Han ukependler. Føler jeg blir sittende igjen med drittjobben mens han får helgekosen.

[AnonymBruker]

Nå er overskriften satt litt på spissen men den er nok ikke så veldig langt fra sannheten likevel. Han ukependler gjennom jobben, hjem på fredag og tilbake på jobb mandag morgen. Vi har to små på 4,5 år og 9 mnd. der alt naturlig nok faller på meg når uken kommer. Minstemann har enda ikke kommet helt i god søvnrytme og er tidvis urolig både på kveld og natt. I går kveld holdt jeg på med legging av barn fra 18.00 til 22.10 og på`n igjen da minstemann våknet blid og uthvilt klokka 03.45. Kveldsmaten i går var et voldsomt spetakkel da minsten var overtrøtt før 17.00 og eldstemann hadde sagt feil pålegg da handlelisten ble skrevet for det var visst forskjell på salami og servelat. Jeg er den som er hjemme med syke barn, jeg er den som legger, den som står opp med dem, den som henter trøtte unger hjem fra barnehagen og som må lage middag mens en maser og den andre surver og helst vi henge fast i puppen fra vi kommer hjem til han legger seg. Jeg er den som må ordne til karneval, bursdager, turdager, fli opp gjørmete klær fra dagens lekeøkt i barnehagen osv. 

Jeg er kronisk syk og derfor (desverre) stort sett hjemme og det er vel her mye av problemet ligger. Siden jeg alltid er her så føler jeg det er så utrolig mye ved det å være foreldre (gjerne det negative aspektet ved det) som han aldri trenger å forholde seg til. Han vet enda ikke hvordan det er å ha to unger samtidig lengre enn to timer i strekk. Han aner ikke hvordan det er å måtte stagge hylgråt av en unge mens man er livredd for at den andre da skal våkne for da har man plutselig to som gråter. Han har sovet sammenhengende gjennom natta siden minsten var 4 mnd og våkner ikke for hver lille ting, kontra meg som ikke har sovet en hel natt siden 2011. Og når jeg forsøker å ta dette opp med han så begynner han gjerne setningen med: jammen, det er jo bare å... 

Og det at han tydeligvis bagatelliserer min oppfatning av ting samtidig som jeg allerede sitter der med konstant dårlig samvittighet i mammahjerte fordi jeg aldri strekker til og er så sliten at jeg føler jeg når som helst kan brekke i to gjør alt så mye verre. Jeg føler meg så himla ensom i dette med å oppdra ungene, det føles ikke som våre barn lenger men mine Og helgene som skulle være ukens høydepunkt er nesten mer slitsomme enn selve uka er for da skal vi ta igjen det fortapte. Han jobber mye kveld men han er likevel godt opplagt når han kommer hjem til helgen for han har tross alt bare seg selv å tenke på 4 dager i uka. Middag spiser han gjennom jobben så det slipper han å lage. Han får sove hele natta gjennom og selve pendler-reisen er visst ganske avslappende den også. Han er helten i ungenes øyne hver fredag for mamma er jo tross alt den som har gått hjemme hele uka og sagt nei til frokostblanding tre ganger om dagen, spiderman på barne-tv og iPad både før og etter middag. Ikke har jeg energi igjen etter uka til å være den sprudlende figuren som pappan er i helgen heller og alt som skal skje i helgene gjør at jeg tyner strikken bare lengre å lengre. Ikke har jeg hjerte til å å si nei heller for jeg føler de opplever alt for ofte at mamma ikke blir med for hun er så sliten. Han har det som plommen i egget og stortrives med tilværelsen, jeg derimot er 100% sikker på at dette kommer enten til å knekke meg, forholdet vårt eller i værste fall begge deler om denne vonde sirkelen får fortsette. 

Nå har jeg klaget forferdelig mye her men rett skal være rett, han gjør en heltemodig innsats i helgene når han kommer hjem. Han er den som vasker badet, støvsuger, tar seg av matlaging og leker med ungene når han kommer hjem. Jeg vet han jobber hardt i uka, jeg vet han er flink og høster både lovord og lønn deretter. Han er den som holder oss med tak over hodet og bil siden han står for den største inntekten. Han er en fantastisk pappa, han er gavmild, snill og han ville gjort hva som helst for oss. Så på en siden føler jeg at jeg bare burde holde kjeft, bite det i meg og sette pris på det jeg har. Jeg føler meg bare så inmari ensom i hverdagen

Er det noen som har noen innspill til meg? Både et kontruktivt ta deg sammen eller klapp på hodet vil hjelpe!   

