Når man er to - men likevel alene

[Smurfine29]

Jeg og min samboer har vært sammen I 3 år nå (han 35 og jeg 29).

Han er alltid "snusfornuftig" og vet alltid alt, om alt.

Han må alltid ha siste ord I ting. Det er alltid jeg som må krype. Fordi han har en litt "gi faen" holdning til ting. Å hvis det er isfront mellom oss. Så snakker vi ikke sammen, med mindre jeg tar initiativet. Å da må krype med unnskyldning, så han I det hele tatt skal gidde å engasjere seg. Jeg er et veldig følelses menneske. Å tenker å analyserer opp og ned I mente, å egentlig plager meg sjøl, I og med det ikke er svar å få fra motparten. Jeg sitter selvsagt med den underdanige følelsen, noe jeg ikke synes er riktig, ettersom han da alltid vrir ting over på meg, som at alt er min skyld og derfor må be om unnskyldning..

Hva kan jeg gjøre for å prøve å likestille meg (hvis mulig), eller hvordan skal jeg forholde meg til han?

Håper noen der ute vet råd

[AnonymBruker]

Bli forbannet og be han til helvete respektere deg som likeverdig og ta an for sine egne handlinger istedenfor å manipulere deg til å tro at det er din feil alt som skjer osv. Be han bli voksen og oppføre seg deretter. 

Anonymkode: df373...b4f

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Bli forbannet og be han til helvete respektere deg som likeverdig og ta an for sine egne handlinger istedenfor å manipulere deg til å tro at det er din feil alt som skjer osv. Be han bli voksen og oppføre seg deretter. 

Anonymkode: df373...b4f

....be han ta ansvar for sine egne handlinger... -skulle det stå 

Anonymkode: df373...b4f

[Smurfine29]

Han er som sagt.. snusfornuftig. Å jeg får som sagt aldri siste ordet.. så må prøve å finne DET ordet, som setter han ut, sånn at han kan få tenkt seg litt rundt, å komme med en respektfull å konstruktiv ting tilbake. Sistnevnte er selvfølgelig det jeg håper på.. greia er den - er det mulig??

[AnonymBruker]

Høres veldig kjent ut. Det høres ut som om dere har veldig forskjellig reaksjonsmønster I en konflikt og at dere forsterker reaksjonen til hverandre. Dere må begge gjøre tilpasninger og bryte sirkelen. Han må forstå deg og du han. Hvis dere ikke lykkes I dette, søk hjelp. En tredjeperson er ofte eneste mulighet for å analysere dere begge på en nøytral måte.

Anonymkode: 9d329...7e0

[AnonymBruker]

28 minutter siden, Smurfine29 skrev:

Han er som sagt.. snusfornuftig. Å jeg får som sagt aldri siste ordet.. så må prøve å finne DET ordet, som setter han ut, sånn at han kan få tenkt seg litt rundt, å komme med en respektfull å konstruktiv ting tilbake. Sistnevnte er selvfølgelig det jeg håper på.. greia er den - er det mulig??

Meg I stad. Tror vel ikke at det finnes ett ord eller en måte som garantert når inn. Det hele er avhengig av hans modenhet og empati, samt evne til å ta imot kritikk.

Anonymkode: 9d329...7e0

[Smurfine29]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres veldig kjent ut. Det høres ut som om dere har veldig forskjellig reaksjonsmønster I en konflikt og at dere forsterker reaksjonen til hverandre. Dere må begge gjøre tilpasninger og bryte sirkelen. Han må forstå deg og du han. Hvis dere ikke lykkes I dette, søk hjelp. En tredjeperson er ofte eneste mulighet for å analysere dere begge på en nøytral måte.

Anonymkode: 9d329...7e0

Han er av den oppfatning at det er meg å han det handler om. Det er bare vi som kan gjøre noe med dette, ingen som kan hjelpe vårs med. Jeg har foreslått det for han, jeg kunne godt tenkt meg å prøvd I hvertfall. Men da er leksa, at det er jeg som har et problem.. 

