Når stemor prøver å overta for mor

[AnonymBruker]

Jeg har en stemor til mine barn som har en del positive sider, og jeg vet at barna mine er glad i henne.   Jeg har derfor prøvd i alle år og ikke ta meg nær av alle hennes påfunn, og tenkt at hun ikke mener noe vondt med det. Men nå lurer jeg på om jeg ikke har vært for godtroende. Men jeg har tenkt at det viktigste har vært barna, men nå er barna mine voksne og hun blir bare verre og verre.

Hun traff far når barna var små, og straks så begynte hun å styre. Hun lekte at hun var mor til barna og at de kalte henne mor, når jeg sier lekte så er det bokstavelig. For når jeg kom for å hente ungene sprang de rundt og ropte mamma etter henne. Og når jeg reagerte veldig på det, ble far sur og mente de bare lekte.

Jeg tenkte hun var usikker og prøvde å la henne få sin plass, det er til det beste for ungene. Men hun kjørte over meg følte jeg. Hun ordnet møter/samtaler med barnehage og skole uten at jeg visste det, og jeg fikk vite det i ettertid at hun hadde vært der. 
Far kunne aldri få gå på et foreldremøte uten henne, han fikk ikke lov til å være alene med meg med eller uten unger. Hun var alltid der, og det var henne jeg måtte forholde meg til, far tok sjelden eller aldri telefonen. 

De fikk etterhvert et eget barn, og jeg tenkte at det nå ville bli bedre, men det gjorde ikke det. Men jeg svelget alle de kamelene jeg bare orket, fordi det ikke så ut til at ungene hadde vondt av dette, men de merket at jeg av og til ble irritert på stemor, men de forsto nok ikke hvorfor, og jeg følte at jeg ble den som var vanskelig.
Når ungene nærmet seg voksen alder merket jeg mer og mer at stemor og far brukte samvittigheten til barna for å få viljen sin. Når de ønsket å oppnå noe, som for eksempel at ungene skulle være hos dem en spesiell dag i julen som vi også skulle ha selskap, så sa de alltid at de ble så veldig lei seg hvis de ikke kom. 
Jeg ville ikke at ungene skulle bli satt i noen lojalitet konflikt eller føle at de sviktet enten far eller meg, så jeg sa de ikke behøvde å tenke på det, og at de fint kunne dra til far og jeg smilte selv om jeg hadde mest lyst til at de skulle være hjemme, noe som ofte også var avtalen.

Nå er ungene voksne og gifte begge to, med hver sin familie. Og dette holder fremdeles på, men nå er det like før alt rakner for meg.
I bryllupet til det ene barnet vårt, var det satt frem stoler øverst i kirken til mor, far på begge sider og forlovere pluss brudeparet. og der satt jammen stemor på plassen min når jeg kom. Jeg måtte nesten løfte henne vekk før hun forsto at det ikke var hennes plass.

I selskapet etterpå, byr svigersønnen min meg opp til første dans etter brudevalsen, og da spretter jammen stemor frem og mellom oss for å overta, jeg ble da så paff at jeg nesten fiket til henne. 

Og nå er de i gang med å manipulere barnebarna på samme måte, og de virker nesten redde for at besteforeldrene skal bli lei seg hvis de vil til meg istedet. 

Jeg har nå kommet til et punkt hvor jeg har lyst til å be de dra til et litt varmere sted og har fått nok, men tror dere det er best for barna og barnebarna om jeg bare fortsetter å overse det for å ikke lage spild i familien?
Barna har nok skjønt mer som voksne, men det virker som om de er så vant til det at de ikke reagerer veldig. Men jeg er så lei av dette at jeg sprekker snart.
 