 

Anonymkode: ae356...18a

[AnonymBruker]

Om du tror har godt av å være hjemme og ta en pust i bakken mens pappaen har ungene litt i helga, da synes jeg du skal gjøre det med den beste samvittighet. Klem til deg, skjønner godt du er sliten.

Anonymkode: cd232...db2

[AnonymBruker]

Er 4-åringen i barnehage? Kanskje det hadde vært litt avveksling. Når den på 9mnd blir litt eldre kan dere kanskje ha begge to i barnehagen et par dager i uka, så får du litt ro?

Kanskje du også setter litt for høye krav til deg selv? At du må gjøre x og y, ellers er du ikke en flink mamma. Senk kravene til deg selv, barn tåler å måtte være hjemme noen helger, de tåler nei, de tåler å bli med pappa ut mens du er hjemme. Jeg vokste selv opp i en familie der vi ikke alltid reise på ferie og helgene brukte vi barna til å leke alene med noen leker. Vi måtte underholde oss selv for det meste.

Dersom du og far har ulike grenser når det gjelder ipad osv, så er det kanskje noe dere burde snakke litt om å finne ut hvordan dere vil gjøre det.

Dersom du føler at mannen avfeier deg, så kanskje du kan fortelle han at av og til vil du bare ha støtte/ trøst, ikke råd? Samtidig ha i bakhodet at dersom du ofte klager bare for å klage, ikke for å finne løsninger, så kand et bli slitsomt. Men de fleste liker å bare få ut litt frustrasjon iblant, og det kan være greit.

Anonymkode: e4d4c...3df

[skruf]

Den pendlerjobben, er den permanent eller er den bare i en periode?

Pendlerjobb er virkelig drepen for forholdet når man er i småbarnsfasen. Den som er hjemme stiller helt utslitt til helga, mens den som pendler kommer hjem og er klar for familiehygge og kos, oftest uthvilt og i fin form da vedkommende bare har hatt seg selv å tenke på hele uka og har sovet godt om nettene, også møter man da en utslitt og ofte grinete partner i døra fredag ettermiddag.. 

Hvis dette ikke er for en periode, er det da en mulighet for at han kan bytte jobb? Evt om dere alle flytter til den plassen jobben hans er? Dette er virkelig drepen for både ekteskapet og familielivet.

Jeg skjønner deg godt ts, vi hadde det sånn her også i 2 år. Hadde aldri holdt i lengden. Jeg tenker tilbake på de to årene som et toårig mareritt. 

[Gjest Herr Heftig]

Siden du sier du er kronisk syk, går jeg utifra at du ikke er i arbeid. Ville det vært mulig å flytte til stedet der han jobber.

[Gjest Marillia]

Bestill deg en natt på spahotell, dra lørdag formiddag og kom hjem søndag. Slapp av, få massasje og bare kos deg. Barna vil få det fint med pappaen den natten, og du får ladde opp litt batteri.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Marillia skrev:

Bestill deg en natt på spahotell, dra lørdag formiddag og kom hjem søndag. Slapp av, få massasje og bare kos deg. Barna vil få det fint med pappaen den natten, og du får ladde opp litt batteri.

Hver helg?

Anonymkode: 4a7b3...d08

[Gjest Marillia]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hver helg?

Anonymkode: 4a7b3...d08

Ja, naturligvis.... Hver eneste helg resten av livet..... 

 

Når mannen bagatelliserer hverdagen hennes, og får kun helgekosen med barna; men med mor som medhjelper, da er det på tide med EN natt på hotell slik far får kjenne på hverdag alene med barna, og mor får slappe av.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Marillia skrev:

Ja, naturligvis.... Hver eneste helg resten av livet..... 

 

Når mannen bagatelliserer hverdagen hennes, og får kun helgekosen med barna; men med mor som medhjelper, da er det på tide med EN natt på hotell slik far får kjenne på hverdag alene med barna, og mor får slappe av.

Så det tror du hjelper? Jaja.

Anonymkode: 4a7b3...d08

[AnonymBruker]

Høres helt forferdelig ut for deg :-/ Det går ikke på sikt. Så enten flytte eller bytte jobb hvis dere ønsker at familien skal bestå. Kan han forhandle fram hjemmekontor på mandager eller fredager slik at det blir noe mindre trykk på deg?