[Smurfine29]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Meg I stad. Tror vel ikke at det finnes ett ord eller en måte som garantert når inn. Det hele er avhengig av hans modenhet og empati, samt evne til å ta imot kritikk.

Anonymkode: 9d329...7e0

Han er så kald. Han føler ikke noe på hvordan jeg opplever hans side av ting. Problemet  (I følge han), er måten jeg tolker ting på.. hos han er svart/hvitt.. ting er enten, eller..

Jeg lager visstnok problemer ut av ting som I utgangspunktet ikke er et problem... 

[Gjest Klaveret]

Jeg tror ikke du får forandret typen din. Slik jeg ser det kan du velge mellom å fortsette slik det er, samt lete etter metoder som aldri vil vinne frem - eller du kan forlate han. Det er hvordan jeg realistisk ser på det. Jeg skjønner jo at ting ikke er svart/hvit og at det er mange vanskelige og gode følelser der også. 

[Smurfine29]

Jeg ønsker ikke å forandre han på noe vis.. jeg elsker han for den han er. 

Jeg er meg, å han er han. (Selvfølgelig). Trenger bare å få forskjellene våres til å fungere på en måte som er best for alle parter. Håpet at noen kanskje ante råd om hvordan JEG kan forholde meg, å hva jeg kan gjøre for at vi skal komme dit...

[AnonymBruker]

Du kan rett og slett "gi litt faen" selv.

Dette kan virke litt skummelt for han viss du virker likegyldig. 

Min samboer ble i løpet av dagen veldig hyggelig, jeg fikk bestemme alt og det var ikke måte på hvor heldig han var, som hadde meg 😂

Anonymkode: e8d73...7ea

[Wisket]

Den 10.2.2016 at 20.53, Smurfine29 skrev:

Jeg og min samboer har vært sammen I 3 år nå (han 35 og jeg 29).

Han er alltid "snusfornuftig" og vet alltid alt, om alt.

Han må alltid ha siste ord I ting. Det er alltid jeg som må krype. Fordi han har en litt "gi faen" holdning til ting. Å hvis det er isfront mellom oss. Så snakker vi ikke sammen, med mindre jeg tar initiativet. Å da må krype med unnskyldning, så han I det hele tatt skal gidde å engasjere seg. Jeg er et veldig følelses menneske. Å tenker å analyserer opp og ned I mente, å egentlig plager meg sjøl, I og med det ikke er svar å få fra motparten. Jeg sitter selvsagt med den underdanige følelsen, noe jeg ikke synes er riktig, ettersom han da alltid vrir ting over på meg, som at alt er min skyld og derfor må be om unnskyldning..

Hva kan jeg gjøre for å prøve å likestille meg (hvis mulig), eller hvordan skal jeg forholde meg til han?

Håper noen der ute vet råd

Akkuratt slik var min ex også!! 

Han ble faktisk bare værre og værre, og vi var sammen i nesten 5 år.
Jeg har det veldig mye bedre uten han. :-) 

[Tibbie]

Uff, jeg hater sånne mennesker. Det er så slitsomt x) All ære til deg som bor med en!

Det er spesielt irriterende når de krangler og diskuterer noe du vet de ikke egentlig har noe peiling på.

Har ei venninne som er litt sånn. Man kan ikke si ei eneste setning uten at hun skal kverulere noe. Tror det er derfor ingen av forholdene hennes varer så lenge, for dette er veldig slitsomt og fører fort til krangling (jeg har kjent henne leeenge, så har lært meg å overse det sånn at det ikke blir noe krangling, men det er verre for disse mannfolka )

Når jeg kjenner at det blir nok, håndterer jeg det ved å spørre "kan du ikke la noe ligge?", med et glimt i øyet for å holde en vennlig tone. Da lar hun det vanligvis ligge.

Har ikke flere råd enn det, men har en følelse på at det ikke kan kurere bastanten din Lykke til!