Anonymkode: 4bc3d...538

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en stemor til mine barn som har en del positive sider, og jeg vet at barna mine er glad i henne.   Jeg har derfor prøvd i alle år og ikke ta meg nær av alle hennes påfunn, og tenkt at hun ikke mener noe vondt med det. Men nå lurer jeg på om jeg ikke har vært for godtroende. Men jeg har tenkt at det viktigste har vært barna, men nå er barna mine voksne og hun blir bare verre og verre.

Hun traff far når barna var små, og straks så begynte hun å styre. Hun lekte at hun var mor til barna og at de kalte henne mor, når jeg sier lekte så er det bokstavelig. For når jeg kom for å hente ungene sprang de rundt og ropte mamma etter henne. Og når jeg reagerte veldig på det, ble far sur og mente de bare lekte.

Jeg tenkte hun var usikker og prøvde å la henne få sin plass, det er til det beste for ungene. Men hun kjørte over meg følte jeg. Hun ordnet møter/samtaler med barnehage og skole uten at jeg visste det, og jeg fikk vite det i ettertid at hun hadde vært der. 
Far kunne aldri få gå på et foreldremøte uten henne, han fikk ikke lov til å være alene med meg med eller uten unger. Hun var alltid der, og det var henne jeg måtte forholde meg til, far tok sjelden eller aldri telefonen. 

De fikk etterhvert et eget barn, og jeg tenkte at det nå ville bli bedre, men det gjorde ikke det. Men jeg svelget alle de kamelene jeg bare orket, fordi det ikke så ut til at ungene hadde vondt av dette, men de merket at jeg av og til ble irritert på stemor, men de forsto nok ikke hvorfor, og jeg følte at jeg ble den som var vanskelig.
Når ungene nærmet seg voksen alder merket jeg mer og mer at stemor og far brukte samvittigheten til barna for å få viljen sin. Når de ønsket å oppnå noe, som for eksempel at ungene skulle være hos dem en spesiell dag i julen som vi også skulle ha selskap, så sa de alltid at de ble så veldig lei seg hvis de ikke kom. 
Jeg ville ikke at ungene skulle bli satt i noen lojalitet konflikt eller føle at de sviktet enten far eller meg, så jeg sa de ikke behøvde å tenke på det, og at de fint kunne dra til far og jeg smilte selv om jeg hadde mest lyst til at de skulle være hjemme, noe som ofte også var avtalen.

Nå er ungene voksne og gifte begge to, med hver sin familie. Og dette holder fremdeles på, men nå er det like før alt rakner for meg.
I bryllupet til det ene barnet vårt, var det satt frem stoler øverst i kirken til mor, far på begge sider og forlovere pluss brudeparet. og der satt jammen stemor på plassen min når jeg kom. Jeg måtte nesten løfte henne vekk før hun forsto at det ikke var hennes plass.

I selskapet etterpå, byr svigersønnen min meg opp til første dans etter brudevalsen, og da spretter jammen stemor frem og mellom oss for å overta, jeg ble da så paff at jeg nesten fiket til henne. 

Og nå er de i gang med å manipulere barnebarna på samme måte, og de virker nesten redde for at besteforeldrene skal bli lei seg hvis de vil til meg istedet. 

Jeg har nå kommet til et punkt hvor jeg har lyst til å be de dra til et litt varmere sted og har fått nok, men tror dere det er best for barna og barnebarna om jeg bare fortsetter å overse det for å ikke lage spild i familien?
Barna har nok skjønt mer som voksne, men det virker som om de er så vant til det at de ikke reagerer veldig. Men jeg er så lei av dette at jeg sprekker snart.
 

Anonymkode: 4bc3d...538

Barna er voksne. Nå er det lov å si i fra.

Anonymkode: cf73d...836

[Gjest Mythic]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barna er voksne. Nå er det lov å si i fra.

Anonymkode: cf73d...836

Fantastisk å sitere hele det lange innlegget for så å svare med en setning, og til alt overmål være den første som svarer i tråden! 