Anonymkode: 66ade...63c

[AnonymBruker]

Løsningen på problemet må være å flytte nærmere jobben hans. Jeg tenker at det er mer optimalt for barna om de kan se faren sin hver dag etter jobb, og ikke bare i helger. Eventuelt sende barna i barnehage, som jeg mener er en mindre god løsning, siden du fortsatt sitter alene med dem i ukedagene. 

Du er ikke i jobb, så du er ikke særlig bundet fast der dere bor nå. Du har sikkert venninner og familie der dere bor nå, men jeg tenker at det er viktigere å ha en hverdag som ikke sliter deg ut. Heller besøke folk i helger. Regner med du ikke får så mye venninne- eller familietid i hverdagene uansett. 

Eldstemann går ikke på barneskolen enda, noe som jeg mener gjør det lettere å flytte nå. Det blir garantert vanskeligere å flytte om noen år, når barna går på skole, har gode klassekamerater, og har sterkere tilknytninger til bostedet. Tenker jeg.

Anonymkode: f9b29...91c

[AnonymBruker]

Hei du  jeg sliter selv jeg og jeg har bare en gutt på tre. Mannen er hjemme ca kl 19:00 og da er jeg så ferdig at jeg bare vil legge meg. Jeg er også kronisk syk og er arbeidssøkende så forstår deg godt!

har du vurdert å bli student da? Kansje du kan utdanne deg og lære noe nytt? Det blir jo ny tilbærelse?

 Støtter flytting ! Han må på banen nu. Det er klart at jobbing er rene ferien i forhold...det er klart man blir miserabel av å gå hjemme.

dere må forandre dette.

Anonymkode: 8d3d4...db0

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så det tror du hjelper? Jaja.

Anonymkode: 4a7b3...d08

Hvorfor så negativ? Jeg synes det var et godt forslag. 

Anonymkode: cd232...db2

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor så negativ? Jeg synes det var et godt forslag. 

Anonymkode: cd232...db2

Jeg synes det var et nokså lite realistisk forslag.

Hun trenger endring i hele livssituasjonen, ikke en spa på helg.

Folk som foreslår å ta en natt eller to med normal søvn og tror det "lader batteriene" har ikke kjent på kombinasjonen kronisk syk og utmattet - og dertil dårlig fordeling i parforholdet.

Anonymkode: fd24b...fc1

[AnonymBruker]

Dette er jo helt håpløst, hadde aldri i livet fungert her. Var sammen med en som pendlet før, og lovte meg selv at jeg aldri skulle få barn med en som pendler. Dere må endre på situasjonen før den knekker deg.

1. Du og barna flytter nærmere jobben hans. 2. Han bytter jobb og bor hjemme. 

Anonymkode: 3897c...681

[AnonymBruker]

Dette var den direkte grunnen til at jeg slo opp med eksem. Det er sykt hardt å være partneren til en som ukependler!

Anonymkode: b18c5...016

[Gjest Marillia]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det var et nokså lite realistisk forslag.

Hun trenger endring i hele livssituasjonen, ikke en spa på helg.

Folk som foreslår å ta en natt eller to med normal søvn og tror det "lader batteriene" har ikke kjent på kombinasjonen kronisk syk og utmattet - og dertil dårlig fordeling i parforholdet.

Anonymkode: fd24b...fc1

En endring på livssituasjonen er helt klart viktig, men om du tror jeg ikke har kjent på kombinasjonen kronisk syk og med omtrent null hjelp fra mannen min i perioder tar du feil....

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå er overskriften satt litt på spissen men den er nok ikke så veldig langt fra sannheten likevel. Han ukependler gjennom jobben, hjem på fredag og tilbake på jobb mandag morgen. Vi har to små på 4,5 år og 9 mnd. der alt naturlig nok faller på meg når uken kommer. Minstemann har enda ikke kommet helt i god søvnrytme og er tidvis urolig både på kveld og natt. I går kveld holdt jeg på med legging av barn fra 18.00 til 22.10 og på`n igjen da minstemann våknet blid og uthvilt klokka 03.45. Kveldsmaten i går var et voldsomt spetakkel da minsten var overtrøtt før 17.00 og eldstemann hadde sagt feil pålegg da handlelisten ble skrevet for det var visst forskjell på salami og servelat. Jeg er den som er hjemme med syke barn, jeg er den som legger, den som står opp med dem, den som henter trøtte unger hjem fra barnehagen og som må lage middag mens en maser og den andre surver og helst vi henge fast i puppen fra vi kommer hjem til han legger seg. Jeg er den som må ordne til karneval, bursdager, turdager, fli opp gjørmete klær fra dagens lekeøkt i barnehagen osv. 

