? Kanskje de kan få åpne hver sin gave med feks kopp hvor det står "jeg skal bli storesøster" eller noe lignende. Da blir det jo med en gang litt mer spennende for de å finne ut hva det er dere skal fortelle. 

Ellers så bør dere ikke akseptere kontrollerende oppførsel. Husk at det er dere som er de voksne som bestemmer, ikke henne! Må dere fortelle hva dere har gjort hver gang de har vært hos moren? Nå er hun jo vant til å få vite alt. Dere kan jo si hun må spørre på en hyggeligere måte og ikke "kreve" svar. Feks er det jo bedre om hun spør "hvordan har dere hatt det i helgen, har dere funnet på noe spennende?". Da kan dere velge hva dere vil svare og ikke svare på. 

Jeg så at en svarte at barna kan få delta litt mer i det som omhandler babyen, feks fortelle hvilke navn de liker ol. Jeg tror det er viktig at dere velger spørsmål og aktiviteter med omhu da. For om 12åringen får velge hvilket navn hun liker best, vil hun bli sur om dere velger noe annet da? 

[AnonymBruker]

Jeg synes det er litt feil fokus å prate om at familien skal få en baby, eller at jenta skal få bli storesøster. Det er ikke sikkert hun synes det er stas i det hele tatt. Legg heller vekt på hvor heldig babyen er som får sånn en fin storesøster. 

Ellers kan det være en ide at bare en av dere forteller henne det? I første omgang tenkte jeg på at faren burde si det alene, men når jeg leser lenger ned her så ser jeg jo at du og jenta egentlig har en bedre relasjon enn far og datter. Så kanskje du burde fortelle henne det alene? Og gjerne slik at det fortsatt må være hemmelig for alle andre enda, sånn at hun føler hun blir innviet i hemmeligheten og ingen utenfor familien får vite det på en stund. 

Anonymkode: af455...e32

[AnonymBruker]

Jeg var selv en veldig sjalu og klengete unge, og ingen fikk komme i nærheten av verken mamma eller pappa. I dag har jeg to søsken på hver side. 

Jeg har aldri tenkt over det før du skrev denne tråden, men jeg har aldri opplevd sjalusi ovenfor mine foreldre fra dagen de ble født. Jeg var i hundre og var mye sammen med dem. 

Så for alle del kan det være at de også reagerer slik som jeg, selv om det nå er mye sjalusi og sutring.

Må legge til at begge sider har inkludert meg fra dagen jeg fikk vite at jeg skulle bli storesøster. Det samme gjaldt mine to stesøsken på far sin side. De var sjalu og virkelig fæle, frem til de fikk søsken. 

Anonymkode: b33cc...b5d

[MapleSirup]

Nå har ikke jeg lest svarene her, så det er sagt.

Men første innskytelse er at FAR skal fortelle sine barn om dette. Stebarn i en slik situasjon har nødvendigvis foreldre som skal snakke med de om potensielt vanskelige ting.

Godt eksempel på hvor et skille skal gå.

Endret 12. februar 2016 av MapleSirup
skriveleif