TS: Kan du ikke snakke med barna dine om hvordan dette føles for deg? Kanskje de kan ta noen grep for å bedre situasjonen for deg.

[AnonymBruker]

Jeg ville også snakket med barna. De er voksne og tåler å høre din side, de tåler å høre at dette plager deg. 

Anonymkode: 75650...c1e

[Gjest Klaveret]

Nå som barna er voksne trenger du vel ikke forholde deg til far og stemor mer? Gjør dine egne avtaler direkte med "barna" slik vi andre skilte med voksne barn gjør. 

At barna har mange som bryr seg om dem er vel ikke det verste som kunne skje?

[AnonymBruker]

At du har holdt ut så mange år er imponerende og absolutt vært det beste for barna. 

Det som skjedde i bryllupet er nesten ikke til å tro, og jeg hadde vært ufattelig flau som stemor! 

De er voksne, og du kan snakke med dem om det som plager deg, om det er av beste interesse. Utover det har du ikke lengre noe med den andre siden å gjøre, så å forholde seg til dem videre vil skje svært sjeldent.

Anonymkode: 6dbaa...3c0

[AnonymBruker]

Stemor har en usunn eiertrang til familien din. Å skubbe deg til side og ta plassen din i kirken er mer enn uhørt!

Her er det bare å ta en prat med barna og si det som det er: at den eneste måten du kan opprettholde og styrke din relasjon til barn, svigerbarn og barnebarn er at de hjelper deg å få plass. Kirke-eksemplet sier sitt, og er et godt eksempel på hva du sliter med.

Anonymkode: 4d602...b39

[Gjest Magnifiq]

Hva sa de andre bryllupsgjestene til st stemor tok din plass i kirken? 

Det var jo veldig spesielt må jeg si.

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Magnifiq skrev:

Hva sa de andre bryllupsgjestene til st stemor tok din plass i kirken? 

Det var jo veldig spesielt må jeg si.

Stemor gikk når hun forsto at stolen ikke var ment til henne, men hun var ikke blid nei. Tror heldigvis ikke de få gjestene som hadde kommet på dette tidspunktet fikk det med seg, eller reagerte på det. De fleste har nok fått med seg hvordan hun har holdt på og holder på, men det virker som om de bare tenker at er hun slik og godtar det som jeg har måttet gjort for barna sin skyld.

Til alle dere som har svart meg, takk for tilbakemeldinger

Stemor har vært flink på mange måter med barna, men jeg tror likevel ikke at måten hun har turet frem på ovenfor meg har vært positivt for barna. Ofte når de var mindre kom de hjem og fortalte at hun baksnakket meg veldig, dette tok jeg opp meg far og han lovte å snakke med henne. Men det var ganger jeg følte hun nesten klarte å vende barna mot meg. 

Men for meg har det viktigste vært ungene, jeg ville ikke ødelegge forholdet mellom stemor og ungene, det var tross alt bedre at de hadde et godt forhold til henne enn ikke.  Men det er som om de fremdeles tror jeg tåler alt, og at jeg ikke blir lei meg når avtaler brytes til fordel for stemor og far som blir så veldig lei seg hvis de ikke kommer til dem istedet, på meg virker det nesten som om stemor og far tar det som en bekreftelse når de får presset meg ut ved enhver anledning.

Jeg var også veldig redd for å skape en lojalitets konflikt for barn når de var små mellom meg og far sin familie, så jeg godtok alt for mye for å skåne barna. Men jeg merker at alle disse årene og sårende hendelser har tatt på og nå er vi i gang med barnebarn og jeg vet ikke om jeg orker å høre mer negative ting fra den kanten. 

Og det er sårende når jeg enda en gang føler jeg må vike så fort det passer for far og hans familie. Det som utløste det denne gangen var at det ene barne barne og jeg hadde en avtale, og når stemor fikk høre det av den lille, var det straks noe veldig viktig som gjorde at de måtte komme til dem istedet, hvis ikke ble de veldig lei seg, pluss dette med bryllupet og mye annet jeg ikke behøver å ta med nå.