Jeg er kronisk syk og derfor (desverre) stort sett hjemme og det er vel her mye av problemet ligger. Siden jeg alltid er her så føler jeg det er så utrolig mye ved det å være foreldre (gjerne det negative aspektet ved det) som han aldri trenger å forholde seg til. Han vet enda ikke hvordan det er å ha to unger samtidig lengre enn to timer i strekk. Han aner ikke hvordan det er å måtte stagge hylgråt av en unge mens man er livredd for at den andre da skal våkne for da har man plutselig to som gråter. Han har sovet sammenhengende gjennom natta siden minsten var 4 mnd og våkner ikke for hver lille ting, kontra meg som ikke har sovet en hel natt siden 2011. Og når jeg forsøker å ta dette opp med han så begynner han gjerne setningen med: jammen, det er jo bare å... 

Og det at han tydeligvis bagatelliserer min oppfatning av ting samtidig som jeg allerede sitter der med konstant dårlig samvittighet i mammahjerte fordi jeg aldri strekker til og er så sliten at jeg føler jeg når som helst kan brekke i to gjør alt så mye verre. Jeg føler meg så himla ensom i dette med å oppdra ungene, det føles ikke som våre barn lenger men mine Og helgene som skulle være ukens høydepunkt er nesten mer slitsomme enn selve uka er for da skal vi ta igjen det fortapte. Han jobber mye kveld men han er likevel godt opplagt når han kommer hjem til helgen for han har tross alt bare seg selv å tenke på 4 dager i uka. Middag spiser han gjennom jobben så det slipper han å lage. Han får sove hele natta gjennom og selve pendler-reisen er visst ganske avslappende den også. Han er helten i ungenes øyne hver fredag for mamma er jo tross alt den som har gått hjemme hele uka og sagt nei til frokostblanding tre ganger om dagen, spiderman på barne-tv og iPad både før og etter middag. Ikke har jeg energi igjen etter uka til å være den sprudlende figuren som pappan er i helgen heller og alt som skal skje i helgene gjør at jeg tyner strikken bare lengre å lengre. Ikke har jeg hjerte til å å si nei heller for jeg føler de opplever alt for ofte at mamma ikke blir med for hun er så sliten. Han har det som plommen i egget og stortrives med tilværelsen, jeg derimot er 100% sikker på at dette kommer enten til å knekke meg, forholdet vårt eller i værste fall begge deler om denne vonde sirkelen får fortsette. 

Nå har jeg klaget forferdelig mye her men rett skal være rett, han gjør en heltemodig innsats i helgene når han kommer hjem. Han er den som vasker badet, støvsuger, tar seg av matlaging og leker med ungene når han kommer hjem. Jeg vet han jobber hardt i uka, jeg vet han er flink og høster både lovord og lønn deretter. Han er den som holder oss med tak over hodet og bil siden han står for den største inntekten. Han er en fantastisk pappa, han er gavmild, snill og han ville gjort hva som helst for oss. Så på en siden føler jeg at jeg bare burde holde kjeft, bite det i meg og sette pris på det jeg har. Jeg føler meg bare så inmari ensom i hverdagen

Er det noen som har noen innspill til meg? Både et kontruktivt ta deg sammen eller klapp på hodet vil hjelpe!   

 

Anonymkode: ae356...18a

Mitt inntrykk av mannlige ukependlere er at de også nyter godene på arbeidsstedet den uken de er der: DVD for menn betyr dette: kvinner.

Anonymkode: e17ad...b7c

[Sophie-Ann]

Jeg hadde pakket bagen og stått klar fredagen han kom hjem, gitt han en suss og sagt god helg jeg kommer tilbake på søndag, så får han kanskje en ide om hvor tungt det er å være alene med to barn pluss hus. 

[Jens]

Som de andre her foreslår. Flytt dit jobben hans er hvis du har mulighet til det.