[Zouk]

Den 10.2.2016 at 21.42, Smurfine29 skrev:

Han er som sagt.. snusfornuftig. Å jeg får som sagt aldri siste ordet.. så må prøve å finne DET ordet, som setter han ut, sånn at han kan få tenkt seg litt rundt, å komme med en respektfull å konstruktiv ting tilbake. Sistnevnte er selvfølgelig det jeg håper på.. greia er den - er det mulig??

hvis du har prøvd å finne det rette ordet i 3 år foreslår jeg at du slutter med det.  Og går fra en situasjon du ikke trives i.  Noe kjent her, eller?

http://www.elephantjournal.com/2015/08/gaslighting-the-mind-game-everyone-should-know-about/

[Atea]

Vet hvordan det kan være og det er ikke en god følelse mens det står på. Jeg er typen som kobler ut og virker iskald. Det samme er mennene, innerst inne er jeg litt redd, men jeg viser det ikke. Da diskuteres det ikke annet enn rundt det praktiske i hverdagen. Men da har vi hatt en hektisk krangel først der begge har vært frekke mot hverandre. Det er mange år siden og jeg gikk på p-piller som kanskje slo ut på psyken. I dag er jeg singel, men har temperament. Det vil si at jeg sier fra, men har også evnen til å vente til gemyttene har roet seg ned.

Den kalde krigen som kan finnes i et ellers godt forhold er tøff å forholde seg til. Jeg må innrømme at jeg nesten aldri er den første som kryper til korset, men er blitt litt bedre med årene håper jeg. Det er ikke for å plage den andre, men fordi innerst inne er jeg redd for å bli såret eller enda verre, bli utsatt for en kald skulder og hån.

Brent barn skyr ilden heter det. Du må sette dine grenser ts. Det handler ikke om å vinne, men om å stå opp for seg selv.  Jeg husker ikke på alle de kalde krigene med glede. Men vi ble i alle fall alltid venner igjen.

[AnonymBruker]

Dette er veldig kjent ... Jeg er så skuffet og lei meg pga mannen min som oppfører seg omtrent som du beskriver. 

Alle krangler er alltid min feil. Han spyr ut av seg både fornærmelser og annet dritt, men når jeg forsvarer meg mot dette er dét alt han husker. Og da bruker han det mot meg senere. 

Er lut lei av at vi ikke kan ha en helt vanlig diskusjon eller meningsutveksling uten at han må krangle og bli ufin. 

Vi skal egentlig gifte oss, men nå er jeg veldig usikker. Jeg elsker alt annet ved denne mannen, men ikke hans dårlige evner til å takle uenighet. Nytter ikke å prate med ham om dette heller. Da mener han at jeg starter ny krangel og at alt jeg sier er bullshit. 

Jeg er nær ved å gi opp. Veldig synd, iom at jeg ellers synes han er fantastisk. 

Anonymkode: 606d3...2ac

[Smurfine29]

Den 13.2.2016 at 9.07, Atea skrev:

 

Dette var litt ubehagelig... det kan være greit å ikke føle seg alene med sånne vonde følelser som du også beskriver. Men jeg syns det var litt trist å høre din opplevelse..   litt av greia  (for min del), er at i diskusjoner, hvor ting som oftest er min feil (tydeligvis), så når man ikke frem ved å prøve fornuft ved helhetsbilde. så lenge han blir dratt inn I bilde, hvor jeg tar frem hans glipper, så tar det helt av for mannen, som ofte går I sinne, med kommentar om at det er ikke han som er tema, eller at jeg må slutte å prøve å fri ting over på han..  jeg har valgt,bevisst, I mange tilfeller, å bite I meg alle dumme ting han sier å gjør. (For I hans øyne), å ikke skape unødvendige krangler. Det er tilfeller som jeg rett og slett ikke fikser å holde kjeft. Å da kommer det ofte opp ting som jeg har prøvd å bite I meg fra tidligere... det hender jeg får noen "selvstendighetspunkter", hvor det går opp for meg, at verden er ikke tapt uten han. Da får jeg en gnist av "gi faen".. å da blir han litt på tuppa, å lurer på hva som er galt.. men på et punkt, så daler den gnisten. Det blir litt som to skritt frem, å et tilbake. Ting går opp og ned såklart. Innerst inne vil jeg jo ikke gi slipp..