Jeg har faktisk snakket med det ene barnet mitt i dag, og det gikk bra. De har nok forstått mer som voksne og jeg møtte forståelse for hvordan jeg følte det. 
Det andre barnet mitt er nok litt mer sånn, er det noe å bry seg så mye om da. Du er nå så nærtagende osv. Stemor mener ikke noe med det osv. Men jeg er ikke så sikker lenger.

Men nå er det barne barna som er viktigst, og jeg tenker igjen at det er viktigere at de har et godt forhold til henne enn ikke. 

Til deg som mener man ikke bør ha så mye med far og gjøre når barna er voksne, så er det riktig på mange måter, men så lenge det er barn og barne barn, så blir man aldri helt ferdig og vi skal alle ha et forhold til barn og barnebarn.

Anonymkode: 4bc3d...538

[AnonymBruker]

Jeg har ikke kontakt med min eks lenger selv om vi har 4 barn og barnefar. Selvfølgelig er det brylluper og konfirmasjoner, men ellers trenger vi vel,ikke ha kontakt. 

Anonymkode: 94ac2...057

[Kvinne87Rogaland]

Jeg er et av "barna" i en ganske lik situasjon, og dette åpnet øynene mine litt. Jeg er voksen nå, men har alltid ofret mamma litt til fordel for far og stemor. Det er fordi mamma er jo MAMMA. Vi har et godt forhold uansett, og det er naturlig, sterkt og selvsagt. Jeg har derfor jobbet mer for å få stemor til å føle seg velkommen, siden hun aldri har vært i nærheten av det forholdet jeg har til mamma. Og mor-datter forholdet er så sterkt at jeg har hatt litt dårlig samvittighet overfor pappa, for vi har ikke hatt samme connection og felles interesser. Derfor har jeg slått til hver gang pappa har tilbudt noen form for samvær, da jeg vet at han sliter litt med å finne ting vi kan gjøre sammen.

Kanskje det er en mager trøst? Du er så "selvsagt" for barna dine - derfor jobber de ikke såhardt for din kjærlighet - den er evig tilstedeværende og ubrytelig. Du blir kanskje tatt litt for gitt, men du er jo MAMMA!

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Kvinne87Rogaland skrev:

Jeg er et av "barna" i en ganske lik situasjon, og dette åpnet øynene mine litt. Jeg er voksen nå, men har alltid ofret mamma litt til fordel for far og stemor. Det er fordi mamma er jo MAMMA. Vi har et godt forhold uansett, og det er naturlig, sterkt og selvsagt. Jeg har derfor jobbet mer for å få stemor til å føle seg velkommen, siden hun aldri har vært i nærheten av det forholdet jeg har til mamma. Og mor-datter forholdet er så sterkt at jeg har hatt litt dårlig samvittighet overfor pappa, for vi har ikke hatt samme connection og felles interesser. Derfor har jeg slått til hver gang pappa har tilbudt noen form for samvær, da jeg vet at han sliter litt med å finne ting vi kan gjøre sammen.

Kanskje det er en mager trøst? Du er så "selvsagt" for barna dine - derfor jobber de ikke såhardt for din kjærlighet - den er evig tilstedeværende og ubrytelig. Du blir kanskje tatt litt for gitt, men du er jo MAMMA!

Jeg tror du er inne på noe i det du skriver. For det er nok litt som du sier, eller har iallfall vært slik. Jeg var alltid der, jeg er alltid der og blir nok tatt litt for gitt. Og når de vokste opp var det jeg som hadde hovedomsorgen for barna. Det var jeg som var den som oppdro barna, mens far og stemor vare de som fant på det morsomme, far var helgepappa som hadde all verdens tid når de var der. 
Når barna ble voksne ble det stas å bygge mer på relasjonen til far og stemor, og jeg synes det er veldig bra. Det eneste er stemors konstante trang til å skyve meg til side. 
Jeg er trygg i min rolle som mamma, det er ikke det. Jeg er bare så sliten og såret over hele tiden å få denne behandlingen for ikke å snakke om den nedlatende holdningen og stygge kommentarer fra stemor. Jeg er mamma og det burde ikke være en konkurranse om den plassen.
 

Anonymkode: 4bc3d...538

[Sweet77]

Fint at du har snakket med det ene barnet alt  

Jeg tenker sånn, at det er på tide de får vite hva du ofret for dem, og at det faktisk var nettopp det: et offer (selv om jeg ikke liker begrepet, men i denne saken er det faktisk helt på sin plass). Som du villig ga fordi du elsket dem, men som kostet deg og gjorde vondt fordi du samtidig måtte gi slipp på ting som var viktig for deg som mamma. Nå som de er foreldre selv så bør de forstå hva foreldrekjærlighet og -følelser er.

Nå er de voksne og i stand til å gi deg tilbake, og da bør de gjøre akkurat det. Men de må jo forstå hvordan du føler rundt det først så si det akkurat som det er. Om det koster at stemor blir nedprioritert i visse sammenhenger så bør de gjøre det slik, altså prioritere deg. Det er på tide at det er dine følelser det blir tatt hensyn til nå.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke kontakt med min eks lenger selv om vi har 4 barn og barnefar. Selvfølgelig er det brylluper og konfirmasjoner, men ellers trenger vi vel,ikke ha kontakt. 

Anonymkode: 94ac2...057

Neida, vi har ikke kontakt på samme måte som da ungene var små og godt er det. Men vi møtes jo i bursdager, og de store selskapene. Og vi har felles barnebarn. Men det er klart det er lettere nå som ungene er voksne. 
Jeg ble bare så lei meg når jeg oppdaget at de fulgte samme mønster med barne barna. Jeg føler de prøver å presse meg vekk enda en gang,

Anonymkode: 4bc3d...538

[Kvinne87Rogaland]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du er inne på noe i det du skriver. For det er nok litt som du sier, eller har iallfall vært slik. Jeg var alltid der, jeg er alltid der og blir nok tatt litt for gitt. Og når de vokste opp var det jeg som hadde hovedomsorgen for barna. Det var jeg som var den som oppdro barna, mens far og stemor vare de som fant på det morsomme, far var helgepappa som hadde all verdens tid når de var der. 
Når barna ble voksne ble det stas å bygge mer på relasjonen til far og stemor, og jeg synes det er veldig bra. Det eneste er stemors konstante trang til å skyve meg til side. 
Jeg er trygg i min rolle som mamma, det er ikke det. Jeg er bare så sliten og såret over hele tiden å få denne behandlingen for ikke å snakke om den nedlatende holdningen og stygge kommentarer fra stemor. Jeg er mamma og det burde ikke være en konkurranse om den plassen.
 

Anonymkode: 4bc3d...538

Jeg forstår veldig godt de følelsene du har. Det viktigste i livet ditt er jo barna dine, og du har ofret så mye for dem, og da er det ekstra sårt når de velger far og stemor ovenfor deg. Men barna er nok innerst inne veldig klar over hvor mye du har ofret, og deres bånd til deg er mye sterkere i grunn. Dette vil du se når de møter på problemer i livet. Når alt er fryd og gammen, er det ofte litt "er det så farlig da?", men når de trenger trøst er det nok deg de kommer til. Bautaen. 

Men det er veldig innafor å ta en prat med de, og lufte de følelsene du har. Selv om du er mamma, er du også et menneske, og det er de voksne nok til å forstå. Si at du føler deg tilsidesatt, og at du også må føle at du er prioritert innimellom

[AnonymBruker]

Hvis det plager deg veldig, altså at dette har gått inn på selvfølelse eller lignende burde du kanskje prate med en psykolog. Høres ut som du har slitt med dette lenge, og du trenger å få det bearbeidet og kommet deg videre. Så burde snakke med barna dine, og være veldig ærlig. Invitere de hjem til å ta det opp. Si at det har vært sårt og vanskelig for deg. Jeg vet ikke, men jeg vil tro du har oppdratt noen veldig fine barn, som har et godt forhold til hele sin familie. Det er noe du har vært med å bidratt til. Du mener at du har ofret noe, og da får du heller se på det som det. Altså man kan ikke gå tilbake i tid, men du kan prøve å jobbe med å takle de følelsene, og relasjonene du har akkurat her og nå. Det å sette grenser for stemor nå er svært vanskelig. Men dine barn kan sette grenser for stemor hvis de er enig med deg. Den oppførselen jeg blir lei meg hvis du ikke kommer høres ikke hjemme noe sted. Man skal ikke prøve å gi folk dårlig samvittighet for at de ikke kan komme. Det er irriterende og unødvendig uansett hvem som sier dette. 

Jeg vil tro at barna dine ALDRI har sett på stemor som mor. Jeg vil tro at stemor krever stor plass, og at du har gitt henne det. Du kan som sagt ikke gå tilbake å sette opp grenser for stemor nå. Den som har tatt skade av dette er deg, og du må prøve å forandre det så dette ikke blir en belastning for deg resten av livet. 

Anonymkode: deb64...2dd

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Flair skrev:

Fint at du har snakket med det ene barnet alt  

Jeg tenker sånn, at det er på tide de får vite hva du ofret for dem, og at det faktisk var nettopp det: et offer (selv om jeg ikke liker begrepet, men i denne saken er det faktisk helt på sin plass). Som du villig ga fordi du elsket dem, men som kostet deg og gjorde vondt fordi du samtidig måtte gi slipp på ting som var viktig for deg som mamma. Nå som de er foreldre selv så bør de forstå hva foreldrekjærlighet og -følelser er.

Nå er de voksne og i stand til å gi deg tilbake, og da bør de gjøre akkurat det. Men de må jo forstå hvordan du føler rundt det først så si det akkurat som det er. Om det koster at stemor blir nedprioritert i visse sammenhenger så bør de gjøre det slik, altså prioritere deg. Det er på tide at det er dine følelser det blir tatt hensyn til nå.

Takk for støtte

Ja, jeg føler tiden snart er moden for å si i fra. Jeg tror nok barna forstår og er villig til å hjelpe til. Og jeg føler ikke på noen måte at de har noe skyld eller har valgt meg bort. De har nok valgt den lette veien av og til fordi jeg alltid sa det var greit, mens far og stemor gjorde det motsatte. 

Jeg tror aldri hun vil forandre seg, eller gi meg plass på noen måte. Hun vil alltid være først og prøve ¨ta  plass når det egentlig er min plass. Mine barn og barnebarn. 
Hun var sprø til flere ganger å late som om hun var mamma til ungene og få andre til å tro at hun var det.
En gang fikk jeg store problemer med å bevise at jeg faktisk var moren. Men alt for ungene, jeg ville heller ha denne damen på ungene sin side, enn andre veien. 
 

Anonymkode: 4bc3d...538

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis det plager deg veldig, altså at dette har gått inn på selvfølelse eller lignende burde du kanskje prate med en psykolog. Høres ut som du har slitt med dette lenge, og du trenger å få det bearbeidet og kommet deg videre. Så burde snakke med barna dine, og være veldig ærlig. Invitere de hjem til å ta det opp. Si at det har vært sårt og vanskelig for deg. Jeg vet ikke, men jeg vil tro du har oppdratt noen veldig fine barn, som har et godt forhold til hele sin familie. Det er noe du har vært med å bidratt til. Du mener at du har ofret noe, og da får du heller se på det som det. Altså man kan ikke gå tilbake i tid, men du kan prøve å jobbe med å takle de følelsene, og relasjonene du har akkurat her og nå. Det å sette grenser for stemor nå er svært vanskelig. Men dine barn kan sette grenser for stemor hvis de er enig med deg. Den oppførselen jeg blir lei meg hvis du ikke kommer høres ikke hjemme noe sted. Man skal ikke prøve å gi folk dårlig samvittighet for at de ikke kan komme. Det er irriterende og unødvendig uansett hvem som sier dette. 

Jeg vil tro at barna dine ALDRI har sett på stemor som mor. Jeg vil tro at stemor krever stor plass, og at du har gitt henne det. Du kan som sagt ikke gå tilbake å sette opp grenser for stemor nå. Den som har tatt skade av dette er deg, og du må prøve å forandre det så dette ikke blir en belastning for deg resten av livet. 

Anonymkode: deb64...2dd

Takk 

Nei ungene har aldri sett på stemor som mor. Og jeg tror vel egentlig ikke at det har gått inn på selvfølelsen min i så stor grad at det er et stort problem.
Det er mer at jeg føler sinne og sårhet når jeg er nødt til å bite enda en bit av det sure eplet. Det er heldigvis ikke så ofte lenger. Men det har vært et par episoder i det siste som har fått begeret til å flyte over litt. Det er vanskelig å forstå hvordan noen kan holde på slik som stemor gjør her, og gjøre relasjonene til en konkurranse hvor hun hele tiden bekrefter seg selv i rollen ved å presse meg til side, eller prøve er det rette ordet-

Men jeg er sikker i min rolle som mor, jeg er den de ringer når ting er vanskelig ikke henne, jeg er trygg på deres kjærlighet.
De har nok ikke sett eller forstått hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde ennå, men kanskje det forandrer seg nå.
 
Jeg har bestemt meg for å være mer åpen med ungene mine, jeg tror det er lett å tenke på mamma som nettopp det, jeg har prøvd å skåne dem for mine egne følelser og alltid være sterk for dem, uansett hva det har vært, og da har jeg jo heller ikke vist dem at jeg kan bli lei meg for ting,

 

Anonymkode: 4bc3d...538

[AnonymBruker]

Du kan hvert fall tenke at du har gjort det du kunne for at de skulle ha det bra, og at du har gjort en strålende jobb som mamma. Det er ikke alle som kan si det samme. Når man er på KG så leser man om så mange foreldre som ikke setter barna først. Altså de sier kanskje at de setter barna først, men hvis man ser nærmere på det så gjør de egentlig ikke det. Om det er slik du sier TS så har du faktisk vært en mamma som har satt barna først, og jobbet deg igjennom det. Det er noe du skal være glad og stolt over. Du burde ha hodet hevet, og la stemor gå der å innbille seg noe annet. Virker som barn og barnebarn vet hva du har gjort for de i alle år. Det er barna dine sin anerkjennelse og kjærlighet som betyr noe. 

Anonymkode: deb64...2dd

[Ms.Sommerfugl]

Alvorlig talt, TS, hvorfor har du aldri gjort noe med dette? I det hele tatt vurdert å ta en aldri så liten alvorsprat med denne heksa av en stemor. Beklager til stemødre der ute, jeg vet mange av dem er fantastiske personer, men i dette tilfellet føler jeg at stemora er som rett ut at "Askepott"! (Beklager, altså, men det er nå min mening).

Jeg syns du bør ta med alle sammen på familievernkontoret, og ta en prat der! Det går ikke an at stemor holder på som hun gjør, ikke det minste sekund lenger. Jeg mener det er på tide at barna virkelig får høre hva som foregår, jeg hadde i det minste likt å vite hva min mamma følte hvis jeg satt i samme situasjon! 

Ønsker deg lykke til, og håper virkelig at du får ordnet opp i